Fakta, teori & skepsis ⇒ hvor mye er egentlig sant?
Moderatorer: Asbjørn, Mod Fakta og, mod_spøkeguiden
-
- Nybegynner
- Innlegg: 51
- Startet: 27 Mai 2006 05:24
- 18
- Kjønn (valgfri): 110% gutt
- Lokalisering: Kolbotn
hvor mye er egentlig sant?
heisann.
dette er noe som har plaget meg en stund nå. hvet ikke om det ligger noe i det
eller om det bare har klikka for meg beklager om dette er litt ute av sammenheng og sorry for skriveleifer
men hva og hvor mye av det paranomale og religion osv er det som egentlig er sant?
hva om du hadde fra du var bitte liten baby aldri ble fortalt om relegion, spøkelser, gud osv
osv. hva hadde du trodd på da?
du hadde ikke viss om himmelen eller hælvette. jada det er forskning med resultater på dette og historier og andre tester og det som skal til, men du hvet jo ikke om denne GUD faktisk eksister/har eksistert eller om dette bare er noe en landsby fant ut for 10000 år siden at: hei du, nå skriver vi en masse bullshit og lurer alle som blir født i fremtiden til og tro på noe syke greier vi finner på..
eneste jeg har klart og forholde meg til er alt om universet og at ting har en mening. det har aldri gitt meg noe grunn til og gå i kirka og prate til en ukjent person på et kors eller sette meg ned på et teppe til visse tidspunker på dagen og be fra en rull av skinn eller hva det er som det en gang ble skrevet noen krusseduller på..
hva skjer egentlig når du dør? fortsetter vi i en slag sove modus og drømmer? eller slutter vi og eksistere? at vi kommer til himmelen eller hælvette er bare noe som har gått i generasjon i generasjon helt tilbake til apen ble menneske.
jeg tror i grunn at vi våkner til et annet liv kansje og eller annen værden igjen, men der kommer da fortellinger og og tro fra relegion igjen som har blitt planta i hue på oss.
jeg har troen på at vi har en sjel, men igjen så lurer jeg da på hvor denne "sjelen" kommer fra? sitter det mange milliarder på et lager i "himmelen" eller et annet sted og venter på og bli brukt?
jeg vil tro at det er mer sannhet i vitenskapen enn relegion.
asså, en mystisk person/ kraft kaldt gud skapte ikke jorden på 6-7 dager.
halloo?? vi snakker the big bang theory og ikke noe annet!
det virker kansje absurd og tro at alt har en mening og at universer styrer alt, men igjen og tro på dette gjør vel også dette til en relegion gjør det ikke?
det er vel mye man kan si om dette egentlig, men vil ikke la det ikke bli for langt lese stoff heller.
mange andre her inne har sikkert de samme meningen eller noe lignende som meg.
andre vil sikkert lage diskusjon av dette.
og det er sikkert flere tråder her om det, men shit au.
takk for meg vartfall og takk for at du gadd og lese
dette er noe som har plaget meg en stund nå. hvet ikke om det ligger noe i det
eller om det bare har klikka for meg beklager om dette er litt ute av sammenheng og sorry for skriveleifer
men hva og hvor mye av det paranomale og religion osv er det som egentlig er sant?
hva om du hadde fra du var bitte liten baby aldri ble fortalt om relegion, spøkelser, gud osv
osv. hva hadde du trodd på da?
du hadde ikke viss om himmelen eller hælvette. jada det er forskning med resultater på dette og historier og andre tester og det som skal til, men du hvet jo ikke om denne GUD faktisk eksister/har eksistert eller om dette bare er noe en landsby fant ut for 10000 år siden at: hei du, nå skriver vi en masse bullshit og lurer alle som blir født i fremtiden til og tro på noe syke greier vi finner på..
eneste jeg har klart og forholde meg til er alt om universet og at ting har en mening. det har aldri gitt meg noe grunn til og gå i kirka og prate til en ukjent person på et kors eller sette meg ned på et teppe til visse tidspunker på dagen og be fra en rull av skinn eller hva det er som det en gang ble skrevet noen krusseduller på..
hva skjer egentlig når du dør? fortsetter vi i en slag sove modus og drømmer? eller slutter vi og eksistere? at vi kommer til himmelen eller hælvette er bare noe som har gått i generasjon i generasjon helt tilbake til apen ble menneske.
jeg tror i grunn at vi våkner til et annet liv kansje og eller annen værden igjen, men der kommer da fortellinger og og tro fra relegion igjen som har blitt planta i hue på oss.
jeg har troen på at vi har en sjel, men igjen så lurer jeg da på hvor denne "sjelen" kommer fra? sitter det mange milliarder på et lager i "himmelen" eller et annet sted og venter på og bli brukt?
jeg vil tro at det er mer sannhet i vitenskapen enn relegion.
asså, en mystisk person/ kraft kaldt gud skapte ikke jorden på 6-7 dager.
halloo?? vi snakker the big bang theory og ikke noe annet!
det virker kansje absurd og tro at alt har en mening og at universer styrer alt, men igjen og tro på dette gjør vel også dette til en relegion gjør det ikke?
det er vel mye man kan si om dette egentlig, men vil ikke la det ikke bli for langt lese stoff heller.
mange andre her inne har sikkert de samme meningen eller noe lignende som meg.
andre vil sikkert lage diskusjon av dette.
og det er sikkert flere tråder her om det, men shit au.
takk for meg vartfall og takk for at du gadd og lese
Antall ord: 499
2012, punktet hvor virkelighet og fantasi må møtes
Link: | |
BBcode: | |
HTML: | |
Hide post links |
-
- Standard bruker
- Innlegg: 3114
- Startet: 23 Sep 2008 10:12
- 16
- Kjønn (valgfri): Flaskepost
- Lokalisering: Inni ditt hode
- Har takket: 128 ganger
- Blitt takket: 402 ganger
Re: hvor mye er egentlig sant?
Nå må vi ikke glemme at de fleste oldtidssamfunn talte i BILDER, SYMBOLER og ANALOGIER for å forklare prinsipper i historier.
