Fakta, teori & skepsis ⇒ Skepsisme er åpenhet

[Astarte]

Mye kan forklares vitenskapelig, jeg elsker selv å få ny kunnskap og bli tvunget til å revurdere.

Mitt poeng er at det er utrolig mange kategorier innen det paranormale. Noen tror jeg mer på enn andre, og noen virker bare helt "fjerne" innen min virkelighetsoppfatning. Vi forsøker alle å få ting til å passe mot det vi allerede har erfart, derfor har vi så forskjellige bilder av hvordan vi ser på ting.

En ting vet jeg. Og det er at ingen egentlig vet alt.

[Moonstone]

"Alt jeg vet er at jeg ikke vet noe" - Sokrates

[Sataci]

Arven: Jeg har ikke sagt at jeg har noen vansker med med at folk bruker intelligensen og tenker selv. Så det var en fin liten vri på det jeg sa.

Jeg tviler ikke på at folk har hatt opplevelser de ikke kan forklare. Jeg tviler på dem når de begynner å komme med påstander. Om de ikke kan begrunne påstandene sine med beviser, så er viktig å være åpen for tolkninger. Dette gjelder begge veier. Skjønner du nå hva jeg mener?

At du ikke har møtt på en skeptiker som åpner døren, betyr at du antageligvis møter flere fornektere enn skeptikere. Og det er to veldig ulike ting.
Men du har jo møtt en skeptiker nå som åpner døren...

Men slik du ordlegger deg til meg, er slik du ikke vil at fornektere skal ordlegge seg til deg. Du sier at du blir fortvilet over å bli stemplet som tullete om du tror på overnaturlige ting, vel...du stempler jo like hardt tilbake. Det er jeg som er tullete i denne saken fordi jeg ikke tar alt for god fisk, stemmer ikke det? Du har stemplet meg som en person som har vansker med å godta at folk kan tenke selv, du stempler meg som en person som kun kan godta forklaringer om de er enig med meg, du stempler meg som en lukket person. Og det selv om jeg allerede har forklart at jeg også tror på det overnaturlige.
Jeg har ennå ikke stemplet deg som noe som helst. Jeg tror du bare har møtt på feil personer som har gjort at du føler deg slik du gjør. Og jeg har heller ikke tvilt på at du mener du har hatt merkelige opplevelser.
Vær forsiktig med stemplet, om du ikke vil ha det på deg selv.

[ludoburgero]

Slike stempler er kanskje noe man påfører andre. Jeg har tilgode å se et menneske kategorisere seg selv som enten-eller.

Man har muligens et behov for å plassere andre i en bås der man føler man har litt oversikten over hva man kan forvente av dem. Ellers føler man seg utrygg, og vet ikke hvordan man skal forholde seg til dem.

Jeg har fått et navn av mine foreldre, og det navnet bærer jeg med de assosiasjoner folk måtte ha til det. Hadde jeg tatt høyere utdannelse hadde jeg også fått en tittel folk hadde assosiert meg med. På jobben min har jeg en tittel, jeg har hatt andre titler, og dersom jeg hadde vært arbeidsledig hadde folk assosiert meg med andre arbeidsledige. Det finnes negative ladninger over enkelte ord; vi kunne for eksempel i et slikt tilfelle kalt meg arbeidsløs, og selv om man kanskje vil mene at "det er det samme som arbeidsledig", vil kanskje noen flere synes "arbeidsløs" virker mer negativt. Det finnes altså mange synonymer, vinklinger, og ikke minst substituttord - for stemplene vi omgir oss med. Det kan vi vel være enige om. Men på nettet kan man gi seg selv hvilken tittel og hvilket navn man vil.

Det jeg skal frem til etter å ha blåst ifra meg disse selvfølgelighetene er dette:

Hvis man har forventninger i det hele tatt til noen andre enn seg selv, føler man seg ikke da i utgangspunktet en smule utrygg på seg selv? Jeg tenker på utsagnet ditt ovenfor.
Noe jeg er veldig enig i, forsåvidt.

