Klarsyn, Spådom & Åndelige sanser ⇒ Empati og å stenge av.

[Leetah]

Jeg har lenge visst at jeg var en empat. Jeg sanser andres følelser, men sjelden deres fysiske smerter i min egen kropp. Jeg sanser også andres behov utrolig fort. Jeg har prøvd så ufattelig mange ting for å lære meg å stenge av, men jeg merker en intens uvilje i meg hver gang jeg prøver. Se på det som om du har godt syn, men bestemmer deg for å leke "blind", tar på deg bind for øynene og forsøker å navigere deg rundt i rommet. Det eneste som fungerer for meg er å være alene. Helst bør jeg gå en lang tur i raskt tempo, virkelig slite meg ut. Dersom jeg ikke får være alene når jeg trenger det blir jeg sint, irritert og rett og slett vankelig å ha med å gjøre.

Hvordan MIN empati virker:
Offentlige steder kan være vanskelige, særlig om kvelden i helgene når det er mange sterke følelser ute og går i befolkningen. Jeg blir rett og slett bombadert med følelser. Tidligere lurte jeg ofte på om jeg var bioplar siden mitt humør kunne skifte så voldsomt så fort. (Det fikk jeg undersøkt og jeg var slett ikke det.)
Jeg har en egen evne til å spørre om alle de rette tingene, fremstå på den rette måten for å komme inn på ett menneske, få ett menneske til å åpne seg opp og fortelle meg sine historier. Svært mange ser på meg som "sin sjelevenn". De positive sidene er lette å se. Men det gir meg et fryktelig stort ansvar, det blir mange problemer som skal ryddes opp i, veldig mange å hjelpe. Veldig, veldig mange hemmeligheter å holde og tenke seg om slik at man ikke forsnakker seg. Et anstrengt liv.
Jeg kan rimelig lett føre hånden min over en kropp og finne smertepunkter. Jeg vet ikke hvordan, men jeg er som oftest i stand til å trykke pekefingeren på nøyaktig det stedet mennesker har vondt uten å ellers berøre kroppen. Dersom jeg forsøker å gjøre noe med smerten (jeg har varme hender) får jeg svært ofte kunnskap om den personen jeg healer. Kunnskap jeg helst ikke skulle hatt. Kunnskap jeg ikke vet hva jeg skal gjøre med. Jeg ser ikke bilder, jeg bare VET. Så jeg healer helst ikke lengre. En av de siste gangene ble jeg klar over et drapsforsøk.
Andres behov. Jeg kan gå forbi ett bord, plukke opp noe som ligger der og gi det til rett person og får kommentarer som; "Åh! Takk! Er du tankeleser, eller?" Jeg blir like overrasket hver gang jeg gjør dette siden det for meg er en naturlig handling, ikke noe jeg engang tenker over idet jeg gjør det. Andres BEHOV er for meg den vanskeligste biten. Det er ofte så veldig vanskelig å skille mine egne fra andres behov. Det er også den mest intrusive biten, siden behov ofte fører til en fysisk handling, slik som å reise seg, plukke opp noe og levere det. (Og har mine medempater noensinne forsøkt å være i samme rom som en tissetrengt gravid dame??)
Jeg anser mine empatiske evner som veldig milde, men veldig "inngrodde".

Jeg har lest de innleggene jeg kunne finne her ang. det å være empat, jeg har vært på alle nettsider jeg kunne finne for å lese meg opp på emnet. Det som fanget min interesse var denne ene tingen jeg faktisk ikke har prøvd; Å åpne helt opp. Jeg mener å huske at innlegget gikk som følger: "Dersom du lærer deg å åpne en dør lærer du deg automatisk også å stenge den."
Så... Okies... Hvordan gjør man DET? Alt jeg har funnet er måter å forsøke å stenge igjen på. For meg føles det som å forsøke å putte en kork inn i en sterkt rennende kran. Det føles umulig. Trykket bak er for sterkt.
Hva har dere gjort for å åpne opp? Ble det etterhvert lettere å stenge igjen eller i det minste bli klar over hva som er eget og hva som er andres? Hvor lang tid tok det før dere følte dere ble i stand til å kontrollere dette bedre? Dersom man åpner opp, forblir det åpent, eller stenges det igjen av seg selv i løpet av relativt kort tid? ...Regner med at mine medempater forstår nøyaktig hvorfor jeg spør...
Har noen empater forsøkt Reika kurs? Hvordan fungerte dette for dere?

