Drømmer, NDO & ut av kroppen ⇒ Himmelen finnes, jeg har vært der

[HappeTittenTooYouNow]

Himmelen finnes, jeg har vært der ..

Nevrokirurgen Eben Alexander svevde mellom liv og død i åtte dager. Så kom han til et rike han ikke ante eksisterte.


Han føler seg dårlig. Smertene sitter først og fremst i ryggen. Kona, Holley, sover rolig ved siden av og han sniker seg ut av sengen til badet. Smertene i ryggen øker, og Eben bestemmer seg for å ta et bad. Det gjør alt bare verre. Han klarer bare så vidt å komme seg ut av badekaret, på med badekåpe og tilbake til sengs. Da forteller han Holley om smertene. Eben er aldri syk. En forkjølelse her og der, men aldri noe annet. Han legger seg igjen, men smertene tiltar. Han kommer seg ikke av sted på jobb. Hans sønn, 10 år gamle Bond, er klar for skolen, og løper inn på soverommet. Han skjønner ikke hvorfor pappa fortsatt ligger til sengs og begynner forsiktig å massere ham i tinningen. Smerten skyter opp i Eben, og han skriker til. Det skremmer tiåringen, som raskt beroliges av mor.

- Det kom ikke av noe du gjorde. Pappa har bare en forferdelig hodepine.

Det skulle viser seg å være helt skrekkelig feil.

I koma
Etter et par timer til sengs, faller Eben inn i et kraftig epileptisk anfall. Sykebil blir tilkalt og underveis forsvinner han helt og faller i koma. Legene på sykehuset tar mange tester, uten å klare å lokalisere hvor problemet ligger.

Det viser seg at Eben hadde pådratt seg spontan E. Coli-meningitt, en sykdom som astronomisk sjelden rammer voksne mennesker. Sjansen til å overleve er nesten lik null.

Allikevel sitter en høyst levende Eben Alexander (54) på et kafébord i Akersgata og smiler. Han er et medisinsk mirakel. Men det stopper ikke der.

Nær-døden-opplevelse
Både hjernen og ryggmargen var full av puss, og kroppen var sakte, men sikkert på vei inn i full vegetativ tilstand.
Eben faller i en dyp koma og hjernen slutter å fungere. Så beskriver han en ankomst til et rike utenfor fatteevnen. Han forteller om en dyp rytmisk lyd, en slags Om-lyd, lys i et dypt mørke – et sted han eksisterte uten en bevisst kropp og kun med en bevissthet.

- Jeg bare var, sier han.

- Legen min fortalte meg at min neokorteks, hele den menneskelige delen av hjernen, var full av puss, det var ikke mulig å ha noen rik opplevelse i den tilstanden jeg befant meg i. Vel, tenkte jeg, da må dette fortelle noe om bevissthet. Det må være en misoppfatning om hvordan hjernen fungerer. Jeg prøvde i månedsvis å forklare det som et hjernebasert fenomen. Jeg jobbet med kolleger som gikk igjennom sykdomsforløpet mitt. Vi så på medisinske rapporter, skanningene mine, alle medisinene jeg gikk på for å prøve å forklare det som noe som skjedde i hjernen. Men vi forsto at det faktisk ikke skjedde i hjernen, det var for ekte, og grunnen er at det var i et rike som er langt mer ekte enn det vi er i nå, sier Eben Alexander.

I den nye boken «Himmelen finnes» skriver han dette om det første stedet han ankom i sin komatøse tilstand:

Språk, emosjoner, logikk: alle disse begrepene var borte, det var som om jeg hadde beveget meg bakover til en slags tilstand av væren fra selve livets begynnelse, kanskje så langt som tilbake som den primitive bakterien som – og dette var helt ukjent for meg – hadde overtatt hjernen min og avstengt den. Hvor lenge holdt jeg til i denne verdenen. Jeg har ingen anelse.

For Eben skulle videre fra den første verdenen han beskriver som en underverden, gjennom lyset og til et høyere rike. Til et sted han beskriver som «kjernerike».

En åpning. Jeg kikket ikke lenger på det langsomt virvlende lyset i det hele tatt, jeg så gjennom det. I det øyeblikket jeg forsto jeg dette, begynte jeg å bevege meg oppover. Raskt. Det kom en susende lyd, og i et glimt fór jeg gjennom åpningen og befant meg i en fullstendig ny verden. Den forunderligste, vakreste verden jeg noensinne hadde sett.

