Annonseblokkering ble oppdaget: Webstedet Paranormal er gratis, fordi kostnadene dekkes delvis via annonser. Vennligst støtt oss ved å oppheve blokkering av annonser på Paranormal.
Fant denne på facebook....
Ikke så ulikt enkelte diskusjoner som vi har her på siden....
I en mors livmor ligger to babyer. Den ene spør den andre: "Tror du på et liv etter fødselen?" Den andre svarer: "Ja, selvfølgelig. Det må være noe etter fødselen. Kanskje vi er her for å forberede oss på hva vi skal bli senere."
"Tøys," sier den første. "Det er ikke noe liv etter fødselen. Hva slags liv skulle det være?" "Jeg vet ikke,” sier den andre “men det vil være mer lys enn her. Kanskje kan vi gå på bena våre og spise med munnen. Den første svarer “Det er absurd. Å gå er umulig. Og å spise med munnen? Latterlig! Navlestrengen gir oss næring og alt vi trenger. Men navlestrengen er så kort. Livet etter fødselen er logisk umulig."
"Vel, jeg tror det må være noe”, insisterte den andre “og kanskje det er annerledes enn det er her. Kanskje trenger vi ikke denne fysiske navlestrengen lenger”. Den første svarer, "Nonsens. Og dessuten, hvis det finnes noe mer, hvorfor har ingen kommet tilbake derfra? Fødselen er slutten på livet og i etter-fødselen er det ingenting annet enn mørke og stillhet og glemsel. Den fører oss ingensteds".
"Vel, jeg vet ikke," sier den andre "men vi vil helt sikkert møte Mor, og hun vil ta vare på oss." Den første svarte: "Mor? Tror du virkelig på Mor? Det er latterlig. Hvis Mor eksisterer, hvor er Hun nå?" Den andre sa: “Hun er overalt rundt oss. Vi er omsluttet av Henne. Vi er av Henne. Det er i Henne vi lever. Uten Henne hverken kunne eller ville denne verden eksistert". Den første sa: "Vel, jeg kan ikke se Henne så det er bare logisk at Hun ikke eksisterer."
Til dette svarte den andre: “Noen ganger, når du er i stillhet og fokuserer og virkelig lytter, kan du oppfatte Hennes nærvær og du kan høre Hennes kjærlig stemme som snakker til oss fra oven”.
Jeg skjønner hvorfor de bruker det bildet, men er ikke sikker på hvor relevant det egentlig er. At det kanskje kan få enkelte til å stoppe opp litt, kan godt være, men noe overbevisende argument for liv etter døden er det vel ikke
Antall ord: 51
Åpen for det aller, aller meste - kritisk til alt.
Asbjørns historie vekker tanker i meg. Vi - menneskeheten, tror vi kan skifte sol og vind mellom krefter, og "ting" i og utenfor universet - og oppkaster oss egentlig til "overguder". I virkeligheten vet vi like lite som barn i mors liv i forhold til hva som mulig er å kunne vite. Vi er milliarder på kloden, men hver i sær er vi bare feilbarlige mennesker med liten kunnskap. Det blir ikke bedre om man setter mange slike sammen. Parallellkobling av 1,5 volts batterier gir 1,5 volt, uansett hvor mange man kobler til.
Lignelsen i mors liv kan godt være et bilde på oss i vår moderne verden, og drakampen mellom det noen mener, kontra det andre mener. Har noen hørt: "jammen, du må jo forstå at...."?
Antall ord: 131
"Om tusen personer tenker samme tanke, betyr det ikke at denne tanken er tusen ganger bedre"
En tanke som umiddelbart gir seg til kjenne hos meg er hvor redde vi er for det ukjente, og da spesielt for forandringer. Forandringer gjør vondt, mens det å leve i visshet og sikkerhet rundt noe er betryggende. En som vil gå i terapi vil antagelig ønske bekreftelser og anerkjennelse fremfor å gjøre helomvendinger i sin livsstil, og noen ganger er det jo uunngåelig med forandringer også. Noen begynner å leve for fullt etter kreftdiagnose, andre bukker under av redsel, og noen blir rett som det er ordentlig syke og makteløse også. Det å forberede seg på noe ukjent er likevel noe vi alle gjør, bare det å legge seg om kvelden og stå opp til neste dags utfordringer.