Jeg har ingen filter eller grenser for hvordan jeg ser på meg selv i forhold til andre. Selvfølgelig inntil det sier stopp fordi jeg ikke er bevisst på det selv. Ingen tabuer, og ingen forestillinger og fantasier slipper unna hvis jeg først går inn for å tenke etter. Dette kan både kalles min utrygghet på meg selv, eller min trygghet. Min svakhet og min styrke. Alt etter hvordan man ser på det. Så spør jeg (selv om jeg er enig), men; HVA INNEBÆRER DET Å VÆRE TRYGG PÅ SEG SELV?

Det er jo, når vi tenker etter, et svært diffust begrep. Egentlig snakker vi jo om følelser og kanskje til og med prestasjonsangst i øyeblikket. Det trenger ikke være noe konstant, det trenger heller ikke være forbundet med selvtillit. En person kan stole på seg selv i veldig stor grad (les: selvtillit) på svært mange felter med veldig stort spekter, men den minste lille overraskelse kan gjøre hvem som helst uforberedt og virke lammende. Ingen kan alt.

Jeg gjør det selv, men jeg streber etter å være mer forsiktig med å kategorisere folk som trygge eller utrygge på seg selv. Når det er på grasrotplan, og det hemmer folk i flere situasjoner... ja, kanskje situasjoner flest... så vil jeg nok ikke nøle med å bruke definisjonen. Men det kommer ingenting godt utav det. Det viktige er å tørre og prøve, være seg selv.

Noe som er veldig gjeldende i denne diskusjonen.

For her snakker vi om begrensninger;

enten det er begrensninger for hva folk tør å skrive "og stå for", eller det er snakk om andres måte og trang/tendens til å kategorisere dem. Begge deler også. Men til syvende og sist snakker vi om... (vær forberedt på newsflash! sjokk!) ...DISKUSJONENS EGNE BEGRENSNINGER!

*tada*

For det er resultatet. Kjekling, kverulanse og spydigheter. Og forsvar for "sitt ståsted".

Alt dette kunne vært unngått om man ikke trengte å måtte forsvare seg.
Eller følte at man måtte det, rettere sagt.

Jeg har ikke lyst å henge ut noen, ikke på en god måte heller, men vi har noen her inne som evner å ta avstand fra slikt. Jeg er ikke en av dem, siden jeg er så impulstrigget på ting som angår mitt eget behov for å bli hørt og "ikke misforstått", som er min egen svakhet og selvydmykelse som virker uunngåelig. Jeg har en oppfatning (eventuelt misoppfatning) om at man nødvendigvis er arrogant om man skal være upåvirket av det andre sier, og at man dermed omgir seg med likesinnede, og blir en "goass i klubben". Jeg liker ikke tilhørighet som går på separasjon, jeg er veldig opptatt av å være inkluderende. Derfor har denne tråden en appellerende overskrift, men samtidig så virker det som intensjonen faktisk er å bare skape ytterligere splid.

Det trenger ikke være slikt i det hele tatt, for jeg vet ingenting om intensjonen til trådskriver.
Så der vil jeg gjerne innrømme at jeg tar feil - men ingenting kan forhindre resultatet...

Annet enn at folk går i seg selv og tenker at dette ikke er en konkurranse, men en diskusjon.

En tanke bare: Når man føler behovet for å forklare andre hvor de "hører hjemme". Kan man ikke bare spørre? Mulig man slipper at andre møter en med piggene ute i fullt forsvar? Kan det være mulig at man da kan få en mer fruktbar diskusjon?

Det er nettopp det jeg også mener. Dessuten er det ikke bare en tanke, det er en storsinnet tanke, for det betyr at du også vil se noe mer. Dessverre tror jeg faktisk det finnes noen som vil like at det er en slik pågående krig. Lediggang og kjedsomhet, vet du.

En kan vel bare spørre seg om ikke det blir slik at når livet blir for enkelt og utfordringene blir for små, vil man gjøre alt man kan for å skape litt liv og røre, og om ikke dét konseptet også har rammet dette diskusjonsforumet som så mange andre rundt på nettet. Tross alt er man bare et selvvalgt nick på et forum, der man ikke viser trynet sitt engang, og det er jo viktig å hevde seg slik at man kan komme nærmest en virkelighet i dette virtuelle landskapet og virkelig få følelsen av å faktisk ha en identitet? Det er noe slikt jeg tror skjer...

