Klarsyn, Spådom & Åndelige sanser ⇒ "Evner" eller evner?

[xyrea]

Siden noen etterlyste mer seriøse emner her inne:

Noen skriver eller sier at de har evner av ymse slag, hva avgjør om du tror på dem eller ikke? Hvordan de snakker om det, om det er noe de bare forteller nære venner eller om det er noe alle som har kjent dem i fem minutter vet? Er det noe de er glade for?

Og så er det den vanlige.. er man slem hvis man ikke tror på folk? Eller er man slem hvis man jatter med dem og hjelper dem å bygge en fantasiverden? Kan folk vente å bli trodd helt uten videre, nettopp på grunn av at dette er et paranormalt forum er det en del som kommer hit for å fortelle eventyr eller få oppmerksomhet. Man ser ekstra innrykk i skoleferiene, for eksempel.

Men selv blant de som henger her jevnlig er det stor forskjell, noen virker bare mer og mer troverdige mens andre går det den motsatte veien med ettersom de små detaljene som får en til å lure blir flere og flere. Eller er alle nye mistenkelige mens alle gamle utenfor mistanke, som noen hevder?

[jeditrond]

Jeg vil si det er både og, jeg anser ikke alle nye som mistenksomme og potensielle troll og alle "veteraner" som automatisk troverdige. Vi har jo minst en gammel traver blant veteranene som ikke vil la mine guder snakke med hans guder, men allikevel hevder at han har kunnskap som vi andre ikke er klare for osv.

Men når noen lager en tråd i retning av "Hei jeg er ny her. Jeg ser skygger ved senga mi noen ganger. Kan det være demoner?" eller legger ut bilder av et eller annet og spør om dette kan være en demon. Sånne ting får varselklokkene mine til å gå av, at denne personen enten ikke burde se på noe skumlere enn Scooby-Doo eller at vedkommende driver og troller fordi han/hun kjeder seg.

Jeg vil vel si at man er mer slem om man jatter med noen i det uendelige når de kommer med mer og mer fantasifulle historier. Man er ikke automatisk slem bare fordi man stiller enkelte kritiske spørsmål om noens opplevelser. Hvis noen kommer med en tråd/spørsmål om parfymeduften de kjente helt tilfeldig rundt seg her om dagen kan være avdøde bestemor som er innom på besøk f.eks., vil jeg bare gi dem en bekreftelse på at jo, klart det _kan_ ha vært det. Her behøves ingen dyptpløyende kritiske spørsmål, selv om vedkommende kanskje egentlig innbiller seg ting, er allikevel hendelsen i mine øyne troverdig nok til at jeg ikke ser noe galt å gi en bekreftelse.

Men når noen kommer drassende med demoner og ouijabrett eller ting som tyder på at de har sett for mye på Supernatural og/eller Charmed, vel da vil jeg stille spørsmål evt. bare ignorere tråden

[Svartepus]

Vanskelig spørsmål egentlig. For min del går det litt på magefølelse/intuisjon og litt på hvilken erfaring jeg har med vedkommendes påståtte evner. Men jeg merker at jeg blir litt vrang av meg dersom noen kommer pløyende inn på forumet og mener de har funnet den ene fulle og hele sannhet og/eller har utenomjordisk sterke evner som garantert ingen andre er i nærheten av å ha. Da sliter jeg veldig med å ta dem alvorlig og merker at jeg blir ekstra skeptisk. Noen ganger sikkert uten grunn siden arroganse sikkert også er forenlig med ekte evner, det er jo tross alt snakk om mennesker.

Jeg tror på at det finnes evner men er nok veldig skeptisk til dem som mener de har spesielle evner. Likevel respekterer jeg og godtar folks påståtte evner så lenge de farer frem med et snev av ydmykhet og respekt for andre. Jeg er nok dessverre litt forutinntatt og har mer problemer med å godta noens evner dersom de er ubehagelige mennesker. Dette er også litt bunnet i at jeg mener en del av det å ha og utvikle evner er å være søkende og stadig ønske å lære mer. Så konklusjonen er vel egentlig at jeg er veldig vrang av meg

Men i løpet av mine snart 8 år her inne på forumet har jeg jo faktisk vært borti folk som har vist sterke tendenser til å ha evner på ett eller annet felt. Ingen av dem har vært av de mest brautende og "allvitende" her inne.