- Hjernen ble ødelagt av en alvorlig primitiv infeksjon. Det var da jeg kom inn i et høyere rike. Det var en oppvåkning for min del, men det tok noen måneder før jeg kom til den konklusjonen og forsto hva som faktisk hadde hendt meg, forteller han.
Adoptert
Eben ble født i 1953, men moren var bare 16 år da hun ble gravid. Hun og barnefaren kom til konklusjonen at de ikke kunne ta seg av den lille gutten, og han ble senere adoptert bort. Han kom til en familie som allerede hadde adoptert en liten jente, og deretter kom det to søsken til – på naturlig måte.

Familie og søsken våker over ham, de bytter på å holde ham i hånden og ber ved hans side ved sykesengen. Dagene gikk. Og håpet svant mer for hver dag. Det samme gjorde hjernen.

Eben har egentlig ingen lyst til å komme tilbake. Han har det veldig fint i lyset og varmen han kjenner ved den lysende porten. Det er en jente som lignet en sommerfugl som fører ham rundt.

- Hvorfor tror du at du våknet?

- Det var min 10 år gamle sønn som tvang meg til å komme tilbake. Bond, et veldig passende navn på han, hva?, smiler han.

Bond hadde overhørt at legen sa at faren hadde startet uken i koma med en 10 prosent sjanse for å overleve, og at på dag sju var den nå nede i to prosent og at det ikke var noen mulighet for full restitusjon. Og legen anbefalte å slutte med antibiotika.

- Det var i den settingen at Bond kom løpende inn på rommet mitt hvor jeg fortsatt var tilkoblet ventilator og begynne å dra øyelokkene mine opp. Øynene mine sto i hver sin retning, og reagerte ikke. Et veldig dårlig tegn, men vanlig for komapasienter. Men han tryglet og gjentok; pappa, du kommer til å bli bra igjen!

- Jeg klarte verken å se eller høre ham fordi hjernen min var helt koblet ut, men jeg følte ham gjennom de åndelige rikene. Jeg visste ikke hvem han var da, men jeg forsto at jeg måtte komme tilbake. Det var den kjærligheten til ham som var grunnen til at jeg kom tilbake. Det er det alt handlet om, det handler om kjærlighet.

Så på den åttende dagen kom han, til familie, venner og kollegers store overraskelse, ut av koma, forvirret og desillusjonert.

- Jeg visste hele tiden langt inne i meg at jeg ikke var i det andre riket for å bli der, og at jeg måtte tilbake til mitt jordiske liv, forteller han.

- Må man være religiøs for å tro på dette riket?

- Nei. Da jeg kom tilbake, var jeg så satt ut av opplevelsen at jeg visste at det ikke fantes noen ord som kunne beskrive den uendelig kjærligheten og væren. Da jeg kom tilbake, var jeg skjelvende over kraften av det. Ordet Gud ble altfor lite. Det var et bitte liten menneskelig ord som ikke innehar den ubeskrivelige kraften dette var. I boken bruker jeg Om, fordi det var en lyd jeg hørte.

- Jeg ble oppdratt i metodistkirken og var agnostiker i åtte år før jeg falt i koma. I dag tviler jeg ikke på at bønn er veldig kraftfullt og at det finnes en Gud.
Sunn skepsis
Eben har jobbet som nevrokirurg i over 25 år, og har blant annet undervist ved Harvard University. Han er tydelig på at han selv tidligere var skeptisk, og hadde en heller overbærende holdning til pasienter eller folk som fortalte om lignende opplevelser.

- Jeg ønsker sunn skepsis velkommen, det er bare bra i søken etter sannheten. For det er det vi til syvende sist søker alle sammen, mener han.

I «Himmelen finnes» setter han sitt profesjonelle rykte på spill for å legge fram medisinske beviser for at det finnes noe som venter oss etter døden. 59-åringen sier at han var fullstendig hjernedød da sykdommen herjet som verst og mener derfor å kunne bruke sin medisinske kompetanse for å bevise at den opplevelsen han hadde ikke kan knyttes til hans kroppslige liv.