[Sataci]

Asbjørn forklarer dette ganske greit.
Han har hatt opplevelser han ikke kan forklare. Og det respekterer jeg. Det er uvisst hva som skjedde, og han syns kanskje det til og med var ekkelt å oppleve.
Og jeg tviler ikke et sekund på det.

Men du hører ikke han si at han møtte et spøkelse, en ånd eller hva det måtte være. Han sier at noe skjedde, men han vet ikke hva det var. Og med det har han min fulle tillit, pga at han tar høyde for to retninger: Han kan ta feil, og han kan ha rett. Men siden han ikke vet hva som skjedde, hører man heller ikke at han påstår ting i hytt og pine.
Og på det viset tilfredsstiller han min skeptiske natur til det fulle.

Man kan begynne å stille spørsmål rundt hendelsen, men man må også ta i betrakning at hjernen ikke er i fysisk stand til å erindre minner 100%, så ting kan komme ut feil. Men jeg føler ikke at jeg har noe behov for å spørre han ut, siden han allerede har bekreftet at han ikke vet hva denne opplevelsen var. Da er det mer spennende å høre han fortelle om det, enn å stille masse spørsmål. Det er jo skøy å fundere i hva det kunne være for noe merkelige greier.

Selvfølgelig kan folk kalle det for ånder og spøkelser i mangel på bedre ord, og det er det mange som gjør. Men det er forskjell på å si: "Jeg så en ånd". I motsetning til "Jeg tror jeg så en ånd."

[Sataci]

Bah!
Jeg skrev mens det kom flere utsagn...

Min intensjon med denne tråden, er bare å oppklare forskjellen mellom skeptikere og fornektere.
Syns kanskje mange skeptikere har fått unødvendig hets når de stiller spørsmål rundt ting fra mennesker som ikke forstår forskjellen mellom dem og fornektere.

Det vil alltid dra seg til andre ting når man diskuterer.
Og det er kanskje det som sår splid? Ikke vet jeg.

Jeg vil ikke si man føler seg utrygg på seg selv når man har forventinger til andre. I enkelte situasjoner...ja kanskje. Men f.eks. en arbeidsgiver må ha forventninger til sine arbeidstakere for at bedriften skal gå rundt. Det går jo ikke på utrygghet til seg selv.
Men kanskje det er litt utenfor det du mener ludoburgero? Vet ikke om jeg forstod den rett.

Jeg også har en svakhet med det at jeg ikke vil bli misforstått, og derfor kaster meg ut i diskusjoner med andre om alt mulig. Men jeg er klar over det, og forsøker å ikke la meg friste. Denne diskusjonen skulle jo ikke handle om meg eller andre på et personlig nivå. Jeg var mer interessert i å vite hva folk mener rundt definisjonene nevnt ovenfor.
Jeg mener fortsatt at skepsisme er åpenhet, og jeg håper flere vil tenke over dette når de uttaler seg. Kanskje man får flere skeptikere istedenfor fornektere?

[xyrea]

Asbjørn forklarer dette ganske greit.
Han har hatt opplevelser han ikke kan forklare. Og det respekterer jeg. Det er uvisst hva som skjedde, og han syns kanskje det til og med var ekkelt å oppleve.
Og jeg tviler ikke et sekund på det.

Men du hører ikke han si at han møtte et spøkelse, en ånd eller hva det måtte være. Han sier at noe skjedde, men han vet ikke hva det var. Og med det har han min fulle tillit, pga at han tar høyde for to retninger: Han kan ta feil, og han kan ha rett. Men siden han ikke vet hva som skjedde, hører man heller ikke at han påstår ting i hytt og pine.
Og på det viset tilfredsstiller han min skeptiske natur til det fulle.