[Empathica]

Og så er det den vanlige.. er man slem hvis man ikke tror på folk? Eller er man slem hvis man jatter med dem og hjelper dem å bygge en fantasiverden?

Nei, jeg synes ikke at det er slemt å ikke tro på folk. Det er jo en ærlig sak det.
Og dessuten hvis man vet at det er noe "spesielt" som skjer med seg, da trenger man jo ikke å overbevise Gud og hvermann om at det er sant liksom.
Kan ikke forvente at hele verden skal tro deg .
Å jatte med tror jeg ikke har noe for seg .....

[Fero]

Jeg er skeptisk til mye, både når det kommer til hva folk forteller at de opplever ute i den virkelige verden, og hva folk skriver om her inne.

For å ta et eksempel kan jeg nevnte at jeg har en person i nær familie som er schizofren. Denne personen har snakket mye med både Gud og engler oppgjennom, og disse har kommet til ham både i våken tilstand og i drømme for å gi ham beskjeder. Jeg tror dessverre ikke dette er evner, men sykdom. Hallusinasjoner og psykoser. Denne personen holdt mye av dette privat, stort sett nedskrevet i dagbøker. Det er i perioder hvor sykdommen har hatt overgrepet og medisineringen har sviktet at han har opplevd mest.

På en annen side har jeg en bekjent som har fortalt om mange drømmer, syner og andre opplevelser. Om at hun har tenkt seg til noe, og at det dermed har skjedd. Loven om tiltrekning og alt det der. Type "i dag skal jeg se xxx" også vips, så gjør hun det. Hun forteller at hun ser engler og auraene til folk, at hun drømmer om tidligere liv, og at hun kan lese en person ut i fra bilder eller i egen person. Hun er veldig bastant og sikker på at det hun ser og opplever er ekte. Så vidt jeg vet er hun frisk og lider ikke av hverken hallusinasjoner eller psykoser. Likevel har jeg jo bitt meg merke i at veldig ofte, sikkert like ofte som at noe stemmer, er det slik at spådommene hennes ikke stemmer. Så da blir jeg usikker da. Jeg tror at hun opplever det hun opplever, og det samme tror jeg jo om dette familiemedlemmet.. Men hva er det de opplever? Han er syk og hun har evner. Eller hvordan er dette egentlig?

Jeg synes det er ekstremt vanskelig å tro på alt, særlig når jeg har schizofreni i nær familie (ikke bare vedkommende jeg skrev om, men to andre i tillegg), samt at jeg har jobbet med schizofrene. Er de åpne for mer enn mannen i gata? Er det kun et produkt av deres egen fantasi eller feilkobling i hjernen? Har de evner? Er de sprø? Blir de sprø fordi de ser ting? Hvor mange av de som er her på forumet lider av noe liknende? Hva er virkelighet, og for hvem er hvilken virkelighet virkelig?

Nei, dette ble for mye tankespinn på en gang tror jeg. Jeg har vært litt inne på dette temaet tidligere også, og det er jo en grunn til at jeg er skeptisk. Likevel føler jeg jo at jeg tror på noe også. Men å tro blindt på hvem som helst, uansett hva de sier, det går jo ikke. Da blir det naturligvis ekstra vanskelig å skulle bedømme alle som poster noe her inne også, for let's face it, det postes mye her som godt kan være et resultat av sykdom. Men så mener jeg uansett at det er greit å prøve og tro på den virkeligheten den som poster lever i. Hvis mitt familiemedlem tror han får beskjeder fra Gud, så tror jeg at han tror det. Hvis min bekjente tror hun snakker med engler, ja så tror jeg at hun tror hun gjør det. Hvis noen poster her at de tror nylig døde bestemor sitter på sengekanten hver kveld, eller at det er en ufo som henger over hustaket, så tror jeg at de tror det. Det betyr ikke nødvendigvis at jeg tror på ufoer over hustaket, og at bestemor faktisk sitter der.