Men sammenligningen blir også for meg noe retorisk og egentlig litt ute av kontekst.
Vi vet at det kommer et liv etter fødselen for de aller, aller fleste av oss.
Antall ord: 150
“Nothing in the world is more common than unsuccessful people with talent,
leave the house before you find something worth staying in for.”
Jeg er overbevist om at jeg har minner fra før fødselen. Ikke som tanker eller undring om noe på utsiden, men jeg erindrer følelsen.
Det er først når jeg forsøker å beskrive denne følelsen at Asbjørns ligning blir "feil" for mitt vedkommende. Det spiller nemlig ingen rolle hva som kommer etterpå for det er helt ålreit å være i ingenmannsland. Ingen bekymringer, ingenting egentlig annet enn en god følelse. En følelse man ikke kan ha hvis man har spørsmål.
Antall ord: 90
Du er min fiende inntil det motsatte er bevist. Bevisbyrden ligger på deg.
ludoburgero skrev:Det var en fin vinkling, men jeg er fremdeles redd for døden.
Jeg tror det er en av tingene som hjelper meg med et ønske om å leve.
Jeg mener ikke at det ikke spiller noen rolle hva som skjer etterpå. Selv om det var det jeg skrev.
For man har jo alle disse spørsmålene når livet nærmer seg slutten.. noe man ikke har før man blir født. Det er to vidt forskjellige ting, død og fødsel. Etter mitt syn ihvertfall. Vanskelig å sette ord på og jeg klarer kanskje ikke forklare hvorfor hovedinnlegget ble "feil" for meg.
Antall ord: 107
Du er min fiende inntil det motsatte er bevist. Bevisbyrden ligger på deg.
Slik jeg ser det, så dreier det seg om det samme. Ganske nøyaktig det samme.
Jeg vil gjerne bruke lørdagskvelden på å fortelle hvilke tanker jeg har om et spennende tema,
eventuelt to - for man må da kunne si at livet og døden har sine distinkte forskjeller;
det er i grunnen det som er før og etter livet jeg mener burde være det samme.
Tenke seg til at vi alle bare kan ses på som små gnister av bevissthhet som har tatt boskap i fysiske kropper. Det blir ikke et mindre mirakel av den grunn - tvert imot - men jeg tror at det som er evigvarende er energien. På spørsmål om hvorfor jeg frykter døden, da jeg har blitt stilt spørsmålet før hvis jeg har diskutert det med noen, så er det redselen for å gi slipp på det jeg kjenner. Det er lite annet enn fremmedfrykt, om jeg kan si det slik, men døden var aldri ubehagelig før jeg ble født. Jeg kjente den rett og slett ikke. Kanskje dette også gjør det ubehagelig å tenke på, at jeg en dag skal tilbake dit jeg var - da jeg "ikke var noe". Her tenker jeg at mange undrer og stiller spørsmålene som er mest aktuelle: vi har da alltid på sett og vis vært her. Vi har alle et slags samme opphav. Vi har allerede vært i evigheten og vi har antagelig en kjerne vi stammer fra. Vi er ikke bare kaotiske bruddstykker hvis sameksistens bare er ren tilfeldighet heller, dog vi må jo først forstå hva en tilfeldighet kan defineres som - og hva den skulle romme. Er eneste kriterie for at noe er en tilfeldighet at det består av ukjente og/eller uidentifiserbare faktorer? Hvilke prinsipper gjelder så for at noe er forutbestemt, eller "meningen å skulle skje" da, og eksisterer i det hele tatt denne motpolen til såkalte tilfeldigheter? Eksisterer tilfeldigheter, ene og alene isåfall? Er alt sammen en forutbestemt rekke hendelser?
Nei, jeg tror ikke disse spørsmålene er særlig gjeldende uansett hvor mye vi plager oss selv med de. Jeg tror det er en hang, eller en vilje, kanskje en besettelse i mange av oss over å finne en bunnsolid mening da vi er vant at alt skal ha en begynnelse og en slutt, og at vi ikke minst skal ha kontroll og styring på flest mulig situasjoner. For i bunn og grunn har vi jo ikke noe annet enn livet: det er jo her alle disse tingene skjer med oss. Nei, jeg retter på meg selv igjen:
Vi har jo døden også! Vi har den i vente! Livet er rett og slett bare en pause fra døden.
