I kveld ønsker jeg å ta for meg noe som står mitt hjerte nær. Hvor ofte møter vi ikke barn med meget fantasifulle ideer og som med brennende engasjement forteller en historie som om den skulle skjedd i virkeligheten. Vi hører om fantasivenner, nisser og troll i skogen, fantasidyr og noen som gråter. Hemmelige byer, steder og barn som lyser?
Jeg var selv et slikt barn - barnet med plagsomt mye fantasi. For meg en reel virkelighet. For de voksne - en plage og irritasjon. Jeg både følte, så og snakket med mine "venner". Både de som voksengenerasjonen valgte å gi navet fantasivenner samt energiene til avdøde mennesker.
Noe som gjør meg trist er at voksne har en egen evne til å avblåse barn når det er ting de ikke forstår eller kan forklare. Derfor velger de å "virkelighetsorientere" barna slik at de forstår at dette ikke er akseptabel fremferd. Gjennom mitt arbeid har jeg opplevd at barn med samme evner som jeg selv hadde, har blitt sendt til psykolog, BUP og PPT. Rett og slett fordi de er annerledes. Det er skremmende å se og oppleve fordi hver gang sitter jeg med følelsen av at det kunne vært meg. Min redning var min ung mor sin holdning og giddeløshet. Jeg ble rett og slett berget av "hun vokser det vel av seg" holdningen.
Det er min oppfatning at alle barn fødes med et åpent syn og evnen til å ta innover seg all kommunikasjon fra både jordiske og energier lenger ut i systemet. For å ha denne evnen må man leve i renhet og sannhet. Derfor innehar alle barn denne gaven. Etter hvert som de vokser til og utvikler sitt verbale språk, kan de små føre samtaler med energiene og småfolket. Små barn skiller ikke mellom energiene slik vi voksene gjør og derfor møter de alle med samme renhet og gode energi. Etter hvert er det noe som skiller de barna som klarer å beholde denne gaven og de som mister den på vei mot voksenlivet. Hva som gjør at jeg beholdt min gave er jeg ikke sikker på, men jeg tror det kan ligge i underbevisstheten min. På tross av hvor mange ganger jeg fikk høre at det var fantasi og jeg startet å tro på det, så visste jeg et sted dypt inne at de tok feil.
Selv har jeg ikke telling på hvor mange ganger jeg ble fortalt og nærmest tvunget til å roe ned min fantasi og ikke snakke om det. Mitt eneste ønske var å formidle sannheten og hver gang ble jeg møtt med: "Nå må du slutte å tulle. Du forstår at dette ikke er sant." Eller: "Du kan spøke du" Eller: "Det der bør du spare til en stil". På skolen ble jeg møtt med: Slik fantasi kan du ikke skrive og du kan ikke skrive en fantasistil og fremlegge den som virkelighet.
Allerede som lita jente forstod jeg derfor at det ble sett på som lite positivt og jeg lurte på om det var noe galt med meg. Med den forståelsen lærte jeg raskt at den beste måten å unngå problemer på var å holde munn om mine "venner" og samtaler samt syn. I etterkant har jeg hatt kontakt med andre klarsynte voksne med samme erfaring som barn.
Første gang jeg virkelig forstod at jeg var annerledes var en dag jeg var hos mine besteforeldre. Da min oldemor lå på slutten hadde min bestemor valgt å reise til henne for å være der på slutten. Selv var jeg ute å lekte med venner da jeg plutselig fikk besøk av min oldemor. Etter samtalen med henne løp jeg inn til min bestefar og fortalte han at oldemor var død. Selv svarte han så godt han kunne at hun var svært syk, men at død... det var hun ikke. Da ville han fått telefon om det. I det han forsøker å forklare meg dette kommer samtalen han nettopp hadde fortalt at ikke hadde funnet sted. Oldermor døde en halvtime tidligere. Som det uskyldige barnet jeg var så svarte jeg: "Jeg sa jo det jo. Hun sa det jo selv" Det er første gang jeg kan huske at jeg hadde en samtale med en energi som hadde forlatt sin jordiske kropp og med en forståelse om at noe ikke var som det skulle. Min bestefar satt seg ned og ble stum. Dog var det ikke noe som skulle snakkes om.
Jeg forsøkte å skyve mine hjelpere bort og late som om de ikke var der. I lange perioder klarte jeg til dels å holde det borte, men aldri helt. Min evne til å lese og tolke følelser ble sterkere og det førte til at jeg tidvis ble veiledet i ulike retninger. Jeg kunne også forutsi en del hendelser før de faktisk skjedde. Hvordan det skjedde kan jeg ikke forklare, men mange ganger visste jeg utfall av hendelser som ikke hadde skjedd.
Dessverre føler og opplever jeg fremdeles at det er tabu når barn forteller om sine fantasivenner og hjelpere. I stedet for å bli tatt på alvor blir de møtt med stor skepsis, latterliggjort og for høre at de må slutte å snakke om det. Dette for meg til å stille noen spørsmål som viser at vi ikke likestiller i Norge.
Hva er forskjellen om et barn ber til Gud og snakker med han eller om de fører en samtale med en energi/hjelper? Hvorfor blir barn som ber til Gud tatt på alvor i sin bønn, mens barn som snakker med sine hjelpere blir sendt til utreding? Er ikke dette to sider av samme sak? Jeg klarer ikke tro at hele verden ble skapt av en Gud, men det kunne da ikke falle meg inn å si til et barn at det må slutte med det tullet når de ber. Hvorfor er det da allment akseptert at barn ikke skal få snakke med det som blir kalt "fantasivenner"?
Jeg ble møtt med en kommentar jeg finner noe snodig for en stund siden. "Det er jo ikke rart de synes det var merkelig at du snakket med din oldemor som var død eller dine fantasivenner. Ingen kunne jo se de. Gud finnes og dermed forstår folk det."
Altså, jeg har hørt om en Gud, men aldri sett han. Jeg har måtte lytte til uendelige historier om denne mannen og hans sønn som visstnok ble unnfanget uten samleie av en jomfru. Han helbredet syke, blinde og mettet 5000 mennesker med en håndfull mat. Han døde og stod opp igjen. Samtidig drasser de inn en hellig ånd som snakket til Moses eller Joses eller noe slikt. Dette er greit å tro, selv uten bevis for noe. Rett og slett fordi det står i en bok. Dette blir vi undervist i på skolen. Men når barn/klarsynte sier de kan kommunisere med energier/hjelpere/døde mennesker, så er vi gale siden det ikke kan bevises. Dette blir bare feil på alle måter.
Mitt ønske er at barn skal behandles likt uansett om de snakker med sine hjelpere, energier, Gud, Allah eller hvem det måtte være. Møt de med respekt. La de få bevare sin gave og utvikle den mens de modnes. Ikke la de vokse opp i den tro at de er annerledes og gal.
Jeg ønsker å høre om flere har lignende eller andre erfaringer? hva tenker dere om dette?
