Dette var i overkant av hva som er anstendig.
Nå er jeg fremdeles på jobb, men det er usedvanlig lite å gjøre her idag.
Tar meg tid til å skrive litt om hva som har skjedd siden i fjor sommer (tydeligvis), da vi skrev sist her. Og det er hvilke endringer jeg selv opplever i hverdagen (og helg!) av ymse slag:
Tiden går mye fortere. Den løper løpsk. Vi kommuniserer med hverandre på et, noen ganger, ordløst plan. Jeg og andre rundt meg. Vi forstår, vi vet hva hverandre tenker. Senest nå hadde jeg en episode der jeg igjen (har skjedd før med en annen for mange mange år siden, skrevet om det på forumet) tenkte noe mens jeg lå og grublet "høyt" i halvsøvne og hun svarer i søvne(?)...
Vi drar samme spøk - nærmest i kor.
Jeg "imponerer" (ved å skape meg og fjolle meg til) med å gjette på riktig valg av jakke før vi går ut. Det er snakk om en del jakker her.
Vi har samme sangen på hjernen. Jeg snakker om relaterte ting til dokumentarer vi så (en, senest igår) hvor jeg sier samme setning som han på dokumentaren - i kor, synkronisert - bare at jeg snakker norsk og han snakker engelsk.Jeg sitter på bussen, hun ringer, vi snakker om hva vi skal ha til middag. Diskuterer frem og tilbake, men ingen kommer frem til noe... så foreslår jeg at vi går til slakteren idag og kjøper noen ekte og gode pølser - og kanskje vi skal ha potetmos til? Så sier hun... forsiktig og litt knisende:
"Jeg satt å tenkte på pølser og potetmos hele tiden, faktisk..."
Det er så mye "rart" som skjer, men jeg synes bare det er hyggelig. Jeg aksepterer disse forandringene, og jeg steiler ikke akkurat av overraskelse. Hukommelsen min er også veldig selektiv for tiden, noe som er litt dumt. Jeg tror det kan ha litt med tragedier rundt meg den siste tiden å gjøre, i tillegg til utmattelse fordi jeg går så mye syk. Men det positive med det er at hukommelsen virker på enkelte ting jeg aldri skulle trodd. Den lever sitt eget selektive liv, som om tidsbegrepet er litt oppløst. For tiden, det er det jeg merker mest, den renner avgårde i en fart som jeg opplever som litt ubehagelig. Jeg går med en liten følelse av utilstrekkelighet og uoppnåelighet. Det er ikke akkurat noe jeg trives med. Men jeg føler at "alt samles", at alt kommer sammen. Det er en følelse jeg har hatt lenge, men den presser veldig på nå om dagen.
Mye kan sies om kommunikasjon; jeg tror det finnes toveis-kommunikasjon (minst toveis!) i alt.
Enten det er av emosjonell karakter, intellektuell, eller en kombinasjon av begge deler.
Jeg liker det subtile; det stimulerer sansene til å samarbeide. Det stimulerer evnen til å lete etter en beskjed, og dermed forstå den på et dypere plan. Jeg liker det som ligger mellom linjene. Det som ikke alltid sies, som allikevel sier mye mer. Det som ikke trenger å være der, men som definitivt er der fordi man bare kjenner det. Fordi alle kortene ligger på bordet, selv om man ikke ser verken bordet eller kortene - men man hører vagt i bakgrunnen at noen legger dem der og at vinden fører med seg hviskende stemmer som forteller hvilke kort det er...
OK, ikke tid for metafor-bonanza...
Jeg tror vi forstår alt stykkevis.
Og når vi omsider ser at alt det stykkevise blir komplettert, er det på tide å forstår det helhetlig.
Subjektet... jeg-et... egoet... opphører å eksistere. Det gis rom for det nye, det kollektive.
Det som binder alt sammen gikk i oppløsning, og nå samles alle bitene sammen.
Individualisme står sterkt i en tid som dette fordi man holder fast på egoet. Vi har en identitet.
Dermed ikke sagt at vi mister følelsen av eksistens. Kanskje den blir enda sterkere. Men saken er at vi styrker et slags ALT. Et alt. Dét altet. Den samlende kraften; opphavet vårt. Der vi alle skal.
Kanskje er vi inne i en slags endetid... kanskje? Jeg vet ikke...