For de som ikke har satt seg inn i de gamle sivilisasjonenes symbolbruk og analogier ser historiene helt fantastiske ut og for gode til å være sant.
Prøv heller å lete etter nøkkelen, en fellesnevner for symbolikken i historiene, det ligger en skjult mening i de, og de skal ikke tas bokstavelig.
Mytologier er ikke det samme som faktisk historie.
Antikkens "Guder" var ikke annet enn personifiseringer av abstrakte prinsipper og ideer som moral, naturlover osv, som de ikke kunne forklare på andre måter.
Historiene vil da få en helt annen mening om man knekker doden til dette symbolspråket.
Koden er som oftest glemt idag, og folk flest tror at selve historiene er sanne, selvom de også rent logisk sett ikke tror helt på dem.
De blir sånn sett fanget mellom sin egen logikk og tro/håp/idealer.
Men det er ikke det samme som å si at ALT som står skrevet i div antikke bøker ikke er faktisk historie, for det er en gråsone der som gjør at det mange ganger er vanskelig å skille.
Ved å studere oldtidssamfunnene og symbolspråket fra de gamle Mysterieskolene vil gjøre dette lettere, å se hva som er hva.
Fortsett å fundere, sett spørsmål ved ting, det er bare naturlig for mennesket, og veien å gå for en nyskjærrig filosof og Mysterie-jeger.
:like
For de som ikke har satt seg inn i de gamle sivilisasjonenes symbolbruk og analogier ser historiene helt fantastiske ut og for gode til å være sant.
Prøv heller å lete etter nøkkelen, en fellesnevner for symbolikken i historiene, det ligger en skjult mening i de, og de skal ikke tas bokstavelig.
Mytologier er ikke det samme som faktisk historie.
Antikkens "Guder" var ikke annet enn personifiseringer av abstrakte prinsipper og ideer som moral, naturlover osv, som de ikke kunne forklare på andre måter.
Historiene vil da få en helt annen mening om man knekker doden til dette symbolspråket.
Koden er som oftest glemt idag, og folk flest tror at selve historiene er sanne, selvom de også rent logisk sett ikke tror helt på dem.
De blir sånn sett fanget mellom sin egen logikk og tro/håp/idealer.
Men det er ikke det samme som å si at ALT som står skrevet i div antikke bøker ikke er faktisk historie, for det er en gråsone der som gjør at det mange ganger er vanskelig å skille.
Ved å studere oldtidssamfunnene og symbolspråket fra de gamle Mysterieskolene vil gjøre dette lettere, å se hva som er hva.
Fortsett å fundere, sett spørsmål ved ting, det er bare naturlig for mennesket, og veien å gå for en nyskjærrig filosof og Mysterie-jeger.
:like
Antall ord: 249
Link: | |
BBcode: | |
HTML: | |
Hide post links |
-
- Nybegynner
- Innlegg: 51
- Startet: 27 Mai 2006 05:24
- 18
- Kjønn (valgfri): 110% gutt
- Lokalisering: Kolbotn
Re: hvor mye er egentlig sant?
dæven steike da du kunne ikke ha et litt mer komplisert svar?
kansje jeg er en nyskjærrig filosof og Mysterie-jeger da?
men jeg er ikke ute etter og vite hvordan disse personene en gang i tiden kom opp med alt dette.
det som er, er at dette er jo bare ord fra fjerne tider som ble lagt på papir og ble fortalt i hisorie gjennom tidene. det blir jo en vandre historie hvor den lille søte hunde valpen til slutt blir et 2 meter høyt monster kaldt big foot.
hva står du igjen med da om du aldri fikk vite om relegion, historie, tro, monstere, spøkelser osv? himmelen og hva som skjer når du dør? hadde ikke vi fått dette pressa inn i hodet fra v ivar små hadde vi ikke vært redd for spøkelser og monstere da hadde dette bare vært film og fantasi, men nå er jo da igjen frykten vi kansje opplever i en film eller historie som setter spor i oss og får oss til og innbille oss ting.
en gang i tiden eksisterte ikke denne frykten og troen. da var det mann mot natur og vi fryktet rov dyrene. ikke spøkelsene eller monstre under senga..
kansje jeg er en nyskjærrig filosof og Mysterie-jeger da?
men jeg er ikke ute etter og vite hvordan disse personene en gang i tiden kom opp med alt dette.
det som er, er at dette er jo bare ord fra fjerne tider som ble lagt på papir og ble fortalt i hisorie gjennom tidene. det blir jo en vandre historie hvor den lille søte hunde valpen til slutt blir et 2 meter høyt monster kaldt big foot.
hva står du igjen med da om du aldri fikk vite om relegion, historie, tro, monstere, spøkelser osv? himmelen og hva som skjer når du dør? hadde ikke vi fått dette pressa inn i hodet fra v ivar små hadde vi ikke vært redd for spøkelser og monstere da hadde dette bare vært film og fantasi, men nå er jo da igjen frykten vi kansje opplever i en film eller historie som setter spor i oss og får oss til og innbille oss ting.
en gang i tiden eksisterte ikke denne frykten og troen. da var det mann mot natur og vi fryktet rov dyrene. ikke spøkelsene eller monstre under senga..
Antall ord: 215
2012, punktet hvor virkelighet og fantasi må møtes
Link: | |
BBcode: | |
HTML: | |
Hide post links |
-
- Standard bruker
- Innlegg: 3114
- Startet: 23 Sep 2008 10:12
- 16
- Kjønn (valgfri): Flaskepost
- Lokalisering: Inni ditt hode
- Har takket: 128 ganger
- Blitt takket: 402 ganger
Re: hvor mye er egentlig sant?
Fint å se at jeg satte igang nyskjærrigheten og det kreative hos deg da?
Ja, det er et intressant spørsmål, det du stiller.
Hvordan hadde fremtidige generasjoner blitt om vi hadde slutta å la slike ting gå i arv på autopilot fra oss til dem?
Har lekt mye med de spørsmålene selv, lekt litt på ulike mulige resultater og utfall.
Det er jo EN måte å finne det ut på da, det er for oss å STOPPE.