Man kan begynne å stille spørsmål rundt hendelsen, men man må også ta i betrakning at hjernen ikke er i fysisk stand til å erindre minner 100%, så ting kan komme ut feil. Men jeg føler ikke at jeg har noe behov for å spørre han ut, siden han allerede har bekreftet at han ikke vet hva denne opplevelsen var. Da er det mer spennende å høre han fortelle om det, enn å stille masse spørsmål. Det er jo skøy å fundere i hva det kunne være for noe merkelige greier.

Selvfølgelig kan folk kalle det for ånder og spøkelser i mangel på bedre ord, og det er det mange som gjør. Men det er forskjell på å si: "Jeg så en ånd". I motsetning til "Jeg tror jeg så en ånd."

Mulig jeg tar feil, men kommer ikke dette veldig an på hvordan den personen presenterer ting akkurat der og da (noe som kommer an på sammenhengen), heller enn hva de egentlig mener? Hvis det er greit så lenge de legger til 'tror' + 'kanskje' hele tiden? Jeg gjør dette alt for mye sjøl og må ofte gå over og fjerne halvparten.. mens andre kanskje bare antar at alle vet at de er åpne for at de kan ta feil, og ikke gidder å drive og nevne det omatt og omatt.

Eller at de legger til 'tror' for å ikke bli angrepet/evt dropper det for å passe inn med de man snakker med. Jeg tror folk gjør en del sånt uten å tenke over det sjøl, uten at de mener å lure noen. Kanskje.

[Sataci]

Det er fullt mulig xyrea.
Hvordan folk forklarer ting kan føre til misoppfattelser og stempel man ikke fortjener.
Det er slikt som kan skje dessverre. Og feilen kan ligge både hos sender og mottaker.
Tror ikke det er til å unngå. :-/

Enkelte vil jo verge seg fra å si ting fordi de de vet de risikerer å bli misforstått. Men det er på en måte en sjanse man må ta. Jeg skulle kanskje ønske folk var litt snillere med hverandre på nett, ettersom det er en trend å kaste mest mulig møkk rundt seg. Folk kan jo bare logge av og gjemme seg bak en skjerm. Folk ser ut til å like å vrenge av seg dritt som kan såre andre.

Det er jo kanskje kjedelig å måtte repetere seg, men om man velger å utelate enkelte ting fordi man ikke gidder å skrive det igjen, så kan det lett skje misforståelser. Å bare lese hva en person skriver, og ikke ha noe å kroppsspråk å lese ved siden av, er egentlig veldig vanskelig.
Det er ikke lett å se om noen lyver eller overdriver, eller om de sier ting de ikke mener.

Forstår hvor du kommer fra. Det blir mye repetering, og da er det kanskje lettere å bare holde seg til "sine egne" fordi man ikke orker å forklare så mye rundt det man mener. Det kan være litt farlig, fordi man ikke lenger får input fra andre som ikke er enig med deg. Og man kan havne i en sånn "jeg har rett"-ond sirkel.

[xyrea]

Forstår hvor du kommer fra. Det blir mye repetering, og da er det kanskje lettere å bare holde seg til "sine egne" fordi man ikke orker å forklare så mye rundt det man mener. Det kan være litt farlig, fordi man ikke lenger får input fra andre som ikke er enig med deg. Og man kan havne i en sånn "jeg har rett"-ond sirkel.

Det er en annen ting, man skal være ganske trygg før man orker å diskutere noe som kan være både veldig usikkert og personlig med folk som man i utgangspunktet tror vil tenke 'gal', eller begynne å bortforklare hele greia.

[ludoburgero]

Min intensjon med denne tråden, er bare å oppklare forskjellen mellom skeptikere og fornektere.
Syns kanskje mange skeptikere har fått unødvendig hets når de stiller spørsmål rundt ting fra mennesker som ikke forstår forskjellen mellom dem og fornektere.

Godt å se at bemerkningen din! Jeg synes også det, men har kanskje en annen innfallsvinkel:
Det er mange som kaller seg skeptikere, men er egentlig fornektere.

Sett bort ifra det, er vi enige, men kanskje vi er enige om det også? Hva sier du?

Det vil alltid dra seg til andre ting når man diskuterer.
Og det er kanskje det som sår splid? Ikke vet jeg.

