Andre paranormale saker ⇒ Er vi innenfor det alternative så åpne som vi tror?

[jeditrond]

Siden det er søndag og Shu og Tefnut konkurrerer utenfor stuevinduet mitt om hvem som kan gjøre været mest uappetittelig, synes jeg det trengs en liten filosoferingstråd om ting som virker skumle innenfor det alternative. Lett inspirert av et innlegg i buddhismetråden

Det alternative er en gedigen posebetegnelse på mange retninger, alt fra kaosmagi til wicca, åsatru, satanisme og new age. Sistnevnte blander som oftest det de liker fra alskens retninger og lager sin egen versjon av dette

Interesserte i paranormale ting burde da være åpne for at ikke alle har samme vei og gå? Dette er en sannhet med modifikasjoner, noen ser ut til å mene at ting som etter deres mening er skummelt, er fy-fy og ikke den rette veien. Spørsmålet er da hvorfor er dette skummelt? Har disse satt seg inn i hva dette skumle egentlig er for noe? Er det slik at vi alternativere rett og slett er forutinntatte til tross for at vi gjerne ser på oss selv som åpne for at andres vei ikke er vår vei?

Kjør debatt

[xyrea]

Jeg tror det går bra helt til man finner noen som har et felles mål, eller felles interesser, eller felles evner .. men utenom dette er man ikke enig i noen ting og den andre har en helt ubegripelig måte å tenke på, og i tillegg bryter man alle regler som har med moral å gjøre.

Noen eksempler: En del liker å påstå at har man evner (for diskusjonen sin skyld har begge i eksempelet mitt disse), er man en god person, og hvis man misbruker disse evnene mister man dem. Så møter man noen som ikke gjør anna enn å misbruke dem, men ingenting skjer. Vraker man hele troen på regler for dette, eller finner man på grunner for at den andre personen 'jukser'? 'Besatt av demoner' er ikke uvanlig her.

Neste.. målet er opplysning, så hvordan kan noen gjøre alt helt motsatt av det du gjør (som er riktig) og likevel lære mye? I tillegg følger de ikke noen av de reglene du følger.. så man erklærer den retningen for falsk, så man slipper å se nærmere på hva man egentlig driver med sjøl.

Denne er bra.. sjamaner som er utvalgt av åndene. (For eksempelet sin skyld... det er ånder som bestemmer dette og de finnes.) Så sjamanene sitter der og er opplyste og spiller tromme og er enige om det meste, også hva åndene tror og mener. Men så skjer det forferdelige, noen de absolutt ikke vil ha noe som helst å gjøre med kommer ramlende og begynner å snakke om de samme greiene. Innrømmer man at man totalt har misforstått hva åndene egentlig synes om ting som personlig egnethet, og for å dra den der litt lengre, vil man egentlig tilhøre en retning hvis sånne fæle folk tydeligvis er velkommen i den?

Dette er kanskje dårlige eksempler, men de er på en måte om det samme.. man er ofte bare åpen helt til man møter noe man ikke kan godta eller ikke forstår, men som likevel er likt. Hvis man virkelig er åpen innser man kanskje at man har sett for begrensa på ting og at det er mye flere veier enn man hadde trodd. Hvis man ikke er åpen (til tross for hva man selv påstår) bestemmer man seg for at den andre personen ikke KAN være det samme, fordi.. (et eller anna). Man opphøyer seg selv til dommer over hva andre egentlig holder på med, og om det er gyldig eller ikke.. hvis ikke dette er et tegn på et jævlig digert ego vet ikke jeg. Og dette fra folk som mener at ego er fæle greier.

Jeg vil spesielt trekke frem de som argumenterer med hva den jævvlare guden deres synes om saken, eller karma, eller absolutt alle som ikke kan si 'jeg mener at' uten noe slags åndelig alibi. Uttal dere på vegne av dere sjøl, og la andre gjøre det samme.

[Lilja]

Det er vel få som er så fulle av seg selv som folk som mener de har funnet en eller annen form for sannhet. Og selvinnsikt er tydeligvis ofte en manglende faktor når man holder på med selvutvikling. Og når man har funnet sannheten, er man så opptatt av å gjøre andre til nye og bedre utgaver av seg, at man glemmer å gjøre den samme jobben med seg selv.

Åpne er vi nok, men ikke for annet enn det vi har valgt å tro på.
Jeg trenger ikke gå lenge enn til meg selv for å finne eksempler.
Jeg er veldig åpen for de tingene jeg er åpen for, og lukket og låst for mye annet.

Jeg liker å se på meg selv som et åpenhjertet menneske med evnen til å respektere andre, men må jo innrømme at jeg rett som det er både himler med øynene og flirer for meg selv av alt det merkelige folk får seg til å tro på

Og jeg er nok verken bedre eller verre enn mange andre. Navlebeskuelse ligger ganske naturlig for oss, alternative eller ei.

[Jeppski]

Jeg liker å se på meg selv som et åpenhjertet menneske med evnen til å respektere andre, men må jo innrømme at jeg rett som det er både himler med øynene og flirer for meg selv av alt det merkelige folk får seg til å tro på

Det handler ikke om åpenhet. Hvis jeg hadde hevdet at månen var lagd av ost, ville ikke det være åpenhet å tro på det samme. Det som hadde derimot vært en svært åpen ting å gjøre i en slik situasjon, er å se an fakta. Og å si "Ja, kanskje er månen lagd av ost. La meg se først på alle bevisene." Når du da hadde sett at det finnes massive mengder med bevis som taler mot ostemåne-hypotesen min, og sagt "Nei, månen er ikke lagd av ost." Da hadde du vært åpen. Men hvis du med en gang hadde sagt det uten at du hadde sett an bevisene som lå til grunn for det jeg hevdet, da hadde du ikke vært åpen.

Noen ting, som f.eks. at månen er lagd av ost. Trenger man egentlig ikke å "undersøke" så mye nærmere, og da er det helt greit å himle litt med øynene og tenke for seg selv at denne personen kanskje ikke har det så bra rent mentalt sett.