Fakta, teori & skepsis ⇒ Når egoet herjer med sjelen

[UFO]

"Ludo"
Er SÅ enig i deres valg. Godt det er noen som tenker slik dere gjør.
Skulle ønske jeg hadde hatt de samme valgene sjøl, men det var helt utopi
å IKKE døpe sine unger da jeg ble født.

[ludoburgero]

Jeg har en mor som aldri ble døpt.
Hun har måtte tåle en del for det.

Lærerinner som trakasserte og hang henne ut på barneskolen, for eksempel, ja for så nøye var det jo. Hedning... Det beste var da hun skulle døpe den yngste søstera mi i kirka - og presten ga henne tilbud om å døpes selv. Da hun pent takket nei, fikk hun følgende respons:
"Å, det var leit... jeg som trodde du også kunne være et av guds barn...".

Min mor ble selvfølgelig litt opprørt, mest fordi hun selv hadde en kristen barnetro som innebar noen av disse salme-barnesang-komboene vi alle ble hjernevasket med på skolen. Hun trodde i det minste på at det var "noe" der som våket over henne da hun gikk alene om kvelden og slikt.

Ellers er vi jo alle søsken døpt, men til nå har min mor kun fått to barnebarn - søstera mi sin sønn, og min sønn. Søstera mi valgte å døpe sin, men ingen av oss er uttalt kristne. Vel, jeg tror jeg kan tale på begges vegne når jeg sier at vi overhodet ikke kjenner oss igjen med noen form for kristendom, men så var det sikkert den gamle "hva vil de andre si?" og "alle andre gjør det jo".

En klassiker. Undervurdert - men lite utfordret. Jeg tilhører den garden som mener at man ikke alltid skal følge loven fordi den er mangelfull og feil, men at man i det minste skal trå fram med varsomhet over det som angår andre... og drite en lang i det som tvert imot ikke gjør det. For når det kommer til ritualer som dåp og denslags så er det faktisk så langt fra andres business som det går an å bli - og nettopp det gjør valget litt mer viktig. Det er ens eget valg å avgi en slik... vel... ed? Gudene vet <---- ordspill.

[MissCoffee]

Så trist å høre at du har det så tungt, Ludo..

Det høres ut som om du har en flott liten familie rundt deg, og det er du veldig heldig som har! Utfordringer vil det alltid være, uansett hvor godt støtteapparat man har rundt seg. Det høres sikkert lettere sagt ut enn gjort - og det høres sikkert belærende ut også (det er ikke meningen) men jeg tenkte si det allikevel;

- det finnes ALLTID håp. Alltid. Som alt her i verden består livet av motsetninger - håp og håpløshet. Yin og yang, dag og natt.. For ikke å snakke om alle gråsonene.. Alt av det ene har et element av det andre i seg. Man baker ikke sitronkake uten å tilsette sukker (det har jeg nylig gjort). Spørsmålet er vel hvordan man velger å anvende det. Som sagt lett for meg å si.. Det er du som føler ditt eget liv, ikke jeg. Iblant føler jeg det slik at dersom jeg fokuserer mye nok på den ene siden av det, vil den andre siden skrumpe inn og forsvinne litt. Problemet er bare at det som oppleves tungt og negativt tar så mye større plass enn det som er lyst, lett og positivt. Iblant føler jeg også at det hjelper å fokusere på hvordan jeg kan bruke det til fordel for andre. Brått blir det et element av noe positivt inne i alt det vanskelige..

- aldri vær redd for å be om hjelp - eller å benytte seg av tilbud om hjelp! Tenk om det kunne ende med at du kunne få noe positivt ut av det? Det måtte være en fantastisk følelse. Du er en reflektert fyr med god selvinnsikt, og du vet hvor "skoen trykker" selv om du kanskje ikke setter alt i en sammenheng selv på et dypere nivå. Iblant trenger man en utenforstående til å sortere litt for èn, få fram ting i lyset, snakke om ting man ikke ønsker å snakke om, hjelp til hvordan man kan gripe ting an. Kanskje føles det da ikke så tungt - ting har en tendens til å bli litt mindre "farlig" når det kommer ut i dagslys (egen erfaring). Andre kan vise deg døren, men du må selv gå igjennom den - men du trenger ikke gå alene.

- det finnes ingen enkel kur på noe. Dessverre Uansett hvilken snarvei man forsøker vil veien fortsatt være så lang som nødvendig. En person sa til meg en gang, at man får aldri mer enn man klarer - men så mye som man trenger. Hun hadde heller ikke hatt det spesielt enkelt opp igjennom. Iblant blir veien så lang som man bestemmer seg for, andre ganger blir den lenger enn det som føles nødvendig.

