Lilja skrev:
Jeg kjenner en liten gutt med en helt fersk ADHD-diagnose, og har spunnet mange tanker rundt dette sammen med guttens mamma de siste dagene. Jeg er mye enig med deg i det du skriver over her, Atmi, men samtidig må vi spørre oss om hvem medisinering gjør livet lettere for, om det er barnet selv eller omgivelsene. Gutten jeg kjenner fungerer fint sosialt, foreldrene har ingen problemer med han (annet enn de problemene alle foreldre støter på), og vi rundt han opplever ham som en reflektert gutt full av humor. Skolen, derimot, ser gutten som et uromoment og en bråkmaker, og de evner ikke å møte han på hans premisser. Er det da riktig, om man setter det helt på spissen, å medisinere ham kun for at lærerens hverdag skal bli enklere? Guttens foreldre stiller seg ikke totalt negative til medisinering, men ønsker at andre grep skal forsøkes før man dytter i ham kjemiske stoffer. Er det for mye forlangt av dem?
Som du allerede har nevnt, er det mange som forteller om en enklere hverdag med medisiner, men her snakker vi om et barn som i utgangspunktet fungerer fint i alle andre settinger enn klasseromssituasjon. Og hva vet vi egentlig om senvirkningene av en oppvekst på slike medisiner? Det er ganske sterke midler det er snakk om.
Jeg er ikke i tvil om at medisinering i mange tilfeller er det rette, men jeg liker ikke hvordan mange ukritisk gir ungene sine sterke medikamenter ved første sjanse fordi det er den letteste løsningen, og den som gir raskest resultater
Egentlig har jeg vel kanskje svart på dette nedenfor
, men svarer litt mer ettersom du spør litt mer.
I utgangspunktet er jeg skeptisk til diagnoser, men så ser jeg også at det er helt nødvendig i det samfunnet vi har i dag. Da spesielt sett opp mot våre rettigheter, det at vi har velferdsstaten vår og utviklingen har gjort det slik at den står svært sentralt i livet på alle personer som har behov utover det vi for enkelthetsskyld kan kalle "normalen".
Normalt i seg selv er et merkelig begrep i denne sammenheng. Som du, eller var det noen andre, sa tidliger i tråden her - hadde disse personen bodd i et annet land, en annen virkelighet, med andre krav - da ville problemene kanskje ikke eksistert. I hvert fall ikke i samme grad.
Men... det er mulig jeg er formet. For selv om jeg er skeptisk til diagnoser og det noen ganger er så jeg vrenger meg over diagnosens hemmende mekanisme i forhold til personens livsutfoldelse, muligheter osv - så erfarer jeg at ... jeg vet ikke.
Sannheten er at jeg jobber med mennesker hver dag. Mange mennesker. Disse menneskene har forskjellige diagnoser, men adhd er en av de største gruppene blant de jeg forholder meg til.
Du spør i forhold til at gutten fungerer fint. Erfaringen min er at det stemmer ikke nødvendigvis, selv om det ser slik ut. Når problemene kommer på skolen og ikke blir løst så kan det få en sneballiknende effekt - som hemmer personens utvikling i stor grad. I slike tilfeller kommer de ofte til kort i voksen alder. Da har de mistet mye av skolegangen sin, det har gjort at de har følt seg marginale, kanskje utvklet depresjon - ofte kommer rusmidler inn i bildet - problemer med å få seg en utdannelse, konsentrere seg om jobb - det skaper vansker i svært mange situasjoner og resultatet blir utstøting eller følelsen av å være utstøtt.
Men igjen - vi har den andre siden. Den siden hvor "jeg har ikke gjort noe galt, det er adhd som er årsaken, så jeg er uskyldig, jeg har en diagnose, det er ikke min feil" - det er den andre siden.
