Fakta, teori & skepsis ⇒ Fiksert fokus: Hvorfor bestefarsparadokset ikke er aktuelt

[ludoburgero]

Først og fremst tar jeg for meg tidsreiser her, men dette dreier seg om noe mye større.

Filosofien om tidsreiser i seg selv er fascinerende, men vi ender stadig opp med den mye gjentatte problemstillingen som på engelsk kalles "the grandfather paradox", hvilket som kjent tar for seg at du hypotetisk sett drar tilbake i fortiden og dreper bestefaren din som igjen sørger for at du selv ikke blir født. Slik som dette skal altså innlegget mitt ta for seg, nemlig mentaliteten bak det hele:

Altså, du tror virkelig at du er i utgangspunktet i posisjon til å:

1) Reise i tiden, og ha en innvirkning på denne tiden du lever i nå, selv om du ikke befinner deg "her".

2) Endre nåtiden ved en så liten hendelse, som om ikke alle (samtlige!) hendelser etter dette har noe å si også, fordi du ville ikke vært her, og heller ikke vært i stand til å reise tilbake i tiden fra "NÅ" hvis du utslettet din egen eksistens.

3) I utgangspunktet har du en bestefar som ikke bare plutselig kan forsvinne fra denne dimensjonen.

Vi mennesker ser for oss at vi klarer å bevege hele menneskeheten, eller hele universet, ved hjelp av små, marginale, trivielle foretagelser. Hele tiden tror vi på typisk vis at noe vi gjør skal utøve større kontroll med ringvirkninger. Alt fra å "gi et klikk på facebook for å redde et fattig barn" til å "kjøpe et par sko slik at et barn i landet Afrika får seg også et par sko" (for en presset gisselsituasjon, forresten... virkelig forstyrrende...). Vi tror at det hjelper mot kreft å gå med armbånd. Vi er så opptatt av denne solidariteten, og glemmer det virkelige potensialet vi har som følge av dette: Nemlig evnen til å skape, i fellesskap.

Vi unnskylder det med at vi må starte et sted, men glemmer veldig tydelig at det ikke hjelper å gjøre noe som helst i motsetning til ingenting. Noe gjør verre skade. Har en fokus ett sted, så spiser det av fokus et annet sted. Og vi unnskylder det med at det er ikke lett å være "perfekt" heller, og dermed setter vi ting på spissen. Vi finner hele tiden nye unnskyldninger, og vi lar oss rive med hva enn det er "de andre" gjør som er "så stort" - eller for den saks skyld "akseptabelt".

Vi ser ikke at det er dette som er så ødeleggende.
Vi tror vi har evnen til å se bakover og lære av våre feil, og leve i nuet.
Vi gjør sjeldent ikke det, vi lever veldig ofte med fokus på de tingene vi ikke husker, de tingene vi ikke har gjort, vi angrer, vi er bitre, eller vi unnskylder oss selv. Vi føler skam, vi føler skyld, vi føler en hel masse ting vi ikke trenger å føle, men vi glemmer også å ta oss tid til å føle på de tingene vi absolutt kunne hatt godt av. Jeg sier vi, men jeg mener meg, men jeg føler meg ikke alene likevel, og dermed har jeg også helgardert meg med en dårlig unnskyldning.

Det jeg skal frem til er at vi tror vi kan gjøre store endringer ved å ikke tenke selv.
Alle avvik i historien er det som har skapt noe. Eksplosive kombinasjoner av motsetninger, for eksempel. Veldig yin og yang. Det er snakk om det meget undervurderte konseptet "å utfylle hverandre". Svært sjeldent ser vi en diamant som kan tale for seg, uten å bli ikonisert, for eksempel gjennom populærkulturen. Det er mange brilante idéer og menneskene som er rike på dem der ute, men de lever nok alle i skyggen. De sier ikke så mye. De vet konsekvensene av å sikre seg innpass; de blir feiltolket, de blir tilbedt, de blir en del av den samme søppelkulturen fordi vi fokuserer på hvordan de ser ut på håret. Det er en evig ond sirkel, det er dømt til å feile.

