Klarsyn, Spådom & Åndelige sanser ⇒ Livet

[ludoburgero]

Skjønner hva du mener, tror jeg, for jeg har hatt det sånn siden tidlig i 20-årene mine selv.
Denne innstillingen. Men den lar seg ikke alltid kombinere med det livet man faktisk lever.

Hadde jeg levd alene, kunne jeg fint levd ut den innstillingen, men da hadde det vært så mye jeg hadde gått glipp av. Ikke bare muligheter i forbindelse med jobber (noe av det savner jeg, noe ikke), enkelte reiser jeg har foretatt meg, mennesker jeg har møtt, og ikke minst den familien vi nå har bygget (og bygger). Alt dette, og ikke minst leiligheten vi har, er forårsaket av rotteracet og alt det innebærer å gi slipp på tanken om at vi må løpe gjennom dette livet og gjøre ting man egentlig ikke bryr seg noe særlig om, men få betalt for det, og mange andre kompromisser.

Hvis jeg ikke skulle tatt denne ruten, så måtte det vært en rute basert på hardt arbeid via utdannelse, og der var jeg for umoden og ikke smart nok til å forstå når jeg skulle ta ting på alvor, selv om det samme gjaldt den gang; ting som ikke interesserte meg det spor som bare måtte bli gjort.

Vi kan nok ikke komme helt uten, eller kan vi det?

[g.r.y]

Jeg må innrømme at jeg er rimelig egosentrisk når det kommer til dette med livet etter døden, og meningen med tilværelsen. Det hele kretser i bunn & grunn rundt det faktum at jeg ikke fikser tanken på at "jeg`et" opphører å eksistere.. Hvorvidt det er en slags "mening" med det hele, må jeg bare innrømme bryr meg skammelig lite. Jeg husker det opptok meg i en periode som barn, men det opphørte vel egentlig med at jeg innså at om denne meningen finnes, er den antagelig så langt over den menneskelige fatteevne at det var meningsløst å prøve å finne et svar.. Jeg var/er jo "space-geek" av dimensjoner, og har alltid hatt behov for å finne håndfaste, forståelige fakta å knytte opp mot de uforklarlige spm.
I så måte, er det som opptar meg, å støtte opp under tankegangen om at en eksistens etter at vi forlater den "legemlige", kan linkes til fysikkens lov om at energi ikke forsvinner. Det er mer enn nok av spm å ta av her, om jeg ikke skulle begynt å fable med noe hvis eventualitet er hinsides min forstand..

[ludoburgero]

Jeg liker tanken om at energi ikke forsvinner, og idéen, og vitenskapen bak.
Et fint innlegg, Gry. Takk for at du deler!

Hva om det ikke finnes noen spesiell mening med livet og at det er komplett meningsløst av seg selv?
Hva om vi må gi det all den mening og de meninger vi ønsker selv, og hva om ingen andre enn oss selv kan dømme om det er feil eller ikke? Hva om vi er alle for en, alene her, og at vi egentlig ikke betyr noe, men at vi ønsker å være det og dermed opptrer selvoppofrende for andre?

Osv.

[jeditrond]

Jeg liker tanken om at energi ikke forsvinner, og idéen, og vitenskapen bak.
Et fint innlegg, Gry. Takk for at du deler!

Hva om det ikke finnes noen spesiell mening med livet og at det er komplett meningsløst av seg selv?
Hva om vi må gi det all den mening og de meninger vi ønsker selv, og hva om ingen andre enn oss selv kan dømme om det er feil eller ikke? Hva om vi er alle for en, alene her, og at vi egentlig ikke betyr noe, men at vi ønsker å være det og dermed opptrer selvoppofrende for andre?

Osv.

