Magi og Okkult Praksis ⇒ Hvor begynner man?

[xyrea]

Mange som lurer på dette, så kanskje en tråd med forskjellige ideer ville være interessant? Det er veldig mange måter og ingen av dem er vel riktigere enn andre, men noen passer enkelte bedre.. tror poenget her er å finne ut hva som virker riktig (forståelig) for en sjøl.


Dette følgende er hva jeg mener, taes med så mange kilo salt en føler er nødvendig ,)
Det første jeg ville ha gjort er å finne ut hva noen vet fra før også vise dem det totalt motsatte, bare for at de skal skjønne hvor mange muligheter det egentlig er, og at det de kanskje har hørt er fakta er en mer en teori for noen som følger en spesiell retning. Omtrent alt fungerer like bra og de må sjøl finne ut hva som passer eller ikke passer for dem, å prøve og skremme eller dytte noen i en retning kan fungere til å begynne med men det blir ikke deres retning av at de blir puffa ditover. Selvfølgelig er det en balanse mellom det og å gi råd, siden man nødvendigvis må bruke egne erfaringer for å kunne forklare noe som helst... for eksempel her blir det mye kaosmagi siden det er noe jeg skjønner litt av, hvis de vil vite noe om wicca må de spørre noen andre.

[jeditrond]

Jeg blander også vilt egentlig. Har ingen spesiell retning jeg heller mot utenom at jeg er sterkt inspirert av oldtidens Egypt. Men bruker ikke spesifikke ritualer o.l. derfra, min "religiøse" bakgrunn er jo buddhismen. Jeg har sammen med en venninne hjulpet en kar i gang med sin vei inn i det alternative, jeg kunne bare hjelpe ham frem til begynnelsen av veien. Første skrittet må han ta selv og det har han nå gjort. Da kan vi alltids gi råd og tips om det er noe han lurer på, men det er opp til ham selv om han vil bruke dem eller ikke

[Visenda]

Mitt første råd ville nok vært å ikke åpne en eneste amerikansk bok på emnet før man føler at man har sitt på et tørre, dvs er komfortabel i sin egen måte å gjøre ting på. Da er det mye bedre å se til de gamle svartbøkene. Mange av de norske er digitaliserte og (lovlig) tilgjengelige på nett. Hvis man ikke er komfortabel med at det står Gud, Jesus, Den hellige ånd og Amen overalt i dem, trenger man bare å skifte ut de navnene med slike man selv liker bedre.

[Nephandi]

Jeg er praktisk anlagt og rett og slet så er det vanskelig å upraktisk å finne ut av ting på egenhånd, jeg anbefaler å skaffe seg en god nybegyner bok som for eksempel Modern Magick av Don Kreig eller Wicca a Guide to the Solitay Practitioner av Scott Cunningham og så bare begynne og etter at man har lest denne boken så kjøpe en bok til av en annen forfatter gjerne med et annet system og fortsette slik til man har fått kunskap om mange forskjellige felter, så kan man spesialisere seg om man ønsker.

[Ankh]

Svarer kun for min egen del, men jeg samlet info i en perm og byttet fortløpende ut infoen slik at den ble mer presis og spisset inntil jeg hadde en ok oversikt. Det hjelper også å bli med i en gruppe (eller starte en selv) med andre som er intr i noe man liker.

Videre, etter talløse timer på nettet så har jeg samlet noen nettsider som er bra (for meg) og tatt skritt for skritt videre.

For meg så har også foredrag, innspill, forklaringer osv innimellom fjernet vegger og tak i det infohuset jeg bygger opp slik at man må revurdere ting.

Jeg ville startet med å plukke ut tema man liker, google etter info om de temaene, bruke det man plukker opp i diskusjoner (som på dette forumet) og gradvis bygge opp forståelsen.

[ludoburgero]

Søke sannhet er som å sette på en b-film med skyhøye forventninger.

Livet skjer hele tiden, er aldri på pause, og en kan verken lese seg klok på det eller søke andres innfallsvinkler og avhandlinger. Det en kan gjøre er, som du på en slags måte sier, å filtrere ut selektivt det en vil tro på eller ikke. Altså, ta opp til vurdering og gjøre opp sine meninger basert på hva man tør og/eller gidder å kjenne etter på.

Viktigst av alt er det å være direkte mistroisk, skeptisk, motvillig, kritisk, deterministisk og dømmende.
Hvis ikke begår man ikke åpenbare feil som man siden lærer av, og blir man for åpen vil man til slutt akseptere at alt henger sammen på måter som er så komplekse at vi aldri vil forstå det, og dersom man forstår det vil man føle seg begrensende ovenfor seg selv, og man vil dermed renne ut i eteren som en forvillet hare som løper febrilsk etter gulrothologram i en roterende, mekanisk åker. Siden vil man ende opp med så stor selvforakt når man føler seg bedratt og handlingslammet, at man begynner å tvile på den frie viljen. Man begynner gjerne å si ting som "kanskje det er meningen?", og ikke bare prakker man på seg selv denne hardtslående aksepten av ting som de bare er (og viktigst av alt, er ment å være), men man forgriper seg på andre med denne snikmisjoneringen også. Smetter det inn i peptalken og venter på applaus og begeistring, på en måte. Javisst, alle vil forstå at ting bare er som de er! Noen er ment for å få kreft, bestemor måtte bøte med livet fordi det var meningen, og søstera di som døde av overdose, kusina di som døde i bilulykke, og de fattige kidsa i Waka-Waka-Tamina-land som døde av sult... kanskje det bare var skjebnen! Eller er det bare når positive ting skjer at det er lov å si?

