Andre paranormale saker ⇒ The Secret (ønsketenkning, bønn, karma)

[ludoburgero]

Hei!

Et kritisk innlegg av meg som jeg håper på uendelig stor respons med.
Iallefall en diskusjon som forhåpentlig kan utarte seg til noe lærerikt.

Spørsmålet jeg vil stille er egentlig: "Hva får dere til å tro på dette?"

La oss ta noen grunnleggende påstander fra min side først. Det er ikke sikkert de samsvarer med slik andre ser det. Jeg vil også, til de som ikke måtte være orientert rundt det, si at jeg i lang tid her på forumet - iløpet av mine veldig mange år nå - har uttalt stor interesse for det ekstraordinære og at jeg til tider også har trodd veldig sterkt på slike konsepter som "the secret" selv. Law of attraction. At du får tilbake det du sender ut ønsker om, at du får det du gir, og alle andre varianter av en slags ønsket rettferdighet/balanse/fortjeneste.



1) I samtlige relasjoner med andre mennesker er det noen som tar mer enn de gir. De som gir ender dessverre ikke opp med å få. De er der som en nyttig idiot. Karma gjelder ikke her.

2) Når man ber om noe, eller ønsker det, er dette en form for et passivs og avventende engasjement. Det går hurtigere å gripe til seg noe, enten det er snakk om en sjanse - eller det er å stjele noe rett ut av hendene på noen. Dårlig samvittighet fører ikke til noen karma.

3) Det er først når man virkelig ønsker noe at man bør ta grep - da kan man, istedenfor å visualisere ytterligere i sin egen innsnevrede sus-og-dus-tåke, gjør alvor av de ønskene man vil ha i livet sitt ved å aktivt gå inn for de forandringene eller de sjansene som byr seg. Her ser man; en ting utelukker ikke en annen, og det går ikke an å vri på at jeg har sagt at "ønsker bare er tullete". Det er bare ikke nok, er det jeg sier.

4) Eksempler som å "se for seg at en parkeringsplass er ledig, og så blir den det" er toppen på dumskap. Om en virkelig tror at "universet" hører deg og at du har gjort deg fortjent til noe ved å innbille deg et framtidsscenario, og hvorfor pokker noe så beleilig og trivielt som en parkeringsplass - så hadde nok verden vært mye annerledes enn den faktisk er.

5) Ønsketenkning av denne sorten, som alt dette er, indikerer et misbehag. Det tyder på at personen som drømmer seg bort med disse tankene mangler noe i sitt liv. Kanskje ikke nødvendigvis at vi har med et ulykkelig menneske å gjøre, men det er iallefall gått seg vill. Ingen ved sine fulle fem søker seg vekk fra virkeligheten og danner nye prinsipper for hvordan den virker. De som melder seg ut på denne måten får det ikke til å fungere helt og har utfordringer med å tilpasse seg "den virkelige verden" (OBS, alt som skjer inni oss er like virkelig, men må konkretiseres i handlinger for å kunne innlemmes i den verden utenfor som jeg her refererer til som "den virkelige verden).



Er vi noenlunde enige?

[Bearchild]

Jeg har ikke lest denne fantastiske boka men har snakket med andre som har lest den. Og omtalt den som fantastisk.
Men har forstått noe av tankegangen ihvertfall. Kanskje det er derfor jeg aldri har giddet å lest den.. jeg har for liten tro på at man f.eks kan ønske seg til en ledig parkeringsplass. På en annen side liker jeg å tro at det finnes en slags fordeling av "hell". Sikkert bare ønsketenking, men allikevel.

Om man er kronisk uheldig på noen områder er det andre områder i livet man kan få ting til å flyte bra. Ikke at det ene nødvendigvis er avhengig av det andre,- men det er vel sjeldent at ingenting fungerer?

Hva som er flaks/ hell og hva som skyldes kunnskap er ikke alltid like klart å skille. Men skulle jeg vært like uheldig i alt jeg gjør hadde jeg kastet inn håndkleet for lenge siden.

Med fare for å bevege meg utenom spørsmålet.

[Svartepus]

Nå er hjernen min litt i dvalemodus etter hektiske dager så det blir et litt kort svar denne gangen. Kanskje jeg hiver meg mer utfyllende inn i debatten senere.

Men altså, for å svare på hovedspørsmålet "Hva får dere til å tro på dette?": Nå tror jeg vel ikke helt 100% på at ting er så enkelt men jeg liker tanken på at det funker så godt at jeg tar meg i å prøve litt innimellom. Det gir livet et optimistisk aspekt og man kan bli mer åpen for muligheter. Problemet mitt er at jeg i bunn og grunn er lykkelig pessimist og foretrekker å tenke worst case scenario så jeg kanskje kan være forberedt på negative hendelser. Spesielt når det har med helsespørsmål å gjøre eller når jeg skal gjennomføre noe jeg gruer meg til, da tenker jeg alltid det verste. Det er en god trøst i det også for da kan man heller bli gledelig overrasket. Dette kræsjer jo i grunnen med hele The Secret-filosofien der man skal tenke positivt og vite at man får det man vil ha.