Jeg synes det kan være fordummende (og i beste fall bare forlokkende) å tenke at det skal være et slags liv etter døden. Det blir feil betegnelse. Hvis ikke kan vi aldri finne på å bruke begrepet død som noe nyttig. Selvsagt, vi kan kverulere så mye vi vil på hva døden innebærer og ikke gjør, og hva slags tilstand det er, men det blir selvsagt spekulasjoner og synsing.... men å kalle det et LIV etter døden, vil jeg si blir enten å fornekte noe, kverulere, eller kanskje bare ønsketenkning på et vagt grunnlag. Jeg liker gjerne å tro at jeg vet at døden innebærer at bevisstheten min oppheves å eksistere. At døden er en avsluttende greie for livet. På lik linje som et stearinlys som brenner ned hvor voksen har tatt en annen form i det materiet den gang var, samt flammen som nå ikke er der lenger - som gnisten jeg kaller oss, flammene. Det som slokkes og ikke er mer.
Men jeg kan ta feil. Jeg vet ikke dette. Uansett spiller det jo liten rolle, da det bare fra min side også blir spekulasjoner, synsing og kanskje attpåtil å kverulere. For jeg beveger meg på tynn is.
Det blir fristende, i frykt for å ta feil, å latterliggjøre emnet ved å sette ting på spissen og si:
"Det kan jo godt hende at jeg kommer til himmelen og får uendelig tilgang på iskrem servert av rosa enhjørninger som ejakulerer regnbuer mens de spiller Pink Floyd med sine innebygde bluetooth-høyttalere og tilbyr meg 72 jomfruer til dagen, til tross for at jeg ikke har sprengt meg selv i lufta engang, og etterpå kommer de med steinfrie druer og yoghurt og alt er bare et stort kalas med harpespilling og endeløse anekdoter fortalt av en skjeggete mann som ligner litt på nissen i grunn."
Men jeg skal la være.
Hvorfor er vi dømt til å være opptatt av døden, egentlig? Noen virker fritatt fra denne forbannelsen. Eller er det egentlig det? Er jeg bare negativt ladet fordi jeg er redd den?
Jeg vet godt hvilke "typer" mennesker jeg har møtt i mitt liv som er fryktløse ovenfor døden.
Nå er jeg kategoriserende og heller over til å bli fordomsfull, men erfaringer har man da også å påberope seg, og jeg sier med ganske stødig grunnlag i nettopp det at: disse menneskene har utelukkende til felles én ting - og det er en vond barndom. En veldig vond barndom. Jeg sitter og visualiserer for meg disse menneskene, hvor noen fremdeles er i kontakt med meg, noen sporadisk, og noen er ikke lenger en del av livet mitt. Det er ikke veldig mange jeg tenker på, men det er likevel noen. Noen av dem har nærmest (eller, vel, i enkelte situasjoner HAR de det) uttalt dødsønsker også. De sier at den setter de fri. Og jeg misunner deres forhold til den. Ikke fordi jeg selv vil dø, men fordi jeg ikke vil være redd. Så... kan jeg være mer ærlig enn å si det sånt?
Jeg har også en idé om at overlevelsesinstinktet... eller "overlevelsesinstinktet", kall det gjerne også bare simpelthen "ønsket om å leve"... er en slags motpol som skal overveie og holde oss i live. Det er jo enkelte som tar livet sitt, dessverre, et tema jeg uansett hvordan man vinkler det synes er nitrist - der mitt personlige vippepunkt i debatten kan være "aktiv dødshjelp", når pipen får en litt annen lyd. Men jeg tenker at disse menneskene antagelig har strevet mye, og at ikke et eneste selvmord (kanskje med få unntak, i rus, etc.) er begått tankeløst. Selv om dette nå kan høres litt feil ut i sjargongen. Det jeg prøver å si er at det er nok mange ettertanker som ikke er blitt gjort grundig nok. For vi(?) har vel en oppfatning av at livet skal tas vare på. Enten det er fordi andre ønsker å ha en person i livet pga. tapet og savnet de ikke vil kjenne på, fordi vi har jo menneskeverd og nestekjærlighet og er utstyrt med mange følelser... men poenget mitt er uansett at ønsket om å leve er noe vi mer eller mindre tar for gitt, og som uansett de aller fleste av oss er utstyrt med. Så kommer neste spørsmål som kanskje blir litt tankeprovoserende for noen, ikke vet jeg:
Hadde det vært annerledes dersom vi ikke var så redde for å dø?
