Meditasjon og andre selvutviklingsmetoder ⇒ Foreningen for høysensitive mennesker i Norge

[Fride]

Jeg vet ikke om det finnes noen tråd på dette fra før. I hvert fall fikk jeg ingenting opp da jeg søkte på det. Uansett, til dere (høy)sensitive/ empater etc der ute: Det finnes noe som heter Foreningen for høysensitive mennesker i Norge.

Nå har jeg ikke lest mer enn hovedsiden til denne foreningens nettsider (enda. Jeg ble bare så ivrig da jeg fant det.) men det er kanskje verdt en titt?

Linken finner du her: http://www.hsperson.no/index.html

Fride

[Svartepus]

Er ikke høysensitivitet litt annet enn sterke empatiske evner? Jeg har forstått det sånn at førstnevnte er noe ikke-paranormalt som gjør at man rett og slett er veldig var for intense sanseinntrykk som høye lyder/mye prat, sterke synsinntrykk, sterke lukter, sterke følelser osv. De "normale" sansene er litt i overkant mottakelige og man reagerer mer på sanseinntrykk enn andre ikke-høysensitive. Jeg er sånn og blir fort sliten av sterke sanseinntrykk. Da vil jeg bare trekke meg tilbake og være for meg selv.

Å være empat betyr å ta inn andres følelser og virkelig føle dem på kroppen og psyken sin. Dette overgår de "normale" sansene og er ikke nødvendigvis det samme som høysensitivitet. Jeg tror ikke empater nødvendigvis reagerer spesielt sterkt på andre sanseinntrykk, og det er slett ikke alle høysensitive som er empater.

Bare nevner det. Correct me if I'm wrong.

Her er forresten en tidligere tråd om temaet: https://www.paran.no/forum/phpbb3/viewt ... 8&p=460359

[Fride]

Er ikke høysensitivitet litt annet enn sterke empatiske evner? Jeg har forstått det sånn at førstnevnte er noe ikke-paranormalt som gjør at man rett og slett er veldig var for intense sanseinntrykk som høye lyder/mye prat, sterke synsinntrykk, sterke lukter, sterke følelser osv. De "normale" sansene er litt i overkant mottakelige og man reagerer mer på sanseinntrykk enn andre ikke-høysensitive. Jeg er sånn og blir fort sliten av sterke sanseinntrykk. Da vil jeg bare trekke meg tilbake og være for meg selv.

Nå skumleste jeg bare forsiden på nettsiden, og etter å ha lest litt mer så ser jeg at du nok har rett. Jeg er sånn at jeg føler andres følelser på en sånn måte at jeg ikke helt vet om følelsene er mine egne eller ikke. Da er det innimellom godt å være alene. Ganske slitsomt, men... Jeg ble bare så ivrig da jeg fant siden. Litt skuffa nå.

Kanskje vi skulle starte en empat-forening?

[Atmi]

Nå er jeg sikkert negativ her. Men alle mine sanser stritter når jeg leser slikt som den siden. Min reaksjon er at jaha - foreningen for høysensitive, eller skulle det egentlig stått foreningen for høyselvforherligelse.

Jeg kan ikke se for meg annet enn at dersom de skaper en forening med bakgrunn i:
- mer sensitive for andres følelser enn andre
- misforstått av andre, som ikke forstår hvor sensitive de er
- mer vare for sanseinntrykk (les, vet hva andre føler mer enn de selv)
- har behov for å være alene for å fordøye alle inntrykkene
- tenker før de handler

Jeg tror at selvforherligelsen ville bestå av:
- de andre forstår ikke hvor grusomt det er for meg å kjenne deres følelser, smerter. Ser ikke hvor godhjertet jeg er.
- jeg får ikke ut mitt drama, de forstår ikke at jeg er så følsom (persilleblad).
- hvis de bare hadde hørt på meg, jeg ser/kjenner jo hvordan de har det - vet bedre enn de selv. Jeg er et orakel, men ingen tror meg. De er ikke sensitive nok til å forstå. Ikke kommet langt nok.
- jeg er et offer som må trekke meg tilbake fordi det er så mange inntrykk (martyr)
- folk flest handler uten å tenke, men jeg er høysensitiv - jeg kjenner, tenker og så handler jeg. Derfor er jeg et bedre og mer opplyst menneske enn andre som gjør flere feil i sine uoverveide handlinger.

Det skulle ikke forundre meg en prikk om de snart trekker denne egenskapen inn i en setting med indigovoksne eller lysarbeidere eller noe sånn. At det er noe annet, egentlig en høyere sfære eller forståelse som har gjort dem høysensitive.