Men joda, hver gang jeg skal parkere utenfor sykehuset der det er helt ekstreme tilstander med alt for få parkeringsplasser, tenker jeg at det er en ledig plass til meg. Og det funker hver gang. Enten på førte forsøk, eller så kjører jeg en runde til og får plassen til en bil som drar akkurat da. Om det er et bevis på at The Secret funker er jeg sannelig ikke helt sikker på men det er gøy. Det får meg til å smile og le. Selv om jeg gruer meg og tenker det verste om grunnen til at jeg skal på sykehuset.

Jeg tror som Bearchild at vi alle er heldige på noen områder og uheldige på andre. Jeg har alltid vært uheldig når det gjelder å gjøre dumme ting med bil mens jeg har hatt en merkelig evne til å få folk veldig på min side. Noen ganger føler jeg nesten at jeg manipulerer folk rundt meg uten at jeg egentlig aktivt gjør det. De virker nesten som om de telepatisk forstår hva jeg vil eller trenger og så ordner ting seg. Dette funker ikke alltid men det er påfallende ofte. Men her er det jo ikke direkte The Secret siden jeg ikke ønsker eller "bestemmer" det på forhånd, det bare skjer av seg selv.

Jeg vet ikke om jeg har noe poeng en gang men jeg tror litt på The Secret. I hvert fall at man i stor grad kan forme verden selv. På en måte som jeg ikke helt kan forklare uten å begynne å fabulere om parallelle dimensjoner eller noe.

[TomL]

Jeg tror ikke på "law of attraction". Hvis det var slik at vi mennesker kunne diktere hva som skulle skje, så hjelpe oss menneskehet! Tenk på de som ville ha verdensherredømme - og bare de ønsket det sterkt nok, så skulle de få det? Hitler ville da ha verdensherredømme sterkt nok. I stedet døde han i en bunker i et sønderbombet Berlin.
Hvor mange har ikke ønsket seg rekordpremie i tipping. Hvor mange av dem har fått det? Hvor mange har ikke ønsket seg en person de var veldig glad i - og ikke fikk den personen?

"The Secret" er skrevet av noen smarte (tror de) som har fått en idé om at de kunne skape seg en slags religion basert på grådighet. Noen gikk selvsagt på dette, og trodde de nå var en del av en opphøyet gruppe som hadde en hemmelighet over alle andre. Mennesker er lette å forføre, når man tilbyr eksklusivitet.

Nei, livet er tilfeldigheter, men har kanskje en slags åndelig overstyring. Hvem vet? Det jeg vet er at ingen har ennå klart å gjøre mer enn hva mennesker kan. Og det er ikke imponerende mye.

[Isan]

Det var mye bra i innlegget ditt, TomL, men:

Det jeg vet er at ingen har ennå klart å gjøre mer enn hva mennesker kan. Og det er ikke imponerende mye.

Her deler jeg ikke ditt syn.

Jeg mener tvert imot det _er_ imponerende hva vi mennesker har fått til, får til og kan få til. Og sjøl om det materielle kanskje er lettest å få øye på, tenker jeg ikke bare på det.

[TomL]

Jo, menneskeheten har utviklet mye materielt. Men nå er det dessverre slik at mye av det er til skade for oss. Da er det ikke kloke nyvinninger.
Det som er bra er selvsagt alt som bedrer folks liv og helse.

Men utover det håndfaste og praktiske har vi ikke oppnådd særlig mye. Vi har riktignok laget noen lover som regulerer vår sameksitens, og utviklet generelle samfunnsstrukturer.

Hva angår det dette forum omhandler - det åndelige og paranormale, der har vi ikke bidratt stort. Noen religioner har vi riktignok stablet på bena. Så får man mene hva man vil om de.

Skal det stå en etterskrift etter oss mennesker, så må det være " de kom til kloden, og på noen tusen år klarte de å drepe milliarder av sin art og andre arter. Til sist ødela de planeten som ga dem liv."

Hva angår trådens tema: "The law of attraction" er en ikke-fungerende lov. Jeg ser den mer som et utspring av egoismen og grådigheten som er i ferd med å forpeste menneskeheten. "Secret'en" tilhører ikke det åndelige i det hele tatt.

[UFO]

Skal det stå en etterskrift etter oss mennesker, så må det være " de kom til kloden, og på noen tusen år klarte de å drepe milliarder av sin art og andre arter. Til sist ødela de planeten som ga dem liv."

Ja det bør stå på en romsonde, for planeten jorden er vel sprengt i stykker. RIP.

