Fakta, teori & skepsis ⇒ Hvorfor så mye uhygge knyttet til gjenferd?

[Isan]

Begynte plutselig å tenke over dette nå mens vi så ferdig andre del av den britiske dokumentaren om Stonehenge.

De viste bl.a. fram graven til en mann, som de mente måtte være menneskeofret. Og så begynte tankene å spinne.

Hvis man vet at man har vært med på å ofre et menneske, sjøl om man skulle mene at det var riktig eller nødvendig overfor gudene, eller hvis man har henrettet en person, så er det klart at da vil det kunne virke skremmende å kanskje skulle få besøk av gjenferdet av den døde. Denne vil jo da kunne være fylt av hevn. Og ved denne tanken settes fort fantasien ytterligere i sving. Skulle man så synes at man opplever å se dette gjenferdet, er allerede forestillingene om hvor nifst dette er, etablert. I en kultur der man tror på gjenferd, blir det gjerne slik at man formidler slike opplevelser videre til andre. Og som resultat oppstår det vel gradvis en generell forestilling om at gjenferd er skumle greier?

Alvorlige sykdomsutbrudd, der mange dør, kan vel også fort bidra til samme type forestillinger. I en kultur og i ei tid der man ikke vet så nøye hvordan sykdom overføres, kan man kanskje begynne å lure på om et eventuelt gjenferd kan komme å gi meg sykdommen. En føler seg ikke trygg, og det er best å ikke møte gjenferd.

Synspunkter/innspill?

[Bearchild]

Hvis du hadde opplevd at dører åpnet seg selv uten at det var noen der. Tydelige fottrinn i huset ditt. Uforklarlige hendelser som var så tydelige at du ikke kunne ignorere det eller avskrive det med "huslyder". Ville du ikke følt litt uhygge? Du vet at det er noe(n) i huset ditt men du vet aldri hvor og når og langt mindre hvem. Tror det er naturlig å få litt gåsehud og kikke seg ekstra over skuldrene når det er noe vi ikke har oversikt eller kontroll over.

[Isan]

Hvis du hadde opplevd at dører åpnet seg selv uten at det var noen der. Tydelige fottrinn i huset ditt. Uforklarlige hendelser som var så tydelige at du ikke kunne ignorere det eller avskrive det med "huslyder". Ville du ikke følt litt uhygge?

Men sjøl om slike hendelser, også om det skulle være vanskelig å finne andre forklaringer enn de paranormale, sikkert vil være forstyrrende, og sannsynligvis også virke mer eller mindre ubehagelige, behøver det vel ikke være knyttet uhygge til dem? Vi forutsetter nå at man har greid å slå fast at det ikke er andre mennesker som på en eller annen måte spionerer på en. Er det ikke da tenkelig at den uhyggen man føler, i stor grad skyldes de kulturelle impulser man er vokst opp med? Til tross for at dette ser ut som et ledende spørsmål, mener jeg det faktisk som et helt åpent, et. Dere får bare tro meg eller ei

Og sjøl tror jeg slike kulturimpulser har svært mye å si for de spontane førstereaksjonene vi får hvis vi fornemmer noe vi lurer på om kan være gjenferd. Tenk på at noe av det første vi lærer om gjenferd, er spøkelseshistorier, og dem møter vi som regel ganske tidlig i barndommen. Det er ikke rart om det skaper en grunnholdning, som kan være vanskelig å justere siden. Og hvis det da stadig bekreftes gjennom populærkultur og andre impulser vi møter, vil det selvfølgelig bare sementeres enda mer. Og vi er vel like mye preget enten vi tror gjenferd finnes, eller om vi ikke tror det?

Hvordan jeg sjøl ville reagere, aner jeg ikke ettersom jeg aldri har vært i nærheten av slike opplevelser. Men jeg er jo oppvokst med de samme kulturpregingene, så det kan jo godt hende jeg ville ha fått meg en skikkelig støkk.

[Bearchild]

Det er jo veldig lett å mene noe om ting man ikke har erfaring med selv.. jeg gjør det rett som det er. På samme måte som jeg bare kan forklare hvorfor jeg tror det er sånn eller slik utifra egne erfaringer.

Det kan godt være at det ligger noe dypere og kulturelt(?) bak å føle uhygge for å møte på døde mennesker. Men jeg holder fortsatt en knapp på at det dreier seg mer om instinkter,- frykt for det ukjente.
Skal jeg sammenligne det med noe mer jordnært er det litt som å gå i skogen og følelsen man får når man plutselig blir oppmerksom på et stort dyr. Kvister som knekker, noe tungt som tramper.. adrenalinrush til de grader! Er det en elg? Bjørn? Har hva det nå er en unge i nærheten?

Eller for den del om man går i byen seint på natta. Det er nesten folketomt men det går en person et stykke bak deg. Du øker farten litt og svinger ned en trang gate, hører at personen fortsatt følger deg. Kanskje h*n bare skal samme vei. Men du vet ikke.

Men det kan jo være at jeg opplever gjenferd på andre måter enn andre og at det er vanskelig å se sammenligningen.