- ikke vær redd for å vise sønnen din at du er "myk" som du kaller det. Å vise følelser er en styrke, og absolutt ingen svakhet. Sønnen din vil elske deg uansett hvordan du er, det vil aldri forandre seg.

Jeg er selv ikke spesielt glad i å fly - men jeg flyr allikevel. Jeg ville nok aller helst ha kommet meg avgårde på andre måter da men.. Jeg er ikke redd for å dø, men jeg er redd turbulens og spesielt er jeg redd for å bli redd. Og det er jo igrunn rimelig vaste of energy, det vet jeg veldig godt. Men jeg klarer ikke la være bare. Hver gang jeg flyr tenker jeg at "dette blir siste gang", men så vil jeg jo også avgårde, og tenker jeg heller får ta sjansen. Men jeg hverken spiser, drikker eller er spesielt trivelig å ha med før turen er over og flyet har alle hjul i bakken. Min mann prøver å avlede meg med å ha med filmer og å spille sjakk på nettbrett, det funker ihvertfall litt. Men lange flyturer er foreløpig ikke aktuelt. Hehe.. Uansett.. Det finnes også mange steder man kan ta buss mot varmere strøk også, så det er ikke umulig. Fokuset bør jo være å kunne dra steder sammen, og ikke måten man drar på. Hvis du kan dra på ferie med buss eller båt eller noe slikt, så prøv det! Ta det som en tur! Det tar riktignok litt lengre tid, men hvis man først har ferie, så haster det jo heller ikke? Og turen i seg selv kan helt sikkert også være spennende! Man ser mer da enn fra flyvinduet, det er sikkert

Hm. Føler jeg kommer litt til kort med ord selv om det er i beste mening.. Det var i utgangspunktet meningen å si noe som skulle få deg til å føle deg i alle fall littebittegranne lettere. Håper jeg ikke har bidratt til noe annet..

[Høretil]

Jeg anbefaler deg å prøve vegetarkost i forhold til dine problemer innen for kosten. Om du skulle teenge noen som helst hjelp så er jeg mer en villig til å hjelpe deg. Jeg er selv gluten og melkefri i min kost, fordi jeg ikke tåler viktig at du gir det litt tid, ikke forvent resultater med en gang!

Er vondt å lese at du ikke har det bra, får en klump i magen når jeg leser innlegget ditt.

Jeg slenger med at yoga kan være en fin treningsform for deg. Du trenger verken gå på treningsstudio eller gå ut. Om du vil kan du trekke for gardinene, koble pc til tv og begynne egentrening hjemme. Når du trener yoga fokuserer du på ditt indre, fokuserer på pust og du opplever en total stillhet! Fokuset blir ikke lenger på alt som finnes rundt deg, men faktisk på det du har inni deg selv. Tørr å ta tak i det, du kan finne mye hjelp der

[ludoburgero]

Enkelte stunder svartner det helt for meg, og jeg lever som om jeg ser meg selv på utsiden av meg selv, bare holde meg selv oppe for andre menneskers skyld som jeg er glad i, hvor jeg komplett glemmer meg vekk og tar meg selv i å egentlig mer eksistere enn å faktisk leve, selv om jeg ånder og lever som i en boble eller i et skall hvor jeg på mange måter har mistet noe bakkekontakt og et solid grep med en iboende følelse av mangel på en base, som er så gjennomtrengende at jeg heller velger å fleipe det hele bort med formuleringer som ender opp i en eneste lang setning uten punktum, men istedenfor masse kommaer, og jeg deler glatt og utleverer som om det er mine siste åndedrett det er snakk om, og jeg er fortvilet på ordentlig, og jeg er deprimert, og jeg er redd, men jeg er optimistisk, jeg er sterk, og jeg velger å finne utav dette, hvor enn tynnslitte nerver jeg har og med hvilken rusten form for tomgangsenergi jeg flyter avsted med.

Jeg har åpnet meg for noen få her på forumet, og jeg har åpnet meg for nærmeste venner og omgangskrets, og jeg prøver på ikke noen som helst måte å fremstå som kryptisk når jeg sier disse tingene, men jeg må få et utløp, jeg må finne en måte å bearbeide på, og ingenting av det som gjøres aktivt hjelper mer enn bruddstykkevis og kanskje mer i det lange løp enn resultater jeg kan se tydelig å ha høstet nå, men en ting er sikkert - og det er at følelsen av å gå i oppløsning og være utilstrekkelig bidrar med den eksakte ringvirkning hvor jeg ser et fraværende nettverk som distanserer seg i redsel, som kryper sammen og velger på den typiske norske måte å vise, eller kanskje menneskelige for alt jeg vet, om at standpunktet deres er at deres engasjement antageligvis ville være forgjeves, bortkastet eller feilaktig på noen måte, og vi vet alle innerst inne - som med svakheter som blir styrker i det de finner dagens lys - at dette er en rekke selvbedrag vi hele tiden overbeviser oss selv med, og at man ikke kan være fjernere fra sannheten når man i bunn og grunn vet at all kontakt er bedre enn ingen, og likevel må jeg, vi, stå på egne ben, og vi drives fra hverandre fordi vi ikke vet hvordan vi skal håndtere hverandres smerter og sorg - og kanskje viktigst av alt ikke våre egne heller.