Stoppe med å overføre informasjon og dogmer vi selv ikke er enig i eller finner uten nytte og verdi, som vi selv mener kan bolmstre til negative verdier og uønskede utfall.
Men skal vi fjærne ting og tang vi anser som negativ overføring, må vi også finne noe POSITIVT å erstatte de med, og det er ikke en enkel oppgave, spesielt når mennesker ikke kan enes om hva som er positivt og hva som er negativt.
Det meste er egentlig subjektivt.
Hva jeg anser som positivt og "riktig", kan oppfattes negativt og "feil" for en anen.
Derfor er dette en vanskelig problemstilling, og vanskelig i praksis..
Jeg tror uansett at det er meget sunt for alle å sette spørsmålstegn til ting, og prøve å nerme seg det positive på sin egen måte, og kvitte seg med unyttige dogmer som har gått i arv på autopilot som tradisjon.
Ikke misforstå meg, noen tradisjoner er sikkert positive og inneholder mye visdom, men mye leder også rett og slett til negativt verdensbilde og adferd, tradisjon eller ei..
Ja, det er et intressant spørsmål, det du stiller.
Hvordan hadde fremtidige generasjoner blitt om vi hadde slutta å la slike ting gå i arv på autopilot fra oss til dem?
Har lekt mye med de spørsmålene selv, lekt litt på ulike mulige resultater og utfall.
Det er jo EN måte å finne det ut på da, det er for oss å STOPPE.
Stoppe med å overføre informasjon og dogmer vi selv ikke er enig i eller finner uten nytte og verdi, som vi selv mener kan bolmstre til negative verdier og uønskede utfall.
Men skal vi fjærne ting og tang vi anser som negativ overføring, må vi også finne noe POSITIVT å erstatte de med, og det er ikke en enkel oppgave, spesielt når mennesker ikke kan enes om hva som er positivt og hva som er negativt.
Det meste er egentlig subjektivt.
Hva jeg anser som positivt og "riktig", kan oppfattes negativt og "feil" for en anen.
Derfor er dette en vanskelig problemstilling, og vanskelig i praksis..
Jeg tror uansett at det er meget sunt for alle å sette spørsmålstegn til ting, og prøve å nerme seg det positive på sin egen måte, og kvitte seg med unyttige dogmer som har gått i arv på autopilot som tradisjon.
Ikke misforstå meg, noen tradisjoner er sikkert positive og inneholder mye visdom, men mye leder også rett og slett til negativt verdensbilde og adferd, tradisjon eller ei..
Antall ord: 259
Link: | |
BBcode: | |
HTML: | |
Hide post links |
-
- Nybegynner
- Innlegg: 51
- Startet: 27 Mai 2006 05:24
- 18
- Kjønn (valgfri): 110% gutt
- Lokalisering: Kolbotn
Re: hvor mye er egentlig sant?
ja det satte du fint i gang ja
jeg tror fremtidige generasjonene ville blitt på en måte mye friere, men de ville nok stillt de samme spørmålene vi stiller i dag. hvorfor vi lever og hva vi trodde på når vi levde, hvorfor det ikke blir pratet om gud eller andre ting. di ville lurt på hva spøkelser er så ville dem undersøkt og funnet det ut og alt ville startet på nytt med samme frykten og troen som vi har i dag.
det er som du sier med at positivt for deg kan være negativt for meg, men sånn vil det jo alltid være.
det er ikke det at vi skal fjærne det du og jeg syntes er negativt eller uvirkelig. det blir vel heller det at man kan stille seg selv spørsmål om hva som faktisk er sant og ikke.
ja det er jo sunt og kvitte seg med det negative, men vi får jo kristendommen trykka i hjernen fra vi er små. og det begynner med at: mormor er i himmelen nå sara, hun har det mye bedre der og vil være engelen din og passe på deg hele livet ditt.
hva om vi ikke sier dette da? hva om vi sier hun er desverre død. hva er dette og hvor er mormor? hun er borte nå hun lever ikke lenger. hvordan reaksjon, tro og fremtid vil da dette barnet ha? om vi fjerner kristendommen fra skolen og ikke får informansjon og relegioner og engler og demoner. ville ikke dette blitt et tryggere og friere barn? starten på noe nytt?
som du sier så er sikkert noen tradisjoner positive og har mye visdom, men hvorfor tror disse det og praktiserer dette? hvor og hvem startet det?
jeg tror fremtidige generasjonene ville blitt på en måte mye friere, men de ville nok stillt de samme spørmålene vi stiller i dag. hvorfor vi lever og hva vi trodde på når vi levde, hvorfor det ikke blir pratet om gud eller andre ting. di ville lurt på hva spøkelser er så ville dem undersøkt og funnet det ut og alt ville startet på nytt med samme frykten og troen som vi har i dag.
det er som du sier med at positivt for deg kan være negativt for meg, men sånn vil det jo alltid være.
det er ikke det at vi skal fjærne det du og jeg syntes er negativt eller uvirkelig. det blir vel heller det at man kan stille seg selv spørsmål om hva som faktisk er sant og ikke.
ja det er jo sunt og kvitte seg med det negative, men vi får jo kristendommen trykka i hjernen fra vi er små. og det begynner med at: mormor er i himmelen nå sara, hun har det mye bedre der og vil være engelen din og passe på deg hele livet ditt.
hva om vi ikke sier dette da? hva om vi sier hun er desverre død. hva er dette og hvor er mormor? hun er borte nå hun lever ikke lenger. hvordan reaksjon, tro og fremtid vil da dette barnet ha? om vi fjerner kristendommen fra skolen og ikke får informansjon og relegioner og engler og demoner. ville ikke dette blitt et tryggere og friere barn? starten på noe nytt?
som du sier så er sikkert noen tradisjoner positive og har mye visdom, men hvorfor tror disse det og praktiserer dette? hvor og hvem startet det?