I noen tilfeller er det absolutt årsaken, i andre tilfeller ikke. Jeg er av den oppfatning at det som oftest oppstår splid når folk vil forsvare seg fordi noen har gått til et fundamentalt angrep på deres tro ved å f.eks.(!) latterliggjøre den. Når vi har liker-knapper istedenfor å gi vår ærlige mening om hva vi synes, kan dette bidra til en oppryddende effekt hvor man eliminerer vekk "jeg er enig!"-innlegg og andre innholdsfattige kommentarer, men man får ikke luket vekk problemet med at det oppstår en "for-og-imot"-opplevelse av tema heller, og innleggene som dukker opp.

All forenkling og oppfordring til et svart-hvitt-syn vil også bidra til splid.

Noen anser dette som ryddig, mens andre ser på det som meningsløshet, der det er om å gjøre og komme med det sterkeste standpunktet, den største overbevisningen, den morsomste latterliggjøringen (parodi, satire, sarkasme, etc.), eller bare lire ifra seg stråmannsargumenter for provokasjonens skyld i seg selv. Det finnes lite konstruktivt med et sånt grunnlag.

Jeg vil ikke si man føler seg utrygg på seg selv når man har forventinger til andre. I enkelte situasjoner...ja kanskje. Men f.eks. en arbeidsgiver må ha forventninger til sine arbeidstakere for at bedriften skal gå rundt. Det går jo ikke på utrygghet til seg selv.
Men kanskje det er litt utenfor det du mener ludoburgero? Vet ikke om jeg forstod den rett.

Jo, jeg er til dels enig. Men arbeidsgiveren da... for å ta ditt eksempel...

Han vil jo ha disse forventningene fordi arbeidstakerne er underordnet hans ansvar. Hans lojalitet mot bedriften går igjen på hans renommé, og prestasjonene til dem som er underordnet ham vil hvile på hans skuldre uansett. Så det går ikke an å isolere noe ute av kontekst her; arbeidsgiveren er avhengig av at arbeidstakerne gjør jobben sin, og hvis han har store forventninger til dem gjenspeiler det hans tillit til dem. Alt dette går begge veier; en ansvarlig og proffesjonell arbeidsgiver vil slappe mer av og være "mindre utrygg" (eller mer trygg) på både seg selv og sine underordnede. Er det enkelte arbeidstakere som ikke gjør jobben sin bra, vil det få konsekvenser for bedriften som en helhet. Har arbeidsgiveren respekt for sitt arbeidssted og yrkesstolthet, vil han derfor gjøre noe med problemet - fordi det gjør ham utrygg.

Gjøre beslutninger og være løsningsorientert vitner om trygghet. Ikke bare for andre som ser det utenfra, men også for den som tar disse beslutningene. Tross alt så speiler vi oss i andre, og vi gir respekt og har forkjærlighet for de sidene vi kjenner igjen i oss selv, når vi blir fascinert/overrasket så er det fordi dette er sider i oss selv vi er ubevisste over, når vi blir åpenlyst inspirert så er det ofte fordi vi er litt mer klar over det, og alt dette er også grunnlaget for at folk tar parti eller går imot. Slik oppstår også splid, selv om det er primitivt å henge seg på, men man har jo et uttrykksbehov (alle sammen) og vil derfor gi støtte til dem som kan tale vår sak eller berører noe vi kjenner oss igjen i.

Det som skal til for å snu litt på den flisa - og bli mere kritisk (eller skeptisk, om man vil) - er å vurdere mer nøye. For å vurdere kreves det også toleranse.

I de to setningene der, tør jeg faktisk påstå (høy på pæra som jeg sikkert er da), at hele løsningene på problemet "skeptiker versus troende" ligger. Dette vil også danne grunnlaget for at folk kan kjenne seg igjen til den grisekjekke tittelen "troende skeptiker".

Hva som er vits med alle disse fjollete titlene, kan man jo bare spørre seg selv om.
Dette er ikke noe utdanningsinstitusjon eller engleskole. Her kan man påta seg de titlene man vil, og det eneste man sørger for er å bidra med at folk kan assosiere noe med deg. Fordi man kanskje ikke tør å stå alene for det man tror på. Noe jeg var inne på i et tidligere innlegg, hvor jeg sa at det kanskje kunne vært en idé å legge ifra seg det brennende stempelet man går med...

