Fakta, teori & skepsis ⇒ Når egoet herjer med sjelen

[ludoburgero]

Jeg kjenner at jeg er løsrevet for en liten stund idag.
Pause fra stresset, selv om det er midlertidig.
Likevel kjenner jeg at jeg klarer å være i øyeblikket for en stund, og det er ikke så ofte lenger.

Kanskje det har litt med at jeg har en del instrumentalmusikk på i bakgrunnen, og for øyeblikket denne:



Det er bare meg og min sønn her nå. Han vugger i lekevuggen sin. Det er en sånn fin uro med musikk og svevende dyr. Han har også fått sansen for Mike Oldfield. Jeg kjenner jeg får en helt annen ro over meg når jeg hører slikt. Nå har jeg satt på en samling med keltisk musikk, Enya for øyeblikket. Vel, dette er bare en liten slags introduksjon til hva jeg har å si... jeg kjenner en lengsel etter noe, og jeg kjenner at jeg må skrive om det, selv om jeg enda ikke helt har det klart for meg hvordan jeg skal formulere det - og da blir det intuitivt...

Her starter det: Hver eneste dag er det to indre stemmer i meg som snakker på et slags, tja, autonomt plan. Jeg er bevisst på hva stemmene sier, men jeg får ikke gjort noe med dem. En av dem sier meg at noe er rett rundt hjørnet, og at det er håp. En annen sier det motsatte. Jeg kjenner med andre ord på to spaltede følelser som sitter dypt i meg - det ene er et anstrengt håp, det andre er et krevende sluk av håpløshet. Fornuften min ber meg følge håpet, men sier at håpet ikke er nok. Jeg blir stresset hver dag, selv om jeg ikke gjør noe som tilsier at jeg skal bli stresset. Det er det limbiske systemet mitt som snakker. Fra jeg har vært liten av har jeg vært fylt med angst og en sterk mistillit til mye av det som er rundt meg, en følelse av ikke å være stedbundet - men en følelse av fri flyt, både på godt og vondt.

Jeg er nå i en fase i livet mitt der dette går klarere opp for meg. Det er mange stressmomenter i livet mitt som jeg simpelthen i det siste nå har begynt å avdekke. I mange år har jeg nok mer eller mindre også brukt dette forumet til en slags terapi for meg selv, siden jeg egentlig sliter med så mye. Det er ikke for å sanke sympati; det er et forsøk på å forstå seg selv. Jeg kunne ikke vært mer ydmyk ovenfor temaet enn dette, men pinlig er det ikke. Det kan nok virke teatralsk og dramatisk, og kanskje også egosentrisk... selvopptatt... men det er derfor tråden fikk denne overskriften. Tematikken jeg tar opp er hvordan vi mennesker, og i dette eksempelet JEG, er opptatt av tilpasning. Vi er strengt tatt nødt til det, men ikke på alle de måtene vi kanskje ser for oss. I andre tilfeller er vi dårlig tilpasset og burde for vår egen del vært bedre rustet.

I mitt tilfelle er det så mangt, men for å konkretisere: fobien min hindrer meg. I sommer nå har jeg ødelagt for meg selv og min kjæreste, bare fordi jeg ikke tør å sette meg i et fly. Alt blir verre når jeg ikke føler at jeg fungerer i hverdagen som langtidssykmeldt - som i sin tur innebar at jeg måtte si opp jobben min (nok en gang, i tillegg til å også ha mistet den) pga. mine helseplager som helt sikkert henger komplekst sammen. Min oppgave i livet er, dessverre - med all den fokus og energi det innebærer (krevende er en passende beskrivelse), å finne FELLESNEVNEREN.

Tinnitus + glutenallergi(?) + hode- og nakkeplager + fobi for å fly + introvert + melankolsk.

Sistnevnte er kanskje ikke akkurat en plage, men mer en besettelse. Det kan godt være at mange av disse "elementene" utgjør nettopp den onde sirkelen, men alle forsterker jo hverandre, og jeg klarer per tidspunkt ikke finne utav hva jeg skal gjøre først, hvordan jeg skal bryte ut av mange av vanene. Tro meg, jeg har forsøkt kostholdsskifte og det meste. Jeg har i perioder kuttet ut kaffe, melkeprodukter (ikke bare laktose), hvete, gluten generelt, spist kun raw-food. Omtrent alle kombinasjoner av det som er nevnt også - jeg gir utfordringen videre: Prøv, det er ikke lett i starten! Og når du innser at det ikke gir noen merkbar endring... så skjønner du hvordan denne håpløshet-stemmen inni deg snakker også litt høyere for hver gang. Jeg har prøvd utallige medisiner også, jeg har forsøkt mer mosjon. De eneste tingene jeg ikke kan skryte over enda er (bare pga. latskap, for å forenkle det og være ærlig) er å prøve: vegetardiett og ordentlig fysisk fostring (god gammeldags trening).

