Fakta, teori & skepsis ⇒ Følelsen av å være spesiell

[Moonstone]

Er konformitet en nødvendig omvei til selvbevissthet?

Kanskje det er den eneste veien å bli fult bevisst på, å gjennomgå den prøvelsen før man tar steget ut av det som en selvbevisst person?

[ludoburgero]

Er konformitet en nødvendig omvei til selvbevissthet?

Kanskje det er den eneste veien å bli fult bevisst på, å gjennomgå den prøvelsen før man tar steget ut av det som en selvbevisst person?

Hmm. Vel, jeg spør på grunnlag av hva jeg tror hensikten min var den gang jeg opprettet emnet:
Er ikke dette da en omvei, hvor man kanskje unødvendig (uvisst) omgir seg med illusjoner for så å bryte av med de? Jeg mener... finnes det ikke en ren, pur bevissthet i oss, som fra før av kan lede vei uten at vi på betinget vis hele tiden må sammenligne oss med andre? Jfr. ? sitt innlegg litt lengre tilbake i tråden, hvor han skriver hva kjærlighet er.

Hvis du forstår meg riktig nå, skjønner du for eksempel ditt sammensatte jeg uten noen å speile deg mot, som både kan utfylle deg og være ulik deg? Jeg tror nemlig dette er grunnen til at vi søker oss en partner, ikke bare for reproduksjons skyld, men også fordi vi føler at vi kompletterer oss selv. Ironisk nok da for å utfylle oss. Derav begrepet "bedre halvdel" og lignende morobetegnelser på sine, faktisk, bedre halvdeler

Så tenker jeg...

Er dette fordi man har så langt færre å forholde seg til og sammenligne seg med... at man finner lykken i å være to... når to blir til en..? Og er det kanskje dette som gjør at det stadig faktisk finnes håp for de som ikke føler seg helt alene? Og som gjør at de som faktisk er alene, på sin side, får et så intenst rom og potensiale for selvutvikling at de lærer om seg selv på det dypeste, i ensomhets mørkeste fallgroper, der man i noen tilfeller er så langt nede i dypet at en knapt kan se et lys skinne, for så å lære mer av mørket at man ender opp som destruktiv og nærmest fremmedgjør seg selv i samfunnet, melder seg ut fra det man kanskje så inderlig ville integrere seg i en gang, og tapet av tilhørigheten danner et solid grunnlag for grådighet og misledelse inn i ymse foreninger (forskjellige ideologiske retninger, for eksempel)?

Jeg mener... enhver av oss kan miste fotfestet...
Og jeg tenker at kanskje det viktigste av alt er at vi alle har et veldig skjørt balansepunkt, hvor det til stykket er så finurlig og sårbart at i dette grenselandet hvor man kan føle seg "content" med seg selv, så kan man også bikke over i å virkelig fremmedgjøre seg helt.

Imens, selvfølgelig... flesteparten av oss klarer å veksle mellom dette... men nesten alle kjenner på ensomheten og tilhørigheten til tider og utider her i livet sitt. Og vi er jo alle fanget av egoet.
Så kan man spørre seg selv om vi ikke alle er litt for svake til å leve livet alene, og om ikke meningen faktisk ER samholdet og tilhørigheten?

FOR, når man igjen til syvende og sist daler på poenget om reproduksjon igjen...
Så hadde vi jo ikke vært her om vi hadde valgt å leve livet som eremitter heller

Haha! Hjernen min krasja nettopp. Jeg innså hva jeg akkurat skrev.

[Hecate]

Jeg tror nok at en kan ha en selvbevissthet uten konformitet, men den skiller seg jo lettere ut når en kan sammenlikne med noe.

Jeg tenker litt slik at vi tross alt er enkeltindivider. Uansett hvor mange det er rundt oss til enhver tid, er vi alltid alene i vår kropp med våre egne følelser og erfaringer. Ingen kan leve livet for oss eller dø for oss. Og med dette i bakhodet mener jeg at det må eksistere en form for selvbevissthet. Mulig jeg tenker litt kort her, assa.

[ludoburgero]

Ja, mulig... Det er jo som du sier, men hva tenker du at selvbevissthet innebærer?

For meg er det ganske tett opptil det å reflektere og føle.
Jeg vet at tankene mine kan fungere til en viss grad uten for mange følelser, men distansen er kunstig når det kommer til stykket, da jeg mener at emosjonene våre er det som virkelig er opphavet til stort sett alt det andre. Spesielt når en tenker på kjærlighet, som jeg forøvrig også anser for å være en slags intelligens. (og kraft da, men det sier jo alle)

Så tenker jeg: Selvbevisstheten er nærmere kjærlighet til seg selv og omgivelsene enn det tanker er. For selvbevisstheten vi har, det at vi kjenner vår eksistens og til en stor grad klarer å observere den... gjennom å selvsagt oppleve den; LEVE... den er på mange måter blottet fra de eksterne tankene som andre kan lede oss med. Vi er liksom i et slags lite "vakuum" tror jeg, når vi reflekterer. Vi distanserer oss fra massen. Vi tenker selv.

Selv. Bevisst.

Hmm?

[Hecate]

Det sier jeg også...hmmmm?

[Hecate]

Har prøvd å tenke litt...
Jeg tror nok at selvbevissthet, i mitt hode, er en sammensetning av alle de definisjonene diskusjonen over har vært inne på. Men først og fremst tenker jeg at det er å være bevisst på sitt eget vesen, både fysisk og psykisk.