- Disse opplevelsene er så overveldende. Det er en nå fem år siden, og man glemmer det aldri, det er så klart som dagen. Det er helt ulikt hvordan man husker en drøm eller en hallusinasjon, og skeptikerne blir her helt satt fordi de ikke kan forstå at det ikke er en av de to tingene. Minnene er helt solide, og de forsvinner ikke.
Alexander bestemte seg for å skrive ned opplevelsen, alt sammen, både det som skjedde før og under komaen og da han våknet. Og han understreker at minnene i «kjerneriket» er helt tydelige, mens den paranoide mareritt-tilstanden han befant seg i da han våknet har forsvunnet fra bevisstheten hans.

- Minner fra nær-døden-opplevelser er ikke drømmer eller hallusinasjoner, for de oppstår i et rike som er langt mer ekte enn dette og er ikke hjernebaserte minner. Det forklarer hvorfor de forblir med oss, og hvorfor en slik opplevelse endrer livet til dem som opplever det.

Alexander skrev ned sin opplevelse før han begynte å fordype seg i all litteraturen på området. Det var en viktig brikke av å finne forståelse. Venner delte opplevelsen med sine venner og så videre. Og tilbakemeldingen lot ikke vente på seg.

- Da jeg begynte å dele min historie fikk jeg tilbakemeldinger fra kabbalister, fra jødiske mystikere, kristne mystikere, sufier, islamske mystikere, buddhister, tibetanske munker og folk som mediterer, som fortalte at min reise var veldig konsekvent i forhold til de gamle tradisjonene innen meditasjon og skriftene til mystikerne og deres profeter. Selvsagt snakker vi om det samme, forsto jeg da. Det er det samme riket som blir snakket om i tusenvis av år overalt i hele verden. Alt er resonnert i den dypeste sannhet, det er ekte, det er sant i kjernens eksistens.

Selv om han er lege og er trent i den medisinske vitenskapen, forsto han at han kom til kort når det gjaldt sin egen nær-døden-opplevelse. Han mener at den materielle vitenskapen kun handler om ioner, atomer, protoner og så videre, og ikke vil ta innover seg gåten om sjelen og bevisstheten vår.

- Jeg ønsker å være med og hjelpe folk å forstå de barnslige grensene vi trekker mellom åndelighet og vitenskap, mellom åndelighet og religion - alle disse er falske menneskeskapte grenser og er en illusjon.

Ikke redd
Eben Alexander lærte at det eneste man kan frykte, er kun frykten selv.

- Jeg er ikke redd for å dø. Det vil bli et eventyr, en ny oppvåkning og å få muligheten til å møte sine sjelevenner igjen.

- Jeg er takknemlig for at jeg kom tilbake, men ikke bare for det. Jeg er takknemlig for at jeg fikk oppleve dette og at jeg får muligheten til å dele min opplevelse og min lærdom med andre. Jeg er takknemlig over å ikke være redd.

For ti år siden tror Alexander at boken hans ville blitt en flopp, og at folk ikke ville vært mottakelig. I dag ser han annerledes på det, og merker en endring i samfunnet. Da han får høre om at vi har en norsk prinsesse som har studert ved Holistisk Akademi og har skrevet bøker om engler, blir han ivrig.

- Så spennende, men dette kjenner jeg ikke til. Men hun skulle jeg likt å møte! Hun har jeg sikkert masse å lære av, sier han og smiler.

Sønnene viktigst
Eben jobbet som kirurg fram til i fjor, men i dag reiser han på bokturné verden rundt og holder foredrag. Han ser for seg å fortsette karrieren innen medisin på et senere tidspunkt. Men hans viktigste rolle er å være pappa.

Han har et sterkt bånd til eldstesønn Eben IV og Bond.

- Jeg tror Bond er en veldig avansert sjel, han kalte meg tilbake. Han kom inn i dette livet og visste at han skulle spille en stor rolle. Han er 15 år i dag, og er veldig bevandret i diskusjoner om bevissthet og hvordan den fysiske virkeligheten arter seg, om tid og rom, og han forstår at fortid og fremtid er like skumle illusjoner. Han har en langt dypere forståelse for at hvordan ånd og sjel og dens evig samhørighet enn jeg har. Han er dypt inne i dette. Min eldste sønn Eben IV har også stor forståelse for alt dette, og jeg tror de var begge er i mitt liv for å hjelpe meg komme igjennom dette og deretter å forstå det. Jeg later absolutt ikke som jeg forstår denne opplevelsen, slik jeg kanskje kommer til å gjøre i nye liv. Det var bare en oppvåkning for meg.


Her er linken: http://www.side2.no/aktuelt/article3677658.ece


Hva mener Isan, Jeppski og dere andre om dette?

Happe.