[ludoburgero]

På en annen side liker jeg å tro at det finnes en slags fordeling av "hell". Sikkert bare ønsketenking, men allikevel.

Det kan godt hende, og jeg tror at "hell" og "uhell" er nokså likt fordelt (les: nøytralt, det skapes).
Slik jeg velger mer og mer å se det (og det at jeg velger å se noe høres selektivt og kanskje sneversynt ut, men alle snakker jo på vegne av de erfaringer og/eller manglende erfaringer de har) er at "tilfeldigheter er bare noe utenfor vår kontroll, men likevel finnes det i utgangspunktet veldig få eller ingen tilfeldigheter". Dette leder meg også til en mer eller mindre konklusjon om at ingenting av det vi opplever er tilfeldig, eller den situasjonen vi befinner oss i. At det skulle bestå av en dynamikk som var urokkelig er absurd - vi har selvfølgelig alle påvirkningskraft, til en viss grad, i utgangspunktet like mye som hverandre, men noen har bedre forutsetninger enn andre, og hos noen er hinderne desto større og mer... la oss for argumentets skyld kalle de urokkelige, da, i mangel av en bedre definisjon.

Disse hinderne er det jeg snakker om og vil ha frem i lyset:

Hvem skulle kunne okkupere en parkeringsplass fra deg dersom du trengte den?
Nå kan vi jo snu på flisa og tenke at alt dette må være proporsjonelt på en eller annen måte;
om "the secret"-tankesettet skulle være virkelig og fungerende, skulle man da ikke kunne ønske seg en opptatt plass også? At dersom man tenker negative tanker og at ting går galt, ja så blir det slik? For dette er noe folk lettere sympatiserer med og kjenner seg igjen, og her kommer jo det positive (hva enn MER det skulle være godt for) med The Secret inn - nemlig at det er bedre å fokusere på det man har, og det positive. Men å fokusere på det man ønsker eller ikke ønsker er like viktige ting, og enda viktigere: det er bare starten på de grepene man tar.

Selvfølgelig hjelper det ikke konkret for en parkeringsplass. Det hjelper oss inn i en lullete lykkerus hvis bekreftes som "status fungerende secret" dersom vi opplever at det hjelper, og enda mere til: en "god sirkel" der vi blir mer ukritiske og hengivne til denne tankegangen, så om vi ikke oppdager en ledig parkeringsplass med en gang, men tar en runde til og så oppdager en likevel, så er det lettere å se gjennom fingrene på det første forsøket der man faktisk ikke fant en. Og hvis man tenker: "Jaja, det skader jo ikke", så er det helt riktig - men (ja, et men er alltid selvmotsigende, ambivalent eller teit å bruke) det har fremdeles ikke hjulpet - og det var vel poenget - og så nevner jeg det kjedelige, kverulante, som bare er dømt til å dukke opp nå:

Hvis vi godtar halvsannheter eller "er jo ikke til skade for noe uansett"-tankeganger som vi bare lar stå åpent og dermed likegyldig for om det hjelper eller ikke, så vil det kanskje i det lange løp føre til at vi bruker det som en hvilepute i situasjoner der man ikke burde det, men heller være mer konkrete og handle. Da snakker jeg ikke om såkalte tilfeldigheter man ikke råder over, som jo en parkeringsplass er, men jeg snakker om situasjoner man har havnet i fordi man enten ikke har satt klare nok grenser for seg selv eller situasjoner der man er involvert i noe virkelig grusomt der man tilsynelatende uforskyldt er blitt hardt rammet av det. Dermed ikke sagt at man er skyldig, dermed ikke sagt at man er så perfekt at man kan se faresignalene selv, dermed ikke forventet noe av dette heller - men hva om alle lærte seg å bli enda mer kritiske og handlekraftige?

Som et resultat hadde vi ikke kastet bort penger på ting vi ikke trenger, vi hadde vært mindre påvirkelige av usannheter, religiøse kriger hadde kanskje ikke skjedd, vi hadde fremdeles hatt frihet uten så mange såkalte "sikkerhetstiltak"/overvåkning, og vi hadde kanskje unngått å havne i feil forhold med mennesker som har direkte skadelig (eller svekket) omtanke for partneren sin og andre. En hadde kanskje klarere valgt en utdanningsretning, et yrkesvalg, og lettere sagt ifra om uholdbare forhold hvor enn det skulle være, og ikke minst en hadde hatt kvalitet over det meste. Det hadde ikke blitt et samfunn hvor det hele tiden var en krig om følelser, der de følelsesløse sto i steil mot de unnvikende og "unnskyld-for-at-jeg-er-til"-følelsesmenneskene som bare får kastet etter seg fattig trøst, falske forhåpninger og hvileputer ala "the secret", med falske medier som liksom kan snakke med deres avdøde, og for ikke å snakke om all underholdningen, alle distraksjoner som finnes. Hva i helvete, tenker jeg... er det rart det går galt, både kulturelt, med trusselen mot individet, med større klasseskiller, med større gap mellom "intelligent" og "ikke-intelligent", med større interesse for virkelighetsflukt enn selvinnsikt, med stadig større behov for psykiatri og psykologhjelp, der kaos råder som om nå snart alt er blitt like uhåndgripelig som de såkalte "tilfeldighetene" der man formelig graver seg ned i avmakt og tilkjennegjør seg med den følelsen så mye at man begynner å tro at ting er som i Disney-eventyrene, der det går bra med de snille tilslutt og skurken får som fortjent?

