Fakta, teori & skepsis ⇒ Hva er egentlig meningen med livet?

[ludoburgero]

Det er så drit å skrive innlegg på mobil.
Men jeg vil definitivt skrive snart et mer utfyllende innlegg her om hva slags tanker jeg har om temaet.

Jeg liker å lese det mange av dere skriver her.
For øvrig litt enig med helgemann om sistnevnte.
Vår romantisering (menneskers) om renhet kan være farlig.
Vi kjenner ikke alltid grensene.
Kan man egentlig skylde slikt på naturen..?

Utvikling... Er så mangt.
Jeg tror ikke det innebærer at alt blir bedre jevnt over.

Utvikling er også et romantisert begrep.

[Perle]

For å svare på noe slikt føler jeg at jeg må spørre meg selv.

"Hvem bestemmer hva meningen med livet er?"
Om det ikke er meg...så er neste spørsmål...
"Bryr jeg meg om meningen en annen person/meninghet/sosialgruppe/gud måtte ha om hvordan jeg skal leve mitt liv?"

For meg blir svaret uannsett, at om ikke svaret er "Å være lykkelig" så er jeg ikke interessert i å følge denne "tingen" som ønsker meg ulykkelig, eller hva annet det nå måtte være.
Om det vi streber etter ikke er lykke, hva er vitsen med å strebe etter det da?

Spørsmålet burde heller være "Hva gjør meg lykkelig i livet?"
Og det vil være langt lettere å finne ut og mye mer tilfredstillende å leve etter:)

[Arven]

Det er så drit å skrive innlegg på mobil.
Men jeg vil definitivt skrive snart et mer utfyllende innlegg her om hva slags tanker jeg har om temaet.

Jeg liker å lese det mange av dere skriver her.
For øvrig litt enig med helgemann om sistnevnte.
Vår romantisering (menneskers) om renhet kan være farlig.
Vi kjenner ikke alltid grensene.
Kan man egentlig skylde slikt på naturen..?

Utvikling... Er så mangt.
Jeg tror ikke det innebærer at alt blir bedre jevnt over.

Utvikling er også et romantisert begrep.

Ordet renhet skaper visst mye forviklinger. Med renhet i denne sammenhengen er det snakk om sterke gener som gir sunne unger. Det er IKKE snakk om å favoritisere en rase fremfor en annen !!
Det er ikke snakk om å skylde på naturen. Det er snakk om hvilke lover som har holdt naturen i balanse i millioner av år !

Alt dette, ble som jeg har nevnt før, tatt frem for å understreke mitt poeng om at vi ikkeckan utelukke det åndelige i et slikt spørsmål som trådstarter reiser her !

[galaxy - sluttet]

Tv er artig i mindre posjoner, men jeg tror den ødelegger mye av den nærheten til livet vi skal se.

Syns TV er en super oppfinnelse man kan stort sett velge i en rekke kanaler hva man ønsker og se; vitenskap, natur, nyheter, underholdning, musikk, film og det er heller ikke alle mennesker som er spesielt sosialt anlagt og da er TV et fint selskap og ellers et fint opplysnings medium.

[ludoburgero]

Naturen i seg selv favoriserer også.
Den luker vekk trusler, og det svake sliter til det dør ut.

Alle dyr, inkludert mennesker, er også utstyrt med muligheter for å kvitte seg med trusler og syke ufødte, eller da lite produktive mennesker som per definisjon både er en pengeslukende og energitappende dings for egen lommebok, statens lommebok, og bare er en belastning. Ikke hadde de bidratt med noe heller, og da - så lenge de ikke er søte dyr til utstilling og underholdning, så vil man ikke vite av dem.

Grovt sett, slik mennesker tenker.

Og naturens forskjellige oppfatning er kun på de kriterier at uansett hvor estetisk mislykket og lite vakker en dings er, så får den leve bare den er sterk nok. Litt sånn som menn. Bortsett fra metroseksuelle da.

[galaxy - sluttet]

Naturen i seg selv favoriserer også.
Den luker vekk trusler, og det svake sliter til det dør ut.

Alle dyr, inkludert mennesker, er også utstyrt med muligheter for å kvitte seg med trusler og syke ufødte, eller da lite produktive mennesker som per definisjon både er en pengeslukende og energitappende dings for egen lommebok, statens lommebok, og bare er en belastning. Ikke hadde de bidratt med noe heller, og da - så lenge de ikke er søte dyr til utstilling og underholdning, så vil man ikke vite av dem.

Grovt sett, slik mennesker tenker.

Og naturens forskjellige oppfatning er kun på de kriterier at uansett hvor estetisk mislykket og lite vakker en dings er, så får den leve bare den er sterk nok. Litt sånn som menn. Bortsett fra metroseksuelle da.

