Healing og annen alternativ medisin ⇒ Forholdsangst (etter traumatisk barndom)

[lassie]

Jeg har hatt en vanskelig og traumatisk oppvekst (vokste opp alene med den tungt alkoholiserte moren min og tok meg av henne gjennom hele barndommenn) og sliter nå med forholdsangst. Jeg har en veldig stabil og kjærlig kjæreste, men noe i underbevissheten min er fortsatt redd for svik og skuffelse, så jeg får en angstlignende følelse hver gang jeg er i nærheten av den flotte kjæresten min. Jeg går allerede i terapi og samtalegrupper, er svært åpen for noen nytenkende ideer for å få bukt med denne unødvendige angsten. Har dere noen tanker? Jeg har vært innom hypnose, tankefeltterapi, NLP og i det siste har jeg lest litt om psychomagic og symbolisme - kommer dere på noe lurt som kunne lært underbevisstheten min å slappe av rundt kjæresten? Ikke vær redd for å komme med ideer som er litt "far out".

Takk skal dere ha, jeg er meget spent på svarene deres.

[jeditrond]

Tror tankefeltterapi ville vært en god idé her, hypnose hjelper ikke så mye, det er mer å grave ned problemene fremfor å forsøke å gjøre noe med dem

[Borte..]

Er det kompasset du går til? De har et ganske bra opplegg som jeg heller ville ha brukt fremfor psychomagic...hva enn det er. Ikke at jeg har lyst å oute meg selv her, men sånn i korte trekk så kan jeg relatere meg til deg veldig godt. Jeg strever selv med de samme tingene og jeg har en lignende bakgrunn til den du har, men jeg jobber meg gjennom alt ved å konfrontere ubehagelihetene og jeg prøver å jobbe med tanker og følelser og alt som følger med det å vokse opp i et hjem som er preget av det ene og det andre. Dette vet du jo alt om. Tror det heller er best å konfrontere det man sliter med og jobbe seg gjennom det til det punktet hvor man kan leve med det som har skjedd, uten at det påvirker hverdagen. Det er en kunst i seg selv, men det er mulig å få det til.

Sånn i forhold til intimitet og det å være nær andre, så kan jo eksponeringsøvelser være en vei å gå. Hvis kjæresten din vet om situasjonen din så vil vel h*n forstå at du trenger tid på å bli mer trygg? Jeg skal være forsiktig med å si det ene og det andre her, men det virker jo fornuftig? Uansett hvor ubehagelig og ekkelt det er, man vil mest sannsynlig overkomme sånne ting med litt tålmodighet og egen vilje. Eksponeringsøvelser er noe jeg driver med i forhold til andre ting og jeg merker helt klart en bedring. Angst og mestringsfølelse har en tendens til å henge sammen som du sikkert vet. Meditasjon har også hjulpet meg sånn inni mellom. Mest i forhold til stress. Jeg blir lett stresset. Vet ikke om det er noe du driver med.

Akkurat den biten med svik og skuffelse er det litt verre med, for det er jo noe man ikke kan styre med i den grad. Det er noe jeg stadig kjenner på daglig og jeg har enda til gode å jobbe meg gjennom den biten. Så jeg har ikke noe fasitsvar selv. En kan jo bare håpe på at man etterhvert er omringet av folk som vil deg godt og som du kan være trygg på. Slike ting vil nok ta laaang tid før det er helt på plass, men det skal jo være mulig for at det kan skje. Jeg håper i alle fall at ting blir bedre for deg

[lassie]

Tror tankefeltterapi ville vært en god idé her, hypnose hjelper ikke så mye, det er mer å grave ned problemene fremfor å forsøke å gjøre noe med dem

Jeg har drevet en del med det, kan forbedre det meste gjennom tft, både fobier og uro, men akkurat dette har jeg ikke klart å få ned i det hele tatt. Som om det er for inngrodd:S

[lassie]

Er det kompasset du går til? De har et ganske bra opplegg som jeg heller ville ha brukt fremfor psychomagic...hva enn det er. Ikke at jeg har lyst å oute meg selv her, men sånn i korte trekk så kan jeg relatere meg til deg veldig godt. Jeg strever selv med de samme tingene og jeg har en lignende bakgrunn til den du har, men jeg jobber meg gjennom alt ved å konfrontere ubehagelihetene og jeg prøver å jobbe med tanker og følelser og alt som følger med det å vokse opp i et hjem som er preget av det ene og det andre. Dette vet du jo alt om. Tror det heller er best å konfrontere det man sliter med og jobbe seg gjennom det til det punktet hvor man kan leve med det som har skjedd, uten at det påvirker hverdagen. Det er en kunst i seg selv, men det er mulig å få det til.

