Fakta, teori & skepsis ⇒ Hvorfor vil du tro det du tror?

[xyrea]

Er det noen av dere som tenker på dette noen gang? Hver gang man tror på noe, ser man bort fra mange andre muligheter av mange grunner.. fordi man har en tendens til bare se det som bekrefter det en allerede tror, fordi andre forklaringer blir mindre interessante, fordi man leter etter mer informasjon om det man tror på etc. Men det er en annen diskusjon, det jeg lurer på nå er ganske enkelt hvorfor?

Vil man tro på noe fordi det virker sant, eller fordi alternativene virker verre? Eller har det konsekvenser for en selv å tro eller ikke tro på noe?

For eksempel, vil man tro på konspirasjoner fordi man ikke vil tro at mennesker kan surre til ting så mye uten noen som helst ond plan?

Vil man tro at noe er farlig så man skal slippe å innse at man har en fobi? Eller nekter man å innse en fare fordi man ikke vil det skal være farlig?

Vil man tro man har evner så man slipper å innse at man har et psykisk problem? Eller vil man tro at man har evner for å være spesiell? Eventuelt, vil man tro man ikke har det fordi man helst vil være vanlig?

Tro er om å velge om man vil tro eller ikke, men grunnene til dette kan være gravd ganske godt ned.. hvis man ser bort ifra alle "bevis" og grunner til at man tror, og bare på hvorfor man vil eller ikke vil, hvordan ser verden ut?

Spesielt hvis du synes dette bare er tull og tenker at du ikke trenger å gjøre dette fordi du VET fordi du har bevis eller vet SANNHETEN(tm), og enda mer hvis bare å lese dette provoserer deg. Da har du nesten garantert motiver du ikke vil se på. ,)

[Borte..]

Folk tror det de tror, for da føler de at de sitter på sannheten og kan derfor fortelle hele verden at de er unik og enestående! For da blir de med en gang "relevant"...tror de. Sannheten er at de er ikke unik. De fremstiller seg selv som en større taper, enn det de tenkte at de var i utgangspunktet. Gjett hvem jeg hadde i tankene nå.

Tenk så spennende livet hadde vært hvis man tok en morten eriksen og stod opp en morgen og hadde all verdens kunnskap om alt og alle inntakt. Plutselig er man new jesus! Man blir ikke større enn det

[jeditrond]

Hmm... hvorfor akkurat det, ja. Jeg valgte buddhismen for å bruke et eksempel, etter noen år som hardbarka ateist. Hvorfor? Fordi jeg etter mye sjelegransking kom frem til at det var noe mer en slukket og mørkt når man dør samtidig som jeg ikke kunne finne noen guddom bak det hele. Jeg kunne ha vært buddhist uten å melde meg inn i buddhistforbundet, men da ville skattekronene mine gått rett i lomma på statskirken eller folkekirken som den kalles nå og det var jeg ikke interessert i

Jeg kunne ha funnet en annen religion, men buddhismen funker for meg. Kanskje jeg er for snill til å velge en skal vi si ego-relatert religion, jeg vet ikke ennå Nå har jeg jo de siste åra fått litt egyptisk mystisisme inn i bildet også pga. min reise inn i det paranormale. Noe av dette skal jeg ta opp som tema i en dertil egnet tråd, evt. lage en. Har jo idéen om Anubis tegner og forteller om livet og døden, men har ærlig talt ikke noen gode stikkord til noe sånt ennå

[xyrea]

Hmm... hvorfor akkurat det, ja. Jeg valgte buddhismen for å bruke et eksempel, etter noen år som hardbarka ateist. Hvorfor? Fordi jeg etter mye sjelegransking kom frem til at det var noe mer en slukket og mørkt når man dør samtidig som jeg ikke kunne finne noen guddom bak det hele. Jeg kunne ha vært buddhist uten å melde meg inn i buddhistforbundet, men da ville skattekronene mine gått rett i lomma på statskirken eller folkekirken som den kalles nå og det var jeg ikke interessert i