Egoet ønsker å kunne fly for opplevelsene, for minnene.
Egoet ønsker å kunne finne en jobb for å tjene til livets opphold og være fornøyd med det.
Egoet ønsker å være mer som alle andre for å oppleve stillhet, lykke og en energisk tilværelse.

Jeg sier dette fordi sjelen bare ønsker ro. De er i evig kamp. Når jeg sier egoet så er det ikke men negativt. Det er den bevisste delen av meg som snakker. Den rasjonelle. Den retningsorienterte. Løsningsorienterte. Det er dårlig samarbeid på gang her... kommunikasjonssvikt... og jeg lurer stadig på hvor det gikk galt. Som person er jeg nå så redusert at jeg ikke lenger klarer å forklare meg, det har bare gradvis gått nedover, jeg føler min egen utilstrekkelighet - men så lurer jeg på om det egentlig er fordi jeg er "syk", eller om det er fordi det er noe som plager meg som jeg ikke har satt fingeren på enda..?

Det er mye som har gått nedenom og hjem i livet mitt, men heldigvis er alle - og da mener jeg samtlige - smertepunkter helbredet og erstattet med uerstattelige mennesker i livet mitt. Atter igjen, kan man kanskje si, men for denne gang har jeg jo fått en sønn. Det er noe av det aller vakreste jeg har opplevd i hele mitt liv, følelsen av å få bli far. Hehe... hva er det jeg sier... Det er ikke noe av det - det er uten sammenligning det beste som har skjedd meg. Nå ligger han og sover rett foran meg, og han er så nydelig at jeg kunne grått spontant bare av å innse hvor flott han er. Men jeg holder tårene tilbake og lar meg ikke knekke, for han ikke få vite hva slags myk og svak pappa han egentlig har (det finner han før eller siden ut, uansett).

Et av disse smertepunktene er jeg nok ikke helt ærlig med. Vi kunne kalt det min psyke, men jeg føler det er min sjel. Det er her jeg kjenner at idéen om at bevissthet og sjel neppe kan være helt det samme. Det er for mye emosjonelt ved det, for mange emosjonelle sider ved det jeg ser ved sjelen. Personlighet høres dessuten påtatt og mangelfullt ut, det passer ikke i denne beskrivelsen.

Min søken etter noe jeg ikke vet hva er.

Sjelefred, kanskje? En spesiell sinnstilstand som idag ikke er oppnåelig? Lykke?

Hva vet vel jeg... hva er det de kaller bliss? Hva er det de kaller å være "content" på norsk?
Jeg er iallefall såpass klar over at veien dit er lang hvis man har med livsstilsykdommer å gjøre, og om jeg kan angre på ting jeg har gått glipp av bør jeg også angre på ting jeg har gjort for å skade meg selv. Det starter med tanken om at det finnes snarveier innen kosthold, at det finnes mer lykke i å være alene når man egentlig ønsker selskap, og omvendt, og ikke minst...

Ikke tørre å søke råd og hjelp blant mennesker som har et helt annet utgangspunkt enn meg selv.

[Bearchild]

...

Ikke tørre å søke råd og hjelp blant mennesker som har et helt annet utgangspunkt enn meg selv.

Om utgangspunktet ikke er det samme er det ikke ensbetydende med at man ikke forstår.

Det har alltid vært veldig lett å kjenne seg igjen i mye av det du har skrevet selv om det på mange måter er totalt forskjellig mitt utgangspunkt. Du har en fantastisk måte å formulere deg på,- det er flere ( her inne ihvertfall )som har sagt at du burde bli forfatter. Ikke bare fordi du er flink med ord, men fordi du berører noe inni folk med det du skriver.

Og det at du klarer å gjøre deg så godt forstått burde vel være et bra utgangspunkt for å tørre å søke råd?

Jeg er forøvrig på din side når det kommer til dette med reising/ fly. Og har liten forståelse for de som på død og liv må bedrive luftakrobatikk for å ha et fullkomment liv.
Som jeg vel har nevnt en annen plass; det er jo så mange fine plasser i vårt eget land! Det høres kanskje litt flåsete ut, men hvis målet er å gjøre noe sammen- reise på tur, oppleve nye steder og kose seg så forstår jeg ikke helt hvorfor det på død og liv må være palmer tilstede.