Jeg syns det er kjempevanskelig å svare deg. Jeg kjenne at jeg trekker litt mot å si at "ja, hvis vi ser på muligheter, ser på hvor stor risiko det innebærer å ikke få medisiner etc, så bør han medisineres". Men på den annen side - ADHD er en diagnose, det finnes utrolig mange forskjelige grader av dette. Noen ganger har jeg inntrykk av at alle mennesker som er lettantennelige og har problemer med å konsentrere seg kan liksom få den diagnosen? Jeg er ikke alltid sikker på at de som har fått diagnosen adhd nødvendigvis ser så annerledes enn "oss andre". Da tenker jeg at i såfall har i hvert fall jeg også adhd, eller add eller bittelitt autist (når jeg henger meg opp i å få det helt perfekt liksom).
Så jeg vet ikke hva jeg mener. Det er et dilemma. Men jeg er av den mening at medisinen IKKE kun fjerner et uønsket symptom for omgivelsene. For dem som er plaget med adhd så vet jeg at de får alle inntrykk inn like sterkt. De klarer ikke konsentrere seg om en ting, fordi at alle lyder, alle samtaler, alt som skjer i rommet, kommer inn i hodet med like stor styrke. Oppmerksomheten må liksom omstille seg til alt på en gang, i motsetning til oss andre som kan konsentrere oss om en ting, og gjemme bort inntrykk, lyder eller bevegelser som virker forstyrrende. ADHD medisinen gjør noe med dette, det hjelper dem slik at de klarer å fokusere på det de driver med, alle de forstyrrende elementene blir mindre eller forsvinner. De blir mer som du og jeg.
Vi har vel alle opplevd situasjoner hvor mange sier noe på en gang og det er bråk i tillegg og vi kjenner at vi har lyst å rive av oss håret i stress og frustrasjon. De som har adhd har det slik hele tiden.
Så hvis vi ser bort fra forskjellige grader og at noen kanskje er mindre rammet enn andre - så er min opplevelse at de aller fleste sier medisinen faktisk gir dem et langt bedre liv. Det sier også de som bruker rusmidler. De sier at de klarer å slappe av, blir rolige, klarer å fokusere etc, nå de har brukt rusmidler, de blir ikke høye slik som "vanlige" folk gjør. Dette gjør at de ofte ikke får medisinen sin fordi de må være rusfri en periode før de kan få utdelt adhd medisin. Noe som fører til at de ikke klarer å gå uten rusmiddelet, da det blir så stressende, og derfor klarer de ikke å gå de pålagte 3 måneder uten rusmidler før det kan gjøres en reell vurdering og utdeling av nødvendige medisiner. En svært vanskelig situasjon for mange.
Så det er vel derfor jeg dras litt mot å gi medisinene. Lobotomering eller fred? Vet ikke. Men er det ikke bedre han får medisiner nå, enn at han risikerer all de risikoelementene som faktisk er for ungdom med denne diagnosen? På den annen side så syns jeg absolutt at utprøving av kosthold, fysisk aktivitet osv - må prøves først. For dersom det hjelper, så blir det jo (etter min mening) helt feil å ha kjemikalier i kroppen
Men må bare legge til igjen - det hele er jo med utgangspunkt i samfunnet vi lever i. Sånn er det bare - likevel, det er det samfunnet disse personene lever i og må forholde seg til. Alternativet å flytte på fjellet eller til et annet land som har andre rammer, er ikke et reelt alternativ for den store massen
)?
(Måtte bare si det, selv om det ikke skulle dreie seg om sønnen din.)
Det er vel og bra at man har åpnet øynene for at noen har begrensninger andre ikke har, men ikke sett flere begrensninger for disse barna enn dem som allerede er der!
og det klikka for meg (holder meg stort sett rolig siden jeg vet at det ikke nytter med sinne), tenker det var en blanding av frustrasjon og sorg. Det er bare ett år siden faren min døde. Føles som 1 mnd siden. Det endte godt da. Vi satt sammen på graven og var stille sammen. Jeg gråt og han gråt. Det er fint å være på graven 