Noe fjasete overskrift, men joda - her er vel på en av de mer konsise måtene jeg klarer å beskrive
hva jeg tenker om det paranormale, det åndelige, det skeptiske og det som er.
Her er min versjon av å sitte på hele sannheten.
Først og fremst skal du aldri betvile eller forhåndsdømme andres erfaringer og opplevelser, eller avskrive dem som fantasi før du virkelig har gått inn med en oppriktig intensjon om å søke og forstå det du får presentert. Det folk deler på forumet er en gave; hvert skrevne ord og setning er det mennesker som ønsker å kommunisere ut til andre. Det er ubetydelig om kun likesinnede eller kverulanter som leser det. Ingen med respekt for seg selv vil sette seg i en slik bås, og ethvert menneske har godt av å bruke kritisk sans - selv om det gjelder ting de har en forkjærlighet for, og ingenting skal slippe unna det selvkritiske filteret for når og hvordan en vurderer andres historier.
Du skal være takknemlig for at noen gidder å skrive her, sagt med andre ord. Du skal ikke være kravstor til innholdet og dets form. Du skal ikke tro at folk er her for å søke oppmerksomhet, for selv om de tilsynelatende gjør det, bør du alltid ta i betraktning at deres innfallsvinkel kan være noe annerledes enn intensjonen var i utgangspunktet; alle mennesker har en tendens til å formulere seg og bete seg etter anretningen. Hvis miljøet her inne virker som å ha stor takhøyde for selvforherligelse og fordømmelse, side om side, så kanskje det er noe i det - eller kanskje det er øynene som ser, som som vanlig avgjør brorparten av det. En bør vel helst være i stand til å skjønne enkelte prinsipper som angår lytting før man iverksetter den vanlige autonome responsen.
Når det er sagt; hvor mange ganger tenker du gjennom at du kanskje selv har bygget opp et nærmest skuddsikkert syn, der du egentlig har latt deg selv overbevise selektivt av det du har latt deg ledes mot, der du jada - helt sikkert - har hatt en feide med deg selv og dine tidligere overbevisninger, møtt deg selv i døra, åpnet horisonter og hva det enn måtte være. Tror du at det finnes noe endelig mål i det hele? Noe statisk som fra A til Å gir deg privilegier utover det andre mennesker har? Tror du virkelig at noe som helst egentlig er så hierarkisk? Det jeg prøver å si er ikke at man kan avkrefte det, men at man bør stille spørsmål på hvordan man selv griper an en diskusjon og anser troverdigheten i det man leser. En vurdering er kanskje ikke en respektabel og/eller konstruktiv vurdering når man rammes av inngrodde mønster man ikke er klar over selv, på basis av at man er vant med å være kritisk til en begrenset grad, eller for den saks skyld er åpen som et avsluk i toalettet hvor både rusk og rask passerer til enhver tid. Et tankekors?
Fra en nikjedelig introduksjon av mitt syn på måter å diskutere på - til mitt syn på det åndelige:
Hva er ånd?
Jeg tror det er iboende oss alle. Trærne, fuglene, menneskene, hundene, gresset, skyene, støvet, sanden, bølgene. Det er en kraft som kanskje omfavner både kreativiteten, gnisten, gløden, kjærligheten, interessen, gleden, lykken, sorgen, dysterheten, skumringen, lyset, det som spirer, det som lever - det som puster og ånder.
Hvorfor så mystisk?
I generasjoner, vel, helt sikkert siden tidenes morgen, har mennesker vært opptatt av mystikk. Spør du meg dreier det seg vel om kunsten til å kunne forholde seg til noe på en distansert måte, hvor man tar et forsiktig møte med det fremmede og innrømmer en viss frykt for det.
Eller høres det fremmedlig formulert ut?
Tenk etter... hvor mange ganger har du ikke satt på en grøsser nettopp fordi du ville bli litt skremt? Litt sjokk på kveldingen der du koser deg med noe rikt på kalorier for å ytterligere heve adrenalinnivået ditt der du sitter trygt i sofaen og lar deg forledes av dunkelheten der forutsigbarheten skal sette deg i en sinnstilstand av herlig frykt-og-trygghets-symbiose.
Jeg tror fremmedfrykt er, kort fortalt, et hinder for utvikling - men samtidig et nødrop for overlevelse. Det kjente og det trygge gir oss følelsen av å være. Det ukjente og mystiske gir oss følelsen av å vokse. Hva kan vi lære uten at vi ikke vet det fra før av..?
Helsekost og velvære; åndelig sunnhet - kropp og sjel
Det er vel ikke helt urimelig å trekke paralleller mellom helsekost og det alternative, for å være veldig diffus og generøs på generaliseringen nå, for jeg tror det har sine klare årsaker.
Kroppen er ditt tempel, og vi kan vel alle enes om at man blir hva man spiser, at det er en stor sammenheng med kosthold og resten av både psyke, sinn eller hva man vil kalle det, og kroppen rent fysisk. Vi ser ut til å stadig vekk glemme at det å ty til forlystelse og stappe i seg på godsaker ikke alltid er så bra for kroppen, selv om det kan gi umiddelbare resultater i mental velvære. Aldri undervurder sjokoladens kraft!
Vi har heldigvis idag mange alternativer til halvfabrikater, og ofte til en overkommelig pris, sett i forhold til hva faktisk vanlige matvarer koster her til lands. Skal det virkelig være nødvendig å overprise sunnhet? Skal et sunt kosthold være forbeholdt eliten? Nei, vi må slutte å tenke tøvete og tåkete - vi må tørre å kalle en spade for en spade, innrømme vår egen svakhet, og være mer selvkritiske; for det vi snakker om er da vitterlig TILGJENGELIGHET?
