Fakta, teori & skepsis ⇒ Følelsen av å være spesiell

[ludoburgero]

Hvorfor er de fleste utstyrt med følelsen av å være spesiell eller alene?
Noen av oss er mindre utpreget på den måten også, og da blir man fortalt av sine foreldre at man er spesiell, slik man skal føle seg spesiell og unik likevel?

Jeg mener spørsmålet helt ærlig.
Er det kanskje fordi det er viktig for å utvikle personlighet som siden skal la seg integreres i samfunnet med en parallell følelse av flokktilhørighet? Litt sånn ambivalens nettopp for å finne utav seg selv? Eller kan det ha noe med at vi alle rett og slett er spesielle og unike til tross for alle de likhetene vi har, og at vi verdsetter alle forskjellene og mangfoldet oss imellom?

Tror kanskje også det har noe med rent overlevelsesinstinkt å gjøre.
Altså egoet. Det trenger næring og vi trenger å være selvsentrerte til en viss grad.
Saken er bare at det som oftest leder oss ut i en nytelsessyk tilværelse, og vi blir selvforherligende til det punktet hvor det bare plutselig brister - så bryter vi ned - og så er vi der på bunnen og lærer masse om oss selv igjen. Eller lærer det vi visste på nytt, i et litt annet lys. Alt etter som.

...men utover det?

[Slettet_The Wolf]

Alle er spesiell på sin måte, en må bare finne akkurat det som passer for en.

Jeg tror også at det kan ha noe med overlevelsesinstinktet å gjøre. Hvis en ikke føler seg spesiell, men at en er helt lik alle andre, vil en føle seg ubetydelig. Kanskje noen ikke ser noen grunn til å leve da?

[Moonstone]

Alle deler av skapelser ER spesiell, siden hver del er unik.
Men alikevel er den også en del av en større helhet, en helhet sammensatt av en hel hau av andre deler som også er like unike på hver sin måte.
Snakk om paradoks: Man er unik, men alikevel ikke.
Kanskje det er denne opprinnelige dualismen som ligger nærmest som en naturlov i Logos/Universet som river i oss mellom polene hele tiden?
Kan det være et paradoks og en tilstand vi må leve med som vi har fått med oss helt siden Universets opprinnelse, men at ALT på et tidspunkt var samlet på ETT punkt som Singulær, og at det eksploderte individuelle deler ut fra denne Singulariteten gjennom Big Bang?

De som flokker seg sammen kan miste sin følelse av selvstendighet og unikhet.
De som melder seg ut av flokken kan føle unikhet men kan miste tilhørighet.

Det er et enkelt eksperiment, bare å prøve.
Jeg har erfart begge sider av Paradokset selv, ved å ha prøvd å leve begge ytterpunkter.
Nå har jeg mer eller mindre nærmet meg midten, selvom jeg heller mer mot Individualitet.
Det er der jeg finner mest frukter å høste, selvom jeg kanskje går glipp av noe annet vesentlig på den andre siden av Dualismen.
Prioriteringssak egentlig, hvor man ønsker å være i ytterpunktene, værtfall når man først blir bevisst på det.
Når man er ubevisst på det, blir man fort en kasteball og et offer for omstendigheter man ikke styrer selv..
Et verktøy man kan bruke, helt enkelt.

[?]

jeg syntes det er særs vanskelig å forstå hva du mener, moonstone, så om du prøver igjen uten så tåkelagte forklaringer om deg selv, så kanskje...

[Copulate]

Jeg er fascinert over hvor mange ord man kan bruke uten at det gir noen forståelse.

Alle er spesiell på sin måte. Punktum satt!

[Moonstone]

"De som har ører hører"
Sikkert fordi du ikke har satt deg inn i eller har kunnskap angående symbolikken eller konseptene som blir tatt opp.
Man forstår ikke Spansk før man faktisk LÆRER seg Spansk.
Det samme er det med symbolikkens verden, og ord som har blitt satt på Mystiske fenomener.
Kanskje bare en måte å være spesiell på?

[Lilja]

Jeg skjønner ikke hva som var så vanskelig å forstå av det Moonstone skrev?
Hmmm... Kanskje er jeg smartere enn jeg har trodd?

(Eller kanskje trodde jeg bare at jeg skjønte det...)
:mozilla_laughing:

vi blir selvforherligende til det punktet hvor det bare plutselig brister - så bryter vi ned - og så er vi der på bunnen og lærer masse om oss selv igjen. Eller lærer det vi visste på nytt, i et litt annet lys. Alt etter som.

Tror du berører sakens kjerne litt her, Ludde...
Jeg tror vi trenger følelsen av å være spesielle fordi det henger sammen med følelsen av egenverd. Følelsen av å være verdt noe nettopp fordi jeg er meg. Kanskje til og med følelsen av å være uerstattelig.