Hva jeg tror er reelt eller virkelig er ikke egentlig det viktigste, føler jeg. Jeg prøver å la tvilen komme folk til gode når det gjelder trolling også. Hvis jeg tar meg tid til å svare på et innlegg, baserer jeg mitt svar på at jeg tror vedkommende. Kanskje deler jeg ikke vedkommendes tro, men jeg anerkjenner at det er dette vedkommende tror, og prøver forfatte et svar som både respekterer dette, og er meningsfullt ut i fra mine egne kriterier for hva jeg måtte mene. Jeg svarer heller hundre troll seriøst, enn å ufortjent lange ut mot en stakkar som ikke troller. Det er en risk verdt å ta. Akkurat dette gjelder ikke så mye dette forumet, men veldig gjeldende på et annet forum jeg henger på, der mange har lett for å rope "troll" så fort noen spør om hjelp til noe de ikke selv kan sette seg inn i eller forstå at kan skje. Forøvrig ikke egentlig det et troll er, men det er en helt annen sak. Jeg tror det er få skikkelige troll her i forhold til mange andre steder.

Er det noen som forsto noe som helst av alt det jeg klare å lire av meg nå?

[_Chrome_]

Det kan jo hende at schizofrene er mer åpne for ting, og at medisinene de får evt. døyver noe av det som gjør at de er så åpne for noe som andre ikke er så åpne for. Jeg tror også at det letteste for psykologene som har å gjøre med dem syns det er lettere å prakke på dem en diagnose enn å si at "jo da, kanskje det fins mer der ute enn de fleste av oss vet om, og kanskje du ikke er så sprø som folk skal ha det til, men det er for mye for oss å skulle godta, så du får heller en hel haug av medisiner som gjør at du kanskje klarer å oppføre deg som en normal person." På en annen side kan de jo selvfølgelig være klin sprø og, noen lager jo sin egen lille fantasi verden også, så jeg tror alt egentlig kommer an på vedkommende...men hvordan man kan skille mellom de forskjellige personene er en annen sak...

[Fero]

Du er kanskje inne på noe der, Chrome. Det kan godt tenkes at mange med (eller med mistanke om) denne diagnosen er feildiagnosert. Mitt familiemedlem er et eksempel på en med diagnose som ser overnaturlige ting, mens for eksempel en jeg har jobbet med i årevis var plaget med helt andre ideer, altså mer jordnære ting. For begge to var det de så og hørte virkelig. Men likevel er det jo enkelte ting som er litt mer søkt enn andre.

For å eksemplifisere:

Person 1 får stadig vekk besøk av engler som forteller om hva vedkommende må gjøre for å oppnå *etellerannet*.

Person 2 kan ikke se på NRK fordi hver eneste hallodame snakker et hemmelig språk til noen som er ute etter å drepe vedkommende og overta kroppen hans eller hennes.

Person 3 tror at alle av motsatt kjønn som har på seg blå jeans vil ligge med ham eller henne, og det er fordi *etellerannet*.

Person 4 er overbevist om at utenomjordiske har operert inn implantater i armen på vedkommende, og bruker disse til å spore opp og spionere på ham heller henne til enhver tid.

Det er mye rart man skal høre og ikke forstå noe av, det er sikkert og visst
Hvem har rett og hvem har evner? Person 1 og 4 kan jo svinge begge veier, mens det nok er enklere å si at 2 og 3 nok er litt mer ute og kjører. I tillegg er det jo en kjempeforskjell på personer med diagnose i forhold til i psykose og tilnærmet velfungerende perioder. Jeg kan dog ikke på langt nær nok om temaet til å gå så veldig dypt, så jeg har nok endel begrensninger når det kommer til å forklare meg, siden jeg ikke kan uttale meg på faglig nivå, men mer erfaringsmessig og ufaglært.

Bare for å ha presisert det mener jeg jo ikke at alle som har syner og drømmer er syke slik som disse jeg har nevnt, men at det nok er enkelte som blir feilplassert, enten de er klar over det selv eller ei. Jeg tror ikke vi vet nok om hvordan hjernen er satt sammen enda, til kunne komme med noen vanntette svar. Veldig spennende felt er det i alle fall, og det kan godt tenkes at mange som tidligere har blitt sett på som klin kokos egentlig er de som har noe å fare med. Og kanskje omvendt også, i enkelte tilfeller Og naturligvis er det ganske mange flere ting som er i ulage enn akkurat at man ser engler (for eksempel) når man har fått en såpass heavy diagnose, så det er jo ikke bare dét det går på.

