Drømmer, NDO & ut av kroppen ⇒ Drømmer virkelighet?

[Nancy25]

Hei. Meldte meg på denne siden fordi jeg vet ikke hvem andre jeg kan drøfte dette med. Håper å få litt filosofiske svar rundt drømmer jeg har osv.
Vell..hvordan skal jeg forklare dette kort og godt.. Det hele startet for gud veit hvor lenge siden men har merket meg det spesielt godt det siste året.. Greia er at jeg føler at livet jeg lever i våken tilstand ikke er den virkeligheten som er ekte. Når jeg drømmer det er DA jeg er i stand til å føle noe som helst. I drømmene vet jeg ofte at det er da jeg er i mitt ekte liv så det hender jeg prøver å ta bilder med et kamera for å da kunne ta med som bevis til meg selv i våken tilstand.. Det er lett å tolke drømmene psykologisk men hvorfor er følelsen om at det er en annen virkelighet der jeg kan leve i enn den som eksisterer her for oss på jorden..?
Det er ikke hver kveld jeg drømmer slikt men noen ganger i mnd. Da kan de påvirke meg i lang tid etterpå og jeg savner ofte det "andre livet"..frustrerende fordi jeg føler meg ikke hjemme her i denne våkne verdenen:/

[ludoburgero]

Noen ganger skulle jeg ønske det var slik, og at du hadde rett i det du sier her.
Men jeg tror begge verdener er like ekte.

[Asbjørn]

Greia er at jeg føler at livet jeg lever i våken tilstand ikke er den virkeligheten som er ekte. Når jeg drømmer det er DA jeg er i stand til å føle noe som helst. I drømmene vet jeg ofte at det er da jeg er i mitt ekte liv så det hender jeg prøver å ta bilder med et kamera for å da kunne ta med som bevis til meg selv i våken tilstand..

Dette er du ikke alene om, det er mange som har denne eller lignende opplevelse av livet her.
Og at man egentlig føler man tilhører et annet sted. At dette ikke er "Hjemme", men på en måte et sted man er utplassert - på en måte.

Det er ikke hver kveld jeg drømmer slikt men noen ganger i mnd. Da kan de påvirke meg i lang tid etterpå og jeg savner ofte det "andre livet"..frustrerende fordi jeg føler meg ikke hjemme her i denne våkne verdenen:/

Det er mange som opplever dette, somsagt, og endel mener dette har med åndelig oppvåkning å gjøre. At ånden/sjela er så bevisst at "dette er feil sted", og at den følelsen skinner igjennom til vårt våkne jeg.
Jeg vil likevel si at vi er på "rett sted" for den arbeidsoppgaven vi har fått tildelt, nemlig det å leve det livet vi har her på jorden, på godt og vondt.

Fordi jeg tror vi er her for å høste erfaringer, og dessverre, ikke bare de gode.
Åndelig vekst - som det kalles, er når man møter tøffe utfordringer i livet, og greier på en eller annen måte å komme igjennom prøvelsene. En som "dropper ut av klassen" må slik jeg har forstått det "gå opp igjen" til man har gjennomført øvelsen ( livsoppgavene).
Med andre ord, så er vanligvis "the easy way out" bare egnet til å gi en selv en ny runde i samme utfordringer.

Om jeg har rett i dette, kan jeg jo ikke bevise, det er jo slik sett en teori, men den teorien er jo mulig forklaring på hva som skjer, hvorfor man har det både godt og vondt, hvorfor livet er så kjipt til tider.

Mange som har hatt NDO(Nær Døden Opplevelser) kan fortelle om et annet sted - hvor slike vonde ting vi opplever her ikke finnes. / de har iallfall ikke opplevet noe slikt der).
For meg betyr det at det er DER vi egentlig hører til, at dette livet her er omtrent som et rollespill
hvor vi har fått i oppdrag å gjennomføre visse ting i dette livet.
Det medfører og at mange av de ting vi kaller tilfeldigheter, ikke er så tilfeldige likevel.