Jeg også har en svakhet med det at jeg ikke vil bli misforstått, og derfor kaster meg ut i diskusjoner med andre om alt mulig. Men jeg er klar over det, og forsøker å ikke la meg friste. Denne diskusjonen skulle jo ikke handle om meg eller andre på et personlig nivå. Jeg var mer interessert i å vite hva folk mener rundt definisjonene nevnt ovenfor.
Jeg mener fortsatt at skepsisme er åpenhet, og jeg håper flere vil tenke over dette når de uttaler seg. Kanskje man får flere skeptikere istedenfor fornektere?

Jeg synes du har laget en god og inspirerende diskusjon!
Bare se på all responsen du har fått!

Se også på hvordan folk eventuelt modererer seg litt etter hvert. Jeg har et syn på det med å dele av seg selv, og opplever det som styrke. Personlig nærhet til tema er ikke skadelig med mindre det er personangrep på andre eller blir så selvsentrert at tema forsvinner i grøten.

Hvis du er redd for å bli misforstått, tror jeg det kan være en god idé å akseptere at veldig mange vil være uenige med deg, og være takknemlig over at "hvis du er en av de få spesielle, så aldri forandre det ved deg" (for å sitere en annen paranøtt her med et bilde h*n delte forleden). Jeg tenker som så at majoriteten ("folk flest") ofte ikke gidder å sette seg inn i ting. Dette "folk flest"-synet er ganske vanlig ettersom mennesker bare BLIR flokkdyr når de er del av en stor masse, og når man snakker om andre og ingen spesifikke, vil man jo uunngåelig måtte generalisere og da blir det enda lettere å si sånt. Hvis man tenker at flokkmentaliteten er selve problemet, og at ingen mennesker er dumme når man har dem på tomannshånd, har jeg lært meg å akseptere at det å bli misforstått er ganske vanlig når man snakker til flere på en gang.

Desto bredere publikumskare, dess dårligere respons. Enkelt og greit.
Selv om mange av disse kan forstå en, så vil alltid flesteparten misforstå.
De dypeste samtalene har man under fire øyne, spør du meg.

Dermed ikke sagt at man skal være håpløs og tro at menneskeheten kjører motorvei til helvete,
for det finnes bare så mye følelser og dagsform inni bildet når noen vurderer det du har skrevet der og da, at hvem som helst ville forstått det riktig på en "god nok dag".

Skjønner?

Det som er "problemet" er at vi alle er rammet av forskjellige tider og steder og følelser her og der og overalt, og alt dette kan ikke passe på en gang med slik en annen person formidler noe.
Da er det de enkleste budskapene som når gjennom.

Det var mine tanker om det å bli misforstått, forresten.

Og tusen takk for en tråd som jeg synes blir bare bedre og bedre med de innleggene som kommer!
Beklager forresten for at jeg var litt frekk i det første innlegget, for jeg kunne vært mer saklig.
(hvilket igjen bare beviser poenget mitt, iallefall når det gjelder meg selv)

[ludoburgero]

Mulig jeg tar feil, men kommer ikke dette veldig an på hvordan den personen presenterer ting akkurat der og da (noe som kommer an på sammenhengen), heller enn hva de egentlig mener? Hvis det er greit så lenge de legger til 'tror' + 'kanskje' hele tiden? Jeg gjør dette alt for mye sjøl og må ofte gå over og fjerne halvparten.. mens andre kanskje bare antar at alle vet at de er åpne for at de kan ta feil, og ikke gidder å drive og nevne det omatt og omatt.

Eller at de legger til 'tror' for å ikke bli angrepet/evt dropper det for å passe inn med de man snakker med. Jeg tror folk gjør en del sånt uten å tenke over det sjøl, uten at de mener å lure noen. Kanskje.