Jeg kunne ha funnet en annen religion, men buddhismen funker for meg. Kanskje jeg er for snill til å velge en skal vi si ego-relatert religion, jeg vet ikke ennå Nå har jeg jo de siste åra fått litt egyptisk mystisisme inn i bildet også pga. min reise inn i det paranormale. Noe av dette skal jeg ta opp som tema i en dertil egnet tråd, evt. lage en. Har jo idéen om Anubis tegner og forteller om livet og døden, men har ærlig talt ikke noen gode stikkord til noe sånt ennå

Sjelegransking,ja. Skal vi se...
Slutta du å lete da du fant buddhismen, hvorfor/hvorfor ikke?
Hvorfor vil du ikke at det skal være en guddom bak det hele?
Hvorfor synes du du er for snill, hva gjør deg "bedre" enn de med 'slemmere' religioner?
Hvilke ekle spørsmål unngår du ved at buddhismen fungerer for deg? Å slippe og ta hensyn til en guddom er ett av dem, for å hjelpe deg i gang.
Og det samme med å tro på flere liv, hva unngår du ved å ikke tro at dette er det eneste?

Du trenger selvsagt ikke å svare her i tråden..det er bare noen andres spørsmål til det du tror på. Noen ville føle det som et angrep, andre ville synes det var interessant. Men hvorfor ville noen synes det ene og noen det andre, ville det være en forskjell på om jeg stilte spørsmål, eller noen andre?

[jeditrond]

.....
Sjelegransking,ja. Skal vi se...
Slutta du å lete da du fant buddhismen, hvorfor/hvorfor ikke?
Hvorfor vil du ikke at det skal være en guddom bak det hele?
Hvorfor synes du du er for snill, hva gjør deg "bedre" enn de med 'slemmere' religioner?
Hvilke ekle spørsmål unngår du ved at buddhismen fungerer for deg? Å slippe og ta hensyn til en guddom er ett av dem, for å hjelpe deg i gang.
Og det samme med å tro på flere liv, hva unngår du ved å ikke tro at dette er det eneste?

Du trenger selvsagt ikke å svare her i tråden..det er bare noen andres spørsmål til det du tror på. Noen ville føle det som et angrep, andre ville synes det var interessant. Men hvorfor ville noen synes det ene og noen det andre, ville det være en forskjell på om jeg stilte spørsmål, eller noen andre?

Nei, slutta ikke å lete, buddhismen oppfordrer nærmest til å fortsette å stille spørsmål ved ting og tang Ingen guddom: Finner ikke noe som gjør at en guddom av typen "far i himmelen" står bak, en eller annen skapergud/energi/annet kan godt ha startet hele sulamitten, men det har ingen innvirkning på hvordan jeg lever livet mitt. Jeg er like snill/slem selv om det ikke er en gud som sitter oppe i skyene og følger med på alt jeg gjør.

Jeg synes ikke jeg er bedre enn andre, dog oppfordrer buddhismen til å forsøke å kvitte seg med ego slik som vi har diskutert i bla. egotråden og buddhisme vs new age tråden. Men, andre har sin vei, min vei er ikke nødvendigvis deres. Jeg har mine Mara'er som kommer på te eller kaffebesøk jevnlig, jeg som alle andre. Mine "demoner" er bla. berserkerraseriet som jeg jobber med å bli kvitt, jeg holder berserken der jeg kan se ham. I edru tilstand er han mye lettere å holde under kontroll, derfor drikker jeg ikke alkohol, ikke for å føle meg bedre enn andre. Andre mara'er som svinger innom fra tid til annen er den tendens til å forhåndsdømme folk, også en ting som jobbes med.

Ekle spørsmål, he, he, skavise, vel jo, gud/guder trenger jeg jo ikke bry meg om, men den egyptiske mystisismen florerer jo av dem, så det blir jo fort litt rart å kombinere disse to. Andre ekle spørsmål, hmm... ego antar jeg, hvorfor det er "feil" å være egoistisk. Egentlig er det jo ikke det, det er bare feil for meg personlig

Flere liv: Unngår fint lite her siden jeg egentlig synes reinkarnasjon kan være noe dritt. "Målet" mitt er jo å bli en buddha, oppnå nirvana og slippe unna den evige karusellen med fødsel, død, reinkarnasjon om og om igjen. Men, det blir neppe i dette livet, jeg har ikke dedikert livet mitt til å bli en buddha denne gangen heller