Så spør en seg selv, og så tyr en til den allment aksepterte formeningen om at "folk bare er sånn", at vi er flokkdyr og at vi mennesker ikke er gode for noe. Det er menneskeforakt, og selvforakt i ytterste konsekvens, som igjen bare bidrar til enda mer ubalanse rent kollektivt, for ikke å snakke om den kollektive bevisstheten som i utgangspunktet ofte er problemet.

Ja, jeg snakker om å ta et oppgjør med seg selv og ikke skylde på alle andre, men for all del ikke tro at man kan løse problemer ved å tenke opp situasjoner som ikke engang er reelle.
Fordi om du hadde tatt livet av din bestefar før din far ble født, og du forhindret din egen fødsel, så hadde du ikke gjort det fordi du ikke var født og ikke kunne gjort det. For å si det sånt.

Man skaper sin egen historie. Ikke universet. Resten følger om det er aktuelt.
Man er selektiv. Universet er nok ikke det. Tilfeldighetene råder.
La det være slik og ta kontroll over det du kan gjøre noe med heller.

Magisk tenkning er for eksempel mest artig for tryllekunstnere og deres publikum.

[jeditrond]

Universet som sådan er nok ganske fleksibelt, så om en bestefar forsvinner, vil ikke det ha så voldsomt mye å si for historien i store trekk. Samme paradoksteori brukes jo rundt det å dra tilbake i tid og knerte Hitler før han ble _den_ Hitler. Tror ikke det ville hjulpet så veldig mye, Hitler var ikke alene i "galskapen" sin, han var bare frontfiguren.

I det store og hele vitner jo slik tankegang om en aldri så liten navlebeskuende holdning, menneskeheten er det aller viktigste på planeten/universet

Dette med liker-klikk for å fôre sultende barn i Afrika er bare en ny versjon av avlat, klikk og glem, jeg har gjort mitt.

Menneskehetens flokkmentalitet kan brukes til noe fornuftig, men er enig med deg at for øyeblikket er den s.k. "siviliserte" verden altfor opptatt av kjendiseri, og å skaffe seg den nyeste dingsen fra Apple eller Samsung.

Løsningen er komplisert, hvordan snu tankegangen til menneskeheten? Man må begynne med seg selv først og fremst og så forsøke å ikke bli en sånn "jeg er bedre enn deg"-miljøprofet eller lignende. Slike vendes det døve øret rimelig kjapt og dermed når ikke budskapet frem

[ludoburgero]

Nemlig, men ikke er den bare navlebeskuende. Den er heller ikke klar over at man ikke endrer historie ved å gjøre småting som allerede har skjedd og ikke kan gjøres annerledes. Alle tenker at det er så mye de burde gjort annerledes, åsså sukk. Sukk. Sukk, sukk, sukk... ja, huff.

Drit og dra, er det beste å si da. "Hva kan du gjøre annerledes nå?"
"Er du opptatt av å gjøre de rette tingene fremover, eller sitter du fast i fortiden?"

Hvis du kunne gjort noe annerledes, hadde du ikke vært der du er idag. Både på godt og vondt.

[Isan]

Drit og dra, er det beste å si da. "Hva kan du gjøre annerledes nå?"
"Er du opptatt av å gjøre de rette tingene fremover, eller sitter du fast i fortiden?"

Hvis du kunne gjort noe annerledes, hadde du ikke vært der du er idag. Både på godt og vondt.

Her skal jeg være enig.

(Sjøl om jeg føler at det ikke hadde så mye med overskriften å gjøre )

[Bearchild]

Vi mennesker ser for oss at vi klarer å bevege hele menneskeheten, eller hele universet, ved hjelp av små, marginale, trivielle foretagelser. Hele tiden tror vi på typisk vis at noe vi gjør skal utøve større kontroll med ringvirkninger. Alt fra å "gi et klikk på facebook for å redde et fattig barn" til å "kjøpe et par sko slik at et barn i landet Afrika får seg også et par sko" (for en presset gisselsituasjon, forresten... virkelig forstyrrende...). Vi tror at det hjelper mot kreft å gå med armbånd. Vi er så opptatt av denne solidariteten, og glemmer det virkelige potensialet vi har som følge av dette: Nemlig evnen til å skape, i fellesskap.

