Fakta, teori & skepsis ⇒ Empat/høysensitiv/ADHD

[Astarte]

Jeg er akademiker, og finner ikke synsing like underholdende.

Det kommer helt an på, selvsagt. Men det er så mange som "synser" rundt diagnoser uten å ha kunnskap om det, at jeg blir litt på hugget.

[Jasper]

Jeg er akademiker, og finner ikke synsing like underholdende.

Det kommer helt an på, selvsagt. Men det er så mange som "synser" rundt diagnoser uten å ha kunnskap om det, at jeg blir litt på hugget.

Er i utgangspunktet veldig enig med deg ang synsing.

Jeg vet veldig mye om både adhd og empatiske følelser eller evner eller hva jeg skal kalle det.
Jeg tenker at ingenting er endelig, ikke engang vitenskapelige bevis. Det er riktig ut fra det vi vet nå. Derfor syns jeg det er veldig gøy(men mangel av et bedr ord) med synsing rundt dette. Og når det gjelder adhd, så ja, jeg vet godt at det er en omfattende utredning (har vært gjennom tre av de) men hva hvis...

Nå har jeg nesten glemt hva jeg ville frem til til og begynne med... Nå er jeg trøtt og går og legger meg

[Astarte]

Forsking kan aldri bevise noe, men bare motbevise noe. Resultater om forskning som indikerer et resultat er per definisjon bare gyldig inntil annen forskning motbeviser dette. Dette er en del av vitenskapsteori, og litt tørt og omfattende til å gå inn på nå. Men jeg vil presisere jeg jeg skrev tidligere: Når det gjelder diagnostisering kan dette ikke forenes i en debatt om disse "egenskapene" du nevner i overskriften. Simpelthen fordi det ikke finnes empiri om det.

Jeg ønsker deg en god natt!

[Jasper]

Ops, dobbelposting

[Jasper]

Jeg måtte jo inn å se her en siste gang før jeg la meg...

Altså, ja, det forstår jo også jeg at det ikke beviser noe, men motbeviser, vitenskapsteori osv... Det er jo litt av poenget mitt.

Jeg har tidligere ikke trodd at det finnes klarsynte, empater, healere, spøkelser, indigobarn osv... (Til tross for mine egne rare følelser som jeg bare har trodd har vært normale, noe alle har. Har til tider vurdert det og avfeid det og igjen tenkt at det er bare teit å tro at det ikke er noe mer, også videre...og sånn går no' dagan)

Men har tenkt at dette er det samme som adhd, høysensitive, bi-polare osv... Bare en annen side av det, at det kommer fra mennesker som står på hver sin side av den paranormale grensen. Du kan vel ikke fornekte at "symptomene" er påfallende like?

Men som sagt tidligere, jeg har opplevd ting som ikke kan forklares, og det gjør at tankene går i ett, og jeg tenkte at kanskje jeg kunne finne litt svar på et forum som dette.

Også tenker jeg at hva om vi om mange år, akkurat som vi i dag vet at jorden ikke er flat, finner ut at disse paranormale empatevnene er et helt vanlig personlighetstrekk. Dette er bare en hypotetisk tanke som jeg syns erveldig interessant. Og jeg har ikke lest mye litturatur rundt empater, jeg kjenner kun følelsen av det.

Jeg ser at du ønsker og avslutte diskusjonen. Jeg skal gi meg. Måtte bare

[Asbjørn]

Påfallende like symptomer betyr ikke at årsaken kan være den samme...

En knukket arm, og en brannskade gjør begge vondt...

[Anonymius]

Jeg har ikke lest alt som står her men noe av det.

