Drømmer, NDO & ut av kroppen ⇒ Nær døden opplevelse? Del din historie.

[Eivind S]

Ser det er en håndfull "nær døden" tråder her.
Føler ikke at jeg kan kuppe noen av dem, så jeg oppretter en felles tråd som alle kan skrive inn i.
Regner med flere har hatt opplevelser der de har vært nær ved å omkomme. Jeg er en av dem.

[Eivind S]

Opplevde noe spesielt her forrige dagen som dro igang gamle minner som jeg trodde jeg hadde lagt bak meg.

Satt på ett utested og snakket med noen venner i byen der jeg bor. En fyr som kjenner en av mine bekjente kommer bort og snakker med oss. Plutselig reiser han seg litt opp og sier:
"Du holdt på å drukne en gang - Du heter Eivind"
"Ja, I Tønsberg for mange år siden. Var du der?" spør jeg

Jada, han hadde vært der og sett mye av det som skjedde.

Jeg husker mesteparten av hendelsesforløpet temmelig klart. Jeg var 3,5 år og var med mine foreldre og min søster på hundeutstilling i Tønsberg. I en park med en andedam som er der.
Det var i oktober 1980.

Jeg husker ikke så veldig mye av tiden før og heller ikke så mye av tiden etterpå. Kjøreturen til/fra Tønsberg husker jeg ikke noe av.

Jeg husker jeg kom ned til andedammen og ser min søster (som er 2,5 år eldre) står på andre siden. Liten som jeg vil jeg gjerne over på andre siden til henne, og spør henne om hvordan hun kom seg over dit. "Jeg fløy" sier hun. Husker klart og tydelig om hvordan ho klarte å fly. Og hun svarer at hun flakset med armene.
Siden jeg ikke hadde mer vett på den tida, så så jeg ikke etter alternative ruter som stier langs gjerdet eller lignende.

Husker klart og tydelig jeg prøver 2-3 ganger med å gå opp en liten skråning og ta løpefart for å kunne lette. Så til slutt tar jeg sjansen og hopper uti mens jeg flakser som en tulling. Aner ikke hvor langt jeg hoppet, men et 3,5 år gammelt barn kan umulig ha kommet langt. Men det var brådypt, så hele jeg gikk under vann.

Jeg husker jeg lå under vann og så på sivet som var der. Håpet på jeg ville få se noen fisker og kanskje noen ender fra undersiden. Så husker jeg ikke så mye mer før jeg kjenner jeg blir dratt ut av vannet. Neste jeg husker er at jeg blir bært bort til sykebil av min mor. Turen til sykehuset husker jeg ingenting av. Husker at jeg ligger i senga utpå kvelden mens min mor prøver å få ordnet overnatting på rommet for henne.

Jeg vet at jeg ble trukket opp av vannet av en svensk mann rundt 60. Han hadde flere fysiske lidelser, deriblant hjertefeil som gjorde at han hadde pacemaker. Han hadde hoppet uti med alle klær på. Ifølge flere så var han den eneste som reagerte da noen hadde skreket at det lå en liten gutt og fløt i vannet.
Han fikk forøvrig Carnigies heltemedalje for dette.

For 2 uker siden så snakket jeg for første gang med min far om denne hendelsen.
Jeg fikk da vite at 2 timer etter ankomst på sykehus så var min kroppstemperatur 32 grader.
Siden jeg aldri har vist noen tegn på stress, og aldri har vært redd for vann siden, så trodde han at jeg ikke husket så mye.
Er ingen som vet hvor lenge jeg hadde vært i vannet heller.

Hvorfor jeg overlevde kan man jo bare spekulere i. Har heller aldri vist noen tegn på fysiske senskader. Men minnene er der.

[GraverMark]

wow, det var rimelig heavy kan man si. har selv svevd litt mellom himmel og jord.
men vet ikke hvordan jeg kan fortelle om noen av handelsene mine uten at det virker dumt.
men har bla, holdt på og drukne og jeg har pluttselig også bare stoppet og puste. (uten grund)

men en episode der jeg stod på snowboard for noen år siden.
jeg hadde stått ned en bakke på over 500m og som var opp til 70grader vinkel noen steder. jeg kom meg nesten helt ned, då brettet mitt skjærte ned i snøen og jeg tryna som faen. hue mitt ble begravet i snøen og berttet traff meg i nakken. (jeg må ha sett ut som en ball ._.) men i allefall jeg kunne ikke bevege meg og jeg så ingenting, så svima jeg av. jeg husker ikke så mye mer av ferien, men jeg kunne fint ha brukket nakken men den farta jeg hadde og det tunge bretet.