Det ville strengt tatt ikke være noen forskjell om det var noen andre som stilte samme spørsmålene, det som evt. spiller en rolle er måten spørsmålene stilles. Men nok en gang er det jo jeg som evt. tolker måten spørsmålene stilles på som negative/positive, det slår tilbake på mara'en som forhåndsdømmer. Jeg vet jo ikke om personen som har stilt meg spørsmål sliter med dysleksi f.eks. og ikke har noen som helst negative tanker bak spørsmålene. Så dette er sånn sett en interessant test av min egen selvutvikling som jedi/buddhist/technomage/filosof

[HappeTittenTooYouNow]

Fordi mine opplevelser var sterke nok til å tro på det, de før meg har fortalt om sine opplevelser, og de ER sammenlignbare.

Jeg tror fordi det gir meg håp.!
Jeg tror fordi det gir fred.!
Jeg tror fordi et-par av mine aller nærmeste venner forteller om sine hendelser om en livsituasjon der kroppen ligger under behandling i deres oppsyn.. (UAK)
Jeg tror på en skaper.. Hvorfor..? Ikke bry deg om det.

Happe.

[Asbjørn]

Jeg vil ikke tro det jeg tror,
- jeg vil heller si at jeg er ganske så overbevist om at det er sannheten....
Men- det er min sannhet, og det virker som om den er rett for meg.
Om denne "min sannhet" ligner på din, er det greit, men om du har en egen sannhet er det også greit.

Fordi jeg tror vi har forskjellige oppgaver i livet, forskjellige grunnlag for å tro / vite det vi vet, og det som er rett for en kan være feil for en annen.

VI er på en måte i mange forskjellige rollespill her, og da må man ha varianter ute å gå for å få rolle-situasjoner.

Om alle hadde vært enig, ville vi alle sittet rundt et leirbår ( eventuelt et peisbål på et høyfjellshotell), med blomster i håret, og sunget vakre sanger...
( og ikke lært en fordømr... dri... )

Derimot når man har mange forskjellige utgangspunkt, noen tror på spaghettimonsteret, noen tror på Dr Who, noen på Jesus, noen på Budda, Noen på Mohammed, og noen tror på julenissen - DA - DA har vi ting til å snakkes om, diskutere, krige om, og - da lærer vi. DA henter vi erfaringer.

Så jeg VET at vi skal være forskjellige, vi SKAL ha forskjellige religioner, osv.

Først når vi begynner å akseptere hverandre for de vi er,
når man innser at alle de "guder" vi har rundt oss, er en del av den egentlige GUD, at alle profeter og frelsere sin egentlige oppgave var å skape situasjoner slik at vi faktisk får reaksjoner -og LÆRER -
DA begynner vi å se hva det dreier seg om.
De aller fleste religioner har en felles rød tråd.

Det er nemlig ikke avgjørende om du tror , eller ikke tror.
Det avgjørende er at du lever - og lærer.

Så har vi reinkarnasjon - det å leve mange ganger.
Det er fordi vi skal teste ut de forskjellige religioner, vi skal forsøke ateismens erfaringer, vi skal .... en hel drøss med ting.

Og vi har ikke sjans å rekke alt i løpet av ett enkelt liv.
Ikke engang en håndfull liv vil rekke til.
Vi har minst noen hundre variasjoner av liv vi skal igjennom, kansje tusenvis.
Og noen må vi ta om igjen, fordi vi av en eller annen grunn ikke lærte det vi skulle lære.

Derfor har vi også parallelle virkeligheter, hvor vi også lever, men med varierende tema og forutsetninger.
Og i hver parallell virkelighet, har vi også uendelige univers, med myriader av planeter.

Fordi vi skal kunne ha lignende liv på andre planeter, siden enkeltsituasjoner her på vår jord ikke kan kjøres i reprise.
Men de kan kjøres i reprise på andre planeter, eller i andre parallelle verdener....

Et grelt eksempel :
Her på jorden har vi kun mulighet for 1 Leonardo Davinci
og kun 1 Adolf H....
Ergo ; skal alle sjeler erfare alt dette, MÅ det mange andre virkeligheter til for å få denne kabalen til å gå opp....