Så kommer et kanskje på kanten oppfølgningsspørsmål, mener jeg selv iallefall, men jeg spør likevel:
Hadde flere tatt selvmord dersom det var mer sosialt akseptert?
Jeg kjenner jeg trenger å provosere meg selv med spørsmålet, da det er mange tanker rundt dette uansett. Jeg tenker at det kan være sunt å balansere på kanten av det som er greit for å få litt progresjon, og at elefanter i rom må snakkes om, og ikke minst at vi må tørre å bryte noen tabuer for å kunne snakke om ting som gjelder elementære følelser som frykt og skam... for eksempel... og kun gjennom å snakke om disse tingene kan vi få gjort noe med dem... vokse på det og komme oss videre. Vel, ikke alltid nødvendigvis videre på en god måte, men i enhver diskusjon dukker det i det minste opp poenger og tanker som er verdt å lytte til og kjenne på over en viss tid. Det er neppe andre mer effektive måter å lære på enn via kommunikasjon der en tar seg tid til å lytte på noen som sier noen tanker man enten ikke hadde fra før, eller ikke visste man hadde men kanskje var enig i likevel, eller for den saks skyld var veldig uenig i - slik at man får overprøvd og satt sine egne fordommer, uvitenhet på prøve - eller tvert imot få anerkjent sine tanker kring noe - og ikke minst få delt de med andre rundt seg som også er interesserte i diskusjonen!
Våre tanker rundt liv og død tror jeg nemlig er tabubelagte fordi vi ikke tør å påberope oss noe fasitsvar. Vi er så vant med at "alle meninger skal bety noe" og at "alt skal aksepteres" og at man skal utvise moderasjon og ditt og datt... at det har drept mang en debatt. Spesielt om ting som dreier seg om eksistensielle tema eller sterke følelser. Vel, med mindre det er sex da - og utroskap og negative ting - det er jo veldig lett da alle bare trenger å innta en jævla overfladisk holdning og lire ifra seg omtrent hva som helst for å få audiens og bekreftelser.
Eller tar jeg feil nå? Jeg skal ikke påstå at alle kan kjenne seg igjen, men jeg vet at jeg selv, oppriktig kjenner meg igjen. For meg holder det å nikke meg enig i noe jeg ikke vet er sant i det hele tatt, fordi det kan dreie seg om en myte jeg har hørt før som jeg aldri har tenkt gjennom for å motbevise i mitt stille sinn, men som ganske lett gjennomskubart dreier seg om floskler og ofte semantikk som bare virker logisk. Ofte tør man ikke stikke seg ut og "kverulere" på noe slikt, fordi man er jo påført den skamfølelsen det er å være uenig eller "vanskelig" (du er så vanskelig, Espen), og det som verre er. En vil jo ikke lage storm i vannglass, tenker en for seg selv. Og så tenker en: "Men jeg ER jo ikke enig... men for å virkelig belyse poengene sine, må man være veldig skuddsikker, og allerede ha tenkt gjennom noe et dusin ganger og helgardere seg mot all kritikk, og antageligvis bruke masse skjult hersketeknikk og "shock and awe" eller en heftig, fengende sjargong... ja, kanskje sarkasme! Eller satire! FOR AT FOLK I DET HELE TATT SKAL LYTTE!"
Så kan man tenke, i frustrasjon som meg, om NÅR det ble slik... og nettopp HVORFOR...
For jeg mener at vi er redd stillhet. Vi er redd for at ting går for seint.
Vi må ha kjappe fakta, der og da, Google på mobil. 4G. 5G. Kom ikke her og snakk seint!
Har ikke tid til dette. Må skynde meg å leve, oppleve mest mulig, fylle livet med noe.
Ikke slappe av, henge med hue, da kjenner vi på stillheten.
Som er ganske synonymt med dødsangst, eller?
Nå ble dette litt surrete, men det skal være slik. Det er tanker fra et surrete sinn akkurat nå.
