Andre paranormale saker ⇒ ReInkarnasjon og den andre siden

[helgemann]

He he - sorry litt fort i svingene her....

Jeg forstår deg! Det er jo vanskelig å ta innover seg at vi har levd før. De fleste gjør jo det, at de ikke forstår, for nesten ingen klarer å huske lengre enn til dagens fødsel. Og det høres jo helt utrolig ut, og helt umulig, at slikt kan gå ant.

For meg, så er det jo bare en bekreftelse, da er ikke "flashback" bildene ren fantasi. For meg, er det nok enkelt, men det trenger ikke å være for deg, eller andre.

Selv om jeg mener det jeg mener, så trenger ingen andre å samme oppfattning som jeg har.

De erfaringene jeg har fått igjennom et langt liv, kan jeg bruke på mange måter. Jeg kan i kle meg kvinnerollen, og bruke den for å hjelpe mine nærmeste, eller sette meg ned foran symaskin, og syr i vei uten problem, jeg kan bruke slaverollen til å huske at ting tar slutt, at slaverollen er med på å gjøre meg ydmyk. Og at det vonde til ta slutt en gang.
Jeg bruker kjærlighet nå, i stedenfor vold og makt slik jeg har brukt i tidligere liv. Jeg har høstet erfaringer, som jeg kan bruke her.

[ludoburgero]

Lilja:

Jeg er så enig med deg i mye av det du skriver, Ludo! Og det er nettopp nytteverdien, eller kanskje heller mangelen på denne i og med at man sjelden husker noe fra tidligere liv, som får meg til å tvile på hele prinsippet med reinkarnasjon. At vi er her for å erfare, lære og forstå faller jo på sin egen urimelighet all den tid vi ikke får nytte av denne lærdommen til neste gang.

Det trenger ikke falle på sin egen urimelighet.
Hva med noe så jordnært (våger jeg selv å påstå) som at:

Vi er her for å lære og erfare, og bringe visdommen videre til våre barn og etterkommere?

Hvis det er en mening med livet, så må det å være muligheten for å etterlate seg noe, utgjøre noe for fremtiden og ikke nødvendigvis kunne minnes for det, men at fremtiden selv viser respekt til historien/fortiden/DEG/OSS. Og hvis det finnes meningsløshet her i livet så må det vel motsvarende være å leve som om det var våre siste dager; altså uansvarlig, slik vi allerede gjør.

"Lev ditt liv som om idag var din siste" - nei, hvorfor?
Jeg ville levd mitt liv som om dette var det eneste og kjære livet jeg hadde, og så ville jeg levd som om jeg ikke hadde dårlig tid. Det er ingen grunn til å stresse når man ser hva stresset og statusjaget gjør med andre mennesker rundt en. Det gjør meg deprimert og det får meg til å kjenne på meningsløsheten. Uaktsomme mennesker som løper rundt i sirkel.

Skadevirkningene vi gjør på vår fremtid betyr ikke at vi får et bedre etterliv, det innebærer simpelthen at etterlivet blir lagt i hendene på våre barn. Arvtakerne av fremtiden.
Vi får sånn sett et verre etterliv, og de arver ikke noe annet enn den store gjelden vår. Ikke bare økonomisk sett, kanskje, men alt det vi etterlater oss av ødelagt natur. Ugjenopprettelige feil.

Samtidig så har jeg fått bekreftelse, på flere måter, som forteller meg at vi har levd før. De mest verdifulle fra datteren min, som fra hun begynte å snakke gjentatte ganger fortalte om den gang hun var en voksen dame og hadde barn selv, før hun "ble baby igjen og kom til denne familien".
Mine egne opplevelser med regresjon kan jeg i skeptiske øyeblikk avfeie som rent tankespinn, men hvor i all verden får et lite barn en slik tankegang fra?

Det kan godt hende at hun har fått en fiks idé fra noe hun har hørt eller sett, enten på TV eller det noen andre har fortalt. Eller det kan være fantasien hennes har satt det sammen selv.

Eller det kan hende hun har levd tidligere og faktisk har ektfølte minner om dette.

