Andre paranormale saker ⇒ ReInkarnasjon og den andre siden

[Tyrell]

Jeg filosoferer ofte om hva som eventuelt skjer når vi dør, jeg har prøvd å sette ord på disse tankene, men når man prøver å overføre disse tankene til ord så går noe tapt på veien,man finner ikke det riktige uttrykket, språket blir fattig, det blir vanskelig å beskrive noe "guddommelig",noe som er hevet over den overfladiske matrialistiske verden vi til daglig befinner oss i og som styrer store deler av vårt liv.

Så hvor kommer disse tankene fra?, hvorfor søker mennesker etter disse svarene?,er dette impulser man får fra noe høyere guddomelig eller er det bare fortvilte tanker og fantasier man har fordi man innser att ens tilværelse en dag bare kun er tilbake som minner?

Hva skjer når man dør?, et utrivelig og unnvikende tema for folk flest,noe vi helst ikke vil tenke på eller snakke om,tanker vi vil helst ikke vil dvele for lenge ved, usikkerheten og frykten tar overhånd og vi unngår det som skremmer oss, vi flykter tilbake til den vanlige trygge tilværelsen hvor vi slipper å reflektere over slike vanskelige spørsmål...

Vekslinger mellom en jordisk tilstedeværelse hvor vi har en kropp,vår verden her og nå som vi må forholde oss til på godt og ondt og en tilbakevendelse til en opprinnelse, en slags kjerne eller kilde,kall det hva du vil, hvor essensen av det vi består av ikke har noen begrensninger,hvor vårt potensiale får fritt spillerom, et sted hvor drømmene blir virkelighet,et sted hvor vi virkelig blomstrer og et samspill med en høyre Intelligens og en refleksjon over et endt liv i rekken av mange tidligere, før vi vender tilbake til enda et liv...

Dette er mine tanker rundt dette med en slags tilværelse mellom livene og reinkarnasjon...

[Anonymius]

Sånn jeg tror, så blir noe av den fysiske energien når vi dør overført til noe annet. Men som tidligere nevnt i en annen tråd tar den energien form til noe annet da energi ikke er noe som forsvinner men som tar til noe annet istedet. Denne energien er ikke sterk nok når den tar form til noe annet til at den kan oppbevare noe ordentlig minne. Den kan inneholde et slags minne som er med på å forme en som person som lagres i underbevisstheten. Du kan ta et eksempel på, når energien din overføres kan den overføres til hva som helst helt til den har nådd et nytt menneske.

Sjelen vil jeg se på som den lærdom du gir vekk og oppbevares i den personen å lever videre i en form for tanke energi.

Det og dø er et tema mange tenker på. Når du har klart å oppleve gleder som er mer utover enn bare alkohol og fest og rutinene, men at man lever et variert, kvalitets liv med den du er glad sånn at når man dør så er det ikke mer du skulle gjort.

Å leve evig tror jeg ingen ville gjort til syvende å sist. Man hadde kanskje gått lei å blitt sliten av å oppleve det samme igjen og igjen. Dø heller uten anger

[Sleepyastral]

Jeg har noen minner jeg nesten ikke har turt å vedkjenne meg. Det aller første er et glimt av universet, og en følelse av "Allerede???" Og jeg har vært veldig klar og tilstede helt fra jeg var baby, som om jeg knapt sluttet et liv før jeg begynte på nytt...

Samme "glimtet" av verdensrommet (bortsett fra dette med "allerede?") fikk jeg i dèt jeg fødte sønnen min. Så at det har noe med "skapelsen" å gjøre er jeg sikker på. Men jeg har ikke turt å "påstå" dette.

Men et kjent medium jeg nettopp var på reading hos trakk faktisk frem dette med en eneste gang. "Oi, her her det gått raskt mellom inkarnasjonene!!"

Så jeg begynner å tøre å stole på mine rare minner...

[ludoburgero]

hva er liksom meininga hvis en bare lever en gang og dermed slutter å eksistere etter det? det må være noe etter døden

Hvorfor?

[Moonstone]

hva er liksom meininga hvis en bare lever en gang og dermed slutter å eksistere etter det? det må være noe etter døden

Hvorfor?

Fordi vi mennesker ønsker at det skal være sånn

[Arven]

Fordi millioner av mennesker har hatt opplevelser som vitner om at det er sånn !