Sånn i forhold til intimitet og det å være nær andre, så kan jo eksponeringsøvelser være en vei å gå. Hvis kjæresten din vet om situasjonen din så vil vel h*n forstå at du trenger tid på å bli mer trygg? Jeg skal være forsiktig med å si det ene og det andre her, men det virker jo fornuftig? Uansett hvor ubehagelig og ekkelt det er, man vil mest sannsynlig overkomme sånne ting med litt tålmodighet og egen vilje. Eksponeringsøvelser er noe jeg driver med i forhold til andre ting og jeg merker helt klart en bedring. Angst og mestringsfølelse har en tendens til å henge sammen som du sikkert vet. Meditasjon har også hjulpet meg sånn inni mellom. Mest i forhold til stress. Jeg blir lett stresset. Vet ikke om det er noe du driver med.

Akkurat den biten med svik og skuffelse er det litt verre med, for det er jo noe man ikke kan styre med i den grad. Det er noe jeg stadig kjenner på daglig og jeg har enda til gode å jobbe meg gjennom den biten. Så jeg har ikke noe fasitsvar selv. En kan jo bare håpe på at man etterhvert er omringet av folk som vil deg godt og som du kan være trygg på. Slike ting vil nok ta laaang tid før det er helt på plass, men det skal jo være mulig for at det kan skje. Jeg håper i alle fall at ting blir bedre for deg

Takk for et veldig fint svar! Ja, jeg skal begynne å gå til kompasset nå i tillegg til Voksne Barn av Alkoholikere og Al-Anon. Har også tenkt meg på rosenterapi nå til uken og er spent på det. Kanskje noen har noen erfaring med det, forresten?
Jeg tror også på eksponeringsteknikker, men tingen er at jeg eksponeres jo allerede for kjæresten min i det daglige. Vi bor ikke sammen, for angsten gjør at jeg ikke får sove med ham, men han er her ca hver dag og da prøver jeg å leve så normalt som mulig med ham - vi går til byen når det behøves, vi lager middag, spiller tv-spill, koser med hverandre osv, men under ligger alltid denne uroen, dette ubehagelige stresset som du sikkert også kjenner til.
Hele livet har jeg undertrykket hvor vondt jeg hadde det som barn, innbilt meg at "nå er jo den tiden over, så jeg kan jo like greit fungere", men i sommer tok jeg et oppgjør og siden da har jeg vært et emosjonelt vrak, i grunn. Griner litt hver dag, kjenner på alle følelsene og leser en del bøker om medavhengighet osv. Så jeg kjenner etter og jeg er ærlig med meg selv, det er bare så frustrerende at barndommen min fortsatt går så utover kjæresten min og det egentlig gode forholdet vårt. Han vet alt om oppveksten min, prosessen jeg er i nå og angsten jeg føler rundt ham. Han er jo også veldig frustrert over at vi etter tre år fortsatt ikke kan bo sammen pga mine barndomssår.
Men kan jeg spørre deg hvordan du har det nå? Begynner du å bli mer komfortabel med de vonde minnene? Har du vært borti alternative metoder for å få det bedre? Selv har jeg etter litt om og men gått til innkjøp av noen krystaller som visstnok skulle hjelpe, vet ikke om jeg tror noe særlig på det, men jeg føler alt er verdt et forsøk.
Og psychomagic er forresten noe jeg leste om i boka til Alejandro Jodorowsky, en sjaman som mener at symbolske handlinger snakker til underbevisstheten. Han mener at et alternativ for meg og deg for eks. er å forestille seg hele sin barndom i en ballong og slippe den fri i luften.