Jeg tror vi alle er redde for det fremmede, enten det er pakistanere som stjeler damene og jobbene våre eller fallskjermhopping eller edderkopper eller lyn og torden eller tuneller eller makreller eller kantareller eller døden eller intimitet eller sosial angst eller klaustrofobi eller hva enn det måtte være. Jeg tror vi har våre assosiasjoner, våre forutinntatte inntrykk som hindrer oss i å se ting som de virkelig er. Vi er redd for det som venter, vi er redd for det vi ikke kjenner.
Ingen av oss kjenner fremtiden. Om vi kunne være mer optimistiske i våre tanker om den, og innse at vi møter den hvert øyeblikk, så kanskje den ikke virket så dyster heller. For det er for meg ingen tvil om at vår bevissthet rundt noe, våre tanker og idéer er noe av det som SKAPER mest av alt. Enten vi gjør noe eller ikke. Det er her "law of attraction" og "the secret" plutselig blir sant: vi skaper vår virkelighet med vår tilnærming til den. Approach er et mye mer dekkende ord. Og hvis vi er redde for det som venter, det ukjente, så tillater vi den dysterheten, den dystopien kanskje i verste fall, som vi tror venter - den blir unngåelig som en skjebne.
Å være positiv er ikke synonymt med å være naiv eller dum.
Det er bare å våge, uvisst om man feiler eller ikke.
Hvis jeg har et mission i livet mitt, måtte det vel være nettopp det å bli ENDA MER bevisst på dette, slik at jeg ikke lenger holder meg selv tilbake i livet i situasjoner jeg mistrives med, og heller istedenfor skaper min egen fremtid på en så positiv måte jeg klarer, uten å bli fratatt motet og håpet bare fordi jeg faller i fristelse til å se på det som insignifikant... for det er en fallgrop jeg ofte ramler ned i... men å heller gjøre meg selv så bevisst på at dette er et trekk med meg som er såpass grunnleggende at det krever arbeid å forandre på, nettopp MED mot som verktøy(!), og våge å se på det ukjente med en mer nonchalant holdning - en innstilling om at det ukjente er uunngåelig, men at jeg kan prege det så godt jeg kan med å gjøre meg kjent med det jeg iallefall har - og er midt oppi - slik at jeg atter igjen kan begynne å leve før jeg en dag skal dø, uten å skulle måtte angre på at det livet jeg har viet til andre og meg selv var forgjeves - men at jeg gjorde mitt beste - og at jeg noen ganger ikke orket, og at jeg tilgir meg selv for det - og at jeg dermed da kan møte døden med stolthet, fordi livet mitt har vært innholdsrikt, og at jeg har betydd noe - for det VET jeg innerst inne at jeg gjør - så er nok det SISTE jeg tenker på om det finnes noe "liv" etter døden.
Da driter jeg en lang faen i det, for å si det rett ut! Da må døden bare komme når tiden er inne for det! For det må være verre å avslutte et liv som i hovedsak har vært trist og slitsomt å leve, uten resultater. Tenk å være en martyr. Tenk å leve med hat. Tenk å leve i skam, ikke bare med den. Tenk å ikke ville leve, men å måtte. Tenk heller å ville fylle livet med så mye positivitet at man tenker:
"Jaja, nå er det nok uansett! Jeg har et langt og lykkelig liv bak meg, med sine sorger og gleder!"
Akkurat som det burde være, syns jeg. Klisjé, kanskje. Men sånn er det jo når sannheten bare samsvarer med idéene våre, eller hva? Jeg tror først og fremst på et liv etter fødselen, og så vet jeg at jeg for min egen del burde drite aller mest i det andre. Det er uansett bare unødvendige distraksjoner når alt kommer til alt. Kanskje det er derfor jeg på selvrettferdigende vis sier at dette er surrete skrevet og skal være sånt: det er jo ikke vits å vie for mange tanker til eventualiteter og ting man uansett ikke har kontroll over. Da ender man opp med å føle avmakt, noe jeg dessverre er veldig kjent med. Jeg tør å påstå at jeg vet hva jeg snakker om, iallefall hvis jeg snakker for meg selv. Så jeg vil fokusere på hva LIVET kan romme, når livet skjer. Ikke i fornektelse over at døden inntreffer, for det ville nok bikket over til usunt - men for å fokusere på det mest viktige må man noen ganger bare vie mindre tid til...
