Religion & livssyn ⇒ Tenke!

[Horus^]

Vi tenker for mye. (!!)

[Lilja]

Uten tvil! Ihvertfall gjør jeg det...

Tankene mine står mye i veien for meg Magefølelse/intuisjon/kalldethvaduvil fungerer helt utmerket helt til kverna i hodet begynner å gå! JEG fungerer helt utmerket helt til kverna i hodet begynner å gå...


Fikk et armbånd til jul, med teksten "Tenk med hjertet". Liker det!!

[UFO]

Vi tenker, grubler og bekymrer oss. Også over ting vi overhode ikke får gjort noe med - dessverre.
Det er kanskje menneskelig

[Empathica]

Ja, det skal være sikkert å visst.

Litt morsomt at du skrev dette innlegget akkurat nå.
For jeg er inne i en periode der jeg jobber med saken.
Prøver å leve mer i nuet.

[lightwave]

Ja det er som John Lennon sa: "Life is what happens while you are busy making other plans"

[ludoburgero]

Nuet
er allerede over

La oss forberede oss på
fremtiden

Løp!

[Horus^]

Nuet
er allerede over

La oss forberede oss på
fremtiden

Løp!

Hvilken retning skal jeg løpe?
(De som er hekser, kan fly)

[Horus^]

Hvis alle er ferdig med å høre sangen sin nå, eller "fundere" over hvilken retning som høres mest fornuftig ut, i forhold til konstellasjoner og gud vite. Så kan jeg begynne med å fortelle at jorden er rund, så spiller igrunn ingen rolle i hvilken retning vi løper, med mindre vi møter på en vegg, eller en hindring av betydelig størrelse.

"Tiden gikk ifra meg". Dette er ett uttrykk jeg pleide å høre mye når jeg var liten. I dag heter det? "Har ikke tid(nok)?!"
Er det noen som klarer å se forskjellen i de to påstandene der? (gi meg en pm).

Når det her kommer til tidsperspektivet, så er det klart når vi var små, så gikk tiden mye "saktere". Dess eldre vi blir(fysisk), til raskere vil tiden gå. Hva har forandret seg ifra vi var små babyer, til den vi er i dag? "Tid" vil noen påpeke å være en av de "tingene", mens andre vil si at hjernen vår har blitt større "fysisk". Men hva har egentlig forandret seg? Omgivelsene våre rundt oss forandrer seg såklart. Også vår fysiske kropp vil forandre seg. Men utover det, så er vi i en slags "fantasi" forestilling. Vi tenker oss "gul og blå", på ting som ikke vil hjelpe oss som individ noenting.

"Nå skal jeg gå inn på dette gudsperspektivet igjen!"
Hva hvis (GUD) finnes i alt, selv stein og de minste bestanddelene av ett atom.
Hva hvis Gud er i oss og med oss og i alt vi gjør, vi er bare for opptatt med hva som skjer på den sosiale "kalendere", til at vi kan se at han faktisk prøver å være der for oss hele tiden. (Dette er ment som litt trøst, til de som tror de er endt opp i evig pinelse).


"Nå skal jeg inn på "livet" perspektivet!"
Hva er livet? Når ble vi observant på at ting var slik de var?
De er i stadig forandring, sålenge egoet vårt styrer oss og er i ubalanse. Dvs at det er en slags "indre" konflikt. Noen munker beskriver sinnet vårt som en sjø. Flatt hav er det fineste å være utpå. Man er i en slags sone hvor man slipper å bekymre seg.

"Vi er midt i en forandring ("krig")".
Hvor vi på den ene siden har vårt moderne samfunn, med en masse muligheter og ting vi ikke har behov for i det hele tatt. På intet tidspunkt, trenger man noe mer enn noen som står en "nær". Hvis tid er relativ, så kan man være i "ett øyeblikk" med den man elsker i en "livstid", eller lengre.

Vi lever under samme vinge, under samme universelle historie, den evige fortellingen.
Man opplever en hel haug av merkelige følelser i kroppen når man møter noen som er helt unik i den fortellingen, som kanskje "underbevisstheten" din kjenner igjen ifra før. Vi er komplekst sammensatt og må vite at vi i dette hektiske samfunnet, ikke egentlig kan forstå vår innerste mekanikk. Men så er det vel heller aldri vært meningen.
Flere og flere ser betydningen av dette nå heldigvis, og det er jo hele poenget med mange kaller "oppvåkningen".
Den "kollektive bevissthet" holder på å våkne.