Mennesker ser ut til å ha en tendens til å ville at absolutt alt skal være lett. Enkelt.
Noen virker ut som å glemme at for at noen skal ha det enkelt må de enten gjøre store omvendinger på privat plan, eller så må noen andre gjøre jobben for dem. Hvilken pris vil de betale?
Det er faktisk fullt mulig for mennesker å dyrke sin egen mat og skaffe seg gode forhold til dette. Hvorfor vil man plent bo i byen? Da er vi igjen tilbake på tilgjengelighet. Sunn mat bør selvfølgelig koste mindre, det er jeg enig i, men alle kremmere vet at det går an å sette en minstepris for omtrent hva som helst. Hvis vi skal tenke på tilgjengelighet og gjøre oss nok en gang avhengige av andre og hverandre, javel, så må vi fortsette å kjøpe økologiske produkter til prisen blir ytterligere nedjustert. Det finnes alltid nok av mennesker som skal sko seg på DIN elendighet.
Ikke minst kvakksalvere og helsekostforhandlere. De tar gjerne 700% av prisen du får det til andre steder. Aldri undervurder internettets gunstige løsninger heller!
Jeg har stor tro på et variert kosthold. Utover dette har jeg ingen grunn til å fortelle folk hva de skal spise. Jeg har nemlig enda større tro på friheten til å velge, og at folk skal få bestemme over sitt eget liv. Det må jo være en av de triveligste oppgaver man kan få her i livet:
å finne utav hvordan man skal leve det, og hva man kan spise. Mat er både nødvendig og godt!
Ingen grunn til å pine seg selv med mindre man faktisk blir syk. Selvdisiplin er jo greit, men kun hvis det er til et formål. Man bør være lykkelig eller i det minste fornøyd først. Ha selvtillit.
Sukker? Kjør på, for min del!
Er du feit og stygg? Er du kvisete? Har du diabetes? Anorektiker? Lat? Doven? Udugelig?
Hva med å trøstespise en sjokolade - det kan gjøre alt mye bedre!
Spøkelser, UFOer, ORBer og tidsreiser:
Noen ganger ønsker man å tro på noe. Vi vil overbevises, få en ny glød, prøve noe nytt.
Det er mye som virker spennende, og det trenger ikke føles så veldig ukjent eller fremmed, som jeg var inne på tidligere. Det kan hende vi har fått plantet idéer i oss fra populærkultur, vi har sett aliens på TV, men svært ofte vil vi gjøre det til NOE EGET - så fornekter vi oss det faktum at vi innbiller oss ting. Vi overvurderer vår egen avmakt, bader og plasker i vår egen frustrasjon over noe nytt og episk som kan forandre livet vårt totalt, og undervurderer samtidig vårt selvkritiske sinn. Fordi vi simpelthen ikke har lyst, eller det er lettere å la være.
Noen ganger ønsker man ikke å vurdere muligheten for at man tar feil engang.
Med det sagt: både UFOer, spøkelser, ORBer og tidsreiser eksisterer.
Dette var ikke et forsøk på å avkrefte det. Alt dette skjer stadig vekk.
Vi har bare ikke gjort oss åpne og mottakelige nok, som en typisk troende ville sagt
("en typisk troende" er i dette tilfelle en referanse til en fiktiv person, ettersom jeg ikke opererer med slike definisjoner på saklig vis - jeg vil bare ta det for å illustrere et poeng).
Åpenhet!
Hva er det egentlig? Hva vil det si å være åpen?
Jo, det er ganske enkelt det jeg skal frem til med innlegget mitt fra starten av.
Noe som er svært så bemerkelsesverdig er at folk ofte ser på det omvendt; de tror at åpenhet innebærer å være ukritisk, på en eller annen merkelig måte har dette resonnert som logisk i hodene blant folk som både er "typisk troende" og "typisk skeptiske". Vel, noen av de typiske.
Hva kjennetegner det da å være åpen? Fortell meg nå snart, jeg klikker!
Jo, nå skal du høre gutten min. Eller jenta mi. Eller skeptikeren min.
Det som er poenget er å være i stand til å vurdere noe som har overgått dine egne begrensninger og forhåndsdefinerte virkelighetsrammer. Ditt konsept av realiteten slik den er, er i ALLE tilfeller svært begrenset. Vi begrenser den nemlig alle sammen - med definisjoner - og disse definisjonene ønsker vi ikke å tøye ut i det uendelige, da en definisjon i så måte ville miste sin opprinnelige betydning. Sagt med andre ord; gjennom språket, skaper vi vår virkelighetsoppfatning!
Når du så stiller deg åpen for å lytte til andres opplevelser, innebærer ikke dette at du forfaller fra dine egne prinsipper. Slapp av, gi slipp på frykten, gi slipp på deg selv for et lite øyeblikk. Det å lytte er ikke bare å høre. Ikke bare å høre etter heller. Det er litt mer, jeg har empiriske bevis på innerlomma!
Til syvende og sist vil jeg nok si om åpenhet, som med toleranse, og rasisme:
Vi kommer aldri helt i mål, aldri vil alle kunne bli helt fornøyde, og sånn er det bare.
Noen vil til og med misbruke det og kalle folk trangsynte selv om de er aldri så hippiepsykonaut.
Det var noen av mine tanker rundt dette.
Jeg er veldig takknemlig for innspill.
OM det er alt som skal til?! Starten på dialog?.. La han ha world disney en dag for seg selv... no i den duren 