Selv har jeg ad/hd å ble diagnostisert i en alder av 5. På nittitallet het det ikke ad/hd men mbd som er det samme men et mer naivt utrykk som beviste hvor langt de var kommet den gang. MBD er i en del tilfeller forkortet som "minimal brain damage" eller "minimum brain damage". Dette var noe som ble tatt alvorlig, men som i min barndoms tid ble man sett på som syk å man var veldig usikker på hvordan hanskes med med den problematikken i skole å hjemme. Jeg hvet at det har med nervene å gjøre å den er vannskelig å kontrollere når man føler noe å hvor mye man føler, det er ikke noe man kan kontrollere hvordan man fungerer i hverdagen på alle de ommerådene som er naturlig å fungere i for andre. Ad/hd inkluderer også en hemmelse i en verbal hverdag hvor man ønsker å utrykke seg men ikke får det til. Man ønsker å forsvare seg men får det ikke til. Man ønsker simpelt å hvære som alle andre, ha venner som forstår en osv men alt dette er veldig individuelt hvordan man takler sin diagnose ettersom det forsgjellige grader av det. Men som i mitt tilfelle som aldri har hvert voldelig men har disse problemene utvikler man forsvars mekanismer som kompanserer for de ikke-verbale handlingene. Jeg er uten medisinering og også litt på medisinering men mest uten ekspert på å analysere mennesket og situasjoner. Når det skjer er jeg ikke klar over at det er det jeg gjør og at kroppen min blir innstilt på å gå i forsvar å uten å utagere men med andre diskre handlinger (noe man lærer seg med årene uten medisinering).


Man er ikke født senstiv i tilfellet men man har i såfall utviklet et snev av det og man kan til en viss grad klare å kontrolere det

Det som er positivt med ad/hd er at man utvikler også andre ikke verbale utrykk for å komunisere som tegning, maling, musikk osv. Bare så det er sagt mister man ikke evnene med medisinering for kreativitet er iq å man mister ikke iq av medisinering men det kan være at man må takle ting på en annen måte. Pluss at man kan varriere ogå. du blir ikke direkte lobotomert av medisinering man bare takler verdn på en annen måte å man kan droppe medisinene å gå tilbake til sitt gamle jeg.



Beklager mye rot. men håper det ga en viss innsikt i ad/hd

[Bearchild]

Ikke helt sikker på om jeg "er med på" denne koblingen jeg heller.. men tillater meg en forsiktig synsing alikavel.
Mennesker som av en eller annen grunn har hatt en trøblete oppvekst lærer seg i noen tilfeller å se medmennesker på en annen måte. Noen leser kroppsspråk i større grad en hvermannsen og kan på den måten- ubevisst- forstå en person på en annen måte enn de fleste andre som heller hører hva som blir sagt.

Jeg tror alikavel ikke dette har noe med å være empat eller indigobarn eller hva man enn velger å kalle det å gjøre.

[Anonymius]

Ad/hd og empat er to forsgjellige ting som har to forsgjellige egenskaper.

Av ad/hd kan man utvikle andre former å komunisere på utenmedisinering fordi det er en nødvendighet som er en egenskap. Men det hsr ikke noe med å være empat å gjøre.

[Lilja]

Ikke helt sikker på om jeg "er med på" denne koblingen jeg heller.. men tillater meg en forsiktig synsing alikavel.
Mennesker som av en eller annen grunn har hatt en trøblete oppvekst lærer seg i noen tilfeller å se medmennesker på en annen måte. Noen leser kroppsspråk i større grad en hvermannsen og kan på den måten- ubevisst- forstå en person på en annen måte enn de fleste andre som heller hører hva som blir sagt.

Jeg tror alikavel ikke dette har noe med å være empat eller indigobarn eller hva man enn velger å kalle det å gjøre.

Er det ikke nettopp der forskjellen på en empatisk person og en empat ligger? At en som er empatisk klarer å sette seg inn i, ha medfølelse med, og dermed forstå, mens en empat føler det på kroppen som om det skulle vært en selv og egne følelser det dreide seg om.

Jeg har selv hatt den tvilsomme gleden av å ha noen empat-sluser åpne en periode, og vet litt om hva det dreier seg om, og kan bare si at det å "være empat" og å føle empati er omtrent like sammenlignbart som om man sier at man er lege fordi man klarer å klistre på et plaster.


Jeg har stor forståelse for at man søker en forklaring og et navn på ting når man opplever seg selv som "noe annerledes". Men som Asbjørn nevnte: Like symptomer behøver ikke å skydes samme lidelse. Jeg tror det ligger helt naturlig for oss å søke gruppetilhørlighet, men kanskje man skulle prøve å bare godta seg selv som man er? Den dagen vi setter oss selv i bås, setter vi samtidig en hel masse begrensninger for oss selv, fordi vi blir forutintatte på egne vegne.

[Slettet_Synergist]

http://www.huffingtonpost.com/alvaro-fe ... 03534.html