Mennesker er snodige dyr. Jeg forstår meg ikke på dem. Det er et mer og mer bevisst valg som startet som et ubevisst, antagelig, for en tid siden da jeg var et barn selv. Nå er der et barn som trenger meg. Jeg har aldri før opplevd et større ansvar, og under disse omstendighetene jeg må leve i, så er det et enda større ansvar. Det er en ensomhet som ikke får utfoldelse jeg beskriver. En ensomhet som jeg nå må kjenne på igjen for å samle meg, slik at jeg kan bli et bedre fungerende menneske uten å slite meg helt ut. Slik at jeg kan være en bedre far, en bedre kjæreste, bedre mot meg selv.

Jeg håper dere har en trivelig fredagskveld og at helgen deres blir nær og kjær med nære og kjære.

[Sataci]

Jeg hoppet over en del innlegg her, mest fordi det var litt mye å lese, men jeg tenkte bare jeg skulle nevne en ting.
Dette med frykt og fobier.

Det ble sagt at det egentlig ikke finnes noen annen frykt enn frykten for å miste kontroll, og når man tenker over det så er det egentlig veldig logisk.
Jeg skal helt ærlig si at jeg har vært så heldig at jeg ikke har noen urasjonelle frykter. Jeg kan bli litt mo i knærne om jeg står på en høyde og ser ned, men jeg skulle gjerne ha hoppet i fallskjerm allikevel. Det betyr uansett ikke det at jeg ikke klarer å forstå at ANDRE kan ha sånne frykter. Jeg hadde en frykt for å svømme gjennom tang og tare, eller generellt bade alene i mørkt hav. Men jeg gjør det allikevel og trosser frykten. Jeg møter den med sinne, fordi jeg ikke vil at den skal styre meg. Nå har jeg ikke de fryktene lenger.

Men for å møte sine frykter, så har ihvertfall jeg lært at man må slutte å tenke. Og negative tankemønstre møter man med handling. Det høres lett ut, men det er det jo ikke. Men desto mer man tenker over en frykt, desto verre blir den fordi man tillater hjernen å komme med ulogiske grunner til hvorfor man skal fortsette å være redd.

På et tidspunkt i mitt liv møtte jeg alle frykter med handling. Var jeg redd for å stupe, så stoppet jeg ikke ved bassengkanten og stilte meg opp. Jeg spratt ut FØR jeg rakk å tenke over situasjonen. Jeg tok både det ene og det andre mageplasket, og det gjorde litt vondt, men frykten tok aldri overhånd. Man kan gjerne sitte hjemme og tenke at å fly er galskap fordi man kan falle ned. Bare se på alle ulykkene!! Men når man får vite at flere mennesker blir drept av esler i løpet av et år enn fallende fly, så bør det jo sette ting i perspektiv. Men det gjør det ikke. Derav urasjonell frykt. Og man lar frykten vokse desto mer man tenker på den. Etter min mening.
Det kan hende jeg tar feil. Eller ikke. Jeg vet bare at det fungerte for meg å slutte å tenke på alt. Noen ganger er det veldig digg å bare stå i skogen og kløyve ved for å si det sånn.

[ludoburgero]

Gjemme seg bak en haug med kryptiske filter for å nå ut med sitt budskap blant de innvidde eller fantasifulle som ønsker å imotstå alle sosiale koder for å finne skjulte beskjeder i de mest blottlagte kanaler der det ikke lenger er rom for tolkning, ute i det åpne, der ting ikke bare står i kontraster men også inverterte kontraster som motpoler hvor nyansene ikke har livets rett, der fargene er tydelige når de først er der, og når de ikke er der er de forventet innbilt blant de overtroiske som skal nedkjempes med ethvert middel for deres engasjement mot det etablerte som i sin urokkelige selvoverbevisning er overlegen all kritikk som likevel konstant bombarderes med de utroligste kamuflasjoner der kanskje de ytterst få ser hva som virkelig er meningen bak.

Jeg må bare få oppsummere et inntrykk, en tanke jeg sitter med, som har manifestert seg litt for lenge uten å komme til uttrykk. Det å konvertere et inntrykk til et uttrykk er kanskje vanskelig.