Antall ord: 305
2012, punktet hvor virkelighet og fantasi må møtes
Link: | |
BBcode: | |
HTML: | |
Hide post links |
-
- Standard bruker
- Innlegg: 3114
- Startet: 23 Sep 2008 10:12
- 16
- Kjønn (valgfri): Flaskepost
- Lokalisering: Inni ditt hode
- Har takket: 128 ganger
- Blitt takket: 402 ganger
Re: hvor mye er egentlig sant?
Nå har værtfall ikke den Norske grunnskolen lov til å preke ett spesielt verdenssyn lenger, så litt lenger har vi nok kommet på det område, bare på 10-15 år.
Nå står det i skoleplanen at lærerne skal fremstille religioner som at "noen tror sånn.." istedenfor inndoktrinering og preking.
Men jeg er enig med deg, hvorfor ikke bare stoppe opp med det, og la de fremtidige begynne på scratch? De hadde sikkert stilt alle de samme spørsmålene som vi mennesker alltid har stilt oss, men kanskje de hadde kommet frem til helt andre svar, som var mer positivt og "bedre" idealistisk?
En ting er værtfall sikkert: For å fjærne uønsket handling, må man først fjærne årsaken, som i dette tilfelle er verdensperspektiv og tankegang.
Det kan enkelt og greit være EN grunnleggende feil og negativ forestilling er er grunnen til ALL uønsked handling.
Forestillingen om et Helvete og Himmel KAN være denne, den er nok neppe alltid sunn.
Det intressante er at denne forestillingen er en misforståelse fra sin opprinnelige mening, men den orginale meningen og poenget er nesten så godt som glemt.
Hadde folk funnet tilbake til den orginale meningen med Himmel/Helvete hadde den nok ikke vært så psykisk ødeleggende.
Hvem som startet de diverse kan man jo lese seg til gjennom å studere Historie.
Det intressante er HVORFOR folk fortsatt velger å følge etter så lang tid.
Jeg tror at man blir ofte blind på slike ting, når man blir født inn i en bestemt Nasjon med bestemte etikette og regler, religion.
Verdensoppfatningen blir formet tidlig, og mange bare sover seg gjennom hverdagen og godtar det som "sannhet" fordi de ikke vet noe annet.
Men det er når de for smaken på noe annet at noe intressant skjer.
Da ser de at andre steder i verden gjør de noe annet, og at ting ikke er så "skrevet i stein" og så absolutt som de først trodde..
Det ER masse visdom fra oldtidssamfunn, man må bare lære å tyde visdommen korrekt, ved å lære seg symbolspråket og tankegangen som regjerte i det tidsrommet.
Når Nøkkelen til dette forsvinner over tid, mister ting sin orginale betydning, som for eksempel Himmel/Helvete konseptet som fremdeles henger igjen og forrårsaker mye negativitet.
Nå står det i skoleplanen at lærerne skal fremstille religioner som at "noen tror sånn.." istedenfor inndoktrinering og preking.
Men jeg er enig med deg, hvorfor ikke bare stoppe opp med det, og la de fremtidige begynne på scratch? De hadde sikkert stilt alle de samme spørsmålene som vi mennesker alltid har stilt oss, men kanskje de hadde kommet frem til helt andre svar, som var mer positivt og "bedre" idealistisk?
En ting er værtfall sikkert: For å fjærne uønsket handling, må man først fjærne årsaken, som i dette tilfelle er verdensperspektiv og tankegang.
Det kan enkelt og greit være EN grunnleggende feil og negativ forestilling er er grunnen til ALL uønsked handling.
Forestillingen om et Helvete og Himmel KAN være denne, den er nok neppe alltid sunn.
Det intressante er at denne forestillingen er en misforståelse fra sin opprinnelige mening, men den orginale meningen og poenget er nesten så godt som glemt.
Hadde folk funnet tilbake til den orginale meningen med Himmel/Helvete hadde den nok ikke vært så psykisk ødeleggende.
Hvem som startet de diverse kan man jo lese seg til gjennom å studere Historie.
Det intressante er HVORFOR folk fortsatt velger å følge etter så lang tid.
Jeg tror at man blir ofte blind på slike ting, når man blir født inn i en bestemt Nasjon med bestemte etikette og regler, religion.
Verdensoppfatningen blir formet tidlig, og mange bare sover seg gjennom hverdagen og godtar det som "sannhet" fordi de ikke vet noe annet.
Men det er når de for smaken på noe annet at noe intressant skjer.
Da ser de at andre steder i verden gjør de noe annet, og at ting ikke er så "skrevet i stein" og så absolutt som de først trodde..
Det ER masse visdom fra oldtidssamfunn, man må bare lære å tyde visdommen korrekt, ved å lære seg symbolspråket og tankegangen som regjerte i det tidsrommet.
Når Nøkkelen til dette forsvinner over tid, mister ting sin orginale betydning, som for eksempel Himmel/Helvete konseptet som fremdeles henger igjen og forrårsaker mye negativitet.
Antall ord: 394
Link: | |
BBcode: | |
HTML: | |
Hide post links |
-
- Nybegynner
- Innlegg: 40
- Startet: 15 Apr 2011 20:45
- 13
- Har takket: 6 ganger
- Blitt takket: 14 ganger
Re: hvor mye er egentlig sant?
Jeg er helt enig. Det tok rimelig lang tid før jeg egentlig forstod hva som stod i Bibelen f.eks. Jeg ser ikke på meg selv som veldig kristen, men innsikten og visdommen du kan finne der er fantastisk. Den er tidløs og evig. Hvis man forstår den universelle læren som ligger bak. Det hjelper ikke å ha øyne hvis du ikke kan se.Moonstone skrev:Det ER masse visdom fra oldtidssamfunn, man må bare lære å tyde visdommen korrekt, ved å lære seg symbolspråket og tankegangen som regjerte i det tidsrommet.
Når Nøkkelen til dette forsvinner over tid, mister ting sin orginale betydning, som for eksempel Himmel/Helvete konseptet som fremdeles henger igjen og forrårsaker mye negativitet.
Antall ord: 125
What you resist, persists...
Link: | |
BBcode: | |
HTML: | |
Hide post links |
-
- Standard bruker
- Innlegg: 7953
- Startet: 25 Aug 2004 16:02
- 20
- Har takket: 967 ganger
- Blitt takket: 892 ganger
Re: hvor mye er egentlig sant?
