Spiritisme og ouijabrett ⇒ Hvor mye skal vi som forelder gi av informasjon

[Heksepusen]

Dette har jeg fundert litt på en god stund nå.

Jeg kan vel kalle meg alternativ forelder og siden jeg selv driver med dett, så ser jeg jo at jeg kan vekke noe ider hos barna mine også selv om jeg prøver etter beste evne og ikke på virke dem så alt for mye med hva jeg tror og driver med. Jeg mener at de fint kan få velge selv hva dem vil tro på.

det som blir et viktig spørsmål for meg i en slik proses er vel hvor mye jeg skal dele med barna når dem spørr?

Min eldste har lenge snust på tema om det overnatulig og jeg vet at hunhar hatt sine opplevelser og prøvd spretisme. Jeg vet at hun har respekt for slike ting også og at hun er forsiktig. Men som sakt jeg aner ikke hvor mye jeg skal fortelle henne for jeg vil jo ikke påvirke henen så hun tar helt av samtidig som jeg vil at hun ( det gjelder jo de andre barna også) vite hva hun driver med og føle seg trygg på det hun driver med. så hvor går grensen for å gi informasjon.

[Arven]

Jeg tror det er viktig å gi ungene en trygghet på at de kan komme og spørre om alt og gi dem ærlige svar når de gjør det. Barn tenker og funderer mye og plukker opp mye mer enn vi voksne tror. Hvis den som er liten hører litt om ånder eller noe, men ikke får vite mer, er det lett at fantasien skaper frykt. Jeg har et eksempel fra ei jeg kjenner, som en kveld da jenta hennes var redd for monstre i skapet, hadde fortalt at hun trengte ikke være redd for englene sto rundt huset og passet på. Hun sa ikke mer. Jenta ble skrekkslagen over tanken at huset var omringet og hun roet seg ikke før moren tok seg tid til å fortelle hva hun selv tror på og hva engler er.
Jeg er helt åpen ovenfor mine tanteunger om hva jeg tror. jeg forklarer og forteller også at dette er det jeg tror men at andre har andre tanker og tror på noe annet. Jeg er veldig klar på at de må selv tenke og finne ut hva de tror er riktig.
Når vi har snakket litt om sånne ting, blir det som regel stille noen dager også kommer det masse spørsmål om det vi snakket om sist. :mozilla_smile:
Alt i alt,- jeg syns du skal fortelle ungene dine om hva du tror og gjør. Hvis hun har hatt egne opplevelser så tror jeg det vil være godt for henne å få vite litt mer om det hun har opplevd. Gjennom å fortelle hva du vet og tror så vil du også gi videre respekten for det paranormale og det vil hjelpe ungene til å ikke "ta av" :mozilla_smile: Kunnskap gir trygghet.

[Heksepusen]

Takk for svar det er litt i de tanke rekken jeg sitter med. Hun får jo svar når hun spørr og jeg kan jo si at det skinner veldig godt igjennom hva jeg tror på.

[Bearchild]

Som med det meste andre; alt med måte..
Veldig enig med Arven, det er viktig at ting ikke blir halvveis og hemmelighetsfullt. Samtidig tror jeg det er viktig å avpasse både mengden informasjon og også innholdet etter barnets alder/ modenhet. Men som dere sier- åpenhet og tillitt er viktig.
Men det er en vanskelig balansegang. På generell basis (altså ikke rettet mot deg Hekse ) er det veldig individuelt hva folk oppfatter som "akseptabelt". Jeg vet om en 13.-åring som tilbyr "reading" med godkjennelse fra foreldrene. For all del, kanhende h*n er et sånt "genibarn". Men at h*n ikke blir like godt akseptert og godt mottatt av alle, dèt er jo uheldig.. tenåringer skal ikke behøve å bli direkte mobbet av voksne mennesker med foreldrenes "godkjennelse".

Det som oppfattes som naturlig av noen kan av andre sees som mental ustabilhet,- heksejakten er slett ikke lagt død heller i dagens samfunn. Jeg tror kanskje dette er noe av det viktigste ifht hvor mye vi innlemmer barna- for igjen, skal man unngå hemmelighetskremmerier kan man jo ikke akkurat fortelle ungene at "sånn og sånn tror vi, men det må være vår hemmelighet".

[Lilja]

Ballansegangen her er vanskelig, nettopp fordi vi ønsker å gi barna våre svar, samtidig som de ikke skal påprakkes vårt livssyn. Vi vil jo gjerne at de skal lære seg å tenke selv og ta egne valg, men samtidig er det jo ikke til å komme ifra at unger blir påvirket av foreldrenes livssyn uansett hvilken tro (eller mangel på tro) foreldrene har.