Nei, jeg har ikke lenger noen tvil om at virkeligheten er brutal. Den viser ingen nåde. Du får det du gir, men noen ganger får du ikke en dritt tilbake. At du får det du gir og høster som du sår er sannheter med store modifikasjoner, og unntakene fra regelen er så mange - til dømes, for å si det på godt nynorsk: noen ganger "får" du det du gir bare til deg selv (derav "utakk er verdens lønn") fordi mottaker ikke enten setter pris på det, tar deg for gitt eller gir deg omvendte reaksjoner enn forventet tilbake (motarbeidelse). Disse personene trenger ikke alltid å ha vært slik mot deg, men de har en annen agenda enn deg. Det betyr ikke at du gjør noe feil, men det trenger dessverre ikke bety at de heller gjør noe feil. Hvorfor? Fordi ingenting er tilfeldig, med andre ord har vedkommende erfaringer som tilsier at de gjerningene du gjør er uærlige, egoistiske eller ikke tjener til deres hensikt rett og slett. Ofte hender det at vedkommende ikke har noen hensikt heller; da er de per definisjon ute å kjøre - fordi de nemlig har hengitt seg selv, som jeg nevnte tidligere, til denne avmaktsfølelsen: hvor tilfeldigheter råder. Noen mennesker tror faktisk at de har så lite påvirkningskraft på omgivelsene at de gir opp seg selv, og dermed andre. Derfor viktig med utsagnet "man må lære å elske seg selv før man kan elske noen andre". Alt det vi gjør har ringvirkninger, og vi mennesker har en tendens til å forlenge oss selv gjennom andre. Vi ser det hele tiden der noen forsøker å forandre partneren sin til det bedre. Det er alltid godt ment, og vi mennesker er sånt. Vi kan prøve bedre å styre unna, men det er likevel ikke lett da det er ofte slik det blir når man ønsker å være "ett" med et annet menneske. Vi har dessuten en repetisjonstvang som er medfødt; trygghet innebærer ikke nødvendigvis det som er godt for oss - det som er KJENT for oss blir trygghet. Derav "den som ble mishandlet begynner å mishandle selv" osv. Det er for mange grusomme eksempler å ta av.

Nå vet jeg at jeg sporer noe av i den tråden jeg selv startet her, men jeg ønsker virkelig å drepe hele myten med kalde hender om at det hjelper å tenke positivt. Det MÅ erstattes med at det hjelper å tenke konstruktivt. Å handle i god tro er forsåvidt en legitim unnskyldning, men det forandrer ikke det faktum at det begrepet brukes når noe har gått galt og man ønsker å ikke ta ansvar for det. Ikke at jeg sier at man burde stilles til ansvar for noe man ikke var klar over heller, men man må kunne kalle en spade for en spade for det. Å forstå noe eller å forklare noe er ikke nødvendigvis å rettferdiggjøre eller stigmatisere.

Nettopp dette og så mye mere til vekkes i meg da jeg støtt og stadig møter på, i mitt liv, folk som virkelig har hatt en tragisk barndom og klart seg helskinnet gjennom den: det finnes fantastiske eksempler av de som har komt seg utav det og vier sitt liv med nestekjærlighet til sitt eget barn, uten å forsømme på noe vis, og samtidig klarer å kombinere det med seg selv i fokus og deres egne behov. De gjør karrierer, de tenker på hjemmet samtidig, de gifter seg og lever lykkelig, de er ikke utro, de gjør ikke en flue fortred, og de har rett og slett - forteller de til meg - fått det livet de har ønsket seg, og at de ville ikke byttet for noe som helst annet, selv om de såklart savner det livet som var en gang før... og gir det et nostalgisk tilbakeblikk over noen øl på pubben med meg som kompisen... og mimrer... og sier pytt pytt, tenk hvor mye mer stabilt og bra alt er nå. Jeg kjenner dessverre altfor godt eksempler på det tvert motsatte også; både de med god-pute-under-armen-oppvekst som ikke klarer å oppdra barn og kun tenker på seg selv, og ikke heller sitt eget beste fordi de har fått alt i fanget (alle kjenner vel noen av disse), og igjen de som har hatt en ultratragisk oppvekst som ødelegger for sine kjære og gjerne også sine barn.