Jeg håper på svar fordi jeg er altfor glad i mennesker og deres selskap til å føle at jeg må innrette livet mitt slik at jeg er garantert den alenetiden jeg vet jeg trenger.

Med vennlig hilsen Leetah

[xyrea]

Hm, kanskje du har tatt utrykket 'stenge igjen' for bokstavelig på en måte? Hvis du isteden tenker på det som å flytte oppmerksomheten litt? Tenk på det som å se på veggen bak tv'en isteden for selve tv'en... den er der og skråler ivei i bakgrunnen, men med litt trening vil du greie å ikke følge med på hva som foregår der.

[Leetah]

Det fungerer ikke.
Jeg tror at en del av oss som vokste opp med disse evnene og som ikke klarer å stenge av opplevde å være "fredsmegleren" i en familie i konflikt. Man kan spørre seg om "denne typen" empati er medfødt eller en godt utviklet "overlevelsesmekanisme". Å gjøre som du foreslår medfører, for meg, bare en større forvirring siden andres følelser fortsatt er der, bare svakere. Det blir da mer vanskelig å skille dem ut, ikke mindre.

[jeditrond]

Har du forsøkt meditasjon? Det kan etterhvert gi deg verktøy til å sortere følelser bedre og finne en indre ro. Det vil også føre til at du hører/føler intuisjonen din bedre og da antageligvis kan få noen tips om hvordan stenge av når det trengs.

[xyrea]

Det fungerer ikke.
Jeg tror at en del av oss som vokste opp med disse evnene og som ikke klarer å stenge av opplevde å være "fredsmegleren" i en familie i konflikt. Man kan spørre seg om "denne typen" empati er medfødt eller en godt utviklet "overlevelsesmekanisme". Å gjøre som du foreslår medfører, for meg, bare en større forvirring siden andres følelser fortsatt er der, bare svakere. Det blir da mer vanskelig å skille dem ut, ikke mindre.

Men det er mulig du må lære å stenge av gradvis, siden du har gått så lang tid uten å gjøre det i det hele tatt? Ja, det vil bli verre en stund mens du lærer, men vet ikke om det finnes noe sånn mental 'avknapp' som bare ER der uten at du lager den selv... hvis du ikke er flink til å programmere deg selv fra før, da kan man vel gjøre sånt på veldig kort tid.

[zind]

Jeg vet godt hva det vil si å være hypersensitiv, eller empat om du vil. Jeg vet også veldig godt at dette mest sannsynlig er en ubalanse, spesielt om det er plagsomt i hverdagen.

For hva er vel nytten i å lide i sympati med andre?
Det vi trenger er forståelse og aksept, ikke å ta over andres emosjoner og nærmest integrere de som våre egne.

Antagelig er hjertechakra ditt veldig åpent slik det er hos meg. For vi kommuniserer også med hjertet (hjertet utstråler det størte elektromagnetiske feltet i kroppen). En balansering ved å jobbe med de nederste chakraene som forbinder deg med det fysiske kan kanskje hjelpe litt på, men min personlig erfaring er at man må gå innover i seg selv for å virkelig rydde opp i dette. Slik at du faktisk kan bruke denne "evnen" fornuftig og uten at det tapper deg.

En som er veldig empatisk er ofte veldig kjærlighetsfull av natur. På minus siden kan du si at en slik person lettere kan påvirkes emosjonelt og kan være villig til å ofre seg selv for andres lykke. Slike mennesker vil gjerne oppleve mye lidelse, oppleve det som om andre ødelegger for en, fordi verden hadde vært et fredfult og fantastisk sted om alle bare var så kjærlige og snille som de selv. (Du har sikkert hørt det! "Hvis bare alle var som deg hadde det ikke vært krig og elendighet i verden", den fikk i allefall jeg høre nok til at jeg på et tidspunkt kjøpte den og nærmest integrerte det som en sannhet. hah!) Det hele kan rett og slett ende i en offer rolle som ikke er heldig, for å si det mildt. Undertrykking av egen individualitet.

Først og fremst, hvis du ønsker å gjøre det beste for omverdenen må du gjøre det beste for deg selv. Det er ingen annen vei. Du kan være forståelsesfull og mer til nytte om du kan stille deg tilbake å observere ting objektivt, det betyr med andre ord at du er nødt til å få deg selv ut av veien og ikke automatisk gå emosjonelt inn i alt. Det nytter heller ikke forvente en hel masse, for det å forvente skaper skuffelse når ting ikke går slik likevel, aksept er veien ut av mye lidelse bare i seg selv.