Litt usikker på hva trådstarter mener her, men jeg har følgende svar:
Ingenting er sant. Ord forklarer ingenting, de bare beskriver.
Definisjoner har vi mennesker selv klart å lage. Ingenting er de tingene vi kjenner dem som fra før av. I naturen eksisterer alt dette i sin opprinnelige form - også vi mennesker, mens vi må sette ord på ting, fordi vi har tanker og observasjoner om tingene rundt oss.
Vi er opptatt av dette fordi vi søker et slags opphav vi ikke vet hva er.
Det er ikke bare hvordan ting er etter døden vi er opptatt av.
Menneskene vet verken hvor de kommer fra eller hvor de er på vei, og dette har alltid vært mysterier nettopp fordi vi kan observere alt det andre rundt oss; omgivelsene og deres forandringer, alle tingene rundt oss ser ut som å ha en begynnelse og en slutt. Vi har vitenskapen og vi har mange forskjellige måter å studere ting på, som forteller oss i store og små detaljer om hvordan alle disse tingene fungerer, hvordan de henger sammen, men fremdeles vet vi ikke de mest grunnleggende spørsmålene... hvor enn fantastiske ting vi oppdager utenom, alle disse store oppdagelsene - men mest av alt er de alle bare verktøy...
Verktøy for å fortsette å leve med de sannhetene vi har bestemt oss for er sannheter.
Det er klart at det kan kalles utvikling, men vi kommer neppe nærmere noen endelig, stor, felles sannhet for hva vårt opphav er - og iallefall ikke hvor vi går hen etterpå.
Hvor veien tar videre? Nei, det vet vi jo ikke. Kan du huske fra før du ble født?
Kanskje - innerst inne - men er du bevisst over det? Deler vi sjeler?
Finnes sjelen? Spørsmålene blir bare mange... de blir uendelige, og vi kan fortsette i timesvis.
Det er gøy, men det er som å løpe etter sin egen hale. Det er litt meningsløst å diskutere ihjel meningen med livet, når det i bunn og grunn er viktigere å leve det
...men mange av oss elsker å fundere på slike ting - og det er helt forståelig!
Ingenting er sant. Ord forklarer ingenting, de bare beskriver.
Definisjoner har vi mennesker selv klart å lage. Ingenting er de tingene vi kjenner dem som fra før av. I naturen eksisterer alt dette i sin opprinnelige form - også vi mennesker, mens vi må sette ord på ting, fordi vi har tanker og observasjoner om tingene rundt oss.
Vi er opptatt av dette fordi vi søker et slags opphav vi ikke vet hva er.
Det er ikke bare hvordan ting er etter døden vi er opptatt av.
Menneskene vet verken hvor de kommer fra eller hvor de er på vei, og dette har alltid vært mysterier nettopp fordi vi kan observere alt det andre rundt oss; omgivelsene og deres forandringer, alle tingene rundt oss ser ut som å ha en begynnelse og en slutt. Vi har vitenskapen og vi har mange forskjellige måter å studere ting på, som forteller oss i store og små detaljer om hvordan alle disse tingene fungerer, hvordan de henger sammen, men fremdeles vet vi ikke de mest grunnleggende spørsmålene... hvor enn fantastiske ting vi oppdager utenom, alle disse store oppdagelsene - men mest av alt er de alle bare verktøy...
Verktøy for å fortsette å leve med de sannhetene vi har bestemt oss for er sannheter.
Det er klart at det kan kalles utvikling, men vi kommer neppe nærmere noen endelig, stor, felles sannhet for hva vårt opphav er - og iallefall ikke hvor vi går hen etterpå.
Hvor veien tar videre? Nei, det vet vi jo ikke. Kan du huske fra før du ble født?
Kanskje - innerst inne - men er du bevisst over det? Deler vi sjeler?
Finnes sjelen? Spørsmålene blir bare mange... de blir uendelige, og vi kan fortsette i timesvis.
Det er gøy, men det er som å løpe etter sin egen hale. Det er litt meningsløst å diskutere ihjel meningen med livet, når det i bunn og grunn er viktigere å leve det
...men mange av oss elsker å fundere på slike ting - og det er helt forståelig!
Antall ord: 360
“Nothing in the world is more common than unsuccessful people with talent,
leave the house before you find something worth staying in for.”
leave the house before you find something worth staying in for.”
Link: | |
BBcode: | |
HTML: | |
Hide post links |
-
- Standard bruker
- Innlegg: 3114
- Startet: 23 Sep 2008 10:12
- 16
- Kjønn (valgfri): Flaskepost
- Lokalisering: Inni ditt hode
- Har takket: 128 ganger
- Blitt takket: 402 ganger
Re: hvor mye er egentlig sant?
Det er akuratt det som er greia: Man trenger absolutt ikke å være Kristen for å finne visdommen som ligger skrevet mellom linjene, faktisk så tror jeg det hjelper å IKKE være det.Inzide skrev:Jeg er helt enig. Det tok rimelig lang tid før jeg egentlig forstod hva som stod i Bibelen f.eks. Jeg ser ikke på meg selv som veldig kristen, men innsikten og visdommen du kan finne der er fantastisk. Den er tidløs og evig. Hvis man forstår den universelle læren som ligger bak. Det hjelper ikke å ha øyne hvis du ikke kan se.Moonstone skrev:Det ER masse visdom fra oldtidssamfunn, man må bare lære å tyde visdommen korrekt, ved å lære seg symbolspråket og tankegangen som regjerte i det tidsrommet.
Når Nøkkelen til dette forsvinner over tid, mister ting sin orginale betydning, som for eksempel Himmel/Helvete konseptet som fremdeles henger igjen og forrårsaker mye negativitet.
Kristne har en tendens til å følge tradisjonelle måter å tolke ting på, tolket av ANDRE mennesker enn dem selv, og jeg tror det er med på å blinde folk.
Dette fenomenet ser vi i alle religioner.
