Fakta, teori & skepsis ⇒ Skjebnen og kjærligheten

[camillah]

30 år eller ikke.. Hadde du vært lykkelig hvis du hadde vært forelsket i en annen? Så klart er det ikke lett, men hadde jeg vært sammen med en som hadde hatt følelser for en annen så ville ikke jeg vært i det forholdet.. Du blir bedratt bare på en annen måte.. Mener jeg hvertall...

Jeg har tenkt likt som deg alltid, og ment at om man forelsker seg i noen andre så bør man avslutte det man er i. Jeg grøsser ved tanken på at kjæresten min skulle falle for noen andre. Men, hvor går grensa her liksom? Når man har vært sammen med noen i ti eller tredve år, hvor realistisk er det ikke at man på et eller annet tidspunkt kan oppleve å bli i overkant interessert i noen andre? det kan jo være noe som forsvinner omtrent like fort som det kommer om man klarer å holde seg i skinnet, og kan skje selv om man er sammen med verdens mest fantastiske partner.. eller?

Jeg tenker at grensen går der du vil skjule noe. Jeg er ikke så naiv at jeg tror at man aldri får følelser for andre enn partneren etter mange år, men jeg mener og tror det er en forskjell på en crush og en forelskelse. Blir partneren din forelsket i en annen så tror jeg løpet er kjørt, blir h*n betatt er det en annen sak tror jeg. Da bør man jo håpe at dette går over og at partneren er såpass ærlig og sier hvis det skjer noe mer, og kanskje vet selv om dette er noe som går over eller ikke. Dette her skjønte jeg var en voksen person, og da håper jeg han har nok livserfaring til å vite mer av hva han føler. Kan være en grunn til at han aldri har prøvd seg også.. Er en vanskelig situasjon..

[ludoburgero]

For min del skjønner jeg ikke hvorfor det "å få følelser for noen andre" nødvendigvis skulle krasje med den man virkelig elsker... Jeg har da masser av følelser for mine venner!

En ting utelukker ikke en annen.

Er man ordentlig trygg på seg selv, og elsker man virkelig et annet menneske, vil man i mine øyne ikke kjenne behovet - eller lysten - til å legge seg etter noen andre. Fristelser? Jaja, hvis man erkjenner at det er naturlig å være et menneske utstyrt med lyster og fantasier, og noen gang tanker som ikke står i tråd med virkeligheten, så burde det vel ikke være noe problem? Dermed heller ikke sagt at det er så sunt for et forhold å tenke for mye på andre man kanskje begjærer heller. Tvert imot. Jeg kan bare ikke skjønne at det å verdsette noen, være glad i noen, virkelig tillate seg å kjenne på kjærligheten... at det skulle komme i veien for å være i et forhold der man elsker et annet menneske!

Nå har jeg ikke vært gift i 30 år, men jeg er nyforelsket som om det var i går nå, over ett år innover i forholdet jeg er i. Vi holder hverandre av, og jeg ville ansett det som veldig usunt hvis jeg skulle bli oppriktig lei meg for at hun vil se den og den filmen fordi han og han kjekke der er med i filmen. Gudene vet hva som foregår i hodene på folk noen ganger, tenker jeg, og det hadde sikkert vært spennende å visst om. Men noen ganger bør man ikke stille spørsmål om ting man helst ikke vil ha svar på. Og er det mange av de spørsmålene man ikke tør å høre svaret på, bør man vel heller gå i seg selv. Er selvtilliten på plass?

Det er som oftest der det ender for oss alle, meg inkludert. Sjalusi, begjær og eiesyke er ting som kan ramme oss alle iblant. Litt av det er visstnok sunt, mens for mye av det er usunt.
Som alt annet.

Lev og la leve.

Jeg liker det der diktet som jeg ikke helt husker nå...

Det der hvor det konstateres at man ikke kan eie hverandre, men man kan låne hverandre... og så glemme å levere tilbake... jeg tror det ligger mye sannhet i det, og så tror jeg løsningen på mange såkalte "problemer" (snarere utfordringer pga. følelsesmessig handicap, unnskyld uttrykket) ligger i å være mer tro mot seg selv og sin partner. Hvis det dukker opp lyster om å være utro, eller partnerskifte, bør man vel absolutt revurdere det forholdet man er i... for da er det jo tydelig at noe mangler. Hvis man ikke kan være mann eller kvinne nok til å faktisk GI det som mangler der. Er det den andre det står på, så er vel saken klar. Selv om alle har sine perioder der ikke alt er like glimrende og fantastisk. Men så har vi jo tålmodighet da... som kvinnfolka sier: "Ta tiden til hjelp". Som ikke er synonymt med å la ting skure og gå, forresten.

For all del, jeg vet ikke hva jeg kan si. Alle har sin oppfatning om dette emnet, og det er sikkert temmelig betent når det kommer til stykket. Nettopp fordi vi alle er så pinlig like når det kommer til stykke at vi akter å klamre oss til forskjellene for ikke å bli avslørt.

Hva er ditt sanne jeg? Er du lykkelig? Eller er du bare tilpasningsdyktig?

Det er en kjensgjerning at mange forhold bare er basert på vane.
Eventuelt uvane.

Og at mange velger å innbille seg det også, fordi de er en dårlig partner i det forholdet de er i.
Det betyr ikke at de er et dårlig menneske. De kan jo heller finne seg en annen partner som er hakket dårligere enn dem selv, så blir det jo bedre. Eventuelt kan man snu det jeg sa på hodet, så det ikke virker "provoserende" eller noe sånt. Kanskje du er en altfor god partner for det forholdet du er i? Finn deg en som kan inspirere deg og gjøre deg til et bedre og mer komplett menneske!

