Klarsyn, Spådom & Åndelige sanser ⇒ Livet

[ludoburgero]

Hva gjør vi egentlig her?

Er det ikke merkelig... at vi er utstyrt med alle disse følelsene og tankene...
at vi er plassert her... og at en dag skal det hele ta slutt... og at vi har fått
en eneste oppgave, grovt sett, og det er å fylle det med minner som gir oss
mening... en mening med tilværelsen... eksistensen... og at vi strever...
mer eller mindre... alle sammen... med å finne denne meningen...
og at hvor enn meningsløst noe føles, så er det alltid noe som holder oss her.

Hva gjør du egentlig her?
Har du funnet din posisjon?
Er du lykkelig?
Føler du deg forberedt på dø en gang?

[kråke]

Hva gjør vi egentlig her?

Er det ikke merkelig... at vi er utstyrt med alle disse følelsene og tankene...
at vi er plassert her... og at en dag skal det hele ta slutt... og at vi har fått
en eneste oppgave, grovt sett, og det er å fylle det med minner som gir oss
mening... en mening med tilværelsen... eksistensen... og at vi strever...
mer eller mindre... alle sammen... med å finne denne meningen...
og at hvor enn meningsløst noe føles, så er det alltid noe som holder oss her.

Hva gjør du egentlig her?
Har du funnet din posisjon?
Er du lykkelig?
Føler du deg forberedt på dø en gang?

Jeg mistenker at innlegget muligens var ment å være tankevekkende, retorisk. Ikke ute etter et konkret svar... synd.
Jeg svarer litt "vitenskapelig":

Evolusjonsteorien peker mot at følelser er nyttig for vår overlevelse. Morsinnstinkt, kjærlighet, gruppesamhold, empati gjør det mer sannsynlig at genene vil bli videreført.
Vi er ikke plassert her, vi er her "tilfeldig". Forholdene i dette universet er slik at liv kunne utvikle seg. Hvis man tror på multivers-teorien, så er vårt univers bare et av uendelige varianter med ulike fysiske lover. Vi har ikke fått noen oppgave, meningen er ikke å lage sin egen mening. Det er ikke noen mening. Vi er ikke her for å lære og de aller fleste av oss vil dø og bli glemt når våre nærmeste slektninger og venner også dør. Noen vil kanskje stå i historiebøkene. Disse vil også bli glemt. Om ikke før sola sluker jorda om ca 5 milliarder år, så vil alt og alle vi kjenner til her på kloden fordufte i fremtiden.
Det typisk menneskelige er å prøve å finne sin posisjon, et sted der man er nyttig eller yter sitt beste kanskje? Illusjonen av betydning...
På denne kloden har 7 milliarder av oss sitt eget liv og enda flere fantes før, som allerede er døde. Vi skal alle dø en gang, enn så lenge de ikke har funnet en kur for akkurat det. På en måte er det litt betryggende at man ikke er alene om å måtte gå gjennom det. Akkurat som man ikke er alene om å ha dårlige dager eller ikke være perfekt.

Det som holder meg igjen her når ting virker meningsløst, er menneskene i livet mitt.
Personlig har jeg vært lykkelig flere ganger (ihvertfall et par) i mitt liv så langt, fornøyd noe oftere og misfornøyd kanskje like mye.
Jeg vet ikke om jeg er forberedt på å dø akkurat. Har en del ting jeg skulle smakt på først... og noen steder å besøke... noe rot å organisere.
Forresten tror jeg det er omtrent umulig å være fullstendig forberedt på å dø, fordi de fleste ikke har opplevd det før...

Jeg synes ikke den "kalde, harde fakta" måten å se ting på bestandig er så veldig ille.. Men i realiteten er jeg ganske ambivalent når det gjelder dette temaet. Kort sagt kan du si at jeg tror det finnes noe "mer". Jeg har mine personlige grunner til å mistenke at det finnes et såkalt liv etter døden. Samt andre ting vi ikke nødvendigvis kan se med det blotte øyet.
Samtidig heller jeg mot synspunktet at det ikke finnes en mening med livet... (som i at en gud/skaperkraft har plassert oss her med hemmelige tanker i bakhodet.)