Nå er jeg selv til dels en eller annen form for empatisk. Men likevel - jeg er nesten redd slike selvhjelpsgrupper. I alle former. Det blir en gruppe som forhøyer det gruppen handler om - overfokuserer på det, omdefinerer det - skaper illusjoner. I gruppe blir illusjonene forsterket, og bekreftet av hverandre.

Nei, liker ikke sånn. Bedre med forening om jakt og fiske eller bilboneklubben.

[ludoburgero]

Enig med deg i resonnementet ditt, Atmi.

Jeg forstår jo godt at folk vil finne andre som de føler seg spesielle sammen med, bare for å få ytterligere bekreftelser over hvor superduperspesielle de er. Nå høres det nok ut som jeg rakker ned på dem - ok. Det er ikke meningen å gå imot noen spesifikk iallefall, for hvem som helst kan vel kjenne seg igjen i at de vil finne et fellesskap der de hører seg hjemme.

Anerkjennelse er noe som er viktig for oss som mennesker, men det disse her kanskje kommer i skade for å gjøre er å bare gå enda mer inn i seg selv. For når du, Atmi, sier dette om å tenke før de handler så er det første som slår meg at de sitter litt på sidelinjen og har mye tid til å tenke. De tar seg tid til det, og jeg tror knapt at de handler i det hele tatt. De ser det de mangler hos seg selv, og ja - riktignok det de andre mangler av omtenksomhet - men likevel så slår dette tilbake på bedreviterne som en bekreftelse på deres egen mangel av impulsivitet og gleder i livet.

Sånn er det nå engang når folk ønsker bare å nøytralisere alt sammen ved å involvere seg.
Det krever sine ofre å føle seg spesiell. Slik som helt sikkert mitt innlegg også kan oppfattes nå.

For her kommer jeg på sidelinjen og forstår meg på hele mentaliteten bak dette her.

Er det ikke skjønt når det kommer til stykke hvor like vi alle egentlig er?

[Svartepus]

Jeg er enig i at en egen forening høres litt fjernt ut, men nå er jo egentlig høysensitivitet ikke noe høytsvevende greier (selv om kanskje denne foreninga høres litt ut som at de gjerne vil at det skal være det). Det er jo bare snakk om å ha litt overdrevent sterke sanser, og da våre helt vanlige sanser som å se, høre og lukte. Og noen drar inn følelser.

Jeg tror uttrykket brukes litt overlappende mellom en helt vanlig "tilstand" som ca 15% av befolkningen har, og det mange kaller empatiske evner. Jeg har mye av dette høysensitive greia i meg, men er verken empat eller ønsker sympati fra folk. Blir ting for ille, trekker jeg meg tilbake. Enkelt og greit.

[ludoburgero]

Ja, det er klart, og jeg er enig i ditt synspunkt på det også, Svartepus.
Men jeg tror egentlig det først og fremst dreier seg om å kjenne etter, engasjere seg og at det derfor går på vilje. Hvis noen ønsker å kalle det evner, så er det også greit for meg.

Skal ikke kverulere heller...

[Atmi]

Må bare legge til at jeg ikke heller mener at høysensitiv er noe høytsvevende greier. Men grunnen til at jeg reagerer på denne foreningen, er at jeg tror den vil bli brukt for å omdefinere det til noe høytsvevende greier - og som jeg sa over - skulle ikke forundre meg om det plutselig kommer en artikkel fra denne foreningen "Det voksne indigobarn - høysensitive mennesker" eller noe lignende.

Jeg har i hvert fall svært dårlig erfaring med foreninger eller klubber som koples opp mot, "vi som føler litt mer", eller "vi som ser litt mer" eller lignende. Jeg har ikke opplevd at slike foreninger har kunnet hatt et jordnært forhold til sin interesse, da det blir til "oss vs resten som ikke kan så godt"

Og når det kommer til ting som kan trekkes til følelsesliv, tanker osv - da tror jeg også det lett kan være helseskadelig da det kanskje er mest tiltrekkende for de som minst bør være der.