[xyrea]

Alt kommer an på om man velger å tro på historien hans eller ikke. Dette er hans versjon, finnes det en annen? Vi vet lite om motivene hans utenom det han selv forteller om.

Så om man velger å tro ham, er det fordi det stemmer med det man selv vil tro, eller fordi han presenterer seg selv som troverdig, evt den som har skrevet artikkelen gjør det. For meg er det en totalt ukjent person jeg ikke føler at jeg vet så mye om utenom at han har opplevd noe spesielt og er høyt utdanna så han mener selv han er egna til å tolke opplevelsene sine bedre enn de fleste.

Sånn personlig, så aner jeg ikke hva som skjer når man kreperer, det regner jeg med at man finner ut. Men jeg sliter litt med sånne som insisterer på himmelen, det er ikke så ofte de forteller om det for å si at jeg kommer til å ende opp der, for å si det sånn. ,)

Men er dette noe man bør vite om? "Nei faen, dette gidder jeg ikke mer, bare å ta livet av seg så kommer jeg til et bedre sted", "Neste liv blir sikkert bedre", "Man får sin lønn i himmelen" etc.. det er ikke bare positivt å tro på noe etter dette livet. Selvmordsbombere tror vel de blir belønna for innsatsen, for eksempel.

[Bearchild]

Jeg har ikke fått lest hele innlegget til Happe enda så kommenterer bare Xyreas innspill i første omgang..

Men er dette noe man bør vite om? "Nei faen, dette gidder jeg ikke mer, bare å ta livet av seg så kommer jeg til et bedre sted", "Neste liv blir sikkert bedre", "Man får sin lønn i himmelen" etc.. det er ikke bare positivt å tro på noe etter dette livet. Selvmordsbombere tror vel de blir belønna for innsatsen, for eksempel.

Men de som har hatt sånne opplevelser velger jo å komme tilbake. Jeg har ikke lest så mange sånne historier, men av det vesle jeg har lest oppfatter jeg det som om at disse personene på et tidspunkt får valget mellom å dø eller å leve? Det kan jo være de som takker ja til døden, men det får vi da- av naturlige årsaker - ikke gjenfortalt.

En anne ting jeg synes er spennende er hvordan de som har hatt disse opplevelsene hevder å ha fått et annet syn på livet. At de verdsetter livet på en annen måte. Selv om de ikke lenger frykter døden får livet desto større betydning.

Antar det er forskjellige varianter av dette og avskriver ikke muligheten for at noen kanskje mener livet er av mindre betydning i etterkant..

[_Chrome_]

Jeg syns sånne historier som folk kommer med etter å ha vært nær døden osv er ganske spennende Det hadde jo vært rart hvis det her var alt som var, og vi sluttet å eksistere etter et liv her. Men det er uansett fascinerende å høre om folk som har opplevd sånt ^^

[xyrea]

Jeg har ikke fått lest hele innlegget til Happe enda så kommenterer bare Xyreas innspill i første omgang..

Men er dette noe man bør vite om? "Nei faen, dette gidder jeg ikke mer, bare å ta livet av seg så kommer jeg til et bedre sted", "Neste liv blir sikkert bedre", "Man får sin lønn i himmelen" etc.. det er ikke bare positivt å tro på noe etter dette livet. Selvmordsbombere tror vel de blir belønna for innsatsen, for eksempel.

Men de som har hatt sånne opplevelser velger jo å komme tilbake. Jeg har ikke lest så mange sånne historier, men av det vesle jeg har lest oppfatter jeg det som om at disse personene på et tidspunkt får valget mellom å dø eller å leve? Det kan jo være de som takker ja til døden, men det får vi da- av naturlige årsaker - ikke gjenfortalt.

En anne ting jeg synes er spennende er hvordan de som har hatt disse opplevelsene hevder å ha fått et annet syn på livet. At de verdsetter livet på en annen måte. Selv om de ikke lenger frykter døden får livet desto større betydning.

Antar det er forskjellige varianter av dette og avskriver ikke muligheten for at noen kanskje mener livet er av mindre betydning i etterkant..

Hehehe kanskje bare en liten prosent velger å komme tilbake for og fortelle, ja.

Jeg mener faktisk jeg har hørt om folk som har fått diverse problemer med at livet ikke virker 'ekte' og depresjon av å måtte leve 'her' når de nå vet det finnes et bedre sted.. men jeg greier ikke å huske noe spesielt. Kanskje noen andre gjør det? "Statistikk på selvmord etter nær-døden-opplevelser" er vel kanskje ikke sånt folk vil høre om. I tillegg til at statistikker stort sett kan brukes til det meste.