[Isan]

Et veldig fint og sympatisk svar, kråke!
:like

[ludoburgero]

Godt svar, ja. Men jeg savner betraktninger om uendeligheten kontra det disponible, og hvilke tanker mennesker har gjort seg rundt dette å bare være en skikkelse midlertidig, uavhengig om innpass i historiebøkene eller ikke, og hvilken funksjon det måtte være å skulle bære på vissheten rundt det?

[Bearchild]

Har du funnet din posisjon? Nei.
Er du lykkelig? Nei.
Føler du deg forberedt på dø en gang? Nei.

Hva gjør du egentlig her? Det vet jeg kanskje først når jeg kan svare "ja" på resten?

I morgen eller neste uke- eller forrige uke for den del- ville jeg kanskje svart ja.

Hvis det foreligger en fasit her tar jeg den gjerne på pm inntil den kan avsløres for alle?

[ludoburgero]

:like

Bra, Bearchild! Takk for svarene!








Kommer tilbake til denne tråden siden. Nå våkna mini, da er det tur igjen.

[ludoburgero]

Bare sånn kort og greit:

Det jeg liker best med livet er at ingen øyeblikk kan reproduseres.
At ethvert sekund av mitt liv er et unikum.
Følelsen av at det har noe dybde og mening finner jeg i denne sannheten.

Men veldig ofte hater jeg store deler av livet mitt og de begrensninger jeg har.
Er det noe jeg er lei av, så er det tomheten - og den manglende stillheten.
Hvor enn uforenlig noe slikt høres ut.

Skulle ønske det var omvendt.

[Isan]

At ethvert sekund av mitt liv er et unikum.

Den opplevelsen av og innfallsvinkelen til livet har jeg også sansen for - og veldig stor glede av.

[ludoburgero]

Men både på godt, og veldig vondt.

[Tyrell]

Vi eksisterer kun i øyeblikket, alt vi opplever er fortid, alt er bare minner som bølger i vannet...i det man prøver å fange det så er det borte for evig og bare historie...
Så kanskje meningen med livet er bare så enkelt som å være levende her og nå.

[ludoburgero]

Men det er vi jo alle?

[Tyrell]

Det er jo åpenbart, men jeg mente være tilstede her og nå mentalt uten å tenke på hva man skal gjøre og hvilke forventninger man har av seg selv, sanse verden slik den egentlig er...

[Empathica]

Det er jo åpenbart, men jeg mente være tilstede her og nå mentalt uten å tenke på hva man skal gjøre og hvilke forventninger man har av seg selv, sanse verden slik den egentlig er...

:like

[ludoburgero]

Helt enig, men det du snakker om (i illustrasjonen for eksempel) er jo å stoppe opp, ta en pause, og lytte. Hva gjør man etter det? Fortsetter man ikke bare med å løpe gjennom livet som regel, uansett?

[Empathica]

Helt enig, men det du snakker om (i illustrasjonen for eksempel) er jo å stoppe opp, ta en pause, og lytte. Hva gjør man etter det? Fortsetter man ikke bare med å løpe gjennom livet som regel, uansett?

Jeg vet ikke hvordan det gjøres, men kan fortelle hva som skjedde med meg.

Etter lang tid med sykdom (Les: ME), ble jeg "tvunget" til å stoppe opp å lytte.
Jeg hadde rett og slett ikke energi, og ble halveis sengeliggende.
Da ble det bare meg og tankene alene.
Jeg bare "var".
Det var da jeg skjønte hvordan det travle livet vi lever, higet etter alt vi vil ha, tidsklemma etc,
gjør med oss, og hvor "lost" vi egentlig er.
Alt dette kom, med stillheten ...

Håper dette ga litt mening.