[Bearchild]

Jeg har følelsen av at det meste som dreier seg om evner er noe som befinner seg i grenseland på flere måter. Enten at man blir litt psyk av å gruble seg ihjel i jakten på forklaringer, at man i utgangspunktet er psyk og godtar alt uten å føle at man må forklare det, mens andre igjen blir skikkelig psyke fordi de ikke tar seg bryet med å lete etter forklaringer. Sikkert flere alternativer også.

Men rent generelt å vite hvor grensene går og å vite når man er i ferd med å miste bakkekontakten er vanskelig og ikke minst individuelt.

Dette som _Chrome_ sier har jeg også tenkt på som en mulighet. En venn av meg ble chizofren i ungdomsårene og ble veldig brått veldig syk. Han så spøkelser på høylys dag og hadde stemmer i hodet som fortalte hva han skulle/ ikke skulle i tillegg til en hel haug andre voldsomme symptomer.

Men jeg kjenner også en som har diagnosen chizofren med langt snillere symptomer, han har "bare" kontakt med "ånder" i litt sånn Ghostwhisper- stil.

Egentlig er det jo fritt fram for alle å ha evner, og en arrogant drittsekk kan vel strengt tatt ha like mye å fare med som hvem som helst andre.. men jeg er enig i at det påvirker troverdigheten når folk tramper inn og roper ut hvor fantastiske de er.

Jeg møter ofte folk som har mer eller mindre spennende historier. Hvorvidt jeg tror på dem eller ikke kommer an på flere ting.. hvor mye de forteller, settingen, hvor "fantastiske" historiene er. Men det har definitivt betydning for min del hvor godt jeg kjenner personen. Hvis noen under et førstegangsmøte legger ut i det vide og brede blir det gjerne litt rart. Er det noen man har kjent en stund og har fått et lite inntrykk av som person lytter man vel mer oppmerksomt?

Jeg husker ikke helt i hvilken sammenheng jeg selv kom over forumet, men jeg husker godt en opplevelse jeg delte og følelsen av å bli avvist.
Jeg hadde vært ute på kveldstur med bikkjene og "noe" kastet grus etter meg fra en tom gårdsplass. Ordentlig sånn at småsteinen spratt rundt beina på både meg og bikkjene. Jeg synes det var skikkelig guffent, nettopp fordi gårdsplassen var øde. Når jeg fortalte om det her og spurte om noen hadde noen formening om "hva det kunne være" ( ) fikk jeg en ganske kald skulder.

I ettertid tenker jeg at det for det første var en litt teit ting å buse ut med blant en gjeng fremmede, men like viktig er det at jeg jo ikke kjente noen av brukerne og godt kan ha oppfattet avvisningen feil fordi folk jo uttrykker seg veldig forskjellig.

[Fero]

Til de av dere som har tid til å sette av 2x10 minutter til disse snuttene vil jeg virkelig anbefale dem på det varmeste. Det er masse godt hjernefôr i disse to, og en del av det vil jeg tørre å påstå er særdeles relevant for dette forumet og ikke minst denne tråden. Det kan gå litt fort i svingene, så gjelder å følge godt med og heller trykke på pause for å fordøye litt underveis. Men de er vel verdt 20 minutter, jeg lover!

[youtube]http://youtu.be/LWo3kTYb8W0[/youtube]

[youtube]http://youtu.be/5wV_REEdvxo[/youtube]

[Fero]

Jeg har følelsen av at det meste som dreier seg om evner er noe som befinner seg i grenseland på flere måter. Enten at man blir litt psyk av å gruble seg ihjel i jakten på forklaringer, at man i utgangspunktet er psyk og godtar alt uten å føle at man må forklare det, mens andre igjen blir skikkelig psyke fordi de ikke tar seg bryet med å lete etter forklaringer. Sikkert flere alternativer også.

Men rent generelt å vite hvor grensene går og å vite når man er i ferd med å miste bakkekontakten er vanskelig og ikke minst individuelt.

Enig, her tror jeg også det ligger noe. Akkurat hva, det vet jeg dog ikke. Det er nok endel vi ikke kan forklare per dags dato, men som vil få en plass i faglitteraturen i årene som kommer.

Jeg møter ofte folk som har mer eller mindre spennende historier. Hvorvidt jeg tror på dem eller ikke kommer an på flere ting.. hvor mye de forteller, settingen, hvor "fantastiske" historiene er. Men det har definitivt betydning for min del hvor godt jeg kjenner personen. Hvis noen under et førstegangsmøte legger ut i det vide og brede blir det gjerne litt rart. Er det noen man har kjent en stund og har fått et lite inntrykk av som person lytter man vel mer oppmerksomt?