Hvor kommer "the secret" inn her? Overalt.

Mennesker som tror at ting fikser seg av seg selv bare de tenker litt positivt...
Jeg vet ikke med dere andre, men jeg selv klarer ikke å glemme koblingen til at folk som har denne tendensen ikke alltid har vært så heldige selv. Det er vitenskap at det er ulykkelige mennesker som dagdrømmer mest. The Secret er nettopp en form for dagdrømming. Jeg vil gjerne understreke at jeg ikke vil ta alle under samme kam her - og jeg vil gjerne også understreke at jeg selv ikke er lykkelig med mye her i livet selv om jeg nå kritiserer side opp og ned på ønsketenkning. Jeg sier bare at det forekommer mest blant de som ikke er fornøyde med livet sitt eller situasjonen de er i. Husk også at alt er situasjonsbetinget: faser. Ting går over. Nye tider kommer. Mennesker forandrer seg. Etc.

Det er veldig få mennesker som jobber med seg selv og/eller konkrete oppgaver for å få ting i orden. Jeg er dessuten en av dem selv. Jeg ser på dette innlegget forøvrig som ikke bare en respons på innleggene som har dukket opp. Det er også en del av en opprenskelsesprosess jeg er inne i selv. Det er også en av grunnene til tråden ble opprettet.

Jeg kan si rett ut at jeg sliter mye med å ta tak i ting på en ordentlig måte.
Jeg er også ganske sikker på at en av grunnene har vært at jeg på et og annet tidspunkt i livet har mistet troen på meg selv og heller blitt fascinert av ønsketenkning; at ting bare skal ordne seg så lenge jeg håper lenge og godt nok på det. At det hjelper for meg å være positiv. Men fy faen, det hjelper ikke en gang å konkret være kjempepositiv - det eneste det har hjulpet meg med er å stå på beina når mange andre hadde gått dukken og gitt opp håpet helt, da jeg egentlig ikke noen ganger skjønner at jeg har klart å stå på beina mine selv. Jeg har den siste tiden opplevd så mye bedrageri og smerte at det har svekket immunforsvaret mitt betraktelig; jeg står igjen med mange tap av veldig mye verdifullt i livet mitt. Jeg kunne funnet på å kalt det uforskyldt, men jeg er dessverre til dels skyldig i å ikke skjønt faresignalene for lenge siden.

Dessuten har jeg også lenge og intenst ønsket meg en lottogevinst nå, hvor jeg har endt opp med litt spilleavhengighet. Dette er heller ikke å ta et tak. Jeg har fremdeles mer eller mindre kuttet ut alkohol, som jeg bare ved 4-5 anledninger de siste to år har benyttet meg av. Jeg har ikke vært full siden 2012, med ett unntak hvor jeg nok ble moderat brisen for nøyaktig en måned siden i 30-årsdag. Likevel har jeg ønsket meg en skikkelig heidundrende fest så intenst, men har fremdeles ikke blitt full. Fest har det heller ikke blitt mye av.

Svært få av målene mine som jeg har ønsket skal ordne seg har det blitt noe av.
Veldig mange har bare blitt verre fordi jeg ikke har tatt et grep i de tingene som VIRKELIG er problemene.

men det er vel sjeldent at ingenting fungerer?

Sjeldent, men det skjer nok. Her kan jeg si at alt som går på skinner er vel å aldri mangle parkeringsplass, siden vi ikke har bil. Jeg tror nok at det er greit å fokusere på de tingene som fungerer, men ikke hvis det er dysfunksjonelle forhold som bare skurer og går over lengre tid.

I utgangspunktet selvfølgelig en god idé.

Hva som er flaks/ hell og hva som skyldes kunnskap er ikke alltid like klart å skille. Men skulle jeg vært like uheldig i alt jeg gjør hadde jeg kastet inn håndkleet for lenge siden.

Med fare for å bevege meg utenom spørsmålet.

Det har jeg gjort for lenge siden ved å dra inn andre poenger, men som Frank Zappa sa:
"Without deviation there will be no progress". Og det er jo sant.

Jeg mener at ønsketenkning er skadelig i bunn og grunn, men jeg kan ikke være så kort på det.
Selvfølgelig har det sine positive sider, nettopp fordi ønsketenkning jo som oftest er positiv.
Men det er ikke bare tanken som teller. Det er også en setning man sier som plaster på såret.
Hvorfor alle disse unnskyldningene? Spesielt når det ikke er noe å unnskylde.

Å tilgi seg selv, på oppriktig vis (istedenfor å ture videre som om ingenting har skjedd, som jeg mener er distinktivt annerledes), for så å komme seg videre i livet - er en kunst flere burde lære seg.
Først når man har rene intensjoner kan man gjøre seg fortjent til det man ønsker.
Ønskene går i oppfyllelse når de er fortjente.