[Høretil]

Gjerne en homeopat kan hjelpe? De driver med mye greier som er veldig bra

[lassie]

Jeg håpte noen av dere her inne var litt mer alternative og "sprø" i ideene deres? Ingen som har noen speisa forslag jeg først kan le nedlatende av, deretter prøve i hemmelighet og til slutt fastslå som mirakelkur og skryte til alle jeg kjenner om hvor magisk tilværelsen egentlig er?

[Lilja]

Jeg håpte noen av dere her inne var litt mer alternative og "sprø" i ideene deres? Ingen som har noen speisa forslag jeg først kan le nedlatende av, deretter prøve i hemmelighet og til slutt fastslå som mirakelkur og skryte til alle jeg kjenner om hvor magisk tilværelsen egentlig er?

Jeg liker innstillinga di!


Spøk til side:
Jeg personlig tror ikke at det finnes noen snarveier for å kvitte seg med gamle issues. Det blir som en uvane du har opparbeidet deg gjennom mange år; Det finnes bare en måte å bli kvitt den. Du må analysere den ihjel, for deretter å jobbe beinhardt for å bli kvitt den.


Det finnes selvsagt hjelp å få, og metoder og hjelpemidler som kan gjøre det litt lettere for deg underveis. Men vokt deg for metoder som går ut på å legge lokk på følelser, og som innebærer ignorering og undertrykking. Du MÅ til bunns, for deretter å kunne jobbe deg opp igjen.

Det gjelder vel ikke for alle, men min erfaring er ihvertfall at "plutselig helbredelse" når det kommer til gamle tankemønstre, er særdeles midlertidig.


Skulle du finne en mirakelkur likevel, håper jeg du vil dele det

Lykke til!
Lilja

[xyrea]

Jeg håpte noen av dere her inne var litt mer alternative og "sprø" i ideene deres? Ingen som har noen speisa forslag jeg først kan le nedlatende av, deretter prøve i hemmelighet og til slutt fastslå som mirakelkur og skryte til alle jeg kjenner om hvor magisk tilværelsen egentlig er?

Å hjelpes, nå begynte jeg å tenke på hva jeg ville gjort (og har gjort) med sånt.. men det var mye 'nyere' og mindre alvorlig, da.

Men ja, analysere ihjel, eller 'glan på det til det blir kjedelig'. Mediter eller noe, og gå gjennom de verste tingene om og om og om igjen.

[Borte..]

Takk for et veldig fint svar! Ja, jeg skal begynne å gå til kompasset nå i tillegg til Voksne Barn av Alkoholikere og Al-Anon. Har også tenkt meg på rosenterapi nå til uken og er spent på det. Kanskje noen har noen erfaring med det, forresten?

Oi, ja det var jo alt på en gang. Jeg har ikke erfaring med de andre to, men har vurdert å stikke innom Al-Anon, på et av disse møtene deres. Kompasset har jeg kun positivt å si om.

Jeg tror også på eksponeringsteknikker, men tingen er at jeg eksponeres jo allerede for kjæresten min i det daglige. Vi bor ikke sammen, for angsten gjør at jeg ikke får sove med ham, men han er her ca hver dag og da prøver jeg å leve så normalt som mulig med ham - vi går til byen når det behøves, vi lager middag, spiller tv-spill, koser med hverandre osv, men under ligger alltid denne uroen, dette ubehagelige stresset som du sikkert også kjenner til.

Vel, du er i alle fall inne på rett spor høres det ut som. Akkurat det med stresset er noe jeg selv prøver å jobbe med, men der merker jeg tydelig at det ligger mye i tankene. Så da skal man prøve å lære kunsten å tenke annerledes. Ikke at det er lett. De fleste dagene bruker jeg heller å bare late som ingenting, men det ligger der likevel. Selv om ikke andre ser det. Meditasjon har hjulpet sånn inni mellom, men så er det ikke noe jeg driver med daglig. Kanskje hvis jeg hadde gjort det, så hadde sinnstemningen vært mye bedre.

Hele livet har jeg undertrykket hvor vondt jeg hadde det som barn, innbilt meg at "nå er jo den tiden over, så jeg kan jo like greit fungere", men i sommer tok jeg et oppgjør og siden da har jeg vært et emosjonelt vrak, i grunn. Griner litt hver dag, kjenner på alle følelsene og leser en del bøker om medavhengighet osv. Så jeg kjenner etter og jeg er ærlig med meg selv, det er bare så frustrerende at barndommen min fortsatt går så utover kjæresten min og det egentlig gode forholdet vårt. Han vet alt om oppveksten min, prosessen jeg er i nå og angsten jeg føler rundt ham. Han er jo også veldig frustrert over at vi etter tre år fortsatt ikke kan bo sammen pga mine barndomssår.