Kanskje kan det være slik at vi mennesker ofte har et slags spekter av samtaleemner som er "godkjente" første gang vi snakker med eller hører fra en person? La oss si at jeg er på en fest med mange mennesker jeg aldri har møtt før, og kommer i snakk med en av dem. Fem minutter inn i samtalen begynner han å snakke om kona som var utro og hvor jævlig det var. Et samtaleemne som er helt innafor mellom to nære venner, men som kan oppfattes som ganske malplassert i en samtale mellom to stykker som nettopp har truffet hverandre. Kanskje slemt av meg, men jeg ville i mitt stille sinn konstatert at denne mannen manglet sosiale antenner, og jeg hadde nok prøvd å finne meg noen andre å snakke med ganske kjapt. Altså en totalt ulik reaksjon sett i forhold til den jeg ville kommet med om dette var noen som sto meg nær.

For det første er det lettere å tro på og føle med noen man har et nærere forhold til enn en man nettopp har møtt, og det er enklere å få lyst til å investere tid og krefter i samtalen. Man kan i tillegg kjenne litt på hva som blir sagt i forhold til hva som har blitt sagt tidligere. Henger det på greip? Er det troverdig? Stoler du på vedkommende? Kan vedkommende være troende til å faktisk bare innbille seg at kona har vært utro? Paranoia og angst? Eller har han sett det, eller fersket dem?

Blir det ikke også litt slik når man snakker og om forteller om diverse hendelser knyttet til det vi kaller paranormalt eller overnaturlig? Vi hører kanskje mest på de som alt har snakket seg varme i trøya, eller hva? Eller, for å la det gå den andre veien: vi vet hvem som roper ulv, og hvem som har tendenser til å dra noen hvite (lyst)løgner. Mellommenneskelige interaksjoner er dessuten hakket vanskeligere å forhold seg til over nett i forhold til ansikt til ansikt, så der er det jo enda en slags barriere eller beskyttelse mellom sender og mottaker. Og uansett om man leser noe eller får det servert ansikt til ansikt vet man jo aldri om det er en sannhet eller ei, men man tar jo noen valg, og det er lettere å velge og ha tillit til de man har sett og hørt fra før (og stemplet som troverdige, vel å merke).

[ludoburgero]

Jeg tror at det å forstå og bli forstått er oppskrytt.
Det å lytte er overvurdert det også. I vår tid er meninger om meninger mest interessant.

Hvis man ryktes over noe og får audiens for det, eller det er interessant nok fordi det først og fremst er av miserabel eller oppsiktsvekkende karakter, så tror folk blindt på det. Hvis man kan argumentere for det, så vil folk mer enn gjerne tro på det - men ha en såkalt "sunn skepsis".
Hvis man ikke kan det, så vil utvalgte tro blindt på det, men folk flest vil ignorere det.

Alt i alt overbeviser dette meg at det viktigste er å bli hørt - enten man ytrer seg i første omgang eller kverulerer på det som er sagt. Vi er stadig ute etter å få bekreftelser, og i vår jakt på dyp anerkjennelse er vi mildt sagt klar til å tråkke over mange lik. Disse likene er i vår tid fallgroper fordi all denne søkenen gjør oss blinde, slik at vi atter igjen havner i den kategorien med de blindt troende. Verden bygges sakte opp med nye murer av ignoranse. Det vi søker må være spennende, oppsiktsvekkende, dramatisk, skandaløst, fantastisk, magisk, tragisk... men aller minst betyr sannheten noe. Og i fare for å bli misforstått nå: jeg kaller ikke noen for løgnere. Jeg tror at alle gjør dette i god tro, og at selv de mest kritiske kan havne i samme onde sirkel. Men så var det dette med om noen har evner eller ikke, da:

Ja, vi har alle våre talenter. Vi er alle litt forskjellige. Men vi har likeverd.
Synes vi kan prøve å kombinere vår anerkjennelse med en forståelse av at andre også trenger å bli sett og hørt, for da lytter vi. Når vi har gjort det lenge nok, med et kritisk og granskende - men åpent - sinn, vil vi kanskje se verden med nye øyne, og så er det ikke lenger så stor tvil om at vi alle har evner til å se ting vi ikke så før?