Kunne vridd og vendt på alt sammen, men det spiller ingen rolle. Det viktigste er at folk gjør seg godt kjent med seg selv før de forsøker å bli så godt kjent med andre at de må leve under samme tak og alt det der. Jeg tror alle som har brent seg kan kjenne seg igjen i det, og alle har brent seg en gang og ti. Iallefall de aller, aller, aller fleste.

Livet er ikke lett. Først skal en finne seg selv. Lykke til med bare dét, liksom...
Jeg liker å innbille meg at jeg vet hvem jeg er, men jeg vokser jo, jeg forandrer meg jo, og noen ganger føler jeg at jeg ikke vokser i det hele tatt. Det er kanskje enda mer frustrerende.
Sannheten er likevel at alt er i forandring, så det er fint å holde sammen med de som vil vokse sammen med en. Det handler om respekt egentlig, så kort og godt kan det sies. Gjensidig respekt.

Også respekt for forandringene. Jeg har ikke noe til overs for utroskap, men hey - jeg mener likevel at det ikke er lett å definere det fordi alle har sine grenser. Slike ting som forhold og preferanser og lover og regler finnes det ikke noen fasitsvar på. Fordi det dreier seg om følelser.

Så nok en gang, det daler på respekt. Det er det det kommer ned til.

[helgemann]

Dette her skjønte jeg var en voksen person, og da håper jeg han har nok livserfaring til å vite mer av hva han føler. Kan være en grunn til at han aldri har prøvd seg også..

Hva vet du om det? En som er utro er alltid utro, som regel. Eller så er han ikke ærlig mer partneren sin om at forholdet deres er gått i stå.

[Lilja]

Jeg tenker at grensen går der du vil skjule noe.

Jeg er både enig og uenig. Når det kommer til handlinger går grensen der, men når det kommer til følelser syns jeg det stiller seg annerledes.
Man kan ikke styre følelsene sine, og i løpet av et langt samliv kan man komme til å treffe på personer som man får en helt spesiell kontakt med. Man kan komme til å dagdrømme, og tenke "hva hvis...?" og kanskje til og med streife tanken på at dette kanskje er verdt å snu opp ned på hele tilværelsen for. Men hvis man lar det bli med tanken, tar et valg om å bli der man er, og dette andre sklir over etter kort tid, hvorfor i all verden skal man belaste partneren sin med det? Personlig ville jeg ihvertfall ha foretrukket å leve i lykkelig uvitenhet.


Til trådstarter: Alt skjer til sin tid! Selv om dere er sjelefrender og ment for hverandre, er det ikke sikkert dere er ment for hverandre akkurat nå. Og utifra det du skriver virker det som om du selv ser at det er for mange faktorer på "imot"-sida.
Dette livet er bare et sekund i evigheten, så du har tid til å vente.

[camillah]

Dette her skjønte jeg var en voksen person, og da håper jeg han har nok livserfaring til å vite mer av hva han føler. Kan være en grunn til at han aldri har prøvd seg også..

Hva vet du om det? En som er utro er alltid utro, som regel. Eller så er han ikke ærlig mer partneren sin om at forholdet deres er gått i stå.

Vet ingenting om det, derfor jeg skrev håper...

[camillah]

Jeg tenker at grensen går der du vil skjule noe.

Jeg er både enig og uenig. Når det kommer til handlinger går grensen der, men når det kommer til følelser syns jeg det stiller seg annerledes.
Man kan ikke styre følelsene sine, og i løpet av et langt samliv kan man komme til å treffe på personer som man får en helt spesiell kontakt med. Man kan komme til å dagdrømme, og tenke "hva hvis...?" og kanskje til og med streife tanken på at dette kanskje er verdt å snu opp ned på hele tilværelsen for. Men hvis man lar det bli med tanken, tar et valg om å bli der man er, og dette andre sklir over etter kort tid, hvorfor i all verden skal man belaste partneren sin med det? Personlig ville jeg ihvertfall ha foretrukket å leve i lykkelig

Enig i det du skriver, følelser er vel noe man ikke har styring over, men da håper jeg jo at man er ærlige om det. Og derfor jeg skrev at jeg tror man kan møte andre når man er i et forhold som man utvikler noe følelser for, håper bare da man vet hvor grensen går og om dette er noe som går over.
Ser ingen grunn til å belaste partneren før man er sikker, skaper mere skade tror jeg, men hvor går grensen henn? Et godt spørsmål som er ulikt for alle..

Dette er som sagt mine personlige meninger..

[Lilja]

men hvor går grensen henn?

Jeg tenker at grensen går ved det punktet hvor du velger å ikke jobbe for å bevare det du har.

Jeg spurte min bestemor en gang hva hun mente oppskriften på livslang kjærlighet var. (besteforeldrene mine møtte hverandre som veldig unge og holdt sammen livet ut)
Svaret hennes var "Det handler bare om å velge seg èn, og få det til å fungere!"

Jeg har tatt det utsagnet med meg, og henter det fram ved behov! For etter 16 år er det ingen tvil om at man trenger den påminnelsen innimellom

[Pink_heaven]

Ble veldig glad da jeg logget inn og så alle svarene, tusen takk alle sammen! Nei, kjærligheten skal ikke være enkel. Jeg får bare være tålmodig og samtidig være åpen for andre, det er vel noe man skal lære av dette. Igjen, tusen takk alle sammen!