Men sånn generelt, da. Hvordan reagerer man på å ha overlevd katastrofer, der man var sikker på at man ville dø? En del kommer utav det med et helt nytt syn på livet og er dønn takknemlige for at de overlevde. Noen finner religion eller nye meninger. Noen føler seg skyldige fordi de overlevde. Noen takler ikke å leve videre etterpå. Noen er sikkert akkurat som før, og så videre. Så er spørsmålet, hvilke historier blir det skrevet bøker om? Hva vil folk lese? Og i tillegg må man orke å enten skrive eller fortelle.. dette er de historiene vi hører, og selv om de kanskje ikke er de vanlige kan det lett bli det inntrykket man sitter igjen med, dvs ytterpunktene. Jeg aner ikke hva som er vanlig, og poenget mitt er vel at folk reagerer totalt forskjellig på akkurat det samme.. så jeg ser egentlig ikke noen grunn til at alle ville reagere likt på en nær-døden-opplevelse.

[Asbjørn]

Men er dette noe man bør vite om? "Nei faen, dette gidder jeg ikke mer, bare å ta livet av seg så kommer jeg til et bedre sted", "Neste liv blir sikkert bedre", "Man får sin lønn i himmelen" etc.. det er ikke bare positivt å tro på noe etter dette livet. Selvmordsbombere tror vel de blir belønna for innsatsen, for eksempel.

Jo,. man kommer kansje til et bedre sted, men bare for å snu, og reise tilbake....
For deretter å gjenta hele løpet frem til stedet der man hoppet av...

De ting vi går igjennom i livet , er planlagt av vår egen sjel, - for å høste erfaringer.
På samme måte som små barn smaker på forskjellige ting for å lære hvordan de smaker, så vil vår ånd "smake" på forskjellige aspekter av livet - på godt og vondt.
For å lære.
Og den erfaring vi høster, tar vi med oss inn i det spirituelle, og vår åns/sjel planlegger så hva vi skal gå igjennom i neste liv.

Dersom det er ei lekse vi ikke har lært/erfart, må vi ta det en gang til . . . og en gang til.... osv

A

[jeditrond]

Nær døden opplevelser er interessante å lese om, men selv om Eben ikke mener det var noe religiøst over opplevelsen bruker han betegnelsen himmelen på "stedet" han var. Det kan jo være et markedsføringstriks hvis man kan skal se litt kynisk på det, boken er jo ment for det amerikanske markedet og vil nå ut til et større publikum om man bruker uttrykk som "himmelen" og "Gud" om opplevelsene sine.

[HappeTittenTooYouNow]

men selv om Eben ikke mener det var noe religiøst over opplevelsen bruker han betegnelsen himmelen på "stedet" han var

Det jeg forsto at" Relgiøst, og GUD" var for lite ord for å beskrive opplevelsen..?

Jon Schou beskriver omtrent samme opplevelse.

MEN... Det som undrer meg er..: De svært mange som har vært klinisk død, og blir sendt tilbake til livet, og har overhodet ingen opplevelse å fortelle om..?

Min mor har vært på den andre siden etter en maveoperasjon, og forteller om en opplevelse hun kun husker som et kommunikasjon med kun hørsel.. Hun husker ingenting annet enn å høre sin egen mor, (min bestemor) si: Du ska'kke hit nå.. det er altfor tidlig.. Kom deg tilbake...

Kan det hende at de som påstår at de ikke så, hørte, følte eller luktet noe ikke husker, eller at det de var på en annen type død?
Kanskje at døden er svart, ingenting, slutten? Og at de som forteller om de vakreste hendelser, godhet og møte med bekjente, og familiemedlemmer hallusinerer sine siste minutter før det går over til "ingenting"?

Savner meninger fra Isan, og Jeppski her?