[Svartepus]

Ja jeg er nok enig i det du sier Atmi

Jeg vil forresten ikke være indigovoksen, jeg vil være mer sånn guloransje. Indigo er så last year liksom

[Atmi]

Ja jeg er nok enig i det du sier Atmi

Jeg vil forresten ikke være indigovoksen, jeg vil være mer sånn guloransje. Indigo er så last year liksom

[Ihlia]

Hei dere..
Vet jeg kommer litt vel sent inn her, men kan ikke la være å si noe her...får oppriktig vondt, når jeg leser noen av de siste kommentarene her inne...selvforherligelse...Vet dere egentlig hva dere snakker om her ?? Jeg er en godt voksen dame, som har hatt en ekstrem tøff, både barndom, ungdomstid og mange voksenår, fordi jeg både er hypersensitiv, ble betegnet som det for mange år siden, etter mange år i terapi, det føltes veldig riktig ja, men noe veldig vesentlig manglet allikevel --og ja, det er vesentlige forskjeller på å være hypersensitiv og empat --først da jeg kunne definere meg selv som empat, falt alt på plass og jeg kunne begynne å heale og aksptere meg selv som den jeg er. Det å vite at tusenvis av mennesker rundt omkring følte og oppfattet seg selv akkurat som meg, det var så sterkt at det kan ikke beskrives ! Tror det er svært få seriøse høysensitive og empater som holder på med selvforherligelse ! Har aldri truffet noen faktisk. De fleste har store sår og skader på sinnet etter å ha blitt misforstått, direkte trakassert ofte og kanskje levd i årevis uten å tørre å fortelle om seg selv. Dere gjør det ikke akkurat bedre her, med den måten dere omtaler noe dere tydeligvis har veldig lite greie på. Høysensitve finnes, betegnelsen har blitt brukt av enkelte behandlere i psykiatrien i årevis, men lanht ifra alle høysensitive er empater. Empater finnes...det forskes mye på dette i disse tider og folk vil forstå etterhvert som dokumentasjon kommer ut. Det for meg å kunne definere hvorfor jeg tar inn andres (dyr, planter, trær og mennesker) energier som mine egne, kunne til tider være så smertefullt og forvirrende at jeg ble veldig destruktiv i perioder. Det å alltid vite når venner og familie etc lyver eller forestiller seg eller holder tilbake noe, gjorde at jeg til slutt isolerte meg totalt fra folk. I 7 år bodde jeg helt alene oppe på fjellet for å komme unna alle og få ro til å finne MEG -- bare for å oppdage at jeg overførte empatien til naturen og dyra. Pga mye jakt i området (som jeg avskyr) og også hva jeg oppfatter som tragisk behandling av dyr fra gårdsbruk i området, ble det veldig tøfft, bare bilen fra slakteriet kjørte forbi huset mitt ble jeg så dårlig, at jeg kunne kaste opp. Jeg kunne kjenne helt klart og tydelig angsten og uroen dyrene følte, etter å ha blitt slept ut fra sine vante omgivelser og stua inn islaktebilen. Det er ikke en følelse du vil ha, som du tror gjør deg til noe spesiellt. Det er bare veldig vondt. Da moren min fikk hjerneslag for noen år siden og ble delvis lammet for en tid i venstre side an kroppen, opplevde jeg og våkne dagen etter med akkurat samme symptomene. Kom meg nesten ikke ut av senga. Jeg kan til å med få utslett og eksem fordi andre jeg bryr meg om har det.
Vet dette høres veldig negativt ut, men dere må forstå at dette er virkelig. Og at helt til den dagen du forstår og får en forklaring, så har mange det veldig vondt. Mitt liv har forandret seg veldig. Jeg har flyttet ned blandt folk igjen og begynt å tro jeg også er verdt noe. Jeg har lært å beskytte meg mot negative energier, og har forstått at ved å nøytralisere (sende ut til altet, visualisere..) smerten jeg tar inn, så blir jeg virkelig i stand til å gjøre noe for alle de jeg føler så sterkt med...jeg kan heale og sende kjærlighet og på den måten virkelig være til hjelp i stedet for å bare slepe rundt på andres smerte i en evig rundgang uten mål og mening, er jeg nå i stand til å hjelpe både dem og meg selv. Har ikke tid til å skrive mer nå...vet ikke om noen leser en gang, måtte bare ha det ut...
Uansett, jeg har mye mer kunnskap om hva det er å være empat, så hvis det skulle være noen som lurer på noe, så...feel free...

Tusen, litt frustrerte hilsener
Ihlia.

[Asbjørn]

Jepp, - å være hypersensitiv, og det å være empat er to forskjellige ting, men har likevel fellestrekk.

Jeg kjenner flere som hjar det på denne måten, - og som ikke skjønner hva som skjer.
Personlig tror jeg mange hypokondere faktisk er empater og eller hypersensitive, men at de ikke vet / forstår at de tar inn "signaler" fra omverdenen.