Hva er jeg egentlig verdt hvis hvem som helst kan gå inn og ta min plass?

Vanskelighetene ligger nettopp i det å klare å finne en ballanse, klare å beholde følelsen av selvrespekt og selvtillit, uten å tippe over i selvforherligelse. Også lærer vi litt når vi tryner, det er jo selve livet!


Liker måten du stiller dine spørsmål på, og kjenner jeg må tenke litt til på det her

[?]

"De som har ører hører"
Sikkert fordi du ikke har satt deg inn i eller har kunnskap angående symbolikken eller konseptene som blir tatt opp.
Man forstår ikke Spansk før man faktisk LÆRER seg Spansk.
Det samme er det med symbolikkens verden, og ord som har blitt satt på Mystiske fenomener.
Kanskje bare en måte å være spesiell på?

du sier hele tiden så mye som intet sier, og det sier ikke så lite.

[?]

siden du da er opplyst syntes jeg du skal fortelle oss vanlige mennesker om du mener singularitet eller dualisme, slik at jeg forstår hva du mener.

enten snakker vi om det ene eller det andre, eller er det litt av begge deler?

forklar venligst til meg som ikke er så spesiell som deg, og så må du ikke bekymre deg så mye..

[GJEST]

du sier hele tiden så mye som intet sier, og det sier ikke så lite.

hvis man sier mye som intet sier, så er det vel å si lite, og ikke å ikke si lite? :mozilla_surprised:

[Diffusa]

Det forteller jo en del om personen "Avla".

[ludoburgero]

Jeg kan ikke akkurat påstå at de fleste svarene var særlig spesielle, men det var iallefall spesielt å lese typen respons man får på et innlegg som var ment seriøst. Tar det som et slags signal, jeg da, om at jeg ikke kan tas på alvor. Eller i det minste dette innlegget da, for å ikke høres depressiv ut.

Alle er spesiell på sin måte, en må bare finne akkurat det som passer for en.

Jeg tror også at det kan ha noe med overlevelsesinstinktet å gjøre. Hvis en ikke føler seg spesiell, men at en er helt lik alle andre, vil en føle seg ubetydelig. Kanskje noen ikke ser noen grunn til å leve da?

Jeg er enig, men så sier du jo "på sin måte". Er ikke dette litt retorisk da?
Litt sånn at man ikke kan greie noe særlig videre ut om det?

Hvorfor er følelsen av å være spesiell essensiell for livsgnisten?
Hva tror du?

Snakk om paradoks: Man er unik, men alikevel ikke.

Jeg mener ikke å være frekk, men får stadig vekk følelsen av at alt du skriver er basert på noe du ble frelst over for mange, mange år siden, og at du på nostalgisk vis klamrer deg fast til disse kunnskapene/overbevisningene/konseptene, Moonstone...

Utover at du maksimaliserer alle disse begrepene til å nærmest bli flyktige og diffuse (noe du kanskje også ønsker å få til med intensjon for å "få leseren til å tenke litt selv"), så skjønner jeg bare det som kan skrapes i overflaten av det du sier. Har du noe mer spesifikt å utgreie om ett enkelt av disse konseptene du presenterer? Du skjønner, jeg er bare ærlig og vil bare høre om du har noe annet å si. Jeg var med på visa di en gang om dette om dualisme og syntes det var spennende, men det er ofte det alt bunner i tydeligvis, og da blir vi liksom så fundamentalistiske og ender bare opp med å knytte alt opp mot noe og kommer aldri videre...

...om du skjønner...

Tror du berører sakens kjerne litt her, Ludde...
Jeg tror vi trenger følelsen av å være spesielle fordi det henger sammen med følelsen av egenverd. Følelsen av å være verdt noe nettopp fordi jeg er meg. Kanskje til og med følelsen av å være uerstattelig.

Hva er jeg egentlig verdt hvis hvem som helst kan gå inn og ta min plass?

Godt spørsmål, og jeg liker hvordan det kompletterer spørsmålene jeg stiller
Du sier med andre ord det The Wolf sa, bare på en mer spesifikk måte.
Kanskje vi begynner å nærme oss noe nå? Noe å diskutere videre?

Vi er jo alle utrustet med en identitet. Jeg lurer på hva den egentlig skyldes, og hvor mye av den som er innlært i forhold til hvor mye av den som er intuitiv, kontra hva som igjen er gått i arv?
Så nylig en liten del av den nyeste Zeitgeist, og der tas det opp hvor lite som egentlig går i arv...
Det er visst en slags myte som er sterkt overdrevet og gjentatt ufortjent mye dette med at ting er genetisk anlagt, men vi bruker det svært ofte og tenker at mye av det vi "er", det er vi fordi foreldrene våre har det inni seg. Det blir derfor snakk om et slags opphav, en kilde, og vi ønsker sporbarhet på det... naturlig nok fordi vi er her - og er bevisst over vår egen eksistens...