Uten at jeg vet om det er relevant kom jeg til å tenke på disse 5 "angrepunktene" ved livets ende..

1. Jeg skulle ønske jeg hadde hatt mot til å leve et liv tro mot meg selv, ikke det livet andre forventet av meg.

2. Jeg skulle ønske jeg ikke hadde jobbet så hardt.

3. Jeg skulle ønske jeg hadde hatt mot til å uttrykke følelsene mine.

4. Jeg skulle ønske jeg hadde holdt kontakten med vennene mine.

5. Jeg skulle ønske jeg hadde latt meg selv være lykkeligere.

[ludoburgero]

Jeg er enig med deg, delvis, i dette med mange fine steder i Noreg.
Det er bare at nå er vi tre - og iallefall to som med vel vitende VIL - til palmene...

Forferdelig mye vanskeligere bare av den grunn. Jeg har gjort min kjæreste dypt skuffet.
Hun trenger det og hun fortjener det. Vi var i Tyrkia i fjor sommer, og da klarte jeg det.
Nå har jeg vært på flyskrekkurs, jeg har tatt opp dette med psykolog, men likevel... låser seg...

Ekstra trist er det jo at jeg selv vil det. For meg blir det iallefall ekstra trist når jeg vil men ikke får det til. Både for hennes del og for min egen. Uansett, innlegget mitt handler som man ser ikke bare om denne utilstrekkeligheten (grunnet fobien), men også andre typer utilstrekkelighet. Jeg tror aldri jeg har innrømmet det før, at jeg er litt redd for mennesker rundt meg. Tror heller at jeg bare med årenes løp har lært meg veldig godt å være nysgjerrig på dem og være "fortrolig" med dem på en armlengdes avstand. Kanskje jeg faktisk har lurt meg selv så godt at jeg har trodd at jeg har "blitt" sosial av meg, men de siste månedene... vel, rettere sagt siste to-tre årene, så har jeg holdt meg veldig mye for meg selv sammen med kjæresten. Nå har jeg vekslet nok mellom "sosiale Espen" og "asosiale Espen" til å forstå begge sidene av meg selv, og jeg er nok mest introvert egentlig.

Jeg tror mange av problemene mine (orker ikke bruker "utfordringer" som substitutt-ord her) sentrerer seg rundt min grunnleggende mistillit til "systemer", ikke bare autoriteter - men også folk i flertall. Har alltid trivdes best med færrest mulig mennesker rundt meg samtidig, og det har jeg definitivt fått bekreftelse på "post-tinnitus" i livet mitt (jeg har en egen fleipete betegnelse på dette, siden jeg før april 2011 hadde en helt annen hverdag bare pga. dette problemet).

Så... nå våknet minstemann her og han smiler fra øre til øre
Jeg tar det som et tegn. "Pappa, logg deg av det der nå - og lek med meg!"

Nå er det pappaperm på meg fra neste uke, da er det stor fare for at jeg blir paraholiker igjen i sovepausene hans... grøss og gru... Hvis jeg ikke da blir trendy hipsterfar som går på kafé og leser avis imens han sover i vogna, da.

[jeditrond]

Et spørsmål: Har du forsøkt tankefeltterapi for flyskrekken din? Resten av innlegget ditt skal jeg tygge litt på før jeg skriver noe

[ludoburgero]

Ja, prøvd det også. Funker "noe", ikke nok. Tror jeg likevel er et stykke på vei.
Innser at fobiene skyldes andre (abstrakte, ikke-relaterte) årsaker.

[armageddon]

Ludoburgero! Etter å ha lest det du her har skrevet; du er lett å elske. Jeg elsker deg for din oppriktighet.

[jeditrond]

Ja, prøvd det også. Funker "noe", ikke nok. Tror jeg likevel er et stykke på vei.
Innser at fobiene skyldes andre (abstrakte, ikke-relaterte) årsaker.

Akkurat det er tft ganske bra på, å røske opp i underliggende årsaker for fobier o.l. Vurderer selv å prøve tft mot høydeskrekken min, den er til tider nokså ekstrem, knærne mine begynner å skjelve av seg selv og kaldsvetten kommer hvis jeg kommer noe særlig over to meter uten "støtte" av noe slag. Har ikke noe problem med å rusle rundt i 21. etasje på et hus, det er først når jeg evt. kikker ut og ned at høydeskrekken kommer som ei kanonkule, så det er ikke selve tanken på at jeg er høyt oppe som utløser det virker det som. Noe med å falle ned antar jeg, selv om det er en nokså abstrakt, ubegrunnet frykt egentlig.