Ett eksempel :
Naboen får seg et et solid blåmerke og vondt for å bevege kneet, - fordi han fikk seg en tur uti grøfta på sykkel.
Smertene "stråler ut til omgivelsene" - og en empat tar inn dette som en radio tar inn forskjellige kanaler.
Så empaten tar inn de samme smerter, men mangler kansje blåmerkene. Men merker smertene på kroppen, som om det er ens egne.
Og tar en tur til legen, som selvfølgelig IKKE finner noe galt. "Det er jo ingen skader der, hvorfor skal det gjøre vondt ???"

Fortvilelsen til den som er en empat blir jo ikke mindre av den grunn, - vedkommende føler jo intense smerter. Men ingen årsak...

Det er først når vedkommende finner ut / blir forklart / og forstår hvordan det henger sammen, at man etterhvert kan lære seg å kjenne om det er ens eget, eller noe som tilhører andre - man merker.
Da først er det også mulig å finne metoder til å utestenge slike smerter / plager, - fordi man da skjønner hva det er.
En går ikke lenger til lege, dersom man forstår det er andres ting man merker.

Samtidig er mange empater også utstyrt med evnene til å sende healing - og spesielt til de man selv får inn via empat-evnen.
Dermed kan man hjelpe andre - og dermed også hjelpe seg selv...

Det står endel om det å være empat, og hvordan man kan håndtere det her på forumet, bruk SØK og søk på EMPAT.
( følg denne linken : https://www.paran.no/forum/phpbb3/searc ... t=S%C3%B8k

For de som tror dette har å gjøre med empati - medfølelse, så er det misoppfatning.
Dette har ikke med vanlig medfølelse/ empati å gjøre,
- kall det heller "samfølelse"
- man føler fysisk det samme som en annen person føler.

A

[ludoburgero]

Ihlia:

Innlegget mitt var ikke ment for å diskreditere at noen har det slik iallefall.
Det var foreningen og samholdet som i mange tilfeller kan virke som en litt elitistisk idé.
Som jeg sa, så er samholdet for mange viktig - og bekreftelser og anerkjennelse er også viktig.

Mer objektivt sett, for å tjene egoet. Noe som ikke nødvendigvis er en negativ ting, siden vi alle har et. Det er jo hva vi velger å bruke egoet til - det er jo selvutvikling sagt med andre ord.

I tilfelle du syntes innlegget mitt virket slemt ut iallefall. Dette er ikke for å rettferdiggjøre hva jeg skrev, men for å legge til at jeg synes mer enn hva jeg klarer å formidle i ett innlegg som er svar på et annet jeg synes også har noen gode poenger (uten at jeg føler det strider mot begrepet empater).

For meg er det ikke viktig å utnevne noen (eller seg selv) for empater, men for andre kan det selvsagt hjelpe å få et navn på det. Synes det er interessant å høre om opplevelsene dine, og veldig glad på dine vegne for at du nå har klart å styre det bedre, siden det har virket som å være til bry for deg. Det er klart at det blir tungt å bære på så mye følelser, spesielt når du kjenner det bokstavelig talt fysisk på kroppen når andre mennesker har lidelser også. Jeg er selv et meget følsomt menneske (kanskje viktig å poengtere at jeg ikke sammenligner meg med empater nå), så jeg forstår iallefall hvordan det er å ta innover seg ting som får manifestert seg.

Du sier at det er mange som er blitt trakassert og blitt misforstått, og det kan godt hende at andre menneskers uvitenhet, manglende kunnskaper eller fastlåste og innrammede virkelighetsoppfatninger kan forårsake slikt - men glem ikke at dette er også "vanlige mennesker" og at det er like "synd" på de som ikke forstår, som de som blir misforstått. En ting er å mobbe noen og rakke ned på noen som er annerledes, men som min mor alltid sa så er det de som har et behov for å gjøre slikt det er mest synd på.

Når jeg selv sier at vi alle er like når det kommer til stykket, og når jeg snakker om å føle seg spesiell, så er det også noe jeg oppriktig mener. Jeg har mine erfaringer i livet, og de tilsier at noe veldig viktig er å finne noe felles vi kan identifisere oss med som mennesker, og jobbe med felles mål, fokusere på likheter - men akseptere forskjeller - og ikke nødvendigvis måtte dyrke oss selv for å verdsette forskjellene hvis det går utover andre mennesker.

Helt klart enkelt å skylde på andre for å være misunnelse eller uforståelige, men hvorfor skal man akseptere denne selvgode holdningen også? Det er dét jeg vil sette fokusen på, og så vil jeg spørre om det er viktig å sympatisere med absolutt alt som er "unntatt offentligheten i annerledeshetens navn"? Er det så viktig å si "stakkars, de er spesielle, de har hatt det vondt, de er misforstått"? Er det så viktig å se opp til dem?