Meningen med livet er det vi hver for oss som bestemmer, den er jeg veldig for. Tror ikke det finnes en opphøyd meningen med livet som er lik for alle, det finnes like mange meninger med livet som det finnes mennesker på planeten Jorden antageligvis Men muligheten er jo der for at jeg bestemte meg for denne meningen i dette livet før jeg ble født all den tid jeg anser reinkarnasjon for å være noe som eksisterer. Men det er min sannhet. Andre har sin mening om dette og evt. dom over levd liv er det vi selv som står for, den får min stemme den også

[ludoburgero]

Korrekt, tror jeg!

Jeg har opplevd at i perioder så motarbeider det aller meste meg, andre ganger blir alt skremmende godt. Det jeg har merket er at det ikke alltid er avhengig av hvordan jeg fokuserer eller ter meg. Forkaster disse ideene etter livslang vurdering. The Secret og den slags har noe for seg: kun mulighet til å inspirere. Alt henger ikke så finurlig sammen, noe er komplett meningsløst og opprivende. Å si noe annet er å kverulere
Skjebnen, en skjebne, flere, overstyring fra høyere makter, en underordnet verden uten fri vilje? Nei, det rimer ikke. Jeg ønsker å utfordre tankene bak at alt skal ha en mening. Hva om det er komplett motsatt?

Ting har skjedd i mitt liv, både med min intensjon, med min kontroll, men også helt uten. Enkelte ting har jeg ikke engang fremmant ubevisst. Andre ting er en salig blanding. Ingen håndfast sannhet finnes. Ingen er vinnere, ingen er tapere. Ingenting er forutbestemt. Ingen har full kontroll, ingen har ingen kontroll. Alle har et relativt uregjerlig liv med litt lykke på si, og mange gjør sitt beste. Mange handler i god tro og tar helt feil, andre er unødvendig selvkritisk, men det aller beste i verden er det faktum at vi har et samfunn, et samspill, medmennesker. Vi har hverandre. Til vi alle dør.

[jeditrond]

Korrekt, tror jeg!

Jeg har opplevd at i perioder så motarbeider det aller meste meg, andre ganger blir alt skremmende godt. Det jeg har merket er at det ikke alltid er avhengig av hvordan jeg fokuserer eller ter meg. Forkaster disse ideene etter livslang vurdering. The Secret og den slags har noe for seg: kun mulighet til å inspirere. Alt henger ikke så finurlig sammen, noe er komplett meningsløst og opprivende. Å si noe annet er å kverulere
Skjebnen, en skjebne, flere, overstyring fra høyere makter, en underordnet verden uten fri vilje? Nei, det rimer ikke. Jeg ønsker å utfordre tankene bak at alt skal ha en mening. Hva om det er komplett motsatt?

Ting har skjedd i mitt liv, både med min intensjon, med min kontroll, men også helt uten. Enkelte ting har jeg ikke engang fremmant ubevisst. Andre ting er en salig blanding. Ingen håndfast sannhet finnes. Ingen er vinnere, ingen er tapere. Ingenting er forutbestemt. Ingen har full kontroll, ingen har ingen kontroll. Alle har et relativt uregjerlig liv med litt lykke på si, og mange gjør sitt beste. Mange handler i god tro og tar helt feil, andre er unødvendig selvkritisk, men det aller beste i verden er det faktum at vi har et samfunn, et samspill, medmennesker. Vi har hverandre. Til vi alle dør.

:like

[Tyrell]

Helt enig, men det du snakker om (i illustrasjonen for eksempel) er jo å stoppe opp, ta en pause, og lytte. Hva gjør man etter det? Fortsetter man ikke bare med å løpe gjennom livet som regel, uansett?

Nei ikke nødvendigvis, det kommer ann på hvor forankret man er i det dagligdagse, poenget er ikke å stoppe opp og ta en pause for så å la livet gå videre i den vanlige rutinen, men å la denne betraktningen av livet bli en del av deg selv, sikkert ikke gjort i en håndvending men en prosess som tar tid...

[Høretil]

Hva gjør vi egentlig her?