For å få et mer helhetlig bilde av konseptene som for eks Bibelen tar for seg, utenom Jødisk Historie, må man egentlig studere Gresk Filosofi og Mytologi, Egyptisk filosofi og Mytologi, Persisk mytologi osv, hvordan folk tenkte på den tiden, hva som var viktig for dem, symbolspråket, fellesnevner i overbevisninger.
Mange lånte konsepter av hverandre, Messias skikkelsen som skal frelse er et typisk fenomen man fant først hos Grekerne, med diverse Helte-skikkelser.
Hades Underverden finner vi der, som Jødene gjorde om til Helvete.
Sola gikk ned bak horrisonten, og det ble mørkt på Jorda. De eldre sivilisasjonene fikk det for seg at Sola gikk under Jorda til dødsriket, og ble født på ny neste dag. Dette bidro til at de trodde det samme gjaldt mennesket, og opphavet til hele konseptet.
Himmel og Helvete ble også brukt som et mentalt konsept, at levde man som et dyr som ikke levde i overenstemmelse med Naturlovene, levde man i et personlig Helvete.
Levde man i tråd med livets flyt og lover, fikk man en følelse av å "være i Himmelen" og hadde en mer Harmonisk hverdag. Gjorde man dette riktig, vekket man sin indre Sol, kunne stige opp som Sola på Himmelen, og slippe reinkarnasjonssyklusen på Jorda, og ble en del av "Høyere sfærer"
Det å bruke Sola som symbol for "The One Lifegiver" finner vi hos Egypterne, at alt hadde ETT utsprung, og ikke MANGE Guder som Grekerne hadde, selvom de Greske Gudene ikke var annet enn personifisert moral og naturfenomener osv. Egypterne hadde også personifiserte naturfenomener og mentale konsepter som "Guder", som Isis som stod for Moder Jord/Naturen, Thoth som var Gudenes budbringer og Gud over visdom og Magi.
Man finner mange likheter om man går grundig inn for å lete etter det.
Det er faktisk en MEGET GAMMEL tradisjon å gjøre det, dog ganske ute av syne for folk flest som kun er opptatt av å FØLGE religiøse regler enn å faktisk forstå dem..
Antall ord: 531
Link: | |
BBcode: | |
HTML: | |
Hide post links |
-
- Standard bruker
- Innlegg: 2851
- Startet: 08 Apr 2011 21:38
- 13
- Kjønn (valgfri): en ei
- Lokalisering: Ved siden av skogen
- Har takket: 855 ganger
- Blitt takket: 996 ganger
Re: hvor mye er egentlig sant?
Jeg tror vi alle er sjeler som kommer fra samme kilde. Jeg kaller kilden Gud, andre bruker andre navn på kraften. Vi blir født inn i menneske og fysisk husker vi ikke hvor vi kommer fra, men sjelen gjør det. Livet husker og når livet gjennomsyrer hver eneste celle i kroppene våre er det naturlig at vi blir søkende mennesker, på jakt etter dette vi lengter tilbake til og aner er der.
enig med Ludo i at det viktigste er at vi lever det livet har og er tilstede der vi er, men jeg tror det er viktig å stille de store spørsmålene, søke svar, være nysgjerrig på hva andre tror og tenker, og lære av det, for da utvikler vi oss åndelig og jeg tror det er hele poenget
enig med Ludo i at det viktigste er at vi lever det livet har og er tilstede der vi er, men jeg tror det er viktig å stille de store spørsmålene, søke svar, være nysgjerrig på hva andre tror og tenker, og lære av det, for da utvikler vi oss åndelig og jeg tror det er hele poenget
Antall ord: 139
"Og hvordan står det til?" spurte Brumm. Tussi ristet langsomt på hodet.
Ikke mye hvordan," sa han. "Jeg har ikke følt meg riktig hvordan på aldri så lenge."
Ikke mye hvordan," sa han. "Jeg har ikke følt meg riktig hvordan på aldri så lenge."
Link: | |
BBcode: | |
HTML: | |
Hide post links |
-
Verifisert
- ADMIN
- Innlegg: 7984
- Startet: 05 Apr 2005 01:39
- 19
- Kjønn (valgfri): *U*
- Lokalisering: Florø
- Har takket: 1432 ganger
- Blitt takket: 1725 ganger
- Kjønn:
Re: hvor mye er egentlig sant?
Arven skrev:Jeg tror vi alle er sjeler som kommer fra samme kilde. Jeg kaller kilden Gud, andre bruker andre navn på kraften. Vi blir født inn i menneske og fysisk husker vi ikke hvor vi kommer fra, men sjelen gjør det. <klippet ned bittelitt... >
Personlig tror jeg at :
Sjelen sender "ånden" - som jeg kaller den enkeltes personlighet, bevissthet, osv.
Og ånden er den som lever livet i oss her.
Sjelen er hele tiden med " i bakgrunnen" - og på en måte lever igjennom ånden.
Men sjelen kan samtidig være alle andre steder, - det kan ikke ånden uten videre.
Siden ånden kommer fra sjelen, - har den noen ganger litt "overhøring" - at vi kan se / høre / føle / osv litt utenom de vanlige kanaler.
Sjelen tillater at det skal skje, fordi det tjener det vi skal lære i dette livet.
Hos andre tillates det ikke å få "vite" - fordi det vil ødelegge deres sti igjennom livet.
Derfor er det noen som har masse "evner" , noen som har "litt" , og de som ikke har.
Dette varierer fra liv til liv ( reinkarnasjon ), avhengig av hva man skal erfare i det enkelte liv...
A
Antall ord: 195
Link: | |
BBcode: | |
HTML: | |
Hide post links |
-
- Nybegynner
- Innlegg: 181
- Startet: 25 Sep 2004 20:01
- 20
- Lokalisering: Oslo
- Har takket: 58 ganger
- Blitt takket: 40 ganger
Re: hvor mye er egentlig sant?