Det er svært få i verden med ren nok samvitighet til å kunne få ting de ønsker uten å jobbe for det. Ingen ønsker er derimot urealistiske, ingen drømmer skal bare avfeies, ingen ulykkelige mennesker skal dømmes for den situasjonen de er i, men ingen skal heller frasi seg eller fratas det ansvaret det bærer med seg å leve sammen med andre mennesker: en skal ikke ønske andre vondt, og en skal ikke ønske seg parkeringsplasser som kunne vært ledige til den personen med kreft som nettopp mistet et barn i trafikkulykke og senere på dagen får vite at mannen hennes dør av hjerteinfarkt som hadde fått den parkeringsplassen dersom ikke du tok den.

Satt på spissen, på en måte liksom, men hva er best: å naivt være selvrettferdigende og tro at man råder over ting man overhodet ikke har mulighet til å styre - eller omvendt: å på kritisk vis være oppofrende og vite at man ikke råder over ting man over ikke har mulighet til å styre?

Kanskje et sted midt imellom, men forutsetningene for å være mindre av førstnevnte og mer av sistnevnte bringer kanskje med seg mer kontroll over ting man kunne gjort noe med som man istedenfor bare har ønsket seg at det skal forandres på til det bedre?

Som sagt, jeg er selv veldig skyldig her. Så egentlig er mye av dette innlegget basert på mine opplevelser gjennom livet og hvor tafatt jeg har vært. Jeg tror ikke det gjelder for alle, men dette er mine oppriktige tanker om det slik jeg tenker idag om dette. Kanskje det forandrer seg.

[ludoburgero]

Det var mye bra i innlegget ditt, TomL, men:

Det jeg vet er at ingen har ennå klart å gjøre mer enn hva mennesker kan. Og det er ikke imponerende mye.

Her deler jeg ikke ditt syn.

Jeg mener tvert imot det _er_ imponerende hva vi mennesker har fått til, får til og kan få til. Og sjøl om det materielle kanskje er lettest å få øye på, tenker jeg ikke bare på det.

Ytterst enig med deg, Isan, selv om jeg forstår hvorfor TomL sier det han sier også.
Det er oppgitthet eller frustrasjon som snakker. Og det er følelser, det.

Skal vi tenke rasjonelt og fornuftig har du selvfølgelig rett.

Likevel faller jeg mellom to stoler: hvorfor (mis)brukes alltid alle de storartede tingene vi får til til ødeleggelse?

[ludoburgero]

Problemet mitt er at jeg i bunn og grunn er lykkelig pessimist og foretrekker å tenke worst case scenario så jeg kanskje kan være forberedt på negative hendelser.

Du sier det er et problem, men det er det da ikke!
Her er jo beviset, og det kommer du jo med i neste setning selv:

Spesielt når det har med helsespørsmål å gjøre eller når jeg skal gjennomføre noe jeg gruer meg til, da tenker jeg alltid det verste. Det er en god trøst i det også for da kan man heller bli gledelig overrasket. Dette kræsjer jo i grunnen med hele The Secret-filosofien der man skal tenke positivt og vite at man får det man vil ha.

Jeg er ganske lik deg - jeg tenker det er bedre å være forberedt på det verste. Noen ganger er ting så skummelt at jeg heller bare innstiller meg på å "ta det som det kommer" og klarer mer eller mindre å nullstille mine forventninger til et alldeles komfortabelt minimum.

Vet du når det hjelper å være forutinntatt, altså å ha forventninger? Det er når man skal kritisere noe som i utgangspunktet ikke er særlig innholdsrikt likevel. Og hvis det da er det, hvorfor vie tid til det? Vi kommer alle ut for en film vi på forhånd tenker vi ikke kommer til å like, men som bestevennen vår vil ha med oss på kino og se - og så vil vi ikke skuffe - eller lignende situasjoner, med mat og denslags. Noen ganger har mine "best case scenario"-tanker på forhånd ført til at jeg har kompromissert med meg selv at "den var jo grei nok da...", så føles ikke tiden bortkastet. Andre ganger har jeg vært forutinntatt og tenkt: "Dette blir drit." Og de gangene jeg har blitt positivt overrasket, selv om jeg har tenkt worst case scenario først, og det faktisk ikke ble slik likevel - så er det disse episodene som gir mest inntrykk og ettertanke. At "jøss, det var jo bra jo!".

Men om det har noen effekt på hva man faktisk opplever? Neppe. Man bør se alt med minst mulig forventninger, tror jeg. Affeksjonsverdier kan være noe i og for seg, nostalgi og for det som HAR VÆRT - men det som måtte komme? Jeg tror ikke vi har større kontroll over det enn de forberedelsene vi tar, og når du nevner sykehusopphold - så er det klart at dette grenser jo over i mentale forberedelser og blir IKKE "the secret" sånn jeg ser det.