Ja, nettopp. Og uansett: hvem bryr seg om etterlivet? Jeg har enda ikke diskutert med noen av dem... ikke engang her inne på DETTE forumet. Det sier jo litt? Så nigga, please, liksom. Hvorfor skulle det være noe liv etter døden? Ut av kroppen-opplevelser kan godt være reelle bevis på at kropp og sjel kan eksistere separat, for min del. Men hva hvis det IKKE gjør det etter døden? Ikke EN eneste person har vært død i flere uker for så å komme tilbake til livet og fortelle hvordan det var. Nær-døden-opplevelser er fremdeles bare NÆR døden. Ingenting av dette er beviser for noe, hvor enn spennende det er med distraksjoner og underholdning.
Tenk hvis vi alle heller fokuserte mer på livet og støttet hverandre i det.
Vi er her, sammen, i samme båt. Hvorfor ikke gjøre det beste ut av det?
"Tror du på et liv?"
"Tror du på et liv for deg selv?"
"Tror du på at du kan leve det fullt og helt?"
"Tror du på et liv?"
Antall ord: 2890
“Nothing in the world is more common than unsuccessful people with talent,
leave the house before you find something worth staying in for.”
Jeg skjønner ikke hvorfor du mener det dreier seg om en og samme ting. Og jeg klarer fint å vinkle det du skriver til at du egentlig bare understreker hva jeg mente. Ihvertfall når jeg tenkte på det jeg skrev.
Man har ingen forutsetninger for å tro noe som helst før. Man kan tro hva man vil om etter, men det er uansett som du sier nå som gjelder.
Antall ord: 70
Du er min fiende inntil det motsatte er bevist. Bevisbyrden ligger på deg.
Asbjørns innlegg avføder tanker hos oss, ser jeg. Ja, det er ofte slike ting som setter i gang refleksjoner.
Selv er jeg naturmenneske og friluftsmenneske. Det er når jeg lytter i stillheten at jeg får flest svar. Det er når jeg er ute i naturen at jeg først kjenner på at min urbane sjel blir urolig. Men når jeg har vært ute i det store, åpne et par dager - roer sjelen seg litt etter litt. Etter en uke vil jeg helst ikke tilbake til sivilisasjonen. Det er merkelig å observere den forvandlingen i meg.
Vi mennesker er så vant med at det skjer mye rundt oss. Når vi kommer et sted der det er stille og svært lite skjer, blir vårt indre urolig. Vi blir også avhengig av de oppdaterte, stressende tilværelsen. Så preget er vi av det moderne samfunn.
Jeg er også en som liker måtehold og redusert forbruk. Det er en del av min livsanskuelse. Men kanskje er det en ubevisst protest mot et forbrukssamfunn - som bare fanger oss og gjør oss uglade.
Antall ord: 188
"Om tusen personer tenker samme tanke, betyr det ikke at denne tanken er tusen ganger bedre"
TomL skrev:Asbjørns innlegg avføder tanker hos oss, ser jeg. Ja, det er ofte slike ting som setter i gang refleksjoner.
Selv er jeg naturmenneske og friluftsmenneske. Det er når jeg lytter i stillheten at jeg får flest svar. Det er når jeg er ute i naturen at jeg først kjenner på at min urbane sjel blir urolig. Men når jeg har vært ute i det store, åpne et par dager - roer sjelen seg litt etter litt. Etter en uke vil jeg helst ikke tilbake til sivilisasjonen. Det er merkelig å observere den forvandlingen i meg.
Vi mennesker er så vant med at det skjer mye rundt oss. Når vi kommer et sted der det er stille og svært lite skjer, blir vårt indre urolig. Vi blir også avhengig av de oppdaterte, stressende tilværelsen. Så preget er vi av det moderne samfunn.
Jeg er også en som liker måtehold og redusert forbruk. Det er en del av min livsanskuelse. Men kanskje er det en ubevisst protest mot et forbrukssamfunn - som bare fanger oss og gjør oss uglade.
Nikker ivrig i gjenkjennelse!
Antall ord: 194
“Nothing in the world is more common than unsuccessful people with talent,
leave the house before you find something worth staying in for.”