Hva gjør man hvis man kommer dit hen (som individ) at man ikke lenger ser noen mening med tilværelsen, altså ingen "normal" depresjon, men liksom at man ikke ser vitsen lenger, i å "leve", når man ikke lenger ser noen betydning i hvilke valg man gjør i livet, fordi verden dreier seg minimalt om enkeltmennesket i seg selv, og følelser og tanker man måtte ha, egentlig ikke betyr det fnugg i det store og hele; hvordan skal man finne tilbake til seg selv når man først har "forstått" at man er like mye verdt som det insektet man slo ihjel i går?
Hvis man føler av hele sitt hjerte at bakom det sekundet av et liv vi har fått tildelt, finns det ingenting, man forsvinner og er ikke mer. Når man "innser" at det ikke finnes noen sjel, og at alt man tenker og føler kun er produkt av instinkt, og det er bare slik hjernen er utviklet. Hva skal være vitsen med å leve da? Eller er det nettopp da vitsen med å leve kommer sterkest frem? Vitsen med å LEVE, oppleve, være fri, slippe bekymringer og strev? Siden man da kanskje forstår at det har ingen hensikt å strebe etter noe som helst i livet, hverken å leve lengst mulig, oppnå suksess eller tviholde på relasjoner. Er det først da man forstår at det ikke er noe å forstå eller gruble over? Og gjør ikke det en bare lykkeligere?
Hvis man føler av hele sitt hjerte at bakom det sekundet av et liv vi har fått tildelt, finns det ingenting, man forsvinner og er ikke mer. Når man "innser" at det ikke finnes noen sjel, og at alt man tenker og føler kun er produkt av instinkt, og det er bare slik hjernen er utviklet. Hva skal være vitsen med å leve da? Eller er det nettopp da vitsen med å leve kommer sterkest frem? Vitsen med å LEVE, oppleve, være fri, slippe bekymringer og strev? Siden man da kanskje forstår at det har ingen hensikt å strebe etter noe som helst i livet, hverken å leve lengst mulig, oppnå suksess eller tviholde på relasjoner. Er det først da man forstår at det ikke er noe å forstå eller gruble over? Og gjør ikke det en bare lykkeligere?
Antall ord: 254
In silence fall the skies
Link: | |
BBcode: | |
HTML: | |
Hide post links |
-
- Standard bruker
- Innlegg: 2851
- Startet: 08 Apr 2011 21:38
- 13
- Kjønn (valgfri): en ei
- Lokalisering: Ved siden av skogen
- Har takket: 855 ganger
- Blitt takket: 996 ganger
Re: hvor mye er egentlig sant?
[quote="Asbjørn"][/quote]
Personlig tror jeg at :
Sjelen sender "ånden" - som jeg kaller den enkeltes personlighet, bevissthet, osv.
Og ånden er den som lever livet i oss her.
Sjelen er hele tiden med " i bakgrunnen" - og på en måte lever igjennom ånden.
Men sjelen kan samtidig være alle andre steder, - det kan ikke ånden uten videre.
Siden ånden kommer fra sjelen, - har den noen ganger litt "overhøring" - at vi kan se / høre / føle / osv litt utenom de vanlige kanaler.
Sjelen tillater at det skal skje, fordi det tjener det vi skal lære i dette livet.
Hos andre tillates det ikke å få "vite" - fordi det vil ødelegge deres sti igjennom livet.
Derfor er det noen som har masse "evner" , noen som har "litt" , og de som ikke har.
Dette varierer fra liv til liv ( reinkarnasjon ), avhengig av hva man skal erfare i det enkelte liv...
A[/quote
_________________________________________________________________________________
Jon Schau forteller fra sin nærdøden opplevelse at han så igjen de som hadde gått bort tidligere men også at broren hans var der, som fremdeles lever, og at han hadde lurt på om èn del av oss alltid er på den andre siden. Tenker at dette støtter din tanke om dette. At sjel og ånd er adskilt. Det gir det hele et ennå større perspektiv.
Personlig tror jeg at :
Sjelen sender "ånden" - som jeg kaller den enkeltes personlighet, bevissthet, osv.
Og ånden er den som lever livet i oss her.
Sjelen er hele tiden med " i bakgrunnen" - og på en måte lever igjennom ånden.
Men sjelen kan samtidig være alle andre steder, - det kan ikke ånden uten videre.
Siden ånden kommer fra sjelen, - har den noen ganger litt "overhøring" - at vi kan se / høre / føle / osv litt utenom de vanlige kanaler.
Sjelen tillater at det skal skje, fordi det tjener det vi skal lære i dette livet.
Hos andre tillates det ikke å få "vite" - fordi det vil ødelegge deres sti igjennom livet.
Derfor er det noen som har masse "evner" , noen som har "litt" , og de som ikke har.
Dette varierer fra liv til liv ( reinkarnasjon ), avhengig av hva man skal erfare i det enkelte liv...
A[/quote
_________________________________________________________________________________
Jon Schau forteller fra sin nærdøden opplevelse at han så igjen de som hadde gått bort tidligere men også at broren hans var der, som fremdeles lever, og at han hadde lurt på om èn del av oss alltid er på den andre siden. Tenker at dette støtter din tanke om dette. At sjel og ånd er adskilt. Det gir det hele et ennå større perspektiv.
Antall ord: 224
"Og hvordan står det til?" spurte Brumm. Tussi ristet langsomt på hodet.
Ikke mye hvordan," sa han. "Jeg har ikke følt meg riktig hvordan på aldri så lenge."
Ikke mye hvordan," sa han. "Jeg har ikke følt meg riktig hvordan på aldri så lenge."
Link: | |
BBcode: | |
HTML: | |
Hide post links |
-
- Standard bruker
- Innlegg: 415
- Startet: 13 Aug 2010 10:43
- 14
- Kjønn (valgfri): vi'kke si så !
- Har takket: 3 ganger
- Blitt takket: 29 ganger
Re: hvor mye er egentlig sant?
Jeg tror at vi først og fremst tror på det vi har lært; på skole, hjemme, barnehage, speider, venner osv. Så tror jeg at vi oppå dette har egne opplevelser - så stapper vi dette sammen med det vi har lært og lærer - og danner oss en personlig livsanskuelse.