Er det ikke merkelig... at vi er utstyrt med alle disse følelsene og tankene...
at vi er plassert her... og at en dag skal det hele ta slutt... og at vi har fått
en eneste oppgave, grovt sett, og det er å fylle det med minner som gir oss
mening... en mening med tilværelsen... eksistensen... og at vi strever...
mer eller mindre... alle sammen... med å finne denne meningen...
og at hvor enn meningsløst noe føles, så er det alltid noe som holder oss her.

Hva gjør du egentlig her?
Har du funnet din posisjon?
Er du lykkelig?
Føler du deg forberedt på dø en gang?

Jeg har så absolutt ikke funnet min posisjon her i livet! Eneste jeg vet er at jeg på best mulig måte skal handle ut i fra kjærlighet og hjelpe andre. Det er rart hvordan livet og synet på fremtiden så radikalt kan snus på hodet etter kort tid. Plutselig skal jeg bli mamma, noe som ikke lå i mine tanker om fremtiden i det hele tatt! Man tar hva man får, og gjør det beste ut av det. Livet byr på mange utfordringer, og alt er i en konstant forrandring! Kanskje min posisjon her i livet rett og slett dreier seg om å være mamma, dele med meg av min kjærlighet og gå inn i dette a4 livet som "alle" andre har?

I dag føler jeg meg lykkelig fordi jeg har så mange fine mennesker i livet mitt, men lykke kan være så mangt!

Jeg frykter ikke døden, gjerne fordi jeg tenker at man kommer tilbake i en annen form etter døden. Døden kan kanskje være en fin reise, gjerne det er akkurat da man finner sin mening med livet, hva man egentlig ble satt ut i denne verden for å gjøre?

[ludoburgero]

Livet er ikke bare en dans på roser. Det er et evig samspill med andre mennesker, hvis jeg ikke
isolerer meg fullstendig fra alle andre... noe som både er komplett umulig i min situasjon... og,
vel... ikke akkurat noe jeg vil heller. Har en sønn jeg er veldig glad i, og jeg har pappaperm
enn så lenge - ut oktober iallefall - og kanskje vel så det... fordi vi ikke er sikret barnehageplass
til før neste høst, og jeg har jo per tidspunkt ikke noen jobb å gå tilbake til...

trist er det på en måte, men på en annen måte så sa jeg opp selv... for jeg fikk nok... og jeg var
ærlig om det. Totalt ærlig og oppriktig om at denne jobben og min sykdomshistorikk passer ikke
riktig godt sammen. Fikk beskjed om at jeg ikke hadde opplyst at jeg var syk på noen måte, og
ellers hadde jeg jo sagt dette til mine nærmeste kolleger, men visste at jeg ikke var nødt til å
rope ut om at jeg har tinnitus. Det er dessuten ikke en sykdom i seg selv sa jeg...

Pga. tinnitusen likevel så tåler jeg mindre stress, og når arbeidsgiver ikke ordnet opp i HMS, og
å la meg kjøre med livet som innsats med utstyr som ikke var godkjent, så gikk det som det gikk...

Meg det var opp til uansett. Meg som ofret helsen og utsatte meg for livsfare (uten overdrivelse)
etter å i månedsvis ha innfunnet meg med elendige arbeidsforhold, og sa ifra til sjefen om at noen
ganger så blir nok bare nok. Jeg sa opp, etter å nettopp funnet meg ny jobb.

Nok en gang står jeg på bar bakke. Har vært uheldig. Har ikke mestret enhver utfordring.
Trodde jeg hadde funnet det rette for meg denne gang. Kan ikke velge og vrake uten utdanning heller. Nå er det bare å sørge for at jeg ikke går på en smell igjen, verken helsemessig eller arbeidsmessig ved å havne i dårlig miljø. Definitivt heller ikke kombinert. Har hatt mange rare jobber, men også vært heldig og fått utfordringer jeg har trengt. Mange av disse har gjort meg rustet til mye jeg aldri hadde klart uten. Men nå er jeg bare sliten... sliten... sliten... sliten...