[ludoburgero]

"Tiden gikk ifra meg". Dette er ett uttrykk jeg pleide å høre mye når jeg var liten. I dag heter det? "Har ikke tid(nok)?!"
Er det noen som klarer å se forskjellen i de to påstandene der? (gi meg en pm).

Tiden kommer. Tiden går ikke.

Hvis vi som mennesker opplever tid, og tid er en del av livene våre, så er vi selv et sentrum der hendelser skjer rundt oss og kommer til oss. Vi kan trå inn i omgivelser og situasjoner, men det er for meget rundt oss til å kimse av. Så disse tingene - med tiden - kommer til oss.

Forøvrig er det kanskje ikke slik at tiden er så lineær eller konstant vi oppfatter den. Kanskje det er slik at tiden er en slags illusjon som vi likevel er bundet til å oppleve. Jeg tror ikke problemet er å tenke; tenkning er også noe en blir "rammet" av, eller bundet til, og desto mer med de tingene som skjer rundt oss og med oss. Hvis vi skal handle - uten å tenke - så fylles vi med følelser. Følelsene er vanskeligere å håndtere enn det rasjonelle, og følelser må bearbeides dersom de ikke aksepteres og rommes innenfor en rimelig snar periode. Eventuelt tenkes over, men det skal vi jo "utelate"? Og følelser er forbigående, eller rettere sagt transformerende, og de styrer oss veldig. Følelser er noe av det mektigste som gir grunnlaget, og kanskje det siste stykket av en avgjørelse, i de tingene vi foretar oss - derfor er det viktig å kombinere dette med tenkning, mener jeg.

Jeg tror faktisk ikke vi tenker for mye, og jeg tror ikke den ene tingen utelukker den andre, så jeg tror ikke at "dersom man tenker for mye vil det føre til at man handler mindre". Nei, jeg tror ikke det er motsetninger eller at det nødvendigvis er sånn. Selv om jeg tror at man i enkelte tilfeller bør handle mer impulsivt (eller intuitivt, kanskje også?).

Tidsperspektiv:

1) Som barn vil alt virke større, og tiden vil virke treigere.

Et eksempel på dette er at man fra sitt første leveår til sitt neste (2 år gammel) vil oppleve en dobling av antall år man har levd. Da vil det første året være "et halvt liv" for vedkommende. Når alderen øker, la oss ta en mann på 45 år, så har han altså levd "et halvt liv" nesten 23 år tidligere. Da begynner ett år å være forsvinnende lite i forhold til resten av alle de årene, ikke sant. Her snakker vi bokstavelig talt noe som preger vårt perspektiv. Aldring i seg selv.

2) Evolusjonsmessig, teknologiske fremskritt, "alt skjer i lomma på farten - og alle er evig tilgjengelige".

Det er ingen tvil om at presset og jaget i samfunnet er med på å skape en følelse av at alt forsvinner i rekordfart forbi oss. Det passerer, enten vi er med å passere eller sitter i ro - spesielt i storbyen der pulsen på byen er som en slags partynarkis på amfetamin-kokain-ecstasy-kombo.

Grunnen til dette er at vi er vant med direkte oppdateringer rundt oss. Overalt av alle.
Informasjonsstrømmen er lynhurtig og blir bare enda hurtigere, dette eskalerer noe voldsomt.
Dessuten kommer vi oss rundt med transportmidler også relativt kjapt. Samfunnet er "effektivisert".

3) Klimaendringer og utvikling følelsesmessig.

Det skjer mange typer vær på kort tid mange steder. Det gir en følelse av midlertidighet eller uorden. Litt undervurdert hvor stor effekt været kan ha på oss mennesker, eller? Jeg tenker også at man da går gjennom en del forskjellige sinnsstemninger iløpet av en dag; også på grunn av underholdning man kanskje ser på eller lytter til. TV-kanaler, radioprogrammer, men også samtaler med andre. Følelsesmessig så er vi nå veldig tolerante, men også kanskje til mange grader avstumpede når det kommer til oppriktighet og intimitet. Det er kanskje også en del mennesker blant oss som er "empatisk skadet" etter å passivt ha sett mye grafisk vold som en del av underholdningen sin. Omgås man med mange som har tatt skade av dette, så vil man kanskje få en følelse av å være alene om å bry seg med "verdens problemer". Får man først den følelsen så føles verden enda større ut igjen. Og da er vi tilbake til punkt 1:

Når verden føles "stor" som voksent menneske, når man ikke lenger er barn, så er det såklart så mye rundt oss som er FOR MYE til å kunne forstås alt sammen - og som om ikke det var nok - så er det mange av oss som lever alene (eller med følelser av å være alene). Det er en ganske tom følelse, og det gir rom for ytterligere tenkning. Iallefall grubling, kanskje av det mer destruktive slaget (eller iallefall ikke produktive, progressive).