[ludoburgero]

Har fått med meg forskjellige hefter med EFT- og TFT-øvelser.
Skal kikke nærmere på det.

Forøvrig, i fjor brukte jeg mange hjelpemidler for å klare flyturen.
Bach's blomstermedisin, valium på innerlomma (uten å bruke), litt vin, selvhypnose i 3 uker før turen.
Det er nok ingen tvil om at dette + et press fra kjæresten har hjulpet meg veldig.

Hvorfor det nå atter en gang gikk i lås og slå... det vet jeg ikke...

[Bearchild]

Kontrollfreak!

På fleip selvsagt, men egentlig litt alvorlig også. Og hvis man sliter med å overlate kontrollen til andre til vanlig ( piloter og sånt f.eks ) så blir det virkelig ikke enklere når man har fått barn! Alt det man er redd skal kunne hende med en selv blir vanvittig forsterket når det også kan ramme ens barn.

Man behøver ikke nødvendigvis tenke på det sånn rent konkret, det bare setter seg i margen liksom.

Uten at jeg skal påstå at det er det som er tilfellet.. Men det kan jo være greit å ha i bakhodet hvis man allikevel forsøker å finne forklaringer.

[Isan]

Hei Ludo, aller først må jeg bare få lov å gratulere så inderlig med sønnen dere har fått!

Jeg er enig med deg, delvis, i dette med mange fine steder i Noreg.
Det er bare at nå er vi tre - og iallefall to som med vel vitende VIL - til palmene...

Forferdelig mye vanskeligere bare av den grunn. Jeg har gjort min kjæreste dypt skuffet.
Hun trenger det og hun fortjener det. Vi var i Tyrkia i fjor sommer, og da klarte jeg det.
Nå har jeg vært på flyskrekkurs, jeg har tatt opp dette med psykolog, men likevel... låser seg...

Ekstra trist er det jo at jeg selv vil det. For meg blir det iallefall ekstra trist når jeg vil men ikke får det til. Både for hennes del og for min egen.

Dette blir kanskje en altfor uromantisk "løsning" på flyproblemet for en tur i sommer. Men som en siste nødløsning, kunne det ha vært en mulighet at du hadde brukt toget (hovedsakelig, i Europa er det ganske mange bra, raske toglinjer nå) til bestemmelsesstedet og da begynt reisen en dag eller to før kjæresten din og sønnen satte seg på flyet? Så kunne dere ha kommet fram noenlunde samtidig, eller kanskje du litt før så du til og med kunne møtt henne og sønnen din på flyplassen? Da fikk dere riktignok ikke reise sammen, men dere fikk iallfall oppholdet sammen. Jeg aner jo ikke om noe sånt ville fungere for dere.

Det føles selvfølgelig litt banalt å komme med dette sett i forhold til dybden i hele innlegget ditt, men av og til må man kanskje (jeg understreker kanskje) ta de litt tilsynelatende banale skrittene for å løse enkelte av hverdagsvanskelighetene

[UFO]

"Ludo"
Et fint innlegg fra deg. Kjenner meg igjen i endel av det du beskriver.

Tinnitus er mildt sagt et helvete når det står på som værst. Vet ikke om det er kronisk for deg. Er det det, så kan det sikkert gjøre en sprø. For min del er det av og til et opphold.

Jeg har tilbragt utallige timer i fly i min tidligere jobb. Over hele verden stort sett. I motsetning til deg har jeg alltid likt å fly, og drev med det i mange år som "private pilot" også. Man flyr sjøl, har kontroll - kanskje hadde det hadde virket annerledes på deg. Mon tro om du har vært oppe i et
småfly, om det virker like skremmende. Der har man jo god oversikt ikke minst.

Det jeg lurer på er om du kan sette fingeren på hva som skremmer deg ved å fly ?

Er det angsten for at flyet skal havarere, at du føler deg innestengt (klaustrofobi), eller er
det angsten over ikke å ha kontroll, ingen oversikt over hva som skjer utenfor.
Tanken på at du sitter i en "tube" som beveger seg rundt 900 km/t med minimal utsikt,
kan definitivt virke skremmende på mange. Det fortår jeg godt.

For min del har jeg i voksen alder fått angst for å kjøre bil. Ihvertfall å sitte på. Det selv med en erfaren sjåfør. Min angst er at det skal være en idiot som ikke har kontroll på sitt kjøretøy pga. SMS knotting, og eller å prate i telefonen. Sekundet etter er den i front på min bil i 100 km/t
og jeg er trolig over "på den andre siden" før jeg rekker å blunke

[ludoburgero]

Jeg må komme tilbake til dette, og dere, men takk for gratulasjoner, Isan!
Takk for tipsene også - de har vært oppe til diskusjon, jeg har foreslått det selv (reise i forveien).