Hvem skulle bli den neste Dronning av Sheeba ?

Husk kjønn vil og forandre seg alt etter hvilken rolle vi skal ha i neste liv...

Dette er etterhvert blitt en form for sannhet for meg, - men om den er rett, det får tiden vise.
En gang for mange år siden, var sannheten at jorda var flat, og sentrum i galaksen og verdensrommet....

A

[xyrea]

Happe, du kunne spørre deg om hvorfor du må tro på det du gjør for å ha fred med deg selv, for eksempel. Dette er grunnen til at du vil tro det, samme om det er en god eller dårlig grunn.

Og hvorfor skal ingen bry seg om grunnen til at du tror på en skaper, så til de grader at du nevner det spesielt, er det noe du venter å bli angrepet for? Jeg er helt enig i at det er en veldig personlig ting og at du selvsagt ikke trenger å dele det med noen, men hvorfor si det på en sånn måte at man får inntrykk av at du føler at du må forsvare deg før noen har sagt et ord.

Asbjørn, for andre er sannheten din bare noe du tror på. Er det ikke sånn man stort sett tenker om andre sine sannheter? Selv vet man, mens andre bare tror masse rare ting.

Men mener du at du har blitt overbevist om sannheten din mot din vilje, og at du heller ville trodd noe annet, og at ting skulle være annerledes? Nå mener jeg ikke at du helst ville hatt slutt på all krig, men hm.. mer om at hvis du absolutt ikke hadde villet tro på reinkarnasjon, hadde du greid å overbevise deg om at dette livet er det eneste man har? Poenget mitt er vel om hvor viktig vilje til å tro noe, er for om man faktisk tror det eller ikke.

[Asbjørn]

Men mener du at du har blitt overbevist om sannheten din mot din vilje, og at du heller ville trodd noe annet, og at ting skulle være annerledes?

På en måte kan man kansje si det slik

Jeg er i utgangspunktet en teknisk fagmann, og ganske bevandret i data'ens verden ( logikk opp og i mente ).
Jeg har alltid likt å vite hvordan ting fungerer, hvordan saker henger sammen, og min mor var fortvilet til tider, fordi det lå smådeler av gamle klokker, radioer, og masse annet hjemme da jeg var ung... Med andre ord, jeg dissekerte alt jeg kom over av tekniske dupeditter...
Etterhvert begynte jeg å få tingene til å virke igjen også, og til det trengs iallfall logisk tenkning.
Idag mekker jeg på software pc på hobbybasis, noe som inkluderer fjernhjelp til andre, fjerner virus, fikser ting som ikke virker osv...
Og da er det kritisk å ha en godt utviklet logisk sans, for å forstå hva som skjer i en datamaskin...

Det paranormale derimot, det er ikke "logisk" etter hva vi vet av vitenskapelige fakta.
Det er ikke logisk at en tankeoverføring fra russland til amerika skjer i samme brøkdel av et sekund, når radiosignaler tar 2-3 sekunder for å nå frem ....( jeg har ikke eksperimentets linker tilgjengelig nå, men...)
Healing og fjernhealing - er heller ikke "logisk" , men jeg har sett og erfart at det virker.
Spøkelseshus / gjengangere - er heller ikke "logisk" - men jeg har selv sett og opplevet spøkelser, og også det man kaller "husrens" - hvor en ånd er blitt overbevist om å reise videre.
Ikke bare opplevet, men selv hjulpet ånder videre, - og ser at småbarn og dyr forandrer oppførsel før og etter...
( etter at jeg har sagt no "hokuspokus" - så skjer det noe vi fysisk merker - temperatur endrer seg - ( mens termometeret viser samme).... Logikk ? Nei , ikke i det heletatt.

Men at ting skjer ? Ja, det vet jeg, en hest som siden den kom til en stall ikke ville gå igjennom en av portene der, de måtte både dra og dytt ( 2 personer) for å få den til å gå inn...
Etter litt "mumbojumbo" - så gikk den inn med slapp grime - nølte ikke engang... Og siden har det ikke vært et problem....
Hvordan forklare dette med logikk ?
Var ingen fysiske endringer som ble gjort, bare noen ord som ble sagt... kombinert med hvit salvie...