Veldig bra! Her er du inne på noe jeg ikke har tenkt så mye på selv, men som jeg kjente meg igjen i. Jeg er en av de som tar meg selv i å bruke slike formuleringer, men jeg fortsetter å gjøre det fordi jeg innstendig vil ha en diskusjon som går på synsing og tankesprang, idéer og kreative krumspring. Dette fordi jeg mener det paranormale nettopp har rom for slikt.

Det er en annen ting, man skal være ganske trygg før man orker å diskutere noe som kan være både veldig usikkert og personlig med folk som man i utgangspunktet tror vil tenke 'gal', eller begynne å bortforklare hele greia.

Dette er også gjeldende for meg, selv om jeg ikke vet om jeg ville kalt meg selv trygg av den grunn. Jeg føler bare ikke jeg har noe å tape på å dele tanker og meninger jeg har, fordi jeg mener at ingen burde ha noe å tape på det. Tankene florerer jo fritt inne i et hode, og tankene vil ut.

[Sataci]

Jeg syns ikke du har vært frekk ludoburgero. Tvert imot.

Konklusjonen her må vel være at vi alle vil ha respekt for våre meninger, såfremt meningene fremstilles saklig uten personangrep og hets.
Det er jo en regel som gjelder i de fleste forum.

Men jeg synes det er interessant å se hvordan denne tråden startet i hver sin ende, for deretter søke seg mer mot midten der vi alle møtes. Paranormal.no/forum er et av de stedene jeg har vært innom som har hatt minst hets og angrep. Enten så betyr det at moderatene er flinke til å luke ut de dårlige eplene, ellers så er folk her generellt snillere. Jeg håper litt på den sistnevnte, for da betyr det at det er håp for forummiljøet i Norge. Hehe!

Jeg er også enig i at de mest interessante samtalene tas under fire øyne. Man får en personlig kontakt man aldri ville fått i en gruppe. Og det virker som om det er mer åpenhet på den måten også.
Ja, det er mange fornektere som kaller seg skeptiske. Det var på en måte også derfor jeg ville starte denne tråden, så folk kan se hva som er hva. Så vi er nok stort sett enige.

Så med alt dette sagt, vil jeg oppfordre alle på Paranormal til å fortelle sine historier med bein i nesa, og vise hverandre respekt. Vi her inne vil jo også høre fra dere som kanskje har nølt med å fortelle om ting av frykt for hva folk mener om det.

Men et litt sånn utenom-tema spørsmål: Har noen av dere sett på Britain's Psychic Challenge? Noen av dere som vet hva som skjedde med vinneren i etterkant? Hun var jo helt rå!

[Jeppski]

Mulig jeg tar feil, men kommer ikke dette veldig an på hvordan den personen presenterer ting akkurat der og da (noe som kommer an på sammenhengen), heller enn hva de egentlig mener? Hvis det er greit så lenge de legger til 'tror' + 'kanskje' hele tiden? Jeg gjør dette alt for mye sjøl og må ofte gå over og fjerne halvparten.. mens andre kanskje bare antar at alle vet at de er åpne for at de kan ta feil, og ikke gidder å drive og nevne det omatt og omatt.

Eller at de legger til 'tror' for å ikke bli angrepet/evt dropper det for å passe inn med de man snakker med. Jeg tror folk gjør en del sånt uten å tenke over det sjøl, uten at de mener å lure noen. Kanskje.

Faktisk prøver jeg å passe på at jeg ikke skriver "vet" alt for mye. Da jeg TROR det kan komme tilbake for å bite meg i rævva på den måten jeg forkynner mine tanker. Men likevel blir det en del "vet" på Jeppski, men ikke tolk det som absolutt 100% skråsikkerhet altså.

Ludo er en herlig kar ja, det kan jeg si fordi vi har nettopp hatt en veldig givende samtale via PM. Og jeg vet at Ludo er der hele tiden for å arrestere meg på alle disse tingene jeg slenger ut. Dette kan sies forøvrig også om flere her inne. Vi har kanskje hatt våre feider, men jeg tror vi er ganske like innerst inne, fordi jeg sitter vanligvis med et lite smil når Ludo svarer tilbake til meg.

Håper du ikke forlater forumet Sataci, da vi kan kanskje trenge en ikke-fanatiker blant "skeptikerne" her inne.

