Dette er et interessant og viktig tema.
Jeg leste så absolutt hele innlegget ditt, g.r.y, men siterer bare dette:
g.r.y skrev:slik jeg ser det, koker det da ned til følgende:.. Hva er værst? Å spise seg mett og god med en ørliten biten mulighet for at ett eller annet uhumsk skal vise seg i en fjern og uviss fremtid, eller å face en tidlig død pga. underernæring?..
Jeg påstår ganske så freidig med én gang at dette ikke er den reelle problemstillingen. Når vi vet at inntil 1/3, altså en tredel, av all mat, som produseres i verden, produseres direkte for søplekassen på et eller annet stadium i prosessen fra åkeren til tallerkenen, er det svært mye vi kan gjøre på den fronten. Jeg kan nevne noen av stadiene underveis der mat blir borte: F.eks. tidligpotet og -grønnsaker, der prisen stuper så brått etter kort tid at de som ikke har rukket å få varene ut på markedet i løpet av den tida, taper mer penger på å høste og levere maten til den nye, lave prisen enn å pløye den ned pga de økonomiske mekanismene, som er valgt for å styre dette markedet. En annen faktor, mat skal til stadighet transporteres så langt at svinnet nødvendigvis må bli større enn om den skulle vært fraktet atskillig kortere; begge deler under forutsetning av at den blir håndtert riktig. Og det med riktig håndtering er nok stadig en utfordring i mange butikker, så der kunne nok svinnet vært klart mindre. Og så har vi forbrukerne, da, med svært varierende kunnskap om mat og matvarer. Mange tør ikke ta den øverste pakken i frysedisken, eller det fremste blomkålhodet, for sikkerhets skyld visstnok. Når tilstrekkelig mange gjør det samme, vil disse før eller siden ikke lenger være salgbare. Og den samme manglende kunnskap om mat og matvarer, som får folk til å kaste mat de har hjemme, som fint kan brukes. Og det store flertallet i de rike landene har jo mer enn god nok råd til å ikke trenge å være nøyere enn som så.
I de samme rike landene har vi også god nok råd til å spise så mye kjøtt at for store deler av klodens areal går med til å få produsert dette kjøttet. Arealer som delvis skulle ha forblitt skogkledt, og delvis skulle ha vært brukt til direkte matvekster, der en del av disse faktisk kan dyrkes i delvis skogaktig område, som klart minsker faren for erosjon. Og på store arealer produseres det sukker og tobakk, og det hadde ikke gjort det minste om disse ble en god del redusert. Vi ville slett ikke bli puritanere eller asketer av den grunn
Disse faktorene pluss flere andre ting vet vi at vi kan gjøre noe med, vi kjenner mange løsninger - kanskje nesten alle - og mange av dem har ikke veldig store økonomiske kostnader, kanskje til og med ganske små, og andre kostnader burde heller ikke være altfor store.
Det er ganske annerledes med genmodifisering av mat. Det er store økonomiske kostnader forbundet med å frambringe en tilstrekkelig kontrollert genmodifisert organisme, og tilstrekkelig kontrollert _må_ den være - og det er visst ikke helt sikkert at de alltid har vært det til nå. Og så har vi slike høyst uheldige - for å underdrive sterkt - kostnader som Bearchild nevnte, og kostnader i form av usikkerhetsfaktorer.
Evt. helsefare ved GM-mat vil jo være avhengig av hvaslags gen som er satt inn i organismen. Hittil har det vært gener som gjør det mulig for produsenten å få inn igjen mest mulig av gigantutgiftene de har hatt med å få fram organismen. Skulle man få fram planter som vokste ekstra raskt og godt, måtte man vel sette inn gener som produserte mye veksthormon, og jeg ser ikke helt for meg hvordan det skulle kunne forsvare utgiftene til de som lager dem. For øvrig er all plantevekst avhengig av tilgjengelig næring.
Det det er mest av blant genmodifisert menneskeføde i dag, er såkalte BT-planter. De er tilsatt et gen, som gjør at de produserer sin egen insektgift. Den er det som kalles systemisk, dvs. at den kan virke et annet sted i insektet enn der den først kommer i kontakt med insektkroppen. Akkurat denne giften ødelegger skadeinsektet ved å ødelegge tarmen på det. Og slik jeg forstod det på et foredrag jeg hørte for ikke mange ukene siden av lege Per Brandzæg, kan det se ut til at stadig flere amerikanere plages med lekk tarm. I USA er en stor del av maisen, som spises, BT-mais, husker ikke prosentandelen. Så enkelte fagfolk begynner å mistenke at denne giften også kan være uheldig for menneskets tarm. Det er i så fall ikke spesielt merkelig ettersom alle slags dyr er ganske likt oppbygd i grunnelementer og grunnfunksjoner, sjøl om vi mennesker og insektene ligger et stykke fra hverandre i dyresystematikken.
Dette ble iallfall _noen_ punkter.
Åpen for det aller, aller meste - kritisk til alt.