Jeg tror, at alle oss som sitter her, hadde trodd på noe annet enn vi gjør, dersom vi hadde vokst opp i india. Jeg tror at vi da hadde tatt våre egenopplevelser og puttet dem inn i et annet grunnlag, og kommet ut litt annerledes. Ikke sikkert det hadde vært veldig annerledes, men det hadde ikke vært likt slik det er nå. Vi hadde gjort hele vår vurdering, på et annet grunnlag.
Så jeg tror vi har noe som vi "vet", og dette må puttes inn i det vi har lært for å kunne settes ord på. Mennesker er rare sånn, vi må liksom beskrive ting og konkludere, klarer ikke ta til takke med mindre enn det. Så det vi "vet" det er nok vår personlige opplevelse, men det den er satt sammen med, det grunnlaget vi har brukt for å definere det vi "vet" - det er så relativt at to helt forskjellige forklaringer, egentlig kan bety det samme. Noen sier ufo, andre sier jesus - hvem vet - kanskje de egentlig mener det samme - det er bare at det grunnlaget de hadde for å forstå det, var så forskjellig.
Og egentlig så er jo det helt innlysende - alle svaner er hvite... sant? Og jorda er flat - det vet jo alle.
Man har en viss mengde ressurser og kunnskap, det er alt vi har. Dersom vi "vet" at jorda er flat, da kan vi ikke annet tro enn at slutten på vannet er verdens ende. Noen må tenke muligheten for at jorda er rund, før horisonten kan tolkes som noe annet. MEN - den som snakker om verdens ende, og den som snakker om horisonten - de snakker om nøyaktig samme ting. - sett ut fra to forskjellige virkeligheter. Vi kan også si at ingen av dem tar feil, for begge snakker om det punktet hvor himmel og jord kommer sammen - altså snakker de om samme punkt... var de forståelig? Vi vet jo i dag at ingen ville falt utenfor jorda da, så akkurat den biten var feil, men jeg vil frem til at "tingen" de beskrev, det punktet - det er det samme, det er likt, og rett - samme om det kalles verdens ende eller horisonten - hvis vi tegner et bilde av det vil begge ha samme oppfatning. Det var det bildet de beskrev, på to forskjellige måter. Og sånn er det også med religion - så hvem vet hva som er sannhet. Kanskje vi som vet at jorda er rund også tar feil - ut fra manges meninger så gjør vi det. For jorda er rund, sånn sett .- men den er også relativ, i flere dimensjoner, tiden går i spiraler og alt skjer på likt. Så flodbølgene, de skjer nå også , hele tiden, og det som tidligere var et stort land, og nå er flere mindre land - det er egentlig enda et stort land, samtidig som vi jo kan se at det er kommet nye hav til og at landområdene beveger seg. Men ettersom alt er nå, og tiden er relativ og annerledes enn vi opplever den - så kanskje jorden ikke er rund, men at den er mange? Hvordan er det med dimensjoner? Blir det rundt? Om 5000 år, vil de da le av oss som hadde denne enkle forklaringen av jorda som en ball, når den egentlig er som et kronblad?
Jeg tror, at alle oss som sitter her, hadde trodd på noe annet enn vi gjør, dersom vi hadde vokst opp i india. Jeg tror at vi da hadde tatt våre egenopplevelser og puttet dem inn i et annet grunnlag, og kommet ut litt annerledes. Ikke sikkert det hadde vært veldig annerledes, men det hadde ikke vært likt slik det er nå. Vi hadde gjort hele vår vurdering, på et annet grunnlag.
Så jeg tror vi har noe som vi "vet", og dette må puttes inn i det vi har lært for å kunne settes ord på. Mennesker er rare sånn, vi må liksom beskrive ting og konkludere, klarer ikke ta til takke med mindre enn det. Så det vi "vet" det er nok vår personlige opplevelse, men det den er satt sammen med, det grunnlaget vi har brukt for å definere det vi "vet" - det er så relativt at to helt forskjellige forklaringer, egentlig kan bety det samme. Noen sier ufo, andre sier jesus - hvem vet - kanskje de egentlig mener det samme - det er bare at det grunnlaget de hadde for å forstå det, var så forskjellig.
Og egentlig så er jo det helt innlysende - alle svaner er hvite... sant? Og jorda er flat - det vet jo alle.
Man har en viss mengde ressurser og kunnskap, det er alt vi har. Dersom vi "vet" at jorda er flat, da kan vi ikke annet tro enn at slutten på vannet er verdens ende. Noen må tenke muligheten for at jorda er rund, før horisonten kan tolkes som noe annet. MEN - den som snakker om verdens ende, og den som snakker om horisonten - de snakker om nøyaktig samme ting. - sett ut fra to forskjellige virkeligheter. Vi kan også si at ingen av dem tar feil, for begge snakker om det punktet hvor himmel og jord kommer sammen - altså snakker de om samme punkt... var de forståelig? Vi vet jo i dag at ingen ville falt utenfor jorda da, så akkurat den biten var feil, men jeg vil frem til at "tingen" de beskrev, det punktet - det er det samme, det er likt, og rett - samme om det kalles verdens ende eller horisonten - hvis vi tegner et bilde av det vil begge ha samme oppfatning. Det var det bildet de beskrev, på to forskjellige måter. Og sånn er det også med religion - så hvem vet hva som er sannhet. Kanskje vi som vet at jorda er rund også tar feil - ut fra manges meninger så gjør vi det. For jorda er rund, sånn sett .- men den er også relativ, i flere dimensjoner, tiden går i spiraler og alt skjer på likt. Så flodbølgene, de skjer nå også , hele tiden, og det som tidligere var et stort land, og nå er flere mindre land - det er egentlig enda et stort land, samtidig som vi jo kan se at det er kommet nye hav til og at landområdene beveger seg. Men ettersom alt er nå, og tiden er relativ og annerledes enn vi opplever den - så kanskje jorden ikke er rund, men at den er mange? Hvordan er det med dimensjoner? Blir det rundt? Om 5000 år, vil de da le av oss som hadde denne enkle forklaringen av jorda som en ball, når den egentlig er som et kronblad?
Antall ord: 614
Link: | |
BBcode: | |
HTML: | |
Hide post links |