Det må da være lov å håpe på noe uten at jeg skal kalle det på ønsketenkning.
Tankens kraft for hva vi vet en viss del om, og hva som SKAL være forventet utfall, for eksempel ved en operasjon - det er noe helt annet enn ønsketenkning. Det er håp, det. Mot, kanskje også.

Men joda, hver gang jeg skal parkere utenfor sykehuset der det er helt ekstreme tilstander med alt for få parkeringsplasser, tenker jeg at det er en ledig plass til meg. Og det funker hver gang. Enten på førte forsøk, eller så kjører jeg en runde til og får plassen til en bil som drar akkurat da. Om det er et bevis på at The Secret funker er jeg sannelig ikke helt sikker på men det er gøy. Det får meg til å smile og le. Selv om jeg gruer meg og tenker det verste om grunnen til at jeg skal på sykehuset.

Men det er dette jeg tror skyldes at det faktisk blir en ledig parkeringsplass fordi noen er ferdige på sykehuset og skal hjemover, og at de ikke velger å sitte i bilen og plukke nese fordi de gleder seg til å plukke den feiteste busa på motorveien heller mens de hører "En godt stekt pizza" på full guffe.

Jeg tror ikke noen heller snapper opp at du ønsker deg en parkeringsplass, fordi jeg tenker hvis telepati skulle fungere her, så tenker jeg hvordan du skulle nå frem til noen av disse personlig? Kanskje du egentlig kjenner vedkommende og klarte å sende et signal? Joda, men nei: det blir for søkt. Egentlig tror jeg dette dreier seg om reelle mennesker med reelle formål som enten har vært på sykehusbesøk eller under kniven selv eller noe, og så vil de vekk fra sykehuset der og da. Og så har du komt der og da. Og så har det bare klaffet.

Likevel, selvfølgelig gøy å tenke at det kanskje kan være til hjelp å tenke at det "kanskje funket".
Slik tenker jeg da jeg spiller på pengeautomater, at det hjalp å skifte innsats akkurat da jeg gjorde det, eller at det var fordi jeg spilte dette spillet akkurat nå, og noen ganger fordi jeg har nybegynnerflaks eller andre ting som hvor raskt jeg trykket på knappen, osv. Men egentlig er det bare kalkulert. Mennesker og deres gjøremål også; nokså rutinert eller iallefall med en viss hensikt.

Jeg har alltid vært uheldig når det gjelder å gjøre dumme ting med bil mens jeg har hatt en merkelig evne til å få folk veldig på min side. Noen ganger føler jeg nesten at jeg manipulerer folk rundt meg uten at jeg egentlig aktivt gjør det. De virker nesten som om de telepatisk forstår hva jeg vil eller trenger og så ordner ting seg. Dette funker ikke alltid men det er påfallende ofte. Men her er det jo ikke direkte The Secret siden jeg ikke ønsker eller "bestemmer" det på forhånd, det bare skjer av seg selv.

Vel, jeg er alltid uheldig med elektriske apparater jeg kjøper. Ingen av dem holder i lengden, alt svikter eller det er feil på dem ganske fort etter. Jeg kunne nevnt i fleng, men da måtte jeg ramset opp alt fra kjøkkenutstyr, hvitevarer, telefoner, TV-apparater, stereoanlegg, musikkinstrumenter og alt jeg har kjøpt opp gjennom tidene. Dette appellerer til rundt 90% av tingene jeg har kjøpt vil jeg tro. Hva dette skyldes, vet ikke jeg. Etter min egen mening har jeg ikke "søkt meg mot feilvarer" og jeg er ikke "mandagsvarekongen" slik jeg ser på meg selv heller, og jeg tror neppe at mitt eget klistermerke av meg selv som "uheldig" har gjort meg MER uheldig ved disse kjøpene heller. Jeg hadde det som deg før i forbindelse med hjelp av andre rundt meg, men dette har snudd til det omvendte. Ikke at jeg har tatt opp dette med min mor, men i en annen forbindelse har hun sagt: "7 år med lykke, 7 år med ulykke", at dette skal være faser i livet alle gjennomgår... "fordi hun har lest det en plass". Gudene vet. Jaja. La oss håpe.

Nei, vet du? Jeg tror at den ene tingen utelukker ikke den andre, selv om du helt sikkert ikke mente det sånn med å sette opp de to tingene; en du var uheldig med og en annen du er heldig med. Jeg tror heller ikke det er stor sammenheng mellom de to, men jeg er glad du tar disse eksemplene for det viser at vi alle er heldige med noe og uheldig med noe annet, som sikkert var meningen din også. Jeg tror nemlig vi glemmer det, og så fokuserer vi på at vi er uheldige. Og så ser vi mot misunnelse(?) på de som er heldige, og så er det flere av oss som tror at det hjelper å "tenke seg heldige".