Jeg kjenner meg igjen her også. Det er enklere å legge et lokk på det som har skjedd, fremfor å kjenne etter på følelsen. Det er skremmende og ubehagelig og alt på en gang, men det har hjulpet meg å se ting i et annet perspektiv. Før så var jeg vant til å fungere som familiens punching bag og jeg trodde at det var meg som var problemet, men nå ser jeg jo at det var ikke tillfellet i det hele tatt. Når man først er vant til å bli undertrykket, så er det lett for å fortsette tradisjonen selv. Vi har opplevd det samme mønsteret år inn og år ut og da blir det plutselig veldig rart når man står der alene og ikke opplever det på samme måte lengre. Man blir litt lost oppi det hele. Så da må man prøve å bryte ut av det tankemønsteret og frigjøre seg selv. Har du prøvd den der hvor man spør seg selv hva er det verste som kan skje? Det hjelper faktisk på å sette ting i et annet lys. Hvis det verste som kan skje er at han skulle svikte deg, vel du lever likevel og det er et hav av mennesker der ute. Så sannsynligheten er jo der for at du finner noen som ikke kommer til å svikte deg. Når det er sagt, vi alle svikter noen eller noe på et tidspunkt i livet. Det er menneskelig. Det at dere har vært sammen i tre år og att på til bodd hver for dere, sier jo litt om hvilken fyr du er sammen med. Sånn sett er du heldig. Ikke alle hadde hatt den tålmodigheten. Frustrasjonen er jo forståelig, men han er fremdeles der i livet ditt. Ser du hvor jeg er på vei hen med dette? Det er litt sånn at når man stiller litt andre spørsmål enn de samme standard spørsmålene der man ender opp med å grave seg ned, så får man jo et annet syn på ting. Gjør man ikke? Dette er jo noe jeg prøver selv og det hjelper mer, enn det gjør vondt verre.

Mulig at jeg bare komm med vås og det er ikke sikkert det er det du er ute etter, men jeg føler at det er noe i det der. Jeg snakker jo litt av erfaring.

Men kan jeg spørre deg hvordan du har det nå? Begynner du å bli mer komfortabel med de vonde minnene? Har du vært borti alternative metoder for å få det bedre? Selv har jeg etter litt om og men gått til innkjøp av noen krystaller som visstnok skulle hjelpe, vet ikke om jeg tror noe særlig på det, men jeg føler alt er verdt et forsøk.

Jeg har det greit nok, men jobber mot å ha det mye bedre Nja...komfortabel vet jeg ikke, men jeg har akseptert at jeg har måtte levd det livet jeg har og det har hjulpet bare det i seg selv. Målet er jo å kunne leve med det som har skjedd. Sånn sett så er jeg på rette veien. Jeg ser mer fremover enn det jeg gjør bakover

Det mest alternative jeg har vært borti er meditasjon. Utiver det så har det stort sett gått i samtaler. Problemet i mange år var at vi snakket ikke om det som burde snakkes om, men slik er det ikke nå. Så da føler jeg ikke behov for å ty til noe annet. Om andre gjør det og føler at det har en effekt så er det jo bare bra for dem, men for meg så tror jeg at jeg heller vil jobbe mer direkte med problemene. Hvis det gir noen forståelse?

Og psychomagic er forresten noe jeg leste om i boka til Alejandro Jodorowsky, en sjaman som mener at symbolske handlinger snakker til underbevisstheten. Han mener at et alternativ for meg og deg for eks. er å forestille seg hele sin barndom i en ballong og slippe den fri i luften.

Haha...hadde ikke det vært fantastisk?

Men det skal sies at han er inne på noe. Dette med visualisering. Det er også noe jeg av og til gjør. Kanskje ikke i den graden. Litt sånn...hvis det er dårlig vær og man blir litt nedfor av det, så ser man for seg hvite strender osv. Det hjelper jo litt. Så kanskje det ikke er så dumt det heller.