Det er ikke rart det er slik, det er ikke lenge siden at man måtte jobbe ekstremt hardt for føden, tak over hodet og varme (i våre kalde land, da) kanskje prostituere seg for og i det hele tatt overleve i et samfunn som ikke tilbød deg jobb nødvendigvis så du måtte finne dine egne veier for og skaffe føde.

Og det har skjedd enorme forandringer her der vi har det materielt godt i vestlig del av kloden og særlig i Norge som vi alle vet..

og jeg vil tro det vil skje enda større forandringer en_gang_i_fremtiden ----- der vi vil le eller riste på hodet når vi ser bakover på hvordan man fordelte disse pengene på slik vi gjør nå og der penger ikke lenger har sin verdi eller ikke er i bruk.

Hvordan vi lot merkelige kriterier avgjøre verdien av et menneske og hvor mye penger de forskjellige fortjente i henhold til hvor sterke de var.

Dette vil vi riste på hodet av - men i full forståelse selvsagt ..

[Arven]

For å svare på noe slikt føler jeg at jeg må spørre meg selv.

"Hvem bestemmer hva meningen med livet er?"
Om det ikke er meg...så er neste spørsmål...
"Bryr jeg meg om meningen en annen person/meninghet/sosialgruppe/gud måtte ha om hvordan jeg skal leve mitt liv?"

For meg blir svaret uannsett, at om ikke svaret er "Å være lykkelig" så er jeg ikke interessert i å følge denne "tingen" som ønsker meg ulykkelig, eller hva annet det nå måtte være.
Om det vi streber etter ikke er lykke, hva er vitsen med å strebe etter det da?

Spørsmålet burde heller være "Hva gjør meg lykkelig i livet?"
Og det vil være langt lettere å finne ut og mye mer tilfredstillende å leve etter:)

Hvis fokuset skal være egen lykke, vil ikke det gi oss en egostisk verden hvor vi alle surrer rundt med vårt på hver vår lille øy ?
Skal alt være så behagelig og ikke koste oss noe da?
Kommer ikke ekte tilfredsstillelse, og ikke bare min egen, gjennom litt motgang også ?

[Perle]

Hvis fokuset skal være egen lykke, vil ikke det gi oss en egostisk verden hvor vi alle surrer rundt med vårt på hver vår lille øy ?
Skal alt være så behagelig og ikke koste oss noe da?
Kommer ikke ekte tilfredsstillelse, og ikke bare min egen, gjennom litt motgang også ?

Når det gjelder tanken "en egoistisk verden" så vil jeg si det slik at de fleste mennesker må hjelpe seg selv om hjelpen virkelig skal fungere. Uannsett hvor glad en er i noen så må alle ta hånd om sitt eget liv (det gjelder selvsagt voksne og ikke barn som vi må hjelpe). Så finnes det muligheter gjennom u-lands organisasjoner hvor en kan hjelpe andre og det kan gi både hjelperene og de hjulpede lykke.

Alt koster oss noe, det å strebe etter lykke er en kamp i en verden som er drevet av Ying/Yang prinsippene. Det vil alltid være hinder i vår vei, enten det er vår egen psyke eller andre mennesker, økonomi også videre. Men er det noe som må være verdt å kjempe for så må det jo være lykke.

Men la meg si det slik. Jeg vil heller være et "normalt" menneske med "normale" utgangspunkt i livet og jobbe for lykken og kjenne gleden ved å ha oppnådd den, enn å være en type "Paris Hilton" person som får alt det materialistiske på en sølvskje. (Selv om lykken selvsagt er mer enn det vi omgir oss med)

[ludoburgero]

Alle kaller andre for egoister hvis de føler seg forbigått.
Det ironiske er at man ikke kan la være å tenke på seg selv.

Siden tidenes morgen (sikkert, antar jeg og bare synser i vei om) så har det nok vært slik at man har tenkt på seg selv for overlevelsens skyld - og nysgjerrighetens skyld, ikke minst. Vi elsker å utvikle oss, og vi trenger å lære nye ting. Alt dette forer vi egoet vårt med, og så kan vi bruke det på andre. På lik linje som at man må lære å elske seg selv før man er i stand til å elske noen annen.

Noen ser sikkert den snare konklusjonen stå i halsen på dem allerede:
"Jamen, dette er jo å glorifisere egoisme!"

Eventuelt.

Det er jo langt ifra det. Jeg sier ikke at det er greit å tenke kun på seg selv. Men er det så ille å tenke mest på seg selv? Alle gjør det jo i en eller annen form. Poenget er vel egentlig å ikke forsømme andre, ikke miste grepet på å bry seg om andre. Er det nødvendigvis slik at desto mer vi tenker på oss selv, dess mer er vi helt nødt til å glemme de andre rundt oss?