Vi blir som uforstående barn som bare søker oss og luller oss inn i en naiv virkelighet, eller vi har valget til å gjøre det, og det serveres på sølvfat av mange markedskrefter for de som ønsker å gjøre nettopp dette. Eller vi kan velge å ta ansvar, være handlekraftige og progressive. Jeg tror grunnen til at mange velger en type selvrealisering der de finner mestringsfølelsen er nettopp den at de ønsker å "melde seg litt ut av et vakuum de ser mange er en del av", der vi tross alt forsøkes å reduseres til forbrukere i dette samfunnet vårt.

Når det er sagt; noe av det mest åndelige som fins, tror jeg, er å tenke og fundere.
Jeg tror at det å tillate seg å ta en pause fra det iblant kan være sunt så lenge man ikke erstatter det med tankeløse handlinger, som jo for eksempel underholdning er. Men det er det mange av oss som velger som en enkel utvei istedenfor å fordype oss i vårt jeg - eller å fordype oss i andre, kanskje. Det føles selvfølgelig avlastende og "alle" gjør det i mer eller mindre grad. Jeg fordømmer det slettes ikke, men jeg tror heller ikke det er sunt.

Forresten er alt i forandring, og det har det alltid vært, men vi har nå svært mange finurlig sammensatte funksjoner i samfunnet som veldig lett kan enten kollapse eller bringe nytt liv til noe.
Det vi lever i er et så komplekst og vakkert, nesten globalt samfunn, at det er vanskelig å ta innover seg, tror jeg. Derfor er det viktig å TENKE på de små tingene også iblant, fordi det er disse som er oss mest nære og dermed kan få ny betydning for oss. Fordi vi må starte et sted, og det betyr ikke nødvendigvis å tre inn i en egen boble, men det kan gi en følelse av å forstå en større sammenheng når man først ser på de små bitene som ligger rett foran vår egen nesetipp.

En ting som aldri fungerer er å prøve å stikke av, rømme, flykte... som forøvrig ikke nødvendigvis medfører et perspektivskifte. Alle de ekte tingene kommer innenfra, nemlig.

Du er viktig.

[Horus^]

"Tiden gikk ifra meg". Dette er ett uttrykk jeg pleide å høre mye når jeg var liten. I dag heter det? "Har ikke tid(nok)?!"
Er det noen som klarer å se forskjellen i de to påstandene der? (gi meg en pm).

Tiden kommer. Tiden går ikke.

Hvis vi som mennesker opplever tid, og tid er en del av livene våre, så er vi selv et sentrum der hendelser skjer rundt oss og kommer til oss. Vi kan trå inn i omgivelser og situasjoner, men det er for meget rundt oss til å kimse av. Så disse tingene - med tiden - kommer til oss.

Forøvrig er det kanskje ikke slik at tiden er så lineær eller konstant vi oppfatter den. Kanskje det er slik at tiden er en slags illusjon som vi likevel er bundet til å oppleve. Jeg tror ikke problemet er å tenke; tenkning er også noe en blir "rammet" av, eller bundet til, og desto mer med de tingene som skjer rundt oss og med oss. Hvis vi skal handle - uten å tenke - så fylles vi med følelser. Følelsene er vanskeligere å håndtere enn det rasjonelle, og følelser må bearbeides dersom de ikke aksepteres og rommes innenfor en rimelig snar periode. Eventuelt tenkes over, men det skal vi jo "utelate"? Og følelser er forbigående, eller rettere sagt transformerende, og de styrer oss veldig. Følelser er noe av det mektigste som gir grunnlaget, og kanskje det siste stykket av en avgjørelse, i de tingene vi foretar oss - derfor er det viktig å kombinere dette med tenkning, mener jeg.

Jeg tror faktisk ikke vi tenker for mye, og jeg tror ikke den ene tingen utelukker den andre, så jeg tror ikke at "dersom man tenker for mye vil det føre til at man handler mindre". Nei, jeg tror ikke det er motsetninger eller at det nødvendigvis er sånn. Selv om jeg tror at man i enkelte tilfeller bør handle mer impulsivt (eller intuitivt, kanskje også?).