Her er litt om tanker om rollespill, om enn i en litt annen setting:
https://www.paran.no/forum/phpbb3/viewt ... 76#p534576

A

[Nancy25]

Veldig spennende svar. Tusen takk.
Det er veldig inntresangt syn på ting og jeg kan skjenne igjen mine egne synspunkter på det du skriver.Men allikevell så er det noe inni meg som mener livet jeg har nå er "overflødig"... Fælt å si det men nesten slik at man tenker hva hadde skjedd om man tok livet sitt. Kommer jeg til dit jeg "egentlig" skal være(?).. Men slapp av det har bare vært filosifering:) Jeg er en veldig åpen person,ikke sta,supersnill,inntresert i alt,få ting jeg ikke liker,tilgivende,setter andre først men meg selv også høyt. Altså ja jeg har mye å lære men jeg er ikke en trangsynt sint person som trenger å gå gjennom millioner av nivåer for å lære og i tillegg føle meg så..ikke tilhørende til menneskeheten.. Jeg føler meg kanskje litt feil plassert. Som om jeg kan gjøre mer godt et annet sted. Et sted der mine uoppdagede krefter kan bli brukt.. Drømmer ofte om å fly:)

[Asbjørn]

Skjønner hva du mener, ja.
Av og til er en ganske fatalistisk, det som skjer det skjer, men det angår ikke meg - på en måte....
Men det gjør jo det, likevel

Uansett rollespill- tanken har fulgt meg i mange år etterhvert, og gir meg på en måte en viss innsikt i hvorfor det er slik det er.

Men saken er og den at når man først er inne i dette rollespillet, så blir det omtrent som
disse tv-seriene hvor man skal unngå å bli stemt ut for å vinne.
Da blir man der man er, med hud og hår, og kun veldig alvorlige grunner godkjennes for å slippe fra for kortere eller lengre tid, eller man taper og går ut uten sjans til å vinne....
Slik kan det virke til tider. Og for noen er dette livet veldig tøft, mens andre seiler igjennom i et bedagelig tempo, med puter under både armer og andre plasser...

Litt av tanken på rollespill, er og det at man påvirker andre sine liv, med ting en gjør selv.
Av og til er man egentlig et sted for å gi andre et push i rett retning, enten ved fysisk å dytte, muntlig kommentere, eller bare ved å stå iveien, slik at den andre må gå en annen vei....
Og det værste med det, er at vi ikke vet når vi faktisk gjør en slik oppgave.
( kansje likegodt å ikke vite at noe skal skje, fordi man er på en plass, da...)

A

[ludoburgero]

Fordi jeg tror vi er her for å høste erfaringer, og dessverre, ikke bare de gode.
Åndelig vekst - som det kalles, er når man møter tøffe utfordringer i livet, og greier på en eller annen måte å komme igjennom prøvelsene. En som "dropper ut av klassen" må slik jeg har forstått det "gå opp igjen" til man har gjennomført øvelsen ( livsoppgavene).
Med andre ord, så er vanligvis "the easy way out" bare egnet til å gi en selv en ny runde i samme utfordringer.
A

Men de som tar the easy way out ender ofte opp med å komme seg enda bedre helskinnet gjennom noe. De vet å forlate, kanskje et åsted de selv har forårsaket, og de er vant med unnvikelse for enhver pris. Dette er kanskje ikke akkurat noe man vil kalle "åndelig profiterende" eller berikende på noe som helst måte, men det etterlater mange offere som overhodet IKKE opplever å heller oppnå noen gevinst på dette.

At motgang gjør noen sterkere er ikke en udelt sannhet. Det er mange som knekkes bare enda mer, spesielt over tid, av motgang. Veldig mange klarer ikke å reise seg igjen, og da blir det urettferdig å kalle det for "åndelig vekst". Jeg synes dette vitner om ønsketenkning, en slags happy-ending-brainwash. Jeg tror slett ikke det er sånn at det er om å gjøre å ha det så veldig tøft her i livet for at man skal ha det trygt og godt. Noen ganger bør de som står svakest opp i det reise seg mot de sterkeste, som dessverre er de jeg først snakker om - de som forårsaker skade, og så må man sette dem på plass - eller unngå dem - slik at de kan gjøre skade en annen plass.

Det er nok mange drømmer som gir håp om bedre tider i vente. Det er nok mange drømmer man også bør lytte til. Det er slett ikke det jeg sier. En må likevel tenke på at motgang ikke nødvendigvis gjør en sterkere; og at en derfor må unngå motgangen... som selvfølgelig ikke alltid er synonym med vekst.