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver, det med bare å vite ting, forvirringen med hva man føler på som er ens eget og hva som faktisk tilhører andre. Vite hva naboen tenker, hva hun skal si og at hun kommer til å ringe. Det uutholdelige med store folkemengder til tider...

Kan ikke si annet enn at det eneste som har fungert og hjulpet meg er å bli mer balansert. Jeg har prøvd alle teknikker jeg har kommet over for å stenge av, men det som måtte til var en dypere forståelse av selvet. Å temmelig ufrivillig også møte min mørke side (takk gud for det!), for så å integrere og bruke det til min fordel etter en lang kamp for å bekjempe det. Oppleve å bli tråkket på og utnyttet på det groveste for alt min snillhet/naivitet var verdt, til en sånn grad at jeg faktisk ikke hadde annet valg enn å sette ned beina og ta et oppgjør med meg selv.

Misforstå meg rett her. Det å gi ubetinget er flott og en sann mesters natur, men det å blande seg inn og tro at andre faktisk trenger din hjelp betyr på et plan at du ikke har tillit til at de har evnen til å ordne opp selv. Det er rett og slett ikke din jobb eller ditt ansvar å sørge for andres lykke enn din egen, og da, først da vil du virkelig se effekten av positiv påvirkning du kan ha på andre - bare ved å være deg selv. Det nytter ikke å stenge av ved å legge et lokk på, dette handler om omprogrammering slik xyrea nevner.

Se på det som ubalanse i det feminine og maskuline, eller ubalanse i ens mørke/lyse natur.
Mye av det jeg har skrevet over står veldig godt forklart i denne artikkelen, som jeg anbefaler på det sterkeste (også de andre artiklene på samme side!)

http://www.calmdownmind.com/integrating ... rk-nature/

[Leetah]

Takk!
Det var nok dette svaret jeg trengte. Godt å vite at jeg er på rett vei, selv om kropp og sjel hyler når jeg nekter å blande meg mer inn i andres problemer. Godt å vite at de fysiske tingene som jeg driver på med nå, som jeg føler et veldig behov for å gjøre kun for min egen del, faktisk kan være en del av løsningen.
Ja. Jeg har hørt den om "bare alle hadde vært som deg." Ja. Jeg SER at dersom jeg er meg selv gjør jeg folk mer lykkelige enn noe annet jeg kan klare å finne på. Ja. Jeg ser at den mørke siden (som også Carl Jung skriver om) er nødt til å bli en større del av livet mitt. Iallefall for en stund.
Igjen - tusen takk.

[TE75]

Ser at tråden er avsluttet, men trenger selv hjelp her. Jeg får stadig sånne følelser og har akseptert at jeg nok er hypersensisitiv, empat eller noe i den retning. En ting er å sortere ut når følelsene kommer, men det sliter på meg å få disse hele tiden og først finne ut hvor nært det er og så prøve å blokke de ut. Jeg vil helst lære meg å sortere og blokke før de kommer så langt. Er det noen som har noen tips der.

[Nattstjerne]

Ser at tråden er avsluttet, men trenger selv hjelp her. Jeg får stadig sånne følelser og har akseptert at jeg nok er hypersensisitiv, empat eller noe i den retning. En ting er å sortere ut når følelsene kommer, men det sliter på meg å få disse hele tiden og først finne ut hvor nært det er og så prøve å blokke de ut. Jeg vil helst lære meg å sortere og blokke før de kommer så langt. Er det noen som har noen tips der.

Sett fokus på noe annet...foreks sett på musikk på ørene,tenke på ting som en ska ha til middag ,sett på dataen..noe du liker å gjøre.Poenget er å styre tankene vekk.Sliter selv med å stenge ut ting av en litt annen sort som foreks ånder og energier/besøk.Vet ikke helt om det var til hjelp men..

[helgemann]

Enig mednattstjerne på det hun sier og foreslår; det kan hjelpe å tenke på noe fint. En fin tur du hadde, en venninne som skapte glede i livet, kraftdyrene dine (tenke på de, og kanskje møte på de), osv.

[Horus^]

Du kan jo prøve å flytte fokuset ifra omverdenen og innover mot deg selv istedet.
Gammel vane er vond å vende, men etter litt tid, så går det seg nok til