Tidsperspektiv:

1) Som barn vil alt virke større, og tiden vil virke treigere.

Et eksempel på dette er at man fra sitt første leveår til sitt neste (2 år gammel) vil oppleve en dobling av antall år man har levd. Da vil det første året være "et halvt liv" for vedkommende. Når alderen øker, la oss ta en mann på 45 år, så har han altså levd "et halvt liv" nesten 23 år tidligere. Da begynner ett år å være forsvinnende lite i forhold til resten av alle de årene, ikke sant. Her snakker vi bokstavelig talt noe som preger vårt perspektiv. Aldring i seg selv.

2) Evolusjonsmessig, teknologiske fremskritt, "alt skjer i lomma på farten - og alle er evig tilgjengelige".

Det er ingen tvil om at presset og jaget i samfunnet er med på å skape en følelse av at alt forsvinner i rekordfart forbi oss. Det passerer, enten vi er med å passere eller sitter i ro - spesielt i storbyen der pulsen på byen er som en slags partynarkis på amfetamin-kokain-ecstasy-kombo.

Grunnen til dette er at vi er vant med direkte oppdateringer rundt oss. Overalt av alle.
Informasjonsstrømmen er lynhurtig og blir bare enda hurtigere, dette eskalerer noe voldsomt.
Dessuten kommer vi oss rundt med transportmidler også relativt kjapt. Samfunnet er "effektivisert".

3) Klimaendringer og utvikling følelsesmessig.

Det skjer mange typer vær på kort tid mange steder. Det gir en følelse av midlertidighet eller uorden. Litt undervurdert hvor stor effekt været kan ha på oss mennesker, eller? Jeg tenker også at man da går gjennom en del forskjellige sinnsstemninger iløpet av en dag; også på grunn av underholdning man kanskje ser på eller lytter til. TV-kanaler, radioprogrammer, men også samtaler med andre. Følelsesmessig så er vi nå veldig tolerante, men også kanskje til mange grader avstumpede når det kommer til oppriktighet og intimitet. Det er kanskje også en del mennesker blant oss som er "empatisk skadet" etter å passivt ha sett mye grafisk vold som en del av underholdningen sin. Omgås man med mange som har tatt skade av dette, så vil man kanskje få en følelse av å være alene om å bry seg med "verdens problemer". Får man først den følelsen så føles verden enda større ut igjen. Og da er vi tilbake til punkt 1:

Når verden føles "stor" som voksent menneske, når man ikke lenger er barn, så er det såklart så mye rundt oss som er FOR MYE til å kunne forstås alt sammen - og som om ikke det var nok - så er det mange av oss som lever alene (eller med følelser av å være alene). Det er en ganske tom følelse, og det gir rom for ytterligere tenkning. Iallefall grubling, kanskje av det mer destruktive slaget (eller iallefall ikke produktive, progressive).

Vi blir som uforstående barn som bare søker oss og luller oss inn i en naiv virkelighet, eller vi har valget til å gjøre det, og det serveres på sølvfat av mange markedskrefter for de som ønsker å gjøre nettopp dette. Eller vi kan velge å ta ansvar, være handlekraftige og progressive. Jeg tror grunnen til at mange velger en type selvrealisering der de finner mestringsfølelsen er nettopp den at de ønsker å "melde seg litt ut av et vakuum de ser mange er en del av", der vi tross alt forsøkes å reduseres til forbrukere i dette samfunnet vårt.

Når det er sagt; noe av det mest åndelige som fins, tror jeg, er å tenke og fundere.
Jeg tror at det å tillate seg å ta en pause fra det iblant kan være sunt så lenge man ikke erstatter det med tankeløse handlinger, som jo for eksempel underholdning er. Men det er det mange av oss som velger som en enkel utvei istedenfor å fordype oss i vårt jeg - eller å fordype oss i andre, kanskje. Det føles selvfølgelig avlastende og "alle" gjør det i mer eller mindre grad. Jeg fordømmer det slettes ikke, men jeg tror heller ikke det er sunt.

