armageddon skrev:Fero skrev:Du sier du mener at det nye budet går ut på at man skal elske hverandre høyere enn man elsker seg selv. Hva baserer du dette på? Jesus sier i følge beretningene "Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre" og legger i tillegg til at "Ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet til hverandre." Aha! Det er altså en grunn til at Jesus sier dette!
Hvor sier Jesus selv at dette er det samme som å elske sin neste høyere enn seg selv? Eller hva baserer du denne tolkningen på hvis den er din egen?
Dette virker jo mer som en understrekelse av "Du skal elske din neste som deg selv", sagt på en annen måte. For å si det på en litt banal måte: å elske sin neste er å elske sin neste. Same shit, different wrapping.
Kjærlighetsbudet er ikke perfekt for det krever at du må kunne elske deg selv for å kunne utøve det. Av de milliardene vi utgjør på denne kloden er det få som elsker seg selv. Majoriteten hater seg selv på grunn av de kompromissene de må inngå med sin neste for å få lov til å overleve.
Vet ikke om jeg vil gå så langt som å være enig i at majoriteten
hater seg selv, men at majoriteten langt i fra elsker seg selv, det er jeg enig i. En annen ting er at dette budet ikke egentlig ber deg elske deg selv, men elske andre slik du elsker deg selv. Jeg tror kanskje at dette ville vært en uheldig fremstilling i dagens samfunn, hvor flere og flere er misfornøyde med seg selv alt fra de er barn. Akkurat der tror jeg, uten å ha noe håndfast jeg kan basere troen på, at samfunnet er vidt forskjellig fra Jesu tid og til i dag.
Det gjør det kanskje enda vanskeligere for dagens kristne å overholde budet. Kan jeg elske min neste hvis jeg ikke elsker meg selv? For noen er svaret "nei". For å trekke frem min morfar (altså ikke gammelpresten), sa han til meg forrige helg:
Hvordan går det egentlig med deg? Elsker du egentlig deg selv? Gud har sagt det er en forutsetning for å kunne elske noen andre, at man kan elske seg selv. Jeg har blitt mye lykkeligere etter jeg med årene har lært å elske meg selv. Da har jeg også mer kjærlighet å gi til andre.
Jeg ble litt provosert. Nå sier min morfar riktignok mye rart, så det er litt sammensatt. Men akkurat dette provoserte meg litt, kanskje fordi det traff en nerve. Skulle jeg ikke elske ektemannen min jeg venter barn med? Er det sånn at jeg egentlig ikke kommer til å elske barnet? Er det bare falske følelser?
Fordi jeg ikke elsker meg selv?
Å akseptere meg selv, det gjør jeg. Enkelte ting er jeg fornøyd med, andre ting ikke. I dagens samfunn har vi fryktelig mye tid til å reflektere over slikt. I vestlige land har de fleste det de trenger. Vi jobber mindre enn aldri før. Mer tid til familie, venner og hobby. Mer å rutte med. Og aldri før har vi vært så deprimerte som nå. Jeg tror rett og slett ikke folk hadde tid nok til å bekymre seg for alle de banale tingene vi bekymrer oss for i dag.
Er jeg feit? Ser føttene mine rare ut i de skoene her? Begynner håret mitt å bli litt slitt? Er det en rynke? Herregud, flere strekkmerker? Burde jeg ikke ha trent litt, kanskje? Er mannen min egentlig bra nok? Synes venninnene mine han er kjekk? Er foreldrene mine fornøyd med hva jeg har oppnådd i livet? Er brødrene mine smartere enn meg? And the list goes on..
Jeg tror det var lettere å følge dette budet i en tid der man ikke hadde dagens selvmisnøye og høye selvstandard. Budskapet er flott, men jeg tror det kommer feil frem fordi det peker på en vesentlig forskjell. Det som kan virke som
var en selvfølge (elsk deg selv) er i moderne tid kanskje det vanskeligste budet av alle. Og det er ikke engang et eget bud, bare nevnt som en del av et setningsledd, for å gi mening til det ordentlige budet. Man kan bli sprø av å filosofere rundt mindre saker enn dette her gitt
Skal man ha en diskusjon, så må man jo ha så pass takhøyde at det er rom for andre til å kunne være uenig og/eller stille seg kritisk til det man selv tenker/mener/føler.