Så å ha blitt overbevist "mot min (logiske) vilje" - ja, uten tvil.

Logikken ut fra vitenskapelig anerkjent viten sier at dette skal ikke kunne skje....
Men det gjør det. Jeg VET det gjør det.... Så for meg er det ikke lenger tro.

Vi kan sammenligne det med :
Om jeg ber deg ta en hammer og slå deg på tommelen, så vet du antageligvis allerede at det vil gjøre vondt.
Det er å VITE....

A

[xyrea]

Jeg vet hva du mener, noen ganger er alternativene så festlige at man enten må forandre oppfatning om en eller anna sannhet, eller innse at man dessverre har blitt gal. Men dette forutsetter at man ikke greier å fornekte noe.. eller vil man egentlig tro, siden man ikke fornekter? Det varierer veldig hva den letteste utveien er.

Men for å ta et generelt eksempel om hvor mye vilje til å tro noe virker: se for deg forskjellen på hvis Gunnar virkelig virkelig ville tro på spøkelser, og leste alt han kom over om dem.. vs hvor mye som måtte til for å overbevise broren til Gunnar, Einar, som begynte med utgangspunkt i at det var noe overtroiske bønder og unger trodde på. Gunnar kom til å se spøkelser overalt fordi han ville tro på dem, Einar kunne antagelig sett flere og fortsatt å bortforklare dem så lenge han gadd. Man kan omtrent bestandig tro det man vil, til tross for alle beviser i verden eller 0. En del tipper over grensa til vrangforestillinger i forsøket på å beholde 'sin' virkelighet.. det interessante er jo at hva som er 'virkelig' er ganske kulturelt betinga, hvis alle trodde på spøkelser ville man blitt sett på som gal for ikke å tro på dem. Om 500 år, hva av det 'virkelige' vi tror på nå vil virke som galskap eller overtro?

Sett innenfra er det viten, sett utenfra er det tro siden man ikke har bevis gode nok for andre enn seg selv. Dette er vel grunnen til mye krangling, når man ikke skjønner forskjellen for en selv og andre. Det er synd å si det men siden det koker ned til om man vil tro på den personen eller ikke, er det hvem som forteller om noe som er avgjørende for om jeg velger å tro dem eller ikke, og ikke hvor sannsynlig eller riktig historien deres høres ut. Hvis det stemmer med det jeg tror allerede er det mye lettere å tro på det, men det er egentlig ikke helt bra heller.. man blir lett lurt for ikke å snakke om manipulert. Også kan man skape 'sannheter' sammen med andre som har lest den samme boka, eller sett den samme filmen.. fordi da har man allerede en slags ide om hvordan sånt vil ta seg ut, og alt man hører som bekrefter dette bygger videre på den ideen, mens det man hører som motsier det man vil tro (kanskje bare fordi man vil finne sammenhenger), ikke fester seg noe sted.

[Isan]

Hei.
Jeg vil gjerne støtte tråden, xyrea, men måtte tenke meg om for å finne hva jeg kunne bidra med.

Jeg kom da på at jeg kanskje skal trekke fram den saken der jeg ikke greier å skille mellom hva jeg tror og hva jeg vil.

Det gjelder å forutsi noe om framtida. Der greier jeg ikke å tro at det går an, og enda mer, jeg vil ikke at det skal være mulig. Grunnen til det siste er at hvis man kan forutsi noe om framtida, så må den på et eller annet vis være lagt av noe, og da blir det å leve den framtida som å måtte gå en allerede planlagt sti, at man bare skal oppfylle noe som er bestemt et annet sted. Og et slikt liv opplever jeg filosofisk sett som meningsløst. Jeg vil at livet skal være noe som jeg reelt bestemmer sjøl fort ettersom det skjer.

Det er argumentasjonen jeg bruker forat jeg ikke vil at det skal være mulig å forutsi framtid. Når det gjelder at jeg har særdeles vanskelig for å _tro_ at det går an, bruker jeg en helt annen argumentasjon. Da holder jeg meg til den mer objektive argumentasjonen, den om at framtida neppe kan forstås som et ferdiglagt område man bare skal gå inn i, men en vei vi beveger oss og dermed samtidig skaper. Det området av tidsdimensjonen som er framtida, kan vi nok si er der, men innhold skapes alltid der og da.