Slik sirkellogikk fører ikke noe godt med seg. Det fører snarere moralisering med seg. Religion. Undertrykkelse. Overformynderi. Maktmisbruk. Faktisk blir det å kvele friheten.

Hva meningen med livet er? Hvis det ikke er å glede seg over de tingene man vil, og oppleve frihet, lykke og alt det gode som det kan bære med seg, hva er det da? Hvorfor skal man påføre andre dårlig samvittighet over at de liksom "ikke tenker nok på andre"? Det er en sykdom. Det er slik, og jeg har tenkt slik, og mange tenker slikt, og alt i alt så går vi alle rundt og påfører hverandre konstant dårlig samvittighet fordi vi kanskje bare ønsker å kose oss mer selv. Eller vi har en latent frykt for å miste selvkontrollen og bli det man har mange bilder av er en egoist.

Jeg tror egentlig ikke at vi kan kreve at noen skal være selvoppofrende. Vi kan heller ikke kreve at de ikke skal være underkuede. Vi kan ikke kreve at de ikke skal være narssisister. Vi kan ikke kreve noe som helst, og det er ingenting vi kan gjøre for å redde noen fra å være den de er. For de... vi... oss... alle... alle sammen(!) har egentlig rett til å gjøre hva vi vil og være den vi vil være! Det vi kan gjøre, dersom vi synes noe er galt, dersom noe mangler... det er å gjøre det selv. Være et godt menneske. Gå foran som et godt eksempel.

Tvetydig nok, så er det mange som klager på misjonærer og at sannhet skal prakkes på folk. Deres sannhet skal trykkes ned halsrøret på andre. De skal få andre til å tale deres oppfatning av sannheten. Er ikke vi alle slik når vi brenner for noe? Kan vi ikke begynne å kjenne på den fortrengte dårlige samvittigheten vi har da? Kose oss ordentlig med den?

Nei.... jeg tror nemlig ikke at vi er så voldsomt egoistiske.
Det er et sterkt misbrukt begrep. På lik linje som rasist. Mange andre -ister.

Men det som jeg derimot tror er tilfelle er at vi alle driver med å speile oss selv i andre. Vi distanserer oss fra det vi frykter for å bli selv. Vi kritiserer og rakker ned på mye, og andre ganger så følger vi flokken og er redde for å være utstikkere, så LAR VI VÆRE med å kritisere ting vi kanskje heller BURDE ha vært skeptiske til. For slikt er flokkdyret Mennesket.

Er ikke det hele en søken på å komme seg vekk ifra det faktum da?
Livet, altså..?

Så ender vi opp som individualister. Egoister. Fordi vi gjerne vil være oss selv.
Igjen sniker frykten seg innpå for å være alene. Eller for den saks skyld, vi blir tilpasningsdyktige og så glemmer vi alt sammen. Vi glemmer til og med behovet for å stemple ditt og stemple datt. Vi trenger ikke kategorisere noen. Ikke engang oss selv. Men glemmer vi oss vekk så mye, så kanskje vi mister selvkontrollen og melder oss ut av alt det som egentlig ikke er så viktig..?

Hva med 8-16-jobben, sier du kanskje?
Hva med barn, reproduksjon, familie, stasjonsvogna og svenskehandelen?
Hva med IKEA-sofaen?

Hva med å drite i det hele og gjøre akkurat som man vil. Som en ekte egoist.
Jeg skal ikke dømme noen som melder seg ut eller melder seg inn.
Alt dette er valg folk foretar seg. Noen ting ville jeg absolutt ikke gjort selv, andre ting ønsker jeg også, hvilken rolle spiller det? Det er opptil hver enkelt. Men alt dette er bare svada, for jeg tror ikke det finnes en eneste mening med livet. Det er komplett meningsløst.

Hvorfor skulle det ha noen mening? Vi dør jo.

[Chimera]

Ikke har jeg partner og ikke har jeg barn,faen livet mitt er jo helt meningsløst!
Kanskje det er like greit å ta kvelden...

Nå vet jeg ikke hvor gammel du er, men jeg har nok opplevd meningsløsheten mye lengre enn deg Vel, nå er nok barn det siste jeg kunne tenke meg, ellers kjenner jeg meg igjen der. Du vil nok finne ut det samme som meg at kvelden kjemper imot med nebb og klør samme hvor mye man prøver å ta den... Jeg håper på den kommende kometen, at den får en fulltreffer. Hvor mye skal man egentlig lide? hvorfor kan ikke dødelige sykdommer ramme de som lengter etter å gå ut av tiden isteden for de som vil kjempe for livet?, urettferdig.

