Jeg har selv AD(H)D-diagnose, en diagnose jeg passer 100% inn i hvis man ser "slik" på det, så jeg er glad jeg har fått diagnosen og den "jordnære" forklaringen på hvorfor jeg sliter med å utnytte ressursene mine. Diagnosen har gitt meg mange svar jeg er komfortabel med, og jeg tror ikke ukritisk på konspirasjonsteorier om legemiddelfirmaer etc, de fleste der handler etter personlig overbevsining de også.
Og det er helt himmelsk å bli medisinert.
På mange måter føltes det som at alt falt "på plass". Plutselig forsvant den alltid pågående kampen man har innvendig hvor man blir dratt mellom hundre tanker og gjøremål, hele tida. Og man kunne konsentrere seg om det man drev med, og enkelt skifte gjøremål når man bestemte seg rolig og greit for at nok var nok -ikke fordi man tilfeldigvis plutselig virret avgårde fordi man fikk fnatt eller liknende
Sønnen min var rundt et år da jeg testet ritalin for første gang. Sønnen min våknet alltid svært lett når han sov på dagtid, og jeg var kjempesliten og "pausen" imens han sov var gull verd. Alle forstyrrelser som kunne føre til at han våknet, stresset meg noe veldig. Og så satt jeg der da, gutten sov, jeg hadde tatt min første ritalin og kunne forundret kjenne hvordan stillheten senket seg. Og så etter en halvtime begynte naboen å SAGE... Men jeg fikk ikke lyst til å gå ut og skyte naboen med bazooka!!!
Jeg tenkte bare "jaja, da får jeg gå ut og hente gutten hvis han våkner". Og det skjedde, og det gjorde jeg. Enkelt og greit. Ikke noe verre enn det. Det var så deilig...
Jeg har virkelig slitt med studier, men kanskje mere med samvittighet enn med selve studiene. Jeg leste/ gjorde jo alt i siste lita (eller ikke i det hele tatt) men fikk likevel brukbare karakterer, så jeg gjennomførte jo både skoler og universitetsutdannelse. men det hang konstant over meg dette med at "Hvordan hadde ting vært dersom jeg jobbet jevnt og gjorde som jeg skulle". Jeg merket jo, blant annet gjennom faglige samtaler med medstudenter, at jeg var i øvre sjikt når det gjaldt evner, også på universitetet. Når jeg først konsentrerte meg så fant jeg ut av ting mye kjappere enn de andre, og på noen eksamener var jeg best i kullet når jeg sjekket karakterstatistikken i etterkant... Likevel strøk jeg så det dundret andre ganger
Det var ikke lett å forholde seg til for noen, og kunne ikke beskrives som noe annet enn latskap...
Den konstante vissheten om at jeg burde skjerpe meg, førte nok til mye psykiske plager opp igjennom, og det toppet seg da jeg skulle ut i jobb som voksen.
Dessverre tåler jeg ikke medisiner, kan kun ta det sporadisk. Men vissheten om diagnosen har hjulpet meg masse, og den dårlige samvittigheten har sluppet taket. Nå har jeg valgt jobb etter hjertet, og jobber mer enn 100%!
Så diagnose kan være nyttig, enten man tar den i ren "legevitenskaplig" form eller om men trekker inn noe åndelig (kommer tilbake til dette). Og på mange måter skulle jeg ønske at jeg kunne gå på medisiner. Samtidig, etter å ha vært igjennom flere forsøk, er jeg ikke sikker på om jeg ville medisinert et barn. Bivirkningene jeg fikk, som jeg vet MANGE ikke får, krever sin psyke å håndtere, og ikke minst dette med å kunne styre selv når man vil avslutte... Et barn forstår jo ikke hva som foregår og kan ikke bedømme selv, og det er jo heller ikke mulig å bedømme utenfra heller, med mindre alt går på skinner...
Så har vi det åndelige aspektet. Som sagt har jeg lite til overs for konspirasjonsteorier mht legemiddelindustrien, selv om det sikkert finnes sannheter i de også. Alternative miljøer liker jo å komme med teorier om økonomiske interesser osv. Selv tror jeg at det nok finnes svarte får i bransjen, men at den jevne lege/ forsker er interessert i sitt fagfelt på en ærlig måte, og at det skal godt gjøres for grådige juksemakere å gjennomsyre dette fullstendig. Mulig konspirasjonsteorimakerne har vært litt forut for sin tid, for etter svineinfluensavaksinen kan en jo begynne å lure. Men jevnt over tror jeg "gode gamle" medisiner (og vaksiner) er hva man kan kalle trygge. Det STÅR jo dessuten om bivirkninger i pakningsvedlegget, det har aldri vært noen hemmelighet...?
Jeg ser ikke bort i fra at det finnes en åndelig forklaring på dette med ADHD. I mitt tilfelle tenker jeg kanskje at jeg har fått sterke evner, men elendig konsentrasjon og andre "plager", for at min livsoppgave faktisk IKKE er å bli rakettforsker, lærer, biolog, veterinær, statsminister eller astrofysiker. Kunne lett gått ville veier jeg! Men jeg blir hindret på veien, for jeg skal noe HELT annet
Som jeg egentlig alltid har visst, men så var det dette med fornuft og forventninger da...
Så dette med medisinering... Jeg tror at å gjennomføre livsoppgaven min ville vært langt lettere med ritalin eller andre sentralstimulerende midler innabords, så jeg skulle på mange måter ønske at jeg kunne bruke det. For mange med ADHD ser det ut til å være en flott løsning. Og det skader neppe å prøve! Men for et yngre barn som ikke kan rapportere bivirkninger og ubehag ville jeg vært skeptisk. Jeg ville i alle fall ikke fortsatt medisineringen ved det minste tegn til uro, søvnløshet e.l. som gjerne kommer etter noen dager eller uker. Man kan heller forsøke senere igjen, og så lenge man er oppmerksom på diagnosen er faktisk mye allerede gjort!