Klarsyn, Spådom & Åndelige sanser ⇒ Det aller rareste jeg har opplevd - og du er sikkert enig!

[sliten]

Jeg skal fortelle en historie som er det særeste jeg har opplevd, og noe av det særeste jeg har lest noen gang. Uten å «skryte» eller overdrive, er det den slags hendelser som bøker eller filmer blir – eller burde bli – spunnet rundt. Det skjedde for omtrent 30 år siden, og har fulgt meg jevnlig i alle år siden, og i den senere tid tenker jeg på det daglig – noe som kanskje har en betydning. Jeg skriver hendelsen først, og ved nøye lesning vil du finne at det dukker opp to veldig klare spørsmål som du vil stille deg, og dem skal jeg også stille, og utdype, i en egen post etter selve fortellingen, slik at det ikke blir altfor langt å lese i en jafs.

Vi går 30 år tilbake i tid. Jeg hadde vært sammen med – forlovet med – ei tysk jente, fra Stuttgart-området sør i Vest-Tyskland, i seks år. Vi bodde hos hverandre i lengre tid hvert år, hun skulle flytte til Norge, men så gikk det som det av og til går, vi begynte å vokse gradvis mer og mer fra hverandre, og en trist dag fant vi ut at det var det greieste å si farvel og lykke på reisen videre hver for seg. Og vi skrev eller ringte ikke noe til hverandre etter det.

Et år etterpå traff jeg ei som ble kjæresten min, og et halvt år etter det igjen giftet vi oss, ting går raskt, og vi dro på en liten «bryllupsreise» halvannet år etter at det ble slutt med gamlekjæresten min. Vi tok toget gjennom Tyskland og ned til Sveits og Østerrike, hvor vi gikk i Alpene i to uker.

På veien ned stoppet vi i Hamburg, altså helt nord i Tyskland. Vi tok inn på et hotell ikke langt fra jernbanestasjonen. Klokka halv ti på kvelden ble jeg voldsomt urolig, det vokste og raste og sloss i kroppen og i hodet, jeg ble ekstremt urolig og fant på en tam unnskyldning om at jeg skulle ut og kjøpe en avis på jernbanestasjonen, og løp ut. For inne i meg raste det EN tanke – nemlig den at gamlekjæresten ville stå på jernbanestasjonen klokka ti, vi ville treffes, bli sammen igjen, og «alt ville bli bra». Jeg VISSTE at hun bodde helt i sør, titalls på titalls mil unna, og ikke var i nærheten av Hamburg, men tanken raste rundt i meg, så jeg løp som en gærning til hovedjernbanestasjonen. Jeg kom dit fem på ti, og gikk og småløp rundt, men så, klokka to-tre minutter over ti, døde denne rasende tanken i hodet mitt plutselig ut, jeg stoppet opp, så på meg selv og sa halvhøyt «hva er det for en tulling du er?, hun er jo LANGT borte, og dette er bare et slags nostalgi-kick du har fått fordi du ikke har tålt at det blir snakket tysk rundt deg, og alle minnene fra det som en gang var, har dukket opp i hodet ditt på en gang.» Så jeg ristet hodet fri fra tankene, kjøpte en avis, og gikk tilbake til hotellet, sovnet raskt, og våknet opp neste morgen som mitt gamle, gode jeg. Vi tok toget videre, gikk i Alpene i to uker, og kom etter i alt snaue tre uker hjem igjen til Norge.

Der lå det et brev, det var blitt sendt til min gamle adresse, til foreldrene mine, og de hadde videresendt det til min nye adresse.

Det var fra gamlekjæresten i Tyskland, og hun skrev at:

Noe veldig rart var skjedd med henne, noe så rart at hun ville bryte tausheten og fortelle meg det, fordi det var så usannsynlig og tullete. Hun hadde for noen måneder siden flyttet, fra Stuttgart i sør og opp til en landsby som lå en time med trikk fra sentrum av Hamburg. Den samme dagen som jeg skrev om ovenfor, hadde hun helt fra morgenen av vært urolig, og hadde tenkt mye på meg og oss. Og ut på ettermiddagen hadde hun blitt helt sikker på at jeg var i nærheten. På kvelden fikk hun det helt klart for seg, at jeg ville være på jernbanestasjonen klokka ti, og vi ville møtes, og alt ville bli bra igjen, for hun levde et problematisk liv nå. Hun visste at hun måtte ta trikken som gikk halv ni, og så måtte hun bytte trikk omtrent halvveis, og da ville hun komme til sentrum en snau halvtime før ti. Så hun tok halv ni-trikken. Halvveis gikk hun av og ventet på den trikken som skulle ta hen den siste halvparten av reisen.