Bearchild skrev:Jeg skjønner ikke hvorfor du mener det dreier seg om en og samme ting.
Jeg mener at døden er det som skjer både før unnfangelsen og det som skjer etter livet.
Livet er det som avviker fra døden, som er konstant. I døden tror jeg likevel det er fullt av energier, men at det stykket som mangler er bevissteten. Egentlig kunne jeg jo ha kortet ned hele sammensuriumet mitt igår til dét.
Man har ingen forutsetninger for å tro noe som helst før. Man kan tro hva man vil om etter, men det er uansett som du sier nå som gjelder.
Tja, hvis det er som enkelte andre påstår at man "velger det livet man får før man blir født", eller som også andre (ofte de samme) sier at det er et "liv etter døden", så tenker jeg det kanskje også burde være mulighet for å tro veldig mye også FØR? Da tenker jeg ikke som i kognitiv tenkning, tradisjonelt sett, men idéer og "sjelelige tanker" om man kan kalle det for noe slikt?
Men det mener jeg kanskje er litt søkt.
Antall ord: 201
“Nothing in the world is more common than unsuccessful people with talent,
leave the house before you find something worth staying in for.”
Hvis man har mulighet til å velge noe før man blir født må det vel velges før man havner i en spesifikk mage? Jeg snakker jo om når man først er vel plassert. Som også er det hovedinnlegget snakker om. Men jeg skal ikke strekke den strikken lenger, jeg forstår jo ligningen og kverulerer vel bare litt på hvor i løypa vi er.. sorry.
Den eneste historien jeg har hørt om noen som har vært død lenge og som har satt ord på hele prosessen fra død til gjenfødsel er hun indiske jenta, Shanti Davi. Hun var etter sigende død i ett år. Jeg husker ikke konkret hva som ble fortalt om "tiden i mellom" men mener det sto beskrevet en del om den tilværelsen også.
Antall ord: 139
Du er min fiende inntil det motsatte er bevist. Bevisbyrden ligger på deg.
Bearchild skrev:Hvis man har mulighet til å velge noe før man blir født må det vel velges før man havner i en spesifikk mage? Jeg snakker jo om når man først er vel plassert. Som også er det hovedinnlegget snakker om. Men jeg skal ikke strekke den strikken lenger, jeg forstår jo ligningen og kverulerer vel bare litt på hvor i løypa vi er.. sorry.
Tror jeg skjønner hvor du vil
Noen tanker jeg har om disse teoriene om at "vi velger livet vi skal leve før vi blir født" og denslags, er egentlig ikke så mange da jeg ikke tror på dette, men noen spørsmål har jeg å stille til de som tror:
-Hva med genetikken og de trekkene man vil bli utstyrt med biologisk?
-Hvordan velger man foreldrene som sørger for denne genetikken?
-På hvilken måte gjør man seg kjent med foreldrene sine før livet?
Den eneste historien jeg har hørt om noen som har vært død lenge og som har satt ord på hele prosessen fra død til gjenfødsel er hun indiske jenta, Shanti Davi. Hun var etter sigende død i ett år. Jeg husker ikke konkret hva som ble fortalt om "tiden i mellom" men mener det sto beskrevet en del om den tilværelsen også.
Dette må jeg søke opp!
Antall ord: 237
“Nothing in the world is more common than unsuccessful people with talent,
leave the house before you find something worth staying in for.”
Sjamanistisk konfirmasjon 2025 - En meningsfull reise inn i voksenlivet.
I dagens samfunn søker mange ungdommer etter alternative måter å markere overgangen fra barn til voksen. En av disse alternativene er sjamanistisk konfirmasjon, arrangert av Sjamanistisk Forbund. Dette ritualet er en del av en stadig voksende bevegelse som søker å gjenopplive og modernisere gamle, naturbaserte tradisjoner.
Hva er Sjamanistisk Forbund?
Sjamanistisk Forbund er en organisasjon som arbeider for å fremme sjamanisme som en spirituell praksis og livsstil i Norge. Forbundet ble stiftet i 2012 og har siden den gang vokst i antall medlemmer og aktivitetstilbud. Sjamanisme, slik det praktiseres av forbundet, er en naturbasert åndelighet som legger vekt på kontakten med naturen, åndeverdenen og indre visdom. Les mer her