Nå skal jeg tenke høyt.
Jeg vet ikke om jeg er kommet et stykke videre, men uansett hvor middelmådig det kan høres ut for noen som venter på "
Den Store Forandringen", så tror jeg at man må innse at livet består av å både gi og ta hele tiden - vinne og tape - ta sjanser og kjenne sine grenser, stoppe opp og kjenne etter, ikke kjenne etter for mye, ta og gi... hele tiden, hele livet.
Hvis man ikke har behov for å pakke alt ned til én (eller ett sett med) mening/konsepter, så kan man nok omsider se at meningen med livet ikke finnes. Det blir til hva man gjør det til. Er dette så forferdelig vanskelig å forholde seg til? Vi er da litt miljøskadet med tiden, vi venter på happy endings, vi venter på å møte oss sjøl i døra, vi tenker at én vakker dag så forstår vi...
Gjør vi noen sinne det?
Det jeg har erfart iløpet av det siste året er både død og tragedie, i form av sykdom, drap, selvmord, og det å se andre gå i oppløsning. Det jeg også har erfart iløpet av det siste året er å få meg ny jobb x antall ganger, endelig få lån, kjøpe leilighet, fly for første gang på over ti år, venter vårt første barn, tatt opp lappen igjen (begynt på sertifikatet på ny etter ti år).
All denne miksen kan vel sikkert få en bipolar eller manisk til å tippe over, hvis det hadde skjedd på en gang. Vel, det føles sånt. Jeg sliter med tinnitus daglig, jeg sliter med noe som virker som å være glutenintoleranse men som opptrer selv sporadisk med sine plager om jeg holder meg helt unna gluten, men jeg er frisk til beins, jeg er vel i middels god helse kan man si, og selv om jeg burde mosjonert mer, så har jeg det på mange måter bra. Jeg spiller litt på keyboardet mitt iblant, jeg plunker litt på gitaren, vi går på tur med hunden, vi er i samvær med familie, vi går på hver vår jobb, og vi lager mat til hverandre eller sammen, jeg lager mine alkoholfri piña coladas til enhver tid og utid, kaffemilkshakes, espresso, fruktte, musikk i stuen, musikk til arbeidet, musikk i bilen, musikk på bussen, vi ser en og annen dokumentar, vi ser en og annen episode av QI, Dexter, vi smiler og ler faktisk en gang i blant, vi har våre krangler, vi går på kino, vi sykler en tur, vi går på besøk... alt dette er livet... alt dette gir mening...
En kan vel si at alt gir mening med livet. Men hva er meningen; ingenting.
Det finnes ikke en mening, ene og alene. Det blir å nedverdige.
Jeg kompromisserer ikke. Jeg har dette livet. Jeg er takknemlig for hva jeg har fått.
Selvfølgelig kan jeg si at jeg er veldig lei meg for at jeg aldri fikk enkelte ting jeg ville ha, men det var fordi jeg ikke klarte det eller orket, mestret oppgavene som krevdes, eller ikke besto prøvene. Jeg er takknemlig for de menneskene som har vært i livet mitt. Ikke ett eneste av dem har unngått å forandre meg til en viss grad. Jeg aksepterer og tar innover meg at absolutt alt som har skjedd i livet mitt, av både svært triste, ødeleggende og rent ondskapsfulle innskudd, sammen med alt det nydelige, små gledesutbrudd, hviskinger i øret, klemmer og fine ord og handlinger, alt det som har bringt meg lykke også - alt dette kan ikke separeres.
Det hadde vært kunstig.
Jeg velger å ta alt innover meg, og jeg velger å selektivt og aktivt trekke ut det gode og ta vare på det så godt jeg kan. På den annen side velger jeg selektivt og passivt trekke ut det onde og glemme det så godt jeg kan. Er ikke dette riktig? Er ikke dette et mål i seg selv?
Om jeg hadde bare klart det godt nok - eller kanskje jeg faktisk klarer det?
Hvem er jeg egentlig til å dømme. Legg merke til det manglende spørsmålstegnet.
Det jeg er, det er en fange i min egen kropp, en villfaren globetrotter i mitt eget sinn, fordi jeg er låst til det jeg har, men det jeg har er så mangt og meget så lenge jeg har andres selskap, og så lenge jeg har mitt eget. Og jeg er gudegitt muligheten til å velge. Jeg har en stor frihet som følger med nettopp dette fangenskapet; jeg kan velge hvordan jeg vil leve til en stor grad. Det vet jeg at alle andre kan også, tross deres begrensninger og eventuelle frihetsberøvelse gjort av andre. For vi kan alle velge å melde oss ut, men ingen kan melde seg ut av livet. En kan fylle dette livet med ting som føles å gi det mening, enten det er impulser eller det er nøye gjennomtenkte og velkomponerte tilskudd.
Hvordan kan man redusere livet sitt til å bli en lang episode i en stor serie der man karakteriserer seg selv basert på et gjennomsnitt ut ifra hva andre gjør og sier, når ingen ser ut til å gjøre noe annet enn å sette seg selv i et system og tilpasse seg det? For det kan fort se slik ut om man sammenligner seg selv med andre og fremmedgjør seg selv fra idéen om at det finnes lykke der ute som man kan strekke seg etter. Men glem ikke at smerten også må være med på veien, selv om du ikke trenger å dyrke den. Jeg er sikker på at alle kan finne store meninger med tilværelsen om de bare glemmer seg selv for et lite øyeblikk og gjør noe annerledes.
Forandringer fryder iallefall, og vonde erfaringer bør oppfordre en selv til å aktivt gjøre forandringer. Føles opplevelsene gode ut, er det vel strengt tatt bare å flyte med.
Men ta aldri noe for gitt. Før du vet ordet av det kan dine kjære være revet vekk på et øyeblikk.
Ta derfor vare på alle de øyeblikk som får ditt hjerte til å pumpe noen ekstra slag.
Kompromisser aldri når du vet at noe av dette står på spill.
Glem dine sorger så godt du kan, ta en dag av gangen, og lev som du selv ønsker.
Aldri la dårlig samvittighet eller dårlig selvtillit holde deg tilbake så lenge du kan være ydmyk mot andre mennesker. Alltid gå med ditt hode hevet, men vær ikke redd for å vise følelser.
Vær tro med andre, vær tro med deg selv, og fortell alltid sannheten.
Respekter deg selv og dine valg, aksepter andre for den de er, men ikke alltid deres handlinger.
Tro på deg selv og dine ytelser, dine evner, for du er unik - og ingen er som deg!
Har man dette i bakhodet, vil jeg faktisk tro at man er nokså godt rustet til å leve et liv som gir mening. Unnskyld: MENINGER.
Det er jaggu ikke lett å uttrykke seg skriftlig! Det ser jo ut som om jeg mener du er helt på jordet, men det var ikke det jeg mente, altså! (Jeg kunne selvsagt ha endret innlegget istedetfor å la det stå der til spott og spe, men jeg syns ikke noe om å endre etter så lang tid.)