Skulle jeg støte på noe, som ugjendrivelig viser at framtid kan forutsis, må jeg jo se annerledes på det. Men jeg vil ikke like det.

[HappeTittenTooYouNow]

Og hvorfor skal ingen bry seg om grunnen til at du tror på en skaper, så til de grader at du nevner det spesielt, er det noe du venter å bli angrepet for?

Saken er vel heller at jeg selv sliter med å finne en grunn til at jeg tror på GUD.
Jeg hatt en tro siden jeg var barn, som har vokst seg sterkere med årene, og ved flere anledninger har GUD vært til stor hjelp for meg.

Når jeg bedrev med healing, Reading og husrens var min tro på GUD som var plattformen for min variant. (Jeg har aldri gått på noen kurs.)
Jeg har nå lagt mitt bidrag til å hjelpe trengende litt i brakk, da det ble svært mye press på min tid. Jeg fortalte aldri verden om min eksistens, ryktet ble ført ut og rundt av de som hadde prøvd meg med gode resultater. Nei, jeg tok heller aldri betalt for mine sessioner.
Det hender den dag i dag at det ringer personer som har hørt om meg, og vil gjerne prøve meg ut. Men i dag har jeg ikke dårlig samvittighet om jeg sier nei, det har jeg dessverre ikke tid til nå.

Happe.

[xyrea]

Det hjelper deg på alle områder, er ikke det en god nok grunn? Man kunne spørre seg hvorfor i det uendelige, men noen ganger hjelper det ikke, og så lenge ting fungerer.. det er vel viktigere hvis man tror på noe som plager eller begrenser en, eller om man føler at man vil videre.

Eller som jeg hadde noen ganske drastiske eksempler på, tro på et eller anna brukt som unnskyldning for å slippe og ta tak i et problem. Noen ganger er det helt nødvendig fordi man har for mye annet å tenke på til at man orker, men ting har lett for å bli stående der man setter det fra seg først.. sånn som jævlig tunge møbler som blir plassert mer eller mindre tilfeldig når man flytter inn i et nytt hus, og så blir stående fordi ingen gidder å tenke på og flytte på dem.

Ett av poengene mine med denne tråden (som stakkars Jeditrond ble brukt som eksempel på ) er at selv om man stiller kritiske spørsmål til seg selv eller andre, er ikke målet nødvendigvis å bevise at man tar feil eller burde tro noe annet.. som dere så ombestemte han seg ikke, bare tenkte mer over hvorfor han mener det han gjør.

Og til slutt, dette er ikke en sånn skummel tråd der man må skjønne hva som foregår for å bidra.. for eksempel så synser jeg bare i vei i beste 'kommentarfelt i nettavis'-stil.

[Bearchild]

Synes dette med å "tro" er ganske slitsomt jeg. En god del av det jeg tror på strider så voldsomt med fornuften at jeg lurer på om jeg har blitt tussete noen ganger..

For å ta Isans eksempel; jeg har opplevd å se "morgendagen" i så detaljerte bilder at jeg ikke klarer å se det som hallusinasjon eller noe annet logisk. Har fortalt om det før, men kort oppsummert skjedde det ved fler anledninger og jeg fortalte foreldrene mine i detalj hva jeg hadde "sett" (drømt) for så å oppleve at drømmen ble virkelighet påfølgende dag. Nøyaktig hendelsesforløp, ord som ble sagt, personer (og dyr) involvert osv.

Av samme grunner som Isan nevner har jeg forsøkt å avvise dette med alle mulige naturlige årsaker. Men den eneste mulige forklaringen jeg finner og ender opp med gang på gang, selv nå noenogtredve år etter, er så uhåndgripelig og ikke minst skremmende at jeg nekter å tro det. Innerst inne har jeg alikavel ikke noe valg.. Hvis noen hadde kommet med en naturlig forklaring på det jeg opplevde hadde jeg antagelig grepet det med begge hender og avskrevet alternativet.

Det er egentlig helt sprøtt,- jeg vil ikke tro men har liksom ikke noe annet valg.

[Slettet_Synergist]

- "Den vise vet at han intet vet" Sokrates