Hvem vet? Spennende er det iallefall, og man burde kanskje ikke rasjonalisere for mye over slikt når barn forteller sånt. Det foreldre som oftest gjør er å avfeie det som nettopp fantasier. Jeg sier muligheten er der, men et barn vil ofte påvirkes veldig av det autoriteter/voksne sier, fordi de er avhengige av klare retningslinjer mellom rett og galt. Det er jo dette som på mange måter ruster dem til å ta valg senere i livet. Men jeg ser ikke viktigheten i at voksne folk i frykt for at deres barn er gale (eller noe slikt) skal måtte verne om deres rykte utad, for det er jo det de gjør, når de forteller dem at "man ikke skal si sånt" og at "dette er bare fantasien din".

Så, jeg ville (om ikke tatt det for god fisk) iallefall vurdert det datteren min sa som hennes virkelige tanker/minner om dette. Hva enn årsaken er.

...og kanskje jeg ville solgt historien min til Se & Hør.

Neida.

[ludoburgero]

helgemann:

Så da er alt det jeg har lært her i livet, bortkastet? Jeg får ikke bruk for noe som helst. All smerte og sorg jeg har gått igjennom, alle prøvelsene, osv osv, det er altså bortkastet? Da kan jeg jo egentlig sette meg på en øde øy og leve der, for det er ingen hensikt å lære noe som helst, fordi det går tapt uansett.

Strengt tatt kan man vel si det sånt.
Forutsatt at du velger å leve alene, da.

Men fremdeles har du fått i gave dette livet. Det er uvurderlig, og ikke sammenlignbart med noe annet enn alle de andre som også er gitt livets gave. Hvis du derimot velger å dele livet med andre, noe du betingelsesløst på sett og vis uansett gjør - enten det er kolleger, foreldre, stifter familie, får barn, har kjærester, elskerinner, elskere, papegøyer, undulater, husdyr av forskjellige slag og fasonger, venner og naboer... så får du en viss rolle i deres liv.

Er det virkelig tapt bare fordi du ikke har enda en sjanse?
Og etter denne da?

Må det virkelig være evig dette her for at man skal bli fornøyd?
Kravstor, gitt.

Da vil jeg tørre å påstå at man glemmer hvor innholdsrikt dette livet kan være.
Hvorfor? Det finnes en milliard forskjellige perspektiv en kan innta til enhver tid.
Livet byr på så ubegripelig mye. Vi får aldri sjansen til å ta alt innover oss.
Én alene får aldri begitt seg ut på alt det har å by på, så hvorfor ikke gjøre det beste utav det?

Og slutte å bekymre seg for alt det de andre oppnår, ikke minst.
Sammenligninger gjør dessverre lite annet enn nedverdigelse fordi det er lettere å være pessimistisk innstilt. Det er lettere å se melankolien og feilene enn alt det harmoniske og gledesfylte. Derfor er det også viktig å verdsette dette livet. Uansett om det kan være spennende å tro på et etterliv. Jeg forstår godt ateistene, de har et realistisk og beinhardt utgangspunkt for livssynet sitt. Det er ikke sikkert de har rett i det hele tatt, men jeg får vel da spørre for sikkerhets skyld:

Spiller det noen rolle om hva som kommer etterpå?

Hva med fremtiden for våre etterkommere?
Heller...

[Arven]

Kan godt hende jeg misforstår deg Ludo, men etter å ha lest dine innlegg her nå, sitter jeg med en følelse av at du mener at troen på noe etter dette livet og det å ta ansvar og leve dette livet fullt og helt, er to motpoler som ikke kan forenes. At en evighet er en hvilepute som hindrer folk i å ta vare på dette livet, fordi vi får flere muligheter.
I min verden er tanken på at det kommer noe etter dette noe som gir meg ro til nettopp å være tilstede og leve dette livet fullt ut. Kanskje det har noe med at jeg ikke har frykt for døden, jeg vet ikke.
Det å leve hver dag som den siste betyr ikke å løpe rundt å tilfredsstille egne grådige behov, men å verdsette nettopp det som fatisk betyr noe her i verden,- venner, familie, kjærlighet og samhold.