Ufo, takk for veldig interessant innlegg - og medfølgende tips!
Har ofte hatt "tanker" (flyktige) om at jeg heller vil reise med småfly.
Alt tilsier jo at det er mindre trygt enn større fly, men jeg føler(!) det omvendt.
Føler er et viktig nøkkelord her, da frykten er jo ikke basert på fornuft

...men må som sagt ta meg tid til forum en annen dag. Navnefest står på dørterskelen.
Har fått i oppgave å ordne gelé (det er jo idiiotsikkert nok til at jeg kan klare det),
samt diverse datagreier i forbindelse med det. Og jeg tror det er best jeg får det unnagjort. Nå.

[UFO]

Ufo, takk for veldig interessant innlegg - og medfølgende tips!
Har ofte hatt "tanker" (flyktige) om at jeg heller vil reise med småfly.
Alt tilsier jo at det er mindre trygt enn større fly, men jeg føler(!) det omvendt.
Føler er et viktig nøkkelord her, da frykten er jo ikke basert på fornuft

Lett selvsagt, for meg å si "forsøk en liten tur med småfly". Første tur kan virke litt vinglete og rart, spesielt i sommer-månedene. Mye såkallt "termic". "hopp og sprett". Men overhode ikke farlig.
Vinter-månedene er derimot nesten som å sitte i et passasjerfly. Stabilt og fint.

Frykt/fobi er ikke godt. Kanskje pysete å si det, men litt feite edderkopper har jeg slitt med i mange år. Er selvsagt ikke spesielt alene om det. Disse "dyrene" som de kalles, er jo ikke noe å frykte her i Norge, men allikevel - det er noe med de som er skremmende. Etter å ha tvunget meg sjøl til å oppsøke disse "ekle skapningene" på nært hold, har jeg i dag omtrent null "panikk" for de. Interessant å se at det hjelper å bokstavelig konfrontere angsten "face to face". Det hjalp ihvertfall meg.

...men må som sagt ta meg tid til forum en annen dag. Navnefest står på dørterskelen.
Har fått i oppgave å ordne gelé (det er jo idiiotsikkert nok til at jeg kan klare det),
samt diverse datagreier i forbindelse med det. Og jeg tror det er best jeg får det unnagjort. Nå.

Navnefest har jeg aldri hørt om"ludo", men Gele, ja det går nok greit Good luck

[Isan]

Navnefest er alternativ til kristen barnedåp (smør på flesk ettersom dåp tilhører kristendommen, men for å være sikker på å bli forstått) Mulig noen kaller det navnefest sjøl om de døper barna sine også, jeg vet ikke. Men i utgangspunktet er navnefesten et alternativ til barnedåpen.

Håper dere får en riktig fin sammenkomst, Ludo!

[ludoburgero]

Vi velger å la valget stå åpent for gutten vår til han er en del eldre enn sine nå 5 måneder.

Hvis han vil døpes eller konfirmeres kristelig, eller for den saks skyld bli religiøs på en annen måte, må han værsågod få lov til det - men her er mamma og pappa prinsippfaste på at det er uetisk å prakke på noen noe før de har muligheten til å velge selv. Både jeg og hun er døpte, men sønnen vår trenger det ikke. For å være helt ærlig (og ikke særlig seriøs), så kan jeg ikke se å ha dratt noen fordeler av det enda selv. Den eneste ulempen må være at noen tar meg for å være kristen, men jeg gjorde ikke dette spesielt mindre tvetydig da jeg konfirmerte meg i kirken som 15-åring.

Det er nok de aller færreste som vet hva slags åndelig tilknytning de ønsker, og i hvilken organisert form (eller frittstående, for den saks skyld), når de bare er 15 år gamle. Vår sønn er som sagt 5 måneder. Det får være måte på. Jeg tror vi gjør et riktig valg, og jeg har ikke enset noen antydninger blant familie og slekt enda som tilsier at det vi gjør er rart, og om så enn skulle måtte være, så klarer vi fint å forsvare det. Eneste er at jeg har fått spørsmålet om han ikke skal døpes (blant litt eldre slektninger), og da har svaret bare kort og enkelt vært: "Nei, vi skal holde navnefest for ham."

Nå er det meste på plass av pynt og bordplassering, så gjenstår mat og kaker og denslags.
Heldigvis er det mange som stiller opp med alt mulig spiselig