Hvorfor det i forhold til alle andre "vanlige, kjedelige mennesker"?

Bryter klart med likeverdighetsprinsippet. Jeg mener alle mennesker er like mye verdt, og det innebærer ikke at jeg synes såkalte annerledes mennesker heller er dumme av den grunn.

Det er utfordrende å få sagt det man mener uten at noen tar det ille opp, og spesielt dersom man nevner momenter som til tider kan angå oss alle. Alle liker å føle seg spesielle, og for min del kan alle være like spesielle og unike. Bare det at jeg sier noe sånt kan få folk til å oppfatte meg som negativ, likegyldig eller frekk også, men jeg mener det jo ikke ille.

Unødvendig å si dette, men jeg føler meg ikke mer spesiell bare fordi jeg oppriktig mener at absolutt alt her i livet er like spesielt, og at jeg anerkjenner det som en avgjørende sannhet at det er mine følelser som i stor grad er avgjørende for hva jeg tiltrekkes og fascineres av der og da. For når alle har tattovering, så er det mer spesielt uten, og alt det der er relativt. På samme måte som at når alle er følsomme, så er det mer spesielt å være ufølsom.

Alt dette er bare tull. Folk lar seg rives med, folk stiller seg utenfor, men alt dette er bare bobler og illusjoner - uten at det tilsier noe om hvor ekte det oppleves å være, og hvor genuine faktisk følelser og forståelse kan være. Det som er avgjørende er alltid øyeblikkene, omgivelsene, tingenes tilstand der og da, og ikke minst hva slags setting man selv er i.

Vi er alle veldig like, selv om vi til alle tider i livene våre alle må utspille de store forskjellene også, slik at dette klokkeverket av en verden vi lever i skal fungere optimalt.

[Svartepus]

Folk med felles skjebne eller interesser vil vel alltid søke sammen, og det synes jeg er både naturlig og fint. Det betyr jo ikke at de søker sammen for å utelukke andre eller føle seg spesielle i sin lille klubb. Se på folk i rullestol f.eks., selv om de ikke liker å bli stakkarsliggjort av funksjonsfriske og helst vil leve mest mulig normalt, setter de selvsagt pris på å samles i en forening for funksjonshemmede. Siden de har samme utfordringene i hverdagen forstår de hverandre bedre og slipper å forklare opp og i mente (og rettferdiggjøre) ting. Sånn vil det funke for høysensitive også. Det er jo ikke synd på dem, og de er heller ikke mer spesielle enn andre grupper, men de opplever utfordringer som ikke-høysensitive kan forstå fullt ut. Jeg ser ikke noe galt i at høysensitive skal ha sin egen forening. Bare det at noen anser dem som sytete istedet for å prøve å lære mer om dem, viser at de faktisk trenger en egen forening. Ikke fordi de skal sitte sammen og føle seg spesielle, men fordi de endelig kan føle seg normale og slippe misforståelser og ufølsomme kommentarer.

[ludoburgero]

Jeg synes det blir en søkt sammenligning å ta det med funksjonshemninger, men ok...
(nei, jeg tøyser). Tar poenget ditt iallefall, tror jeg.

Det er vel vanskelig å vite hvordan man skal sette ord på det, men jeg vil iallefall fram til at det å separere seg og isolere seg med noen ikke nødvendigvis har noe med samholdet og anerkjennelsen å gjøre. Slik som at homofile for eksempel går i tog og roper om å ikke bli behandlet som annerledes - og hvor ironisk nettopp ikke dette er, da de faktisk jo tilhører en minoritet og heller burde ha et mer avslappet forhold til det, enn å projisere dette anstrengte, stereotypiske "hat-synet" over seg selv fra andre, som kanskje har lettere for å akseptere dem enn de selv har.

For ja, noen har issues med å være homofile, og det kan igjen føre til at denne usikkerheten registreres av andre og at det hele derfor blir en selvoppfyllende offerrolle. Et paradoks.

Så... for å understreke det jeg mener, så er det altså ikke noe problem at folk søker seg sammen og forener seg. Kjempefint! Bare ikke selvmedlidenhet må være sentralt for samholdet, og at respekt skal kreves istedenfor at den blir tilegnet og fortjent, så kan man vel se bort ifra slike sperrer som "oss" og "dem". Det trenger ikke være sånn selv om et samhold eksisterer.