[ludoburgero]

Kan godt hende jeg misforstår deg Ludo, men etter å ha lest dine innlegg her nå, sitter jeg med en følelse av at du mener at troen på noe etter dette livet og det å ta ansvar og leve dette livet fullt og helt, er to motpoler som ikke kan forenes.

Nei, beklager. Da formulerer jeg meg visst så hinsides slett siden noen skulle tro at man ikke kan argumentere mot noe som helst uten å måtte nødvendigvis "stå for det omvendte".

Hvordan får du til å trekke en slik konklusjon? Mener du dette går ut ifra det jeg skriver?
Hvis det er tilfellet at jeg har gitt uttrykk for noe slikt har jeg gjort meg komplett misforstått, skjønner du. Det som er poenget mitt - i all hovedsak - er:

Hva med å fokusere på dette livet fremfor et eventuelt etterliv?

Det er ikke to "motpoler", men det er en stor selvfølgelighet jeg ikke tror trenger videre forklaring at hvis en mann drømmer seg helt løs fra fotfestet sitt, så vil han lettere kunne gjøre tankeløse ting i sin tilværelse også. Men nå er det ikke aktuelt at jeg mener det er noen følge at man nødvendigvis ikke tar ansvar bare fordi man fokuserer mer på eventualiteter enn aktualiteter. Jeg mener det er lettere at det blir sånt, men det var overhodet ikke poenget mitt i utgangspunktet.
Nå redegjør jeg i håp om å bli bedre forstått. Altså: fokus på DETTE som er HER - NÅ.

I min verden er tanken på at det kommer noe etter dette noe som gir meg ro til nettopp å være tilstede og leve dette livet fullt ut. Kanskje det har noe med at jeg ikke har frykt for døden, jeg vet ikke.

Ja, men det er fint. Hvis så er tilfellet, er du heldig, tror jeg.

Selv har jeg dødsangst, men det er fordi jeg innerst inne ikke fullt og helt klarer å tro på reinkarnasjon på mitt mest nakne og dypeste. Jeg velger å ikke ta stilling til noe jeg umulig klarer å være sikker på, og er det noe jeg derimot er sikker på, så er det at spørsmålet om hva som skjer etter livet er noe jeg definitivt er totalt usikker på. Hvis du skjønner.

Det å leve hver dag som den siste betyr ikke å løpe rundt å tilfredsstille egne grådige behov, men å verdsette nettopp det som fatisk betyr noe her i verden,- venner, familie, kjærlighet og samhold.

Hmmm, det synes jeg var en svært svart-hvitt oppfatning av det. Jeg aner at du sier dette kun for å balansere/nøytralisere det jeg sa. Det kan vel nemlig innebære begge deler, litt av alt, ingenting av dette beskrevet med slike ord, eller for den saks skyld; alt til sin tid iallefall......?

[Arven]

Nei, beklager. Da formulerer jeg meg visst så hinsides slett siden noen skulle tro at man ikke kan argumentere mot noe som helst uten å måtte nødvendigvis "stå for det omvendte".

Hvordan får du til å trekke en slik konklusjon? Mener du dette går ut ifra det jeg skriver?
Hvis det er tilfellet at jeg har gitt uttrykk for noe slikt har jeg gjort meg komplett misforstått, skjønner du. Det som er poenget mitt - i all hovedsak - er:

Hva med å fokusere på dette livet fremfor et eventuelt etterliv?

Jeg trakk ingen konkulsjon, jeg bare lurte på om det var slik du mente det fordi jeg oppfattet deg slik. Tydelig misforsto jeg deg.
Jeg tenker at ved å tro at dette livet har en dypere mening utover døden vil fokuset på det man gjør i livet bli sterkere netopp fordi det får større konsekvenser. Mitt fokus på det åndelige mener jeg gir meg et større fokus på den jeg er i forhold til andre og hva jeg legger bak meg av gjerninger og valg.

