Bearchild skrev:Det gjør det sikkert ikke.
Jeg prøver egentlig bare å forstå (få forklart) hva som avgjør hvor og hvorfor det spøker. En annen ting jeg tenkte på- igjen plukket ut av løse lufta- siden mange gjerne går inn i en litt "respektfull modus" når man er på sånne plasser kan det kanskje være at man bli litt ekstra vàr for restenergier? Og at det derfor kan føles litt ekstra trykkende som igjen kan misforstås til "skummelt"?
Jeg skal forsøke å forklare utfra egne erfaringer jeg har gjort det siste året eller så med hus og stedrenser
Mitt inntrykk er at i en del tilfeller er avdøde så forvirret at han/hun ikke skjønner at de er døde, men henger igjen på steder som betydde noe for dem mens de levde. Dvs. at et spøkelse går ikke nødvendigvis igjen i et hus fordi vedkommende døde der, mer det at huset hadde en eller annen form for betydning for vedkommende.
Tidsaspektet for vikingene som går igjen er forøvrig annerledes enn for oss levende. For dem pågår slaget fortsatt i vikingtiden så og si, de enser svært lite utenfor bobla si. Derfor holder de fortsatt på nå nærmere 1000-1500 år etter slaget opprinnelig stod.
Jeg hadde en sak med en viking som sto vakt utenfor et hus her i nærområdet, huset hadde stått til salgs lenge og min søster og daværende svoger var interessert i huset. De merket at "vakten" fulgte etter dem inn i huset når de var på visning og tuklet med lysa bla. Vikingen ville ikke ha dem der, han ville ikke ha noen der. Han fulgte attpåtil etter dem til meg, men kom ikke inn, han sto bare utenfor lett forvirret over hvem i all verden er disse som merker meg, men ikke er redd for meg? Jeg ba ham om pelle seg tilbake der han opprinnelig hadde stått, så skulle jeg heller ta en prat med ham senere. Noen dager senere kom han tilbake og ba tynt om hjelp til å komme over. Han hadde tydeligvis innsett noe, at det han opprinnelig voktet var borte kanskje
Dette er også noe som kan få noen til å henge igjen; pliktfølelse. De har en "jobb" og den slipper de ikke selv om de er døde. Slik som vaktmesteren jeg sendte over i fjor høst, han inspiserte et helt boligområde med gamle arbeiderboliger fra jernverkstiden. Han var skikkelig vrang, han ville ikke la seg overtale til å gå over bare fordi familie, nære og kjære som jeg sa til ham, ventet på ham. Når jeg til slutt noe oppgitt sa til ham at han jo hadde en jobb å gjøre på den andre siden også, skiftet han mening og gikk over uten mer krangling
Du har helt rett i at det at man er oppdratt til å være respektfull på kirkegårder, vil føre til at man er mer vár for evt. restenergier som henger i området og de kan helt klart oppleves som en "trykkende stemning" o.l.
Lilja skrev:Hva som avgjør hvor det "spøker" skulle jeg også gjerne visst!
Jeg har bodd i nesten nytt hus, hvor det var kontinuerlig spetakkel. Folk lo av meg da vi kjøpte et eldgammelt hus, og mente at "du som hører lyder hele tida her, kommer til å bli gæren i et gammelt hus som knirker og knaker."
-og her er det så stille så stille... Det er nesten så jeg savner husspøkelsene mine innimellom!
Jeg ser forøvrig kirken og kirkegården fra stuevinduet, men har ingen betenkeligheter med å gå inn der om kvelden. Prestegården, derimot ...
![:bandit :bandit](./images/smilies/emoticon-0174-bandit.gif)
Hadde samme oppfatning som deg at det kun spøkte i gamle hus før jeg ble kastet ut i husrens(er)
Hva som avgjør om det spøker er spøkelsets tilknytning til stedet, om det evt. har stått hus der før slik galaxy nevner og sist men ikke minst om noen i huset ubevisst trekker dem til seg. Eller om området i gammel tid har vært brukt som rettersted eller offerplass kan også helt klart ha innvirkning på slikt.
Man kan nemlig ubevisst invitere spøkelser, de som har skjønt de er døde og vil ha hjelp trekkes nemlig mot folk som kan merke dem. Folk med evnen til å sanse slikt lyser opp som et fyrtårn i tåka for de døde. Problemene oppstår når folkene i huset ikke skjønner hva avdøde vil og avdøde blir frustrert over krøll i kommunikasjonen. Da kan det komme knakking i vegger, tung/trykkende stemning osv. I noen tilfeller blir de også så lettet over at de endelig får kontakt at de lesser over alt på den stakkaren som merker dem, altså dødsårsak, følelsene av å være hverken fugl eller fisk o.l.
Bor man ved siden av gamle gravhauger er det ikke sikkert at det spøker der, men i noen tilfeller kan faktisk sorgfølelsen etter de etterlatte sitte i, selv over tusen år etter at vedkommende ble hauglagt og de som er sensitive for slikt kan slite med disse følelsene selv, kanskje uten helt å skjønne hvorfor man er så lei seg.