[avva]

Har et bisart minne, som voksen er det lett å sette en strek over ting som er virkelighetsfjernt, spesielt barndomsminner da, Og dette er rart, for meg ihvertfall, vet ikke om jeg skal tro det virkelig har hendt.

Jeg var på ferie hos bestemor med familien, jeg våknet i bøttekottet (husker ikke hvorfor jeg sovnet der i utgangspunktet), og reiste meg opp og famlet etter vippen til døra. Jeg gikk nærmere og følte jeg traff et eller annet, men ikke riktig hva. Det føltes som jeg traff en tyngre substans da jeg strakk handa ut hvor døren skulle ha vært. Jeg bøyde hodet fremover og følte den samme eteren rundt hodet, til slutt gikk jeg så langt frem at jeg så utsiden av bøttekottet, jeg gikk ut og var på gangen hvor det er et stort speil. Jeg kikket i speilet og kunne ikke se speilbildet, jeg så ned på kroppen, og den var der som vanlig. Merkelig nok freaket jeg ikke ut av dette, det hadde jeg nok gjordt idag.

Min mor kom gående fra badet til kjøkkenet, jeg prøvde å stoppe henne på vei gjennom gangen, men hun gikk rett gjennom. Jeg hørte hun utbryte til de andre som satt på kjøkkenet, "det er så kaldt på gangen", jeg gikk inn og hoppet og ropte, trampet og skrek, ingen reaksjon bortsett fra en som virket litt perpleks et sekund da han så i min retning, men fortsatte samtalen han hadde gående. Jeg ga opp etter en stund.

Min mor syntes det var så stille i huset, de hadde heller ikke sett meg på en stund. Hun reiste seg opp og ropte og valfartet rundt i huset, da hun etter en stund sto på gangen fikk hun en innskytelse, "han kan vel ikke være i bøttekottet?", hun lukket opp og der lå jeg. Jeg var overrasket over hvor blek jeg var, de dro meg ut på gulvet mens jeg overvar det fra avstand, jeg syntes det var behagelig å stå her, og jeg ville gjerne finne ut mer av denne rare tilværelsen. Jeg hørte en stemme si at jeg måtte gå tilbake til kroppen nå, ellers kunne jeg få varig skade, jeg nølte.

Jeg husker ikke om jeg gikk selv, eller kanskje fikk et "puff", men jeg våknet ihvertfall i min kropp på gulvet og husket fremdeles seansen. Jeg var av en eller annen grunn veldig oppspilt og glad, og sprang ut av huset med en gang for å hoppe og sprette rundt i lykkerus.

[TheDrawer]

Dette hørtes virkelig skummelt ut..det å føles ut som at man holder på å dø liksom..eller ER død O__o jeg har selv vært i nærheten av å dø.men jeg husker ikke så mye av det.. jeg var rundt ett år gammel og hadde hjernehinnebetennelse, et av de aller farligste sortene! plutselig en natt var jeg så dårlig som jeg aldri hadde vært før, og mamma ringte legen som sa at vi hjemme måtte komme oss til sykehuset med helikopter STRAKS..det sto på bare noen sekunder. hadde de ventet LITT hadde det ikke vært sikkert at jeg hadde vært her i dag..jeg syns det er en skummel tanke..

[Ankh]

Hadde en operasjon for mange år siden hvor de måtte stoppe hjertet en kort tid.
Jeg fikk spørsmål om det var greit og svarte at det var det men det ville være greit om de husket på å starte det igjen og det skulle de og gjorde det tydeligvis også.

Frem mot operasjonen gledet jeg meg litt fordi jeg forventet at jeg skulle se tunellen alle snakker om og forventet å se slekt og venner stå og vente på meg, og jeg ble utrolig skuffet da alt ble svart som om man slo av en bryter.
Ingen sveving over operasjonen, ikke noe lys...bare svart.
Det som er rart er at i ettertid så har jeg lengtet tilbake og på sett og vis følt meg skuffet for at jeg måtte tilbake til kalde vintre, snøslaps, regninger, krig, og død når jeg hadde fått den nærmest perfekte død i full kontroll og trygge omgivelser.
Forstår i ettertid veldig godt de som drar til Sveits og lignende.

Har forøvrig spøkt litt med kristne som skryter av sin gjenoppstandne gud og sagt og så da? det har jeg også....