Man må ikke undervurdere å like noe på facebook!
Folk mener alvor når de liker en sak eller organisasjon. - Facebook gjør det lett for folk å engasjere seg for gode formål, mener forskere.

http://www.forskning.no/artikler/2014/juni/395868

[ludoburgero]

"...mener forskere".

Hvilket bare kaster mer bensin på bålet mitt.

Det er godt gjort å få en hel verden (eller har jeg bare inntrykk av det?) til å lese og sitere, og i det hele tatt gjøre den ufattelige bragden å publisere noe sånt - på FORSKNING.NO, at forskere har meninger om noe! I min verden leser jeg fremdeles at dette ikke er forskning. Det er ikke forsket på noe. Nå har jeg ikke lest artikkelen, men det er jo fordi det var lite innbydende, og jeg velger helt ærlig å være forutinntatt nå (og lese artikkelen etterpå) fordi jeg tenker at jeg aner hva den dreier seg om. Den dreier seg jo, nemlig, om at forskere mener noe helt random.

Jeg savner overskriftene som forteller oss at forskerne har kommet frem til noe via forskning.
Istedenfor så mener forskerne noe. Naboene mener noe. Presten også.

Er det like legitimt på forskning.no hvis "Prester mener at den kristne Gud i form av en gammel mann med skjegg og stokk finnes i Himmelen, der vi havner etter døden, utenfor atmosfæren vår"?

Vil forøvrig legge til at jeg har klikket på mye rart på Facebook, aller helst fordi jeg liker å tro at folk vil ha anerkjennelse. Ofte gir jeg mer "likes" til personer jeg ser har vanvittig mange "likes" fra før, fordi jeg vil være en av gjengen som "forstår poenget" eller rett og slett bare er enig. Hvilket jeg tror vil føre til mer popularitet og anerkjennelse for min egen del på sikt. Jeg forstår det slik at man ikke bør være så nøye med om man liker en publikasjon eller ikke - det man skal gjøre er å se hvor mange andre som liker det. Jeg tar meg selv ofte i å se noe jeg studerer, for eksempel et fiffig bilde eller en historie som er delt på en statuslinje, og så liker jeg den veldig godt! Ja, det hender at jeg beundrer en slik statuslinje og tenker: "For et gullkorn! Ikke akkurat som alle andre statuser dette her!". Men så ser jeg at kanskje ingen har trykket "like" før meg... eller kanskje bare 1 eller 2 personer... og da gidder jeg så klart ikke drite meg ut.

/sarkasme

[Isan]

Som regel vil nok "mener forskerne" i denne sammenhengen ikke bety hva disse forskerne mener som privatpersoner, men underforstått hva de har funnet når de har undersøkt, eller konklusjoner de trekker på grunnlag av hva de har funnet.

Så hvis noen skal kritiseres i dette tilfellet, vil nok det være nettstedet Forskning.no, der journalisten velger å formulere det på denne måten.

[ludoburgero]

Det får så være. Da legger de skam på forskerne. Tabloidholdninger og slurv med formuleringer har ødelagt mye. I disse tider kan det virke som om det er viktigst å være en mottager av en beskjed fremfor en budbringer, og da undervurderer man viktigheten med å gjøre seg forstått ved å legge byrden over på lytteren/leseren. Jeg orker ikke å alltid måtte bruke omtanke på denne måten som at "noen sikkert mener det slik, men skriver (sier) det bare på denne måten".

Jeg synes faktisk ikke det er for mye forlangt når det publiseres. Folkemunne vil alltid være noe fritatt fra dette. Et nettsted som skriver vitenskapelige artikler og nyheter bør vel mildt sagt ha større respekt for det de driver med enn som så. Uten at jeg har implisert at de skal være perfekte.