Er man nødt til å stemple noen som fryktende, paranoid eller overtroisk av den grunn?
Kan det ikke være at vi alle snart skal dø også? Er det lov å stille det spørsmålet i ro og mak?
Det kan for all del være at noe stort er i ferd med å skje, men det kan ta veldig lang tid...
Kanskje vi kommer til en VENDETID fremfor en ENDETID? Kanskje der ting snur, kanskje der ting vi tidligere har forstått stykkevis nå vil bli fullendt og så gå i oppløsning på en helt ny måte? Kanskje det er noe mellom alt dette jeg sier som jeg ikke forstår eller ser som skal skje?
Kanskje dette mer subtile, og kanskje ikke noe episk og helt åpenlyst i det hele tatt?
Jeg har kjent endringer være på vei hele tiden, men jeg kan som sagt (fremdeles) ikke si om det er i fangenskap av mitt ego at jeg opplever dette, altså høyst subjektivt og på personlig plan, eller om hele menneskeheten venter store endringer. For hver dag er jo sånn sett et hav av forandringer i bunn og grunn. Men man kan liksom ikke si sånt fordi mange tenker at man nøytraliserer/likegyldiggjør poenget sitt. Jeg blir mange ganger tatt for å være selvmotsigende bare fordi jeg forsøker å være inkluderende nok til å ta med poenger som kanskje strider mot noe annet jeg har sagt, hvis man tar det bokstavelig. Men jeg mener det er så mye man ikke skal ta bokstavelig. Det er så lite i denne verden som er så overtydelig - jeg tror mange glemmer det rent vekk! Ingenting er som det utgir seg for å være; hadde alt vært slik, hadde vi hatt en verden som var så enkel at den lot seg forklare med en skarve setning. Vi hadde vært overfladiske. Vi hadde ikke hatt noen personlighet. Det siviliserte i oss hadde ikke eksistert. Alt hadde vært primærfarger, og ingenting hadde smakt noe annet enn rent søtt, surt, bittert eller salt.
Verden er ikke enkelt sammensatt. Ingenting lar seg forklares bare med ord.
Alt må oppleves. Og det er dit vi er på vei, det er dit vi tvinges. Fordi... uansett om ikke menneskenes utvikling ser ut til å komme seg særlig videre (stagnert ala Paradise Hotel, osv osv), så vil alltid det åndelige være i stor utvikling. Naturen rundt oss. Teknologien som tydeligvis blir forbeholdt eliten. Og til tross for dette, istedenfor å fordele ressurser og kunnskaper, så undertrykkes mennesker: i vesten kunnskapsmessig, i u-land næringsmessig. Hierarkisk tankegang som er i ferd med å veltes totalt og legges i grus. Vi er alle våre egne helter. Har man et forbilde forsømmer man sitt eget potensiale; vi er alle rike åndelig sett, men vi gir etter for medienes ikonisering. De kjøpte og betalte informasjonsformidlerne som bærer avgårde med distraksjoner hver bidige dag.
Vi befinner oss i en boble som holder på å sprekke. Det tilsnører seg.
Dommedag er hver dag, men en dag må vi atter kjempe for godhet, og det nytter ikke å bombe hverandre ihjel. Det riktige er, slik jeg ser det, diplomati og rom for ulikheter. Fremdyrke og være stolt av de virkelige tingene som betyr noe, og selv om man ikke er enig i at noe er av betydning så prøver man så godt man kan å akseptere at noen andre mener noe annet. Uenighet er nydelig, det bringer frem så mange nyanser. Det som er sannhet forstås uten ord likevel.
Ord kan aldri være noe annet enn en billig erstatning for god kommunikasjon.
På lik linje som alle disse ordene mine i dette innlegget kan tolkes, fortolkes, og misforstås i forhold til slik jeg mente dem. I tillegg til at jeg kan ha formulert meg skikkelig slett eller vasete.
Nok et rotete innlegg fra meg, men jeg mener at færre og færre ting vil kunne la seg forklares med ord, og at tendensen virker som å kunne oppsummeres slik som dette:
Vi har med tiden, gjennom generasjoner, utviklet en mer kompleks måte å kommunisere med hverandre på grunnet all utviklingen på alle andre plan. Teknologisk. Aksept for andre kulturer.
Alt smelter sammen, og vi må finne en måte å konkretisere bedre på.