Selv har jeg dødsangst, men det er fordi jeg innerst inne ikke fullt og helt klarer å tro på reinkarnasjon på mitt mest nakne og dypeste. Jeg velger å ikke ta stilling til noe jeg umulig klarer å være sikker på, og er det noe jeg derimot er sikker på, så er det at spørsmålet om hva som skjer etter livet er noe jeg definitivt er totalt usikker på. Hvis du skjønner.

Ja det skjønner jeg

Det å leve hver dag som den siste betyr ikke å løpe rundt å tilfredsstille egne grådige behov, men å verdsette nettopp det som fatisk betyr noe her i verden,- venner, familie, kjærlighet og samhold.

Hmmm, det synes jeg var en svært svart-hvitt oppfatning av det. Jeg aner at du sier dette kun for å balansere/nøytralisere det jeg sa. Det kan vel nemlig innebære begge deler, litt av alt, ingenting av dette beskrevet med slike ord, eller for den saks skyld; alt til sin tid iallefall......?

Jeg sier ikke dette for balansere eller nøytralisere det du sa. Jeg kom med min tanke rundt uttrykket "å leve hver dag som om den var din sist". Hvis morgendagen faktisk var den siste, ville du ikke da ønske å bruke den sammen med de du elsker og fortelle dem det ?

[Isan]

Hvis jeg forstår mange av dem som tror på reinkarnasjon, rett, så er ikke poenget med å høste lærdom og erfaringer i et liv nødvendigvis å ha nytte av det i neste liv, men kanskje at det skal være til nytte for det vi kommer fra - altet - eller til nytte for sjelen vår som sådan, utenfor livene, hvis det er sånn man tror det fungerer. At utifra erfaringsbasen, som er samlet inn, planlegges det hvaslags erfaringer man bør hente inn neste gang.

Det er én måte som mange vinkler det på.

For øvrig mener antroposofene at vi gjennomsnittlig lever 2 liv per 2.500 år, en gang som kvinne og en gang som mann.

Så det er mange varianter av reinkarnasjonsoppfatning ute og går :mozilla_wink:

[helgemann]

Appluderer denne! :like

Gjenfødsel

Punabhava eller gjentilblivelse er en kjensgjerning i buddhismen. Men med gjenfødsel mener vi ikke sjelevandring. For å forstå hva gjenfødsel er, er det viktig at man forstår de tre kjennetegnene: Anicca, dukkha og anatta. –forgjengelighet, lidelse og ikke-selv. Ikke-selv i gjenfødsels-sammenheng betyr at det er ikke den samme, identiske personen som blir født i neste liv. Det er heller ikke en helt annen ny person. Men betinget av sinnet til den personen som døde, kan en ny person bli født. Det er som med melk og smør. Hvis melk og smør hadde vært det samme, så kunne ikke melk ha blitt kjernet til smør. Men hadde smør og melk vært helt forskjellige så kunne ikke smør ha kommet fra melk. Det er derfor riktig å si at smør er betinget av melk.

Sinnet Det er det siste bevisste øyeblikket før vi dør som er det avgjørende for hvordan vi blir gjenfødt. Dette siste sinns-øyeblikket heter cuti-citta. Dette sinnet avgjør hvor det første øyeblikket i det nye livet blir hen. Gjenfødselsprosessen er mye den samme som skjer fra øyeblikk til øyeblikk når vi lever. Det ene sinns-øyeblikket betinger det neste. Dette går så utrolig fort at det ser ut som en jevn strøm. Da vi ikke ser dette tydelig opplever vi at kropp og sinn er et JEG. Men dette jeg’et er jo egentlig en strøm, noe som er i stadig bevegelse. Hopper fra det ene til det andre, det er på en måte som et bål som stadig må ha mer ved for å fortsette å brenne. Det er dette som er dukkha-aspektet. Denne rastløse, ufullkomne energien gjør at vi fødes igjen og igjen. Søker tilblivelse snart her, snart der. Dette fortsetter så lenge uvitenhet, hat og begjær fortsatt finnes i sinnet vårt. Nivået av uvitenhet, hat og begjær er også det som avgjør hva vi blir gjenfødt som. En person som er uforvirret, positiv og lykkelig vil høyst sannsynlig bli gjenfødt som et lykkelig vesen, som lever lenge, og har det bra. Det motsatte vil i tilfelle gjelde et mørkt sinn fylt av frykt og sinne som angrer på mange ting.