Ja, mennesker gjør mye rart. De driver en sannhetssøking som blir for stor til å håndtere fordi livet rommer så mye. De er så vant med å måtte forholde seg til ting. Så de kategoriserer andre mennesker og seg selv... "Jeg ER ateist... jeg ER kristen... jeg ER troende... jeg ER skeptiker". Og så søker de seg likesinnede, men så blir de redde for å ikke være unike nok, og så skifter de beite igjen når de først er kommet nærmere sannheten enn noensinne. De får kallet gang på gang. Halleluja så frelste og høye på et eller annet. Noen gidder bare ikke. De skal få høre det, tro. Men alt i alt så dreier det seg om at mennesker begrenser sine egne muligheter, de elsker ikke seg selv eller hverandre nok, de er grådige, de konkurrerer, de tenker på status, de gir etter for press, de er flokkdyr, og de vil aldri ende opp med å finne sannheten.

For hva er vel den? Jeg har spurt, som fire hundre og sytten milliarder mennesker før meg, om hva som er meningen med livet - og jeg tror egentlig ikke den finnes. Den er like barnslig som julenissen. Vi må fylle livet med den meningen vi vil, og jeg tror for all del vi IKKE må ta det som en mening i det hele tatt. Vi må heller bare leve dette forbanna livet, der vi er begrenset til de fysiske hindringer vi har, selv om vi fint kan fly med maskiner fremfor vinger, der vi kan manipulere omgivelsene på molekylært nivå og der vi har utviklet så og si alt vi kan i salgsøyemed der vi faktisk kunne ha skapt et paradis på jord om vi bare hadde kjent mer på nestekjærligheten som vi alle oppriktig er født med evnen til, men forsømmer den i grådigheten, maktens og den hellige valutakursens navn. Fordi?

Hva faen er vel vitsen. Uten spørsmålstegn.

[Nephandi]

Jeg mener det er en balansegang i ting, blir man for åpen go godtar alt man hører så kaster man bort mye tid på tull, men blir man for skeptisk så går man glipp av mye visdom, som med alt annet så mener jeg at målet må være en gyllen middelvei mellom skepsis og åpenhet.

[ludoburgero]

Ja, det er sant! Å være middelmådig er det beste i alle tilfeller.

I Norge er det slik formelig overalt; både med tanke på kjønnskvotering og holdningene til folk som sier til barna sine: "Bare du gjør ditt beste, så er det godt nok!". Gjennomsnitt er Gud.

[Nephandi]

Middelmådighet og å finne den gyldende middelvei er ikke den samme ting. Middelmådighet er mangel på ambisjoner, å finne den gyldende middelvei er å si alt med måte, at ja man kan godt kose seg med et glass vin men ikke drikke seg dritings hver dag eller i dette tilfellet man bør ikke tro alt man hører men heller ikke være helt lukket for alt heller. Jeg er ikke for middelmådighet, jeg er for å alltid steve for å bli det beste man kan bli, men det har ikke noe med den gyldende middelveil eller ikke, den gyldende middelvei handler om å ikke gå til de ekstreme ytterpungter i en sak.

[ludoburgero]

Altså, du sier det åpenbare og så legger du en hel masse i de definisjonene selv.

Gyllen middelvei høres sikkert finere ut enn middelmådig. Strengt tatt er det bare to sider av samme sak, der førstnevnte er noe man trives med eller finner for eget velbefinnende. Du kan gjerne snakke det vekk, men man kan kalle ei spade for ei spade.

[Nephandi]

Nei her tar du rett og slett feil, den gyldende middelvel er å finne en vei mellom to ekstremer, som for eksempel la oss si invandringsprsmålet, ytterkatene vil da være de som vil kaste ut alle med utenlandskopprinnelse og sperre grensene og de som vil ha fri invandring uten noen from for kontroll, en gylden middelvei vil da være å mene at ja vi bør tilate innvandring men bare av de som virkelig trenger vår hjelp for eksempel og de som kan arbeide og være en resurs for landet. Middelmådighet er å akkseptere at en selv og andre er mindre enn det man kan være, å holde flinke barn tilbake på skolen for at alle skal være like det er middelmådighet.

Du henger deg opp i ordet middel her, men de to utrykkene har ingenting med hverandre å gjøre, det blir som å si at kaken fattigmann er viktig for det politiske spørsmålet om velferd fordi den har fattig i navnet.