[jeditrond]

Joda, men boka heter jo "Himmelen finnes" og Eben sier at han nå mener det finnes en Gud Jeg skal gi ham poeng for å ikke påpeke hvilken gud han evt. sikter til, det sies jo at han var agnostiker frem til denne nær-døden opplevelsen

Hvorfor ikke alle som har hatt slike komme-tilbake-til-livet opplevelser ikke rapporterer om slike opplevelser kan være pga. medikamentene som ble brukt? Mener å huske jeg leste noe om det på para'n for ikke så lenge siden. At spesifikke bedøvelser o.l. på en eller annen måte gjør at man ikke får noen slik opplevelse, bare tomheten. Hvorfor det evt. er slik aner jeg ikke

[Bearchild]

Gud og himmel er vel uansett bare metaforer på ens individuelle oppfatning av "hva det nå enn er"? Eben skriver jo at "Gud" bare er et ord- som rommer alt for lite- og at hen selv kaller det "Om" etter lyden han opplevde.

Jeg mener å ha lest om en som har opplevd det stikk motsatte i en sånn NDO. Det som "møtte" han var så negativt og skremmende at han ville slippe å dø noensinne.. Ikke at opplevelsen hans bør være mindre troverdig av den grunn, det beskriver forsåvidt det samme; at det er noe mer etterpå. Men at det ikke nødvendigvis er så fantastisk som brorparten forteller.

[jeditrond]

Det kan være det er så enkelt og komplisert at det man forventer å bli møtt av, er det man ser? Før man blir guidet videre til "den andre siden"?

[Bearchild]

Near-death experiences (NDEs) are often profound psychospiritual events. Most near-death experiencers (NDErs) report that their experience was dominated by pleasurable feelings such as peace, joy, and bliss. However, less commonly, some NDErs have reported that their experience was dominated by distressing, emotionally painful feelings such as fear, terror, horror, anger, loneliness, isolation, and/or guilt.

Står en del om det på denne nettsiden;
http://iands.org/about-ndes/distressing-ndes.html

[jeditrond]

Near-death experiences (NDEs) are often profound psychospiritual events. Most near-death experiencers (NDErs) report that their experience was dominated by pleasurable feelings such as peace, joy, and bliss. However, less commonly, some NDErs have reported that their experience was dominated by distressing, emotionally painful feelings such as fear, terror, horror, anger, loneliness, isolation, and/or guilt.

Står en del om det på denne nettsiden;
http://iands.org/about-ndes/distressing-ndes.html

Interessant. De som har forsket på det så ut til å komme til en slags konklusjon at de negative opplevelsene var ment for det gode, på lang sikt. Kanskje noen rett og slett er så trange i nøtta/fornekter alt, at de må ha en særdeles sjokkartet nær-døden opplevelse for å åpne seg for det åndelige, ta det inn i livet sitt?

Det var jo interessant å se at religion, seksuell legning, snill/slem osv. ikke hadde noe å si for disse som har hatt negative opplevelser ifm. nær-døden.

[Bearchild]

Hørte et intervju med Jon Schau hvor han fortalte om sin opplevelse. Og hvordan livssynet hans har blitt endret. Han snakker jo også om Gud, men beskriver det på følgende vis;
– Det er egentlig ikke så viktig for meg hva slags gudsbegrep man opererer med, bare det er noe som lever for deg. Det er helt greit å prate med den gamle mannen med hvitt skjegg, selv om det ikke er mitt bilde.

Han forteller også at han ikke frykter døden men jeg får alt annet enn inntrykket av at han har noe dødsønske av den grunn.

Men disse NDO`ene gjelder jo ikke bare godt voksne mennesker som har grunnlag for å ha gjort seg opp en mening om hva som skjer når man dør. Også (små) barn har tilsvarende beretninger. Det påfallende er jo uansett hvor like disse historiene er.

Og så er det litt rart hvordan man vet at man er i ferd med å dø. I en ulykke f.eks vil man nok i mange tilfeller registrere at "shit, dette går ikke bra!" i brøkdelen av et sekund før smellet. Og så er man borte. Jeg har prøvd det og det ble ikke annet enn mørkt. Men så var jeg ikke livstruende skadd heller.. Jeg lå i koma et par dager, men hjernen min var antagelig veldig klar over at dette endte bra og satte ikke i sving noen saftige hallusinasjoner.

Så på hvilket punkt i bortevekktilværelsen hjernen skjønner at dette går galt når så og si all funksjon er avstengt er ganske rart. Synes jeg.

[jeditrond]

Blinde kan visst se under NDO og ut av kroppen opplevelser: http://web.archive.org/web/200801170545 ... nce03.html Damen sier hun "visste" at den ene lysende skapningen var Jesus, kan det ha vært fordi hun forventet å finne Jesus der? At jeg hadde sett noen helt andre om det var min NDO?