Forresten er alt i forandring, og det har det alltid vært, men vi har nå svært mange finurlig sammensatte funksjoner i samfunnet som veldig lett kan enten kollapse eller bringe nytt liv til noe.
Det vi lever i er et så komplekst og vakkert, nesten globalt samfunn, at det er vanskelig å ta innover seg, tror jeg. Derfor er det viktig å TENKE på de små tingene også iblant, fordi det er disse som er oss mest nære og dermed kan få ny betydning for oss. Fordi vi må starte et sted, og det betyr ikke nødvendigvis å tre inn i en egen boble, men det kan gi en følelse av å forstå en større sammenheng når man først ser på de små bitene som ligger rett foran vår egen nesetipp.

En ting som aldri fungerer er å prøve å stikke av, rømme, flykte... som forøvrig ikke nødvendigvis medfører et perspektivskifte. Alle de ekte tingene kommer innenfra, nemlig.

Du er viktig.

Jeg kan vel like så greit sitere alt og si at det var veldig godt skrevet og ikke minst veldig sant.

Jeg startet denne tråden med "Vi tenker for mye. (!!)"
Alt startet en gang, gjerne med "Big bang". Kanskje var det da historien begynte?
Men vi var fortsatt så inne i historien at vi hadde ikke noe kjennskap til "det fysiske".
Det var forsåvidt ikke noe "fysisk" heller.

Er det noe vi mennesker er flinke til, eller lærer oss til å bli flinke til, er å lyve. Og da er det spesielt til oss selv. Alle vet at siden man var liten, så ville man gjøre det best mulig og ikke gjøre dumme ting. Men noen ganger iløpet av en livstid, så skjer det at vi faktisk gjør dumme ting, og det plager oss. Vi bruker mye tid på å tenke over hvorfor vi gjorde det "dumme", og hva vi kunne gjort annerledes, osv.
Vi lager oss "våre egne" historier om hvordan livet er, utifra det vi opplever på vår ferd igjennom "livet".

Men hva er livet?
Grunnen til at penger ikke kan gjøre noen lykkelige, er som regel på grunn av at man må gå over noen lik, for å bli rik. Vi har brukt all vår tid på materielle gevinster, og glemt hvordan det var å snakke med sidemannen. Hva som virkelig betyr noe her i livet.
Jeg kan ikke skjønne hvorfor folk har lyst å bli berømt? Hva hjelper det deg at du har 100 millioner fans, mens du aldri vil komme til å kunne møte noen av dem?
Vi mennesker er veldig rare sånn sett.
Har vi alle materielle goder, så savner vi muligheten til å gå ut på en cafe og være anonym. Gjøre som man vil. Har man ingenting, så har man lyst på alt. Det er nettopp her den opprinnelige beskjeden i tråden min kommer inn.

VI TENKER FOR MYE!

De største tenkerne har det største savnet.

Isteden for å tenke, må vi begynne å leve.

For å begynne å leve, må du slutte å tenke (bekymre deg).

For å slutte å tenke, må du begynne å leve.

For å være i livet, må du være deg selv.

[lightwave]

For min egen del er det bare å oppleve verden og hvilke kunnskaper jeg tar med meg som betyr noe, min livsfilosofi er å gjøre det så enkelt som mulig med hensyn til hvor mange personlige eiendeler man trenger, det å gå i den materialistiske fella blir noe som avleder vår oppmerksomhet fra det som virkelig betyr noe.

Det er ikke feil å gå rundt med tanker, men ofte dreier tanker seg om negative forestillinger man har om seg selv, hvordan man burde være, sin egen utilstrekkelighet som overskygger "sunne" tanker som refleksjoner...

[Bearchild]

Ikke noe å bekymre seg over (at man tenker for mye), det er visst bare sånn noen er. En genetisk greie. For det så jeg på TV i går!
Jeg husker ikke hva programmet het, men det var en dansk dokumentar. Sannsynligvis på en av NRK- kanalene. Jeg fikk bare med meg de siste minuttene.

Det er visst sånn at noen av oss har "tenke- gener" og noen har "jakt/ aksjons- gener". Gåseøyne fordi jeg ikke husker helt hva de kalte det. Reporteren i programmet var en sånn tenker- i så stor grad at det påvirket livet hennes negativt- og hun ble anbefalt å ta seg en dram hver kveld. Fordi "tenkere har behov for å bedøve hjernen for å klare å koble av".

Men det er jo helt klart stor forskjell på folk sånn sett, det finnes sikkert plenty av de som blar fort forbi denne tråden og alt som er relatert til filosofi fordi det ikke appellerer til dem.

Edit; i tilfelle noen er nysgjerrig på "tenkegener"-
http://tv.nrk.no/program/koid24006614/v ... etiske-arv