[ludoburgero]

For øvrig tror jeg heller ikke at "alt har sin mening og er ment å skje".
Det er for mye ubalanse jeg har bevitnet i mitt liv, til at jeg skal bagatellisere negative hendelser ved å sette dem i et større perspektiv. Det eneste jeg kan si meg fullt enig i er at man blir preget av alt man opplever, og hvis man klarer å høste erfaring både på godt og vondt og gjøre noe konstruktivt utav det (altså å transformere energi - og dermed forandre seg selv også, til det bedre) så har man gjort riktig på sett og vis.

Jeg tror at tøffe utfordringer ikke er der som en nødvendighet, men som nettopp det det er: ødeleggelse, sabotasje, negativitet. Tar man de tøffe utfordringene og klarer de, så er jo det veldig bra, og man kan selvsagt vokse på de. Men man hadde aldeles ikke trengt dem i en bedre verden der ting kunne vært mer "bedagelige" (ikke for å mis-sitere deg på det, for jeg skjønner hva du mener). Men om ting var mer i balanse og man kunne leve i ro og mak, med harmoniske omgivelser og mennesker som virkelig brydde seg om hverandre og ikke var distraherte med trivialiteter, fokus på unødvendige og noen ganger direkte "sjel-ødeleggende" aktiviteter, så hadde man såklart ikke trengt disse tøffe utfordringene heller.

Skjønt, det er utelukkende positivt å bagatellisere disse tøffe utfordringene for seg selv, da man automatisk lettere vil klare å håndtere dem. Det er det heller ingen tvil om.

[Asbjørn]

For øvrig tror jeg heller ikke at "alt har sin mening og er ment å skje".

Det tror ikke jeg heller, for om det er så er "fri vilje" ikke lenger et valg.
Dessuten kan man da påstå at alt som skjer skjer fordi det er forutbestemt.
Ok, et slikt standpunkt kan jo gi noen "puter under armene" - i den forstand at man
kan skylde alt på skjebnen, og ikke ta ansvar selv.

Jeg tror ikke det er slik, jeg tror en selv må ta ansvar for sitt liv, og også for de følger ens eget liv har medført.
Det være seg små barn, gjeld, fengselsstraff, og andre konsekvenser av ting man har gjort.

Likevel vil jeg og tro at ENKELTE ting er forutbestemt / skjebne,
og ting en ikke kan komme utenom i livet, uansett hvilke valg man tar.

Men livet er og fullt av tilfeldigheter, ting som skjer utenfor enhver kontroll,
og kan påvirke våre liv, dersom vi ikke er forberedt godt nok til slike hendelser.

Derfor tror jeg og at vi har "skytsengler" - sjeler/ånder som er rundt oss og påser at slike tilfeldigheter ikke skal medføre at vi dør/ skader oss/ kommer opp i annet uføre, som vi egentlig ikke er ment å ha i livet vårt.

Jeg tror det på en måte kan sammenlignes med en tur fra vest til øst i Oslo, og hvor elver / bekker fra landet innenfor og som går ut i fjorden indikerer "skjebnepunkt" - steder/ tider der noe forutbestemt skal skje.
Tenk deg at du skal gå fra vest til øst i Oslo, og at det på en måte representerer livet;
du kan velge hvilke gater du vil, gå langs sjøkanten , eller langs "skogkanten" (tankemessig skogkant) , uansett vil du måtte passere bekke-/elve-løpene, og dermed møte de forutbestemte hendelser. Resten er da opp til en selv, hvilke gater, hvor fort, osv.


Med andre ord, mye som skjer er konsekvens av egne (og andres) valg, men kun et fåtall saker er forutbestemt....

Det er iallfall hva jeg tror...
Og ja, - er litt tøft på disse kanter av landet også, i og med krisa i oljen.
Har selv betydelig nedsatt arbeidstid nå. Og nei, det er ikke mitt valg, det er et resultat av andres valg... ( også valg på "høyt nivå i intternasjonal politikk")

A


Ps, skrev litt om dette i 2010 også :
https://www.paran.no/forum/phpbb3/viewt ... 76#p445576

[ludoburgero]

Jeg er på langt vei enig, og jeg vil gjerne legge til at jeg tenker som så:
alt sammen (alt - ALT) er så finurlig sammensatt, at selv "en maur kan velte en stor tue".

I positiv forstand kan man utrette mirakler ved å gjøre noen større grep selv, som individ.



Drømmene kan man følge, og man skal aldri miste troen på seg selv.