...men hvorfor? Hvorfor, hvorfor, hvorfor?
Er vi de eneste på denne planeten som har det slik? Hvordan kan vi klare å operere slik som dette? Hvorfor er vi utstyrt med denne selvbevisstheten? Denne oppmerksomheten som sier at "Jeg er faktisk her - jeg lever"...

Vanskelighetene ligger nettopp i det å klare å finne en ballanse, klare å beholde følelsen av selvrespekt og selvtillit, uten å tippe over i selvforherligelse. Også lærer vi litt når vi tryner, det er jo selve livet!

Ja, ingen tvil om at det er viktig å finne en balanse. Prøve og feile, lære, mestre, visdommer og kunnskaper. Så bruker vi det, og vi forbedrer oss, vi avanserer, vi utvikler oss.
Lærer stadig mer, prøver stadig mer, feiler stadig mindre, mestrer stadig lettere, og alt dette blir lagret i oss på en slags måte - eller? Når vi tryner, så innser vi det uperfekte ved oss.

Vi er spesielle likevel, tenker vi. Vi blir det vel mer og mer, paradoksalt nok med at vi blir flere og flere. Men vi deler! Vi deler med hverandre - vi kommuniserer - vi når ut til hverandre - vi har kunst og uttrykksformer som inspirerer. Vi smelter sammen, litt etter litt... og det vi prøver å holde fast på er vår egen individualitet. Eller tar jeg feil?

Liker måten du stiller dine spørsmål på, og kjenner jeg må tenke litt til på det her

Tenk gjerne mer! Liker også at du bidrar Skulle ønske andre også kom med litt flere innspill.

[Bearchild]

Hvis alle var like spesielle (eller kjedelige- eller vanlige for den del..) så hadde vi vel ikke hatt stort å tilføre hverandre. Hvis alle kunne og visste det samme, hva skulle man da ha pratet om? Hvorvidt det er genetisk eller tillært er kanskje ikke så viktig, men det er nok enklere å "spesialisere" seg innen et felt om man er oppvokst med noen med samme spesialfelt.

Uansett hva man legger i ordet "spesiell" vil jeg tro det er en nødvendighet for menneskets eksistens.

[Copulate]

Jeg skjønner ikke hva som var så vanskelig å forstå av det Moonstone skrev?
Hmmm... Kanskje er jeg smartere enn jeg har trodd?

Enten det eller så har du også en fetisj for pink floyd og magic herbs om du skjønner hvor jeg vil?

[Moonstone]

Snakk om paradoks: Man er unik, men alikevel ikke.

Jeg mener ikke å være frekk, men får stadig vekk følelsen av at alt du skriver er basert på noe du ble frelst over for mange, mange år siden, og at du på nostalgisk vis klamrer deg fast til disse kunnskapene/overbevisningene/konseptene, Moonstone...
Utover at du maksimaliserer alle disse begrepene til å nærmest bli flyktige og diffuse (noe du kanskje også ønsker å få til med intensjon for å "få leseren til å tenke litt selv"), så skjønner jeg bare det som kan skrapes i overflaten av det du sier. Har du noe mer spesifikt å utgreie om ett enkelt av disse konseptene du presenterer? Du skjønner, jeg er bare ærlig og vil bare høre om du har noe annet å si. Jeg var med på visa di en gang om dette om dualisme og syntes det var spennende, men det er ofte det alt bunner i tydeligvis, og da blir vi liksom så fundamentalistiske og ender bare opp med å knytte alt opp mot noe og kommer aldri videre...

Siden den Hermetiske lære er en stor del av meg, er det naturlig for meg å lete etter/finne tidløse lover og prinsipper i den fysiske virkelighet.
Dualisme for meg er et tidløst fysisk konsept og realitet. Jeg kan da ikke bare "løpe fra den og finne noe anet" Det er en realitet i den fysiske verden på lik linje som Tyngdekraften.
Tyngdekraften vil alltid være der enten om vi liker det eller ikke.
Hva er galt med å gjenta en naturlov som kan være en og samme årsak til MANGE fenomener?
Tenk hvis 20.0000 følelser og ideer bunner i EN enkelt årsak?
Hermetikere samler på tidløse "lover", derfor er jeg opptatt av dette.
Utrykkene blir diffuse for de som ikke på forhånd har kjennskap til dem.
Kanskje jeg taler i Esoteriske bilder og symboler fordi jeg er Esoteriker?
Og ja, det er litt med vilje for å få folk til å kanskje gjøre litt research og tenke litt.
Det har alltid vært en knapp jeg har likt å trykke på, og noe jeg alltid kommer til å gjøre.
Lik det eller lik det ikke, det er opp til deg,og det samme for meg.