Da dukket det opp en bekjent, og han prata så intenst og holdt henne i armen, og det var noe han måtte fortelle henne osv., og hun kom seg ikke løs fra ham, hun forsto ikke et ord at hva han sa, det var bare noe usammenhengende, men hun ble liksom fanget i et garn, og så i en tåke at trikken kom og gikk, og følte at «dette går ikke, jeg kommer for sent», men kom seg ikke løs. Etter at trikken var gått, gikk denne bekjente, og hun ble stående igjen, i en døs. Etter lang tid kom neste trikk, og hun hadde denne klare tanken at «dette går ikke, nå kommer han (altså jeg) til å være der, ikke se meg, og så gå igjen, og alt er tapt!» Hun hoppet av trikken på utsiden av jernbanestasjonen, klokka var et par minutter over ti, hun løp inn på stasjonsområdet og så at klokka da var fem over, og hun løp i blinde noen minutter mens det raste i henne at «det er for sent, det er for sent», så sank hun sammen på en benk og gråt, og vakte litt oppsikt blant folk som spurte om alt var i orden. Hun kom seg ut av stasjonsområdet, inn på trikken hjem, kom hjem rundt halv tolv, og satte seg ned og skrev dette brevet.

Var det ikke merkelig, spurte hun, og så fullstendig usannsynlig? Jeg kunne jo ikke være i nærheten, jeg bodde jo i Norge, var det ikke rart hvilket puss hjernen kan spille oss? Men likevel – det hadde vært så levde. Tenk om …………

Jeg tok vare på brevet. Så kommer punktet som viser hvor smart jeg er: Jeg tok vare på det inntil for en 6-7 år siden, da ryddet jeg i gamle saker og fant det, og tenke at jeg kan jo ikke ta vare på brev fra gamlekjæresten – så jeg kastet det. Kastet BEVISET, kastet det som hadde vært et premiebevis, hvis jeg hadde sammenholdt det med togbillettene osv., som jeg fortsatt har. Det må være det dummeste jeg noen gang har gjort. Omtrent ti år etter dette fant jeg via omveier fram til adressen hennes og ringte, og vi snakket sammen, og fortalte hverandre denne historien, at det faktisk hadde stemt. Hun ble helt satt ut. Det gikk henne ganske dårlig, hun hadde et barn som alenemor og bodde i en sosialbolig. De siste månedene har jeg forsøkt igjen, men verken hennes navn eller søsknenes eller sønnens dukker opp på Facebook-søk eller lignende.

Dette var historien. Du sitter igjen med to spørsmål, de kommer i neste post.

[sliten]

Spørsmål 1:

Hvilken rolle spilte den bekjente, som dukket opp, og som tydelig var der BARE FOR Å FORHINDE MØTET? Hvis en tenker seg at EN kraft sto bak vissheten vi begge hadde om møtet, var det da en ANNEN kraft som sendte ham ut for å forhindre møtet, eller var det den SAMME kraften som sendte ham ut, for å prøve henne på en måte? Uansett hvordan det gikk, så ville noen bli skadelidende. Slik det gikk, at vi ikke møttes, så fikk hun et ganske dårlig liv, i relativ fattigdom og uten noen særlige impulser. Men hvis vi HADDE møttes, så ville det ikke blitt særlig festlig for hun jeg da akkurat hadde giftet meg med (og fortsatt er lykkelig gift med), eller for meg heller, for den slags skyld. Det ville blitt mye bråk, for å si det slik. Så hvem eller hva sto bak, og hvilken rolle spilte denne fyren på trikkeholdeplassen?

Spørsmål 2:

Hun hadde jo denne følelsen hele tiden, og hun hadde det riktig, hun VISSTE i det hun kom på jernbanestasjonen at jeg akkurat hadde vært der men hadde gått. Men jeg da, dusten? Jeg spiller jo dustens rolle i denne fortellingen. Jeg får følelsen at hun kommer, jeg løper til stasjonen – men AKKURAT I DET HUN ER I FERD MED Å KOMME, så dør tanken i meg, og jeg GÅR! I det hun er nærmere enn noen sinne, rett ved, SÅ er det at jeg snur ryggen til og sier at dette bare er noe tull! Hva er det for en kraft som klarer å trekke folk sammen fra Norge og Sør-Tyskland, fra et hotell og fra en landsby – men som så slipper taket i den ene av partene akkurat i det hele dramaet er i ferd med å nå sin klimaks? Dra folk sammen over hundrevis av kilometer, men slippe tak i den ene i det det er snakk om hundre meters avstand? Trekke folk sammen fra Norge og Tyskland, og i det de står i hver sin ende av perrongen, så dør det ut?

[ludoburgero]

Fantastisk interessant historie!

Jeg synes du er litt påståelig når du sier at det er det rareste du har opplevd og at jeg sikker er enig, men siden jeg kanskje faktisk er enig, så er det greit. Har du skrevet ned noe selv om opplevelsen, slik at du kunne erindret flere nøyaktige detaljer rundt hva det var som foregikk i deg? Siden hun var så preget at hun skrev brev til deg, skulle du jo sannelig fått snakket med henne om det, og spesielt om denne bekjente og hvem han var for en, og om det har vært andre merkelige episoder med ham for henne (både før og etter hendelsen)?

Uansett, en skikkelig bra historie du deler her - jeg elsker sånne uforklarlige mysterier!

[Isan]

En spesiell historie, ja. Det er da man får lov til å undres.