Det er mange aktører i denne type forretninger som bare svindler og påprakker, eller har et sterkt ønske om å påvirke, andre deres egne forestillinger som de har overbevist seg selv er erfaringer eller har et snitt av guddommelighet og er et slags resultat av et høyere jeg. Dette er hovedårsaken til at man bør være skeptisk, i mine øyne, da jeg heller ikke vil utelukke idéene om at noe åndelig kombinert med vitenskap (som Terra nevner) kan være veldig givende.
Andre årsaken blir derfor dette med å la tvilen komme til gode. Å si at ingenting er så galt at det ikke er godt for noe, er i utgangspunktet en bra innstilling, men det betyr også at vi - dersom vi har det som en tommelfingerregel - har lett for å fire på kravene til andre som skal hjelpe oss med noe. Ingen regel uten unntak, bare sånn det er sagt, og jeg kan forstå hvor godt det er å delta i et samhold eller et samfunn, et fellesskap, og det er faktisk noe jeg higer veldig til selv om dagene da jeg lever i mer eller mindre et vakuum av ensomhet hvor det strengt tatt bare er meg og min sønn, der resten oppfører seg som kulisser. Det er tøft nok å leve om man ikke skal måtte bære på all lasten selv og gjøre alt alene; men selvutvikling mener jeg starter, ironisk nok, med nettopp det å fokusere innover. Jeg stusser dermed alltid litt over dette, som jeg nevner som siste årsak til at jeg er overmåtelig skeptisk:
Hvordan kan andre hjelpe oss med selvutvikling, og hvorfor er det alltid slik? Betyr ikke dette å slippe taket over selvkontrollen og rådigheten man har over seg selv? Til en viss grad mener jeg det, men til syvende og sist må man nok også starte der. Aberet er likevel å hente seg inn igjen; fordi for mange (vel, ikke vet jeg, men i mine øyne er det for mange) ender nettopp opp i kulter, sekteriske grupper og andre religiøse retninger av nettopp dette "nullstillingen" av sine egne tankesett, hvor samlede idéer blir forlokkende når suggesjonen slår inn, så blir det jo noe helt annet enn selvhjelp - det virker mot sin hensikt, og man tilber vel heller en slags leder, eller en idé av en "Gud", en dyrkelse av alt annet enn seg selv - og det grenser til disassosiasjon.
Likevel, man vet ikke før man prøver. Dessuten er det jo som sagt flere grunner til at jeg er pessimistisk, og nå tok jeg for meg det saklige (mener jeg det er), selv om andre grunner er nok at jeg ikke er i posisjon til å være oppmuntrende når jeg ikke har et alldeles vakkert liv dansende på roser om dagene selv. Så det er en annen mer usaklig grunn. Men jeg skriver her fordi jeg mener det trengs balanse likevel, og det hjelper også meg å forstå andre bedre dersom jeg setter ut mine tanker om noe, om hva de begrunner det med, og jeg vil derfor til slutt legge til at jeg synes dere andre her i tråden - alle - har kommet med gode innlegg.
Jeg håper du finner utav valget ditt, tvilerlitt, og tenker at du hadde jo ikke fisket litt her om du ikke ønsket synspunkter heller. Hva det enn daler på, så sørg for at det blir noe å hente for deg uansett!
Ha en fin dag!
Morsom instruktør, og morsomt å le av seg selv 