Og nei, jeg har mista troa på at vi går inn i en gylden tidsalder. Jeg har på følelsen at livet blir verre og jævligere enn vi noengang har kunnet forestille oss, og at forsøkene på å komme ut av det vil mislykkes. :-(

[Tyrell]

Det var en ironisk kommentar fra meg til de som mente meningen med livet er å være et avlsdyr...

[lighteren]

sååh, er det noen som har cracka da vinci koden?
hahaha

[Arven]

Det var en ironisk kommentar fra meg til de som mente meningen med livet er å være et avlsdyr...

Det er det ingen som har sagt ! Les en gang til :mozilla_wink:

[zind]

For meg har dette spørsmålet utviklet seg i en retning av at enten har alt en mening eller så har ingenting det. Jeg heller mot å tenke at begge deler er like gyldig, og at det ene ikke utelukker det andre. Det er vår egen oppfattning av ting som avgjør hva som er av betydning og ikke. Så fort jeg spesifiserer og sier til meg selv at noe er meningen med livet så utelukker og begrenser jeg ting. Hvis jeg for eksempel mener at meningen med livet er å være lykkelig, ja DET er meningen med livet det!, hva programmerer jeg så meg selv til å oppleve når ting går i motbakke og jeg ikke er det? Selv om vi ønsker å finne meninger i livet så tror jeg vi fort kan gjøre oss selv en bjørnetjeneste i så tilfelle, for vi vil alle oppleve ting som er utenfor vår kontroll og spørsmålstegnet har et sabla godt poeng i at det handler om 'hvordan vi tar det', ikke nødvendigvis hvordan vi har det. Det er lett å leve og føle at ting har en mening når ting går som det suser og ingenting plager oss, men med den holdningen spør jeg nok en gang hva vi føler når ting går til helvete?

Når jeg var syk over en lang periode så veltet jeg meg godt og lenge i min egen medlidenhet, og det var ikke få ganger jeg bannet og svertet over hvor forbanna meningsløst livet mitt hadde blitt. Jeg opplevde også følelsen av å være av mindre verdi i samfunnet, for også der var verdien min målt opp mot handlingene mine. Ingen liker å se lidelse, så selv selskapet mitt var lite verdt da. Men kjære vene, det betyr ikke at det jeg gikk igjennom var meningsløst, tvert imot er det noe av det mest meningsfylte som har skjedd meg og jeg kunne ønske jeg hadde sett det også den gangen, selv om det var en mening i at jeg ikke gjorde det også

Det virker på meg som at dette spørsmålet mange ganger henger sammen med et ønske om å være av verdi, vi ønsker selv å være betydningsfulle og vi måler handlingene våre opp mot vår egen verdi? For å vri på det; hva er det som ikke er meningsfylt eller hvordan ser et liv uten mening ut? Jo fler tanker vi har rundt hva som er "riktig" og meningsfylt, jo vanskeligere gjør vi det antagelig for oss selv å være lykkelig (som mange setter høyt på lista) og i balanse, eller slik som Lilja nevner om det å nettopp bare leve.

Vi har fri vilje, det nærmeste jeg kan komme å tenke meg noe meningsløst ville være et liv uten den. Men, for å virkelig sette pris på den har vi ingen annet valg enn å innse at alle andre også må være i besettelse av den for at det "skal gi mening"....

[ludoburgero]

Jeg er helt enig i at opplevelse av egenverd er veldig sentralt i spørsmålet om hva som er meningen med livet. Men igjen, så tror jeg ikke at det finnes noen overordnet mening utover hva en gjør det til selv. Selvsagt ut ifra egne forventninger.

Ofte dreier det seg om andres forventninger, og da kan det også passe med opplevelsen av egenverd. Det hele koker derfor ned til at det også dreier seg om andre, og hva man tror om dem, knyttet opp mot egne oppfatninger. Man kommer vel aldri helt foruten...

Jeg mener at ingenting utelukker noe annet. Fokus er ikke synonymt med at det går på bekostning av forsømmelse av noe annet. Fokus på noe selektivt er nødvendig for å få et bredere perspektiv, selv om det kanskje kommer noe senere. Slik er det jo med alt. Ingen er vel egentlig tjent med å drifte i uvisshet, og det blir fort uoversiktlig hvis man ikke skal bestemme seg i øyeblikket som gjelder. Iallefall iblant. Eller?

Livet er det eneste vi har fått.
Tenk hvilket stort ansvar det er å fylle det med det vi vil, når vi kan ta feil så mange ganger med de valgene vi tar for så å rette opp, reise seg igjen, være forberedt på nye nederlag, gå inn for det beste, kanskje ende opp feil igjen, men omsider finne seg til rette. Det er utrolig at så mange gidder.
Da må det være verdt det.