[Astarte]

Jeg siterer ikke ditt svar til meg, Ludo, men jeg vil gjerne svare litt kort på det.

Jeg tror du er inne på noe. De fleste kan ha et behov for å være noen. Helst heve seg selv litt. Desverre går dette noen ganger utover en andrepart som dermed kan få følelsen av å bli tråkket på. Så har vi det gående.

Jeg, og flere her, er gamle i gamet på para og i miljøet ellers. Noen av oss kjenner også hverandre veldig godt. Det kan medføre endel uheldige konsekvenser. Både står vi i fare for å være overlojale, og vi kan også "lese ting mellom linjene" som andre brukere kanskje ikke ser. Dette kan også selvfølgelig bidra til mistolkninger.

Jeg syns det er vanskelig å formulere det jeg vil fram til, men jeg syns du (igjen) har veldig mange gode poenger. Og så får du meg til å reflektere. Og det er jo aldri feil i min verden.

Jeg trodde at dette igjen skulle bli en klassisk skeptiker/troende-debatt. Men til nå er jeg positivt overrasket. Denne diskusjonen kan se ut til å bli mer fruktbar enn flere andre jeg har lest her i løpet av årene.

Det kan se ut som de aller fleste plasserer seg et sted mellom disse båsene som andre gjerne vil ha oss inn i.

Da vi ofte skriver "kanskje", "tror" og "muligens" kan jeg tenke meg (der gjorde jeg det igjen ) at noen av oss er litt skadet av akademisk skriving. Der skal man jo ikke konkludere i hytt og pine. Og heldigvis for det! Dessuten syns jeg det er utelukkende positivt, og vitner om en viss ydmykhet.

En skades neppe av å ta høyde for at man ikke VET noe. Hadde alle vært enige om alt, hadde jo ikke verden utviklet seg.

Spørsmål er bra. Alltid bra. Så lenge de blir stilt på en respektfull måte.

Moonstone: Morsomt at Sokrates siterte meg, ikke sant?

Jeg hadde mye mer jeg skulle skrive, men så ble jeg røyksjuk og skulle ta en kaffe. SÅ ble det borte gitt. Yrkesskade.

A casual stroll through the lunatic asylum shows that faith does not prove anything.
Friedrich Nietzsche

[Arven]

Arven: Jeg har ikke sagt at jeg har noen vansker med med at folk bruker intelligensen og tenker selv. Så det var en fin liten vri på det jeg sa.

Jeg tviler ikke på at folk har hatt opplevelser de ikke kan forklare. Jeg tviler på dem når de begynner å komme med påstander. Om de ikke kan begrunne påstandene sine med beviser, så er viktig å være åpen for tolkninger. Dette gjelder begge veier. Skjønner du nå hva jeg mener?

At du ikke har møtt på en skeptiker som åpner døren, betyr at du antageligvis møter flere fornektere enn skeptikere. Og det er to veldig ulike ting.
Men du har jo møtt en skeptiker nå som åpner døren...

Men slik du ordlegger deg til meg, er slik du ikke vil at fornektere skal ordlegge seg til deg. Du sier at du blir fortvilet over å bli stemplet som tullete om du tror på overnaturlige ting, vel...du stempler jo like hardt tilbake. Det er jeg som er tullete i denne saken fordi jeg ikke tar alt for god fisk, stemmer ikke det? Du har stemplet meg som en person som har vansker med å godta at folk kan tenke selv, du stempler meg som en person som kun kan godta forklaringer om de er enig med meg, du stempler meg som en lukket person. Og det selv om jeg allerede har forklart at jeg også tror på det overnaturlige.
Jeg har ennå ikke stemplet deg som noe som helst. Jeg tror du bare har møtt på feil personer som har gjort at du føler deg slik du gjør. Og jeg har heller ikke tvilt på at du mener du har hatt merkelige opplevelser.
Vær forsiktig med stemplet, om du ikke vil ha det på deg selv.

Ja, jeg stemplet og lagde en bås fordi jeg oppfattet at det var det du gjorde med troende og det provoserte meg !
Hvis jeg misforsto så beklager jeg ordlyden !