Jeg har også barn som ser og opplever mer enn mange av oss andre, og det er neimen ikke lett bestandig å skulle gi veiledning i sånne situasjoner. Sånne opplevelser er så individuelle, og det finnes ingen fasitsvar. Jeg er dessuten veldig opptatt av å hele tiden ha i bakhodet at unger har god fantasi, og man skal derfor vokte seg litt for å legge alt de forteller på den spirituelle hylla. Igjen, ballansen er vanskelig. Hvor strekker man grensen mellom å skulle ta dem på alvor uten å hause opp hver minste lille ting?

Jeg tror at en god kjøreregel er å svare på det de spør om. Bare det de spør om, hverken mer eller mindre. Vi har nok ofte lett for, i vår egen iver, å gi de mer informasjon enn det de i utgangspunktet var ute etter...

Jeg har dessuten forklart min datter at hun ikke trenger å dele sine opplevelser med alle hun møter på sin vei. Jeg poengterte at det ikke er fordi hun er "rar", eller trenger å skamme seg, men rett og slett fordi det er så mange som ikke forstår disse tingene fordi de ikke opplever dem selv. Jeg ønsker å beskytte henne, og hun må lære å beskytte seg selv.

Nok en ting som er vanskelig å ballansere, er dette med å lære henne å sette pris på og ta vare på den gaven hun har fått, samtidig som jeg mest av alt ønsker at hun skal være en høyst normal unge. Min største skrekk er at hun skal utvikle seg til å bli en høytsvevende ungdom fullstendig uten bakkekontakt som tror hun er bedre enn andre pga sine "evner".
(Sånn som 13-åringen Bearchild skriver om, som holder readings. I mine øyne er det riv ruskende galt uansett hvor eksepsjonelt dette barnet måtte være!)

JA til tvangsjording av småbarn

[Heksepusen]

Nå ser jeg at Lilja har svart for meg når det gjelder baer sitt innlegg.

Jeg er nok litt slik Lilja sier spørr dem så får dem svar og jeg syns til tider jeg kan virke kald mot dem, men som sakt jeg må gjøre det slik hvis ikke ender jeg opp med høytsvevende barn.

Jeg har og prøvd og gjøre om Lilja forklare at dette er det ikke alle som forstår så vi har laget et fri plas hjemme hvor det er lov og snakke om sllik o ja jeg har i bakhode at fantasien også kan leke litt med dem.

Jeg ser at jeg i det miste ikke har tankerekene mine helt på jorde.

[Asbjørn]

Det er viktig at barna ikke blir skremt,- men også viktig at de ikke blir overkjørt.

Ett råd er å vise barnet at folk er forskjellige:
- noen er veldig musikalske,- og spilelr for eksempel piano veldig bra, andre lager bare bråk ved et piano.
- Noen er veldig flinke i matematikk,- andre sliter med selv de enkle regnestykkene.
- Noen er flinke å tegne, - andre lager bare kruseduller...
- Noen er flinke å svømme,- andre tør knapt nærme seg vannet.

osv.

Når det da gjelder det paranormale, og man vet at et barn har evner,-
så kan man fortelle at slik som andre forstår noen ting, forstår du dette.
f.ex:
Det som er litt rart med det å skjønne spøkelser og slik ( legg inn det som passer), - er at andre som ikke skjønner det, heller ikke forstår det. For -musikk , tegning, svømming osv - det kan vi se og høre, mens det å se spøkelser - det vil de ikke skjønne.
Fordi de hverken kan se , høre eller føle det vi merker.
Derfor er det lurt å ikke snakke noe om dette til de som ikke forstår...

selvfølgelig, dette må tilpasses hvert barn,- ingen er like,- noen kan "lese andre" - andre merker ett eller annet, og noen har "varme hender".
så kansje barnet med varme hender kan si; "jeg skal trøste deg litt" istedet for å si "jeg skal heale deg litt" . . . "trøste" blir bedre tatt imot av andre enn "Heale"..

dette var litt av mine tanker om dette...

A

[Nephandi]

Jeg voste opp med okkultisme, min mor driver med healing og med dowsing og for meg var dette helt naturlig, jeg viste ikke en gang når jeg var liten og brukte min mor sin pendel til å leke gjemsel med til de andre ungene sin irreitasjon siden jeg alltid fant dem, at dette ikke var noe alle drev med. Magi er en stor gave, hvis jeg hadde barn ville jeg definitivt dele med dem, men selvfølgelig da på deres premisser og i deres lærings tempo. Men jeg mener at hvis man har vokst opp med det så er ikke Ånder og spøkelser og andre Åndelige ting skummelt, da er det bare naturlig.

[Lilja]

Jeg er helt enig med deg, Nephandi, i dette:

Men jeg mener at hvis man har vokst opp med det så er ikke Ånder og spøkelser og andre Åndelige ting skummelt, da er det bare naturlig.