Derfor tror jeg at "the secret" ble en salgssuksess. Jeg mener de skor seg enormt på andres ulykke. Bokstavelig talt.

Jeg vet ikke om jeg har noe poeng en gang men jeg tror litt på The Secret. I hvert fall at man i stor grad kan forme verden selv. På en måte som jeg ikke helt kan forklare uten å begynne å fabulere om parallelle dimensjoner eller noe.

Joda, men dette er noe helt annet, tror jeg. Nå er jeg ikke en "the secret"-ekspert. Jeg så bare filmen for noen år siden, og så har vi jo hatt diskusjoner her og jeg har overhørt og deltatt i andre utenfor forumet også. Men jeg mener også at man i VELDIG STOR GRAD kan forme verden selv, og det komplett uten å visualisere det man ønsker seg, uten å "sende ut tanker om ting man ønsker skal komme til seg", og til og med komplett uten å "handle som om man allerede er i besittelse av de tingene". Jeg tror at man kommer dit ved å gjøre seg kjent med veien dit, for så å gå ett steg av gangen, hvor enn kjedelig det er - og at når man kan hoppe ti steg av gangen, eller noen strekker ut hånden din på vei mot samme sted, så KAN det gå mye kjappere - uten at det nødvendigvis blir feil av den grunn heller!

[Isan]

Jeg tror heller ikke det er stor sammenheng mellom de to, men jeg er glad du tar disse eksemplene for det viser at vi alle er heldige med noe og uheldig med noe annet, som sikkert var meningen din også. Jeg tror nemlig vi glemmer det, og så fokuserer vi på at vi er uheldige. Og så ser vi mot misunnelse(?) på de som er heldige, og så er det flere av oss som tror at det hjelper å "tenke seg heldige
.

Her syns jeg du har samlet et essensielt poeng.

Jeg tror at man kommer dit (altså til det målet man har satt seg, Isans innskutte parentes) ved å gjøre seg kjent med veien dit, for så å gå ett steg av gangen, hvor enn kjedelig det er - og at når man kan hoppe ti steg av gangen, eller noen strekker ut hånden din på vei mot samme sted, så KAN det gå mye kjappere - uten at det nødvendigvis blir feil av den grunn heller

Her har du et annet viktig poeng.

[TomL]

Lakmustest av "The Secret":
Tipp Lotto og tenk at du vil vinne. Sjekk og se hvor mye du vant/ikke vant. Legg resultatet ut i tråden.

Den dag man kan beviselig ha slike krefter at man kan kommandere Lottomaskinen å trekke ens egne tall, den dag er "The Secret" bevist...

[ludoburgero]

Før eller siden kommer summen av alle ønsker fra alle mennesker til å bli oppfylt til det motsatte.
Det er min grunnløse, kildeløse påstand som jeg mener er 100% sannhet.

[Svartepus]

Vi er vel alle del av noe stort og felles så om man skal motta noe må det jo komme fra et sted. Derav advarselen om å være forsiktig med hva man ønsker seg. Hva om man ønsker seg en million kroner og får det, men da fordi den ellers spreke bestemoren man er så glad i dør plutselig?
Sånne ting tenker jeg på og da føles The Secret veldig fjernt. Og pessimisten i meg gnir seg i hendene.

[ludoburgero]

Ja, det tenker jeg også, men jeg tror ikke vi påvirker ønskene våre så mye som det vi forsøker å unngå heller. Så jeg tror "The Dark Side of Secret" er mer fungerende sånn sett.

Tenk bare på linedansere som aldri tviler. De tenker ikke tanken på at de kan dette.
Straks de gjør det så detter de. Jeg har sett en dokumentar om dette, og derfor er jeg påståelig.

Hvis vi har en slags "attraksjonslov" som tilsier at vi får det vi søker etter eller ønsker oss, så er den nok langt mer komplisert enn The Secret, og så er den uansett gjeldende på helt andre nivåer, vil jeg tro. For eksempel søker vi oss jo partnere basert på preferanser vi er utstyrt med allerede fra spedbarnsstadiet og de observasjoner og opplevelser vi hadde fra våre foreldre og andre relasjoner allerede da. Da er vi mer eller mindre låst (TIL EN VISS GRAD) i enkelte trekk man må leve med fra sin bedre halvdel. Hvordan skulle da "The Secret" hjelpe til noe som helst, når man attpå til trigger disse trekkene hos andre på grunn av sin egen væremåte?

Den som vil forbedre noe i livet sitt, enten det er en situasjon som må forandres eller det er ønsker om økonomiske gevinster, må gripe tak i helt konkrete ting og jobbe med seg selv - og bruke de verktøyene en har. Det finnes ingen tanker som teller alene.