[Tassen]

hvorfor skal ting liksom bare ende en gang med død?
problemet er bare at det betyr spirituellt bare fysisk død, ikke "sjeledød" .

med andre ord, død er ikke død. det her er kanskje et litt ulogisk svar.
vel... ha en fortsatt fin dag, alle sammen.

[helgemann]

Ja, det lurer jeg også på! Hvis man levd et liv som ikke er bra, hvorfor skal man ikke få mulighet å ordne opp i det, i et neste liv? En som tar selvmord, kan jo ikke bare bli kastet ut i det ytterste mørke, til spott og spe, for evig tid... Da ville jeg har foretrukket at det ikke var noe som helst etter døden, at når man dør, så dør alt med en.

[Tassen]

forresten, det er jo også noe som heter "death is just a new beginning". hvilket ser ut til å "påstå" at døden ikke er slutten, men heller bare en vei til et nytt "liv".

[ludoburgero]

Jeg tror (veldig sterkt faktisk) at folk lener seg på alt som kan føles som trygghet.
Enten det er snakk om et etterliv eller det er snakk om noe annet de kanskje ikke burde fokusere så mye på. Det er mye som er spennende og virker mer ønskelig enn slik det faktisk er noen ganger.

Det kan godt hende vi reinkarnerer, men sannheten ER at de aller, aller, aller færreste av oss husker noe som helst av det i dette livet. Og hva så? Hvis vi lever en gang til, så gjør vi det, hvis ikke, så gjør vi ikke det. Hva skal vi med denne "kunnskapen"? Vi synser og spekulerer oss frem til et ønskelig svar uansett. Og uansett hvordan man vender og vrir på dette, så er det snakk om selektivitet; fornektelse. Og det er ikke bra.

Eller?

[Lilja]

Jeg er så enig med deg i mye av det du skriver, Ludo! Og det er nettopp nytteverdien, eller kanskje heller mangelen på denne i og med at man sjelden husker noe fra tidligere liv, som får meg til å tvile på hele prinsippet med reinkarnasjon. At vi er her for å erfare, lære og forstå faller jo på sin egen urimelighet all den tid vi ikke får nytte av denne lærdommen til neste gang.

Samtidig så har jeg fått bekreftelse, på flere måter, som forteller meg at vi har levd før. De mest verdifulle fra datteren min, som fra hun begynte å snakke gjentatte ganger fortalte om den gang hun var en voksen dame og hadde barn selv, før hun "ble baby igjen og kom til denne familien".
Mine egne opplevelser med regresjon kan jeg i skeptiske øyeblikk avfeie som rent tankespinn, men hvor i all verden får et lite barn en slik tankegang fra?

[helgemann]

Så da er alt det jeg har lært her i livet, bortkastet? Jeg får ikke bruk for noe som helst. All smerte og sorg jeg har gått igjennom, alle prøvelsene, osv osv, det er altså bortkastet? Da kan jeg jo egentlig sette meg på en øde øy og leve der, for det er ingen hensikt å lære noe som helst, fordi det går tapt uansett.

[Lilja]

Jeg sier ikke at det er sånn, men at det føles sånn. Stor forskjell!

Jeg husker ingenting fra mine tidligere liv som gjør noen forskjell i forhold til de utfordringene jeg har i dette, ihvertfall. Men de erfaringene jeg har fått i dette livet har vært med på å forme meg til den jeg er i dag, og det er da noe

[helgemann]

Men jeg husker ting i fra mitt forrige liv. Hvordan kan det ha seg, at når jeg møter på en person, så har jeg sett den person et sted? Jeg har overhodet ikke sett den person her i livet i vertfall.

Ut i fra kanaliseringen til Lilli Bendris, fikk jeg vite at jeg hadde vært både konge og slave, kvinne og mann. Noe som stemmer. Hvorfor føler jeg tiltrukket av f.eks. vikingsmykker? Er det fordi de er pene? Eller er fordi jeg føler en slags tilhørighet med de.

Ditt barn er jo bevis på at vi har levd før.

[Lilja]

Helgemann, les innlegget mitt en gang til er du snill! Vi er enige, skjønner du! Jeg bare forstår det ikke, og klarer heller ikke ta det helt innover meg. Men har som sagt fått bekreftelsene jeg trenger.

Det er ikke mange som er så heldige som du er, og husker detaljer fra tidligere liv. Og husker man ikke, er det heller ikke så lett å forstå.
Men hvordan hjelper tidligere erfaringer deg i de utfordringene du har i dag?