Askeladden på kamelen?
Jeg skriver sommer 2013 og enda et år gikk jeg sommeren i møte uten å finne drømmemannen i løpet av det siste året. Tidligere har det i grunnen ikke gjort så mye da jeg føler jeg har hatt nok med meg selv, men når jeg nå har falt til ro så er saken en helt annen. Borte er roen min hvor jeg egentlig ikke bryr meg så mye om drømmemannen dukker opp eller ikke. Som dugg for solen forsvant likegyldigheten om hvorvidt jeg ønsker å dele dobbeltsengen min eller å gjøre krav på all plassen alene og i det samme turte jeg å kjenne på følelsen av faktisk å savne den mannen som får meg til å sveve og smelte i armene hans.
Når jeg i skrivende stund merker at kalenderen straks innhenter meg og dytter nok et nytt tall på årringene mine, så lurer jeg på om det er en form for panikkalder som sakte med sikkert melder seg? Det ville jo ikke vært første gang en kvinne over 29 pluss hadde følt presset og bukket under før hun kastet seg i en desperat mannejakt for å slippe å bli boende alene og forlatt med sine 50 katter.
Mens jeg sitter og kladder ned noe på papiret tenker jeg over alle de panikkdrevne kvinner jeg har truffet i min tid. Min første tanke var en godt voksen dame som i en alder av om lag 65 fremdeles benyttet reseptbelagte tabletter for ikke å miste menstrasjonen. Det ville nemlig få henne til å føle seg gammel. Selv er jeg på motsatt side og vurderer å oppsøke legen for å få røsket ut rubbel og bit. :mozilla_wink: Da hadde jeg sluppet å engste meg for magesmerter, oppblåsthet, blodflekker på klær og det å gå tom for bind under en «lekkasje».
Deretter kommer alle som farger håret i en aller annen blå/lilla/rosa tone fordi de tror det får de til å se yngre ut. Ærlig talt, har de sett seg selv i speilet? La oss heller ikke glemme de damer som plutselig legger sin elsk på dyreprint, ettersittende klær og sko med heler som kan få selveste Galdhøpiggen til å rødme.

Ja, det er nok lite som kan få like sving på fantasien til en mann som ei dame på 50+ med gepardmønstrete tights hvor det er innsyn til Sogn og Fjordane. Mens håret minner om solnedgang i karibien med unntak av at solen ikke stopper ved vannet, men i nærheten av kløfta før ørkenens dal?
Er jeg en av disse? Har jeg kommet i tidlig panikkalder?
Mens jeg analyserte dette tok jeg meg i å smugtitte på en sjekkekanal via internett. Før hjernen min hadde nådd en konklusjon var profilen opprettet og jeg var en afrodite i søken etter Herkules.

Min Herkules som for en gang skyld forhåpentligvis varer livet ut. Jeg tror han bør komme med en batterilader og duracellbatterier. Denne gangen våger jeg ikke å ta sjanser.
Vel, profilen ble opprettet og etter få dager tok jeg olympisk medalje i: «Beklager, men du er nok ikke noe for meg.» «Jeg merker at vi er på ulike steder i livet. Lykke til videre i jakten.», «Du er nok for ung, beklager» eller: «Din gamle gris… EKKLING. Anse deg selv for å være blokkert.» Herved erklærer jeg meg selv for å være NEI dronningen.
I det jeg nådde grensen min og oppdaget at det stort sett er idiotmenn der ute, skjedde det jeg aller minst ventet meg. Jeg skrev til en mann en liten notis om at han burde presentere seg skikkelig slik at det ble litt mer spennende å lese. – Han svarte. Jeg skrev tilbake, men tenkte at det var mest på gøy og dermed gikk jeg ut ifra at det aldri ville bli noe. -Jeg tok feil. Hertuginnen av Larvik og tidenes nei menneske sa ja til en kaffedate.
Fem minutter før jeg møtte han var jeg så nervøs at jeg omtrent kastet opp i bilen til min venninde. Sommerfuglene var høy på koffein og glemte helt å tenke på meg som skulle igjennom daten uten å løpe 14 ganger på toalettet.
Jeg har alltid sagt at min neste mann skal komme ridende på en kamel. Nå har jeg sjelden for vane å lete etter kameler når jeg ser en mann, men tanken streifet meg i det en flott og kjekk høy mann kom opp fra parkeringshuset. Fy flate så kjekk. Jeg tok meg selv i å legge inn en liten bønn til noen der ute om at det nede i parkeringshuset stod parkert en lettere innkjørt kamel med godt sikkerhetsutstyr. Du vet.. med barneseter i baksetet og airbaggs bak ørene ved bråstopp. På tross av dette var jeg meget spent på utfallet av treffet. Klok av gammel skade har jeg lært at forhåpninger som oftest er min største fiende og derfor kastet jeg ikke bort tid på slik tull. Overraskelsen var derfor stor når jeg etter fem minutter oppdaget at vi hadde sittet der i nesten to timer. Hvor pokker ble det av tiden?
Vi avtalte derfor å treffes igjen og jeg merker fremdeles sommerfuglene når han ringer eller sender meg SMS. Herregud jeg er så uendelig glad for teknologien….

Teknologiens verden og internett har frem fra glemselens dal dratt frem mannemannen. En urban urmann.

En mann som kan snakke om følelser uten å rødme og samtidig ikke frykter å vise at det som er hans, det kjemper han for og ikke søren om han vil slippe til fremmede på sitt territorium. Som om ikke det er nok, så liker han damer med strekkmerker og bølger på kroppen. Tenke seg til at det er noe jeg har nok av.
Igjen tar jeg meg i å la tankene vandre av sted. Smilet leker i munnviken min når jeg tenker på mannen i parkeringshuset og øynene til andre bilister som parkerte i det de så en kamel i den ene parkeringslommen.
Det er sommer 2013. Jeg gikk sommeren i møte uten en mann i sikte. Nå går sommeren mot slutten og jeg er glad jeg har en carport slik at kamelen har et tørt sted å hvile. NEI damen har blitt en JA dame og sannelig tror jeg at jakten er over for denne bølgete kvinnen.
Jeg merker frykten eter seg inn i det jeg hopper fra kjærlighetsbroen livredd for å bli såret. Samtidig tenker jeg at denne gangen er det min tur. Dermed akter jeg å kutte alle sikkerhetsselene i det jeg er på vei utfor i fritt fall. I mitt stille sinn håper jeg at mine hjelpere ikke har tatt sen sommerferie (

)slik at de kan sørge for at fallskjermen løser seg ut. Nå går jeg for en myk landing før jeg nede på bakken hopper opp i baksetet på kamelen og rir inn i solnedgangen.
Det er vel ikke bare i eventyrene det er en lykkelig slutt?