Det er viktig for meg også at barna mine skal se dette som noe naturlig, og lære dem at selv om det kan føles skremmende med ukjente ting, så er det ikke farlig!
Men det er like viktig for meg å få dem til å forstå at dette ikke er like naturlig for alle rundt dem. Mulig det gjør meg feig, men jeg ønsker faktisk at ungene mine skal være en av mengden. Ikke fordi de ikke skal få ha egenart, vi oppmuntrer stadig det som er spesielt for hver og en av dem, men fordi det er så fryktelig vondt å bli stående utenfor.

Jeg opplever jo selv til tider hvor nedlatende enkelte kan være når det blir snakk om overnaturlige ting, og tenker at slike reaksjoner foreløpig vil skade mer enn det gagner den utviklingen de eventuelt skal ha på det planet.

Gruppetilhørighet er viktig i den alderen, og de skal være store nok til å forstå konsekvensene før jeg oppmuntrer dem til å gjøre seg annerledes. Foreløpig er de så små at min viktigste oppgave som mamma er å beskytte dem. Så bruker jeg heller litt tid underveis på å lære dem å gi blaffen i andres uvitenhet, slik at de kan stå for hva de selv kjenner er viktig og riktig i livet når tida kommer at det føles rett for dem selv å gjøre det.

[Arven]

Jeg er veldig enig med deg Lilja. Det er viktig å høre til og kunne få muligheten til å sosialisere seg innenfor en gruppe med venner. Å stå utenfor er noe som kan gi problemer og traumer videre i livet.
Vennegjengen blir en trygg arena hvor ungene etterhvert kan reise seg og stå støtt med egne meninger og oppfatninger om verden rundt seg. Og da vil de forhåpentligvis høste respekt hos de fleste og være sterke nok til å bære reaksjoner fra de som ser skjevt på folk med andre syn på livet enn dem selv,- særlig når dette synet ligger innenfor det paranormale

[Tyrell]

Jeg har ikke barn selv, men jeg tror det viktigste er å være ærlig ovenfor sine barn, hvis de spør skal man gi de riktig informasjon rundt en trygg ramme.

Synes det er flott at dine barn deler de samme interesser som deg,jeg synes du skal fortelle alt hun lurer på angående temaet,jeg vet ikke hvor gammel din datter er,men jeg må også samtidig si at dette er ikke allment akseptert i vårt materialistiske samfunn så man må kanskje trå litt varsomt frem.

Lykke til!

[Nephandi]

Det er viktig for meg også at barna mine skal se dette som noe naturlig, og lære dem at selv om det kan føles skremmende med ukjente ting, så er det ikke farlig!
Men det er like viktig for meg å få dem til å forstå at dette ikke er like naturlig for alle rundt dem. Mulig det gjør meg feig, men jeg ønsker faktisk at ungene mine skal være en av mengden. Ikke fordi de ikke skal få ha egenart, vi oppmuntrer stadig det som er spesielt for hver og en av dem, men fordi det er så fryktelig vondt å bli stående utenfor.

Jeg mener det er viktig å lære barn å være seg selv, at hvis en gruppe ikke vil godta dem for å være andeledes så har de ikke noe i den gruppen å gjøre uansett. Imidlertid så mener jeg også at det er viktig å lære barna når man bør snakke om det overnaturlige og når det er smartest å la være. Det med at ting er naturlig mener jeg også at er viktig, jeg tror det overnaturlige er ja for å si det slikt egentlig like naturlig som alt annet i verden.

Jeg opplever jo selv til tider hvor nedlatende enkelte kan være når det blir snakk om overnaturlige ting, og tenker at slike reaksjoner foreløpig vil skade mer enn det gagner den utviklingen de eventuelt skal ha på det planet.

Dette er jeg helt enig med deg i. :like

[Heksepusen]

Ser at et er ikke bare jeg som har disse tankerekken og jeg forstår jo nå at jeg ikke er helt på bærtur.

Her får barnaa svar på ting når dem spørr og hjemme har vi fristed slik at dem får parte om det dem opplever. dem vet veldig godt at det er ikke alle som forstår seg på slike ting og dermed har det vel blitt til at dmikke snakker så mye om slikt ute blant folk.

Ut fra barnas alder og modehet får de jo svar på ting de spørr om og de får vel et nokså natulig bilde på tingen, er vel derfor min eldste har begynt i de baner hun har godt.
Nå vet hun jo at hun skla behandel det med ånder og slikt med respekt (tror jeg ikke har sakt det mange nok ganger) og hun oppfører seg forbløffende respektfult mot alt det der. Så jeg anser vel jobben min på dette område mer som og gi henne ( og de andrebarna min9 gode råd og hjelp når dem trenger det.

[Nephandi]

Det høres ut som om du har fine, fornuftige unger Moonstone som vil bli fine fornuftige voksene en dag. Jeg tror at ikke bare med det paranormale, men når det gjelder alt bør barna få svar når de spørr, jeg fikk alltid svar når jeg spurte min mor om noe, ikke noe var tabu som ikke måtte snakkes om og det tror jeg er veldig sundt.