Verdener

Vi kan bli gjenfødt på mange forskjellige plan. Buddha snakket om de tre verdener. Helvete og dyreverden, menneskeverden og himmelske gudeverdener. Noen er på vei opp, og noen er på vei ned, og noen blir der de er, så lenge karma opprettholder livet der. Det er denne runddansen av fødsel, død og gjenfødsel som vi kaller samsara. Det var ønske om å bryte fri fra samsara som var utgangspunktet for Buddhas åndelige søken som endte med opplysningen. ”Fødsel og død er beseiret, dette er min siste fødsel.” Når Buddha og andre opplyste dør, blir de ikke født i en av de tre verdener. Sinnet til en opplyst har nådd fullkommenhet. Derfor oppnår en opplyst person nirvana.

Kilde: http://www.buddhistforbundet.no/karma.shtml

Det sier mye av det jeg tenker og tror på.

[lunis]

Synes dette er et utrolig spennende tema med mange forskjellige teorier
Jeg har tenkt mye på dette selv.. Jeg personlig tror at når mennesker dør, venter sjelen vår rett og slett på den rette tiden å komme ned igjen på jorden. Som der noen terorier mener at vi velger våre foreldre selv, der vi da følger med disse to menneskene som vi vil lære av fra når vi blir født. Og når tiden er inne, velger vi selv hva vil vil ha med oss i det neste liv. Som evt plager, slit og hvor i verden vi skal bli født i.

- Lunis

[ludoburgero]

Jeg tenker at ved å tro at dette livet har en dypere mening utover døden vil fokuset på det man gjør i livet bli sterkere netopp fordi det får større konsekvenser. Mitt fokus på det åndelige mener jeg gir meg et større fokus på den jeg er i forhold til andre og hva jeg legger bak meg av gjerninger og valg.

Jeg er veldig enig i det du sier om fokuset på det man gjør i livet, men jeg mener ikke det nødvendigvis er noe skille mellom det og det åndelige. Et slikt utgangspunkt (hvor man skiller) vil kanskje bidra til mer helliggjøring av det åndelige, og det har kanskje noe med respekt å gjøre?

Det kan hende de som klarer å adskille det åndelige kan klare å fordype seg bedre i nettopp det, enn det for eksempel jeg klarer som ikke skiller det. Jeg ser på det åndelige som noe mer dagligdags, noe som gjerne løper litt av seg selv. For eksempel er det du kaller åndelig her i eksempelet til hvordan du er i forhold til andre noe jeg ville kalt sosialisering og refleksjon. Jeg tror det kan ha like mye med personlighet som sjel å gjøre, med andre ord.

Jeg sier ikke dette for balansere eller nøytralisere det du sa. Jeg kom med min tanke rundt uttrykket "å leve hver dag som om den var din sist". Hvis morgendagen faktisk var den siste, ville du ikke da ønske å bruke den sammen med de du elsker og fortelle dem det ?

OK, jeg skjønner. Dine tanker om dette er også noe jeg kunne tenkt selv.
Det kommer helt an på.

Som oftest har jeg lettere for å se på andre mennesker rundt meg bare løpe rundt, og så får jeg følelsen av å ikke henge med selv. Hvis morgendagen min faktisk var den siste, da vet jeg ikke om jeg ville isolert meg helt for å dø alene eller om jeg ville tilbringt tid med andre. Det er et spørsmål som bringer mye ambivalens med seg, fordi jeg ikke vet hvordan jeg ville reagert der og da. Jeg er normalt ikke en person som er innesluttet selv om jeg alltid har vært det tidligere. Men mange konfrontasjoner har bidratt med at jeg har klart å komme over mange kneiker, selv om det nå for tiden bikker over i at jeg bare kryper inn i meg selv. Så jeg tenker at kanskje jeg ikke hadde brukt tiden - dessverre - med de jeg elsker... for å lettere dø alene.

Men jeg vet ikke.