[Dekorima]

Nær døden opplevelser er ganske spennende å lese om.

[regisoren]

Har selv hatt to stykker:
Den ene gangen som var lengst siden var jeg i Danmark på ferie.
Jeg badet i et hav med høye bølger. Så ble jeg tatt av en bølge og holdt på å druktne.
Det var helt forferdelig.
Jeg synes at jeg mer som svevde ut av kroppen min.
Så var det noen som fikk meg ved bevissthet igjen.

Den andre gangen var jeg i skiheisen.
Jeg skulle kjøre fra Vangslia til Ådalen. Det er veldig smal vei, så man må konsentrere seg litt når man kjører. Så rett før en sving kjørte jeg på en stein og datt utfor bakken. Det kjenntes ut som om jeg datt i flere timer. Meen da jeg så på klokka hadde jeg igge brukt så lang tid på å kjøre dit en gang.

Hilsen Ev1

[Huldiz]

Har et bisart minne, som voksen er det lett å sette en strek over ting som er virkelighetsfjernt, spesielt barndomsminner da, Og dette er rart, for meg ihvertfall, vet ikke om jeg skal tro det virkelig har hendt.

Jeg var på ferie hos bestemor med familien, jeg våknet i bøttekottet (husker ikke hvorfor jeg sovnet der i utgangspunktet), og reiste meg opp og famlet etter vippen til døra. Jeg gikk nærmere og følte jeg traff et eller annet, men ikke riktig hva. Det føltes som jeg traff en tyngre substans da jeg strakk handa ut hvor døren skulle ha vært. Jeg bøyde hodet fremover og følte den samme eteren rundt hodet, til slutt gikk jeg så langt frem at jeg så utsiden av bøttekottet, jeg gikk ut og var på gangen hvor det er et stort speil. Jeg kikket i speilet og kunne ikke se speilbildet, jeg så ned på kroppen, og den var der som vanlig. Merkelig nok freaket jeg ikke ut av dette, det hadde jeg nok gjordt idag.

Min mor kom gående fra badet til kjøkkenet, jeg prøvde å stoppe henne på vei gjennom gangen, men hun gikk rett gjennom. Jeg hørte hun utbryte til de andre som satt på kjøkkenet, "det er så kaldt på gangen", jeg gikk inn og hoppet og ropte, trampet og skrek, ingen reaksjon bortsett fra en som virket litt perpleks et sekund da han så i min retning, men fortsatte samtalen han hadde gående. Jeg ga opp etter en stund.

Min mor syntes det var så stille i huset, de hadde heller ikke sett meg på en stund. Hun reiste seg opp og ropte og valfartet rundt i huset, da hun etter en stund sto på gangen fikk hun en innskytelse, "han kan vel ikke være i bøttekottet?", hun lukket opp og der lå jeg. Jeg var overrasket over hvor blek jeg var, de dro meg ut på gulvet mens jeg overvar det fra avstand, jeg syntes det var behagelig å stå her, og jeg ville gjerne finne ut mer av denne rare tilværelsen. Jeg hørte en stemme si at jeg måtte gå tilbake til kroppen nå, ellers kunne jeg få varig skade, jeg nølte.

Jeg husker ikke om jeg gikk selv, eller kanskje fikk et "puff", men jeg våknet ihvertfall i min kropp på gulvet og husket fremdeles seansen. Jeg var av en eller annen grunn veldig oppspilt og glad, og sprang ut av huset med en gang for å hoppe og sprette rundt i lykkerus.

Wow! Det var merkelig.. Viss du slik hadde sjedd med meg da hadde jeg, nei jeg vet ikke hva jeg hadde gjort...

Jeg selv har ikke hatt noen NDO. Det er jeg glad for

[Rosalind]

Jeg har ikke hadt noen NDO, men som avva har hadt sin opplevelse så hadde onkelen min en ganske lik.

Da han var i sin ungdom var han veldig aktiv og han spiste lite. Jeg tror kanskje han slet litt med anoreksi eller bulimi. Det var en gang han var på en lang joggetur om morningen. Han hadde ikke spist frokost eller noe og begynte å bli veldig sliten, tilslutt så ble alt svart. Noen få sekunder etterpå følte han seg frisk igjen og klarte å løpe uten å stoppe. Han trengte ikke puste en gang, men etter en stund så følte han at noe var galt. Han følte at noen sa til ham at han måtte snu seg og det måtte skje fort. Han snudde seg og på avstand så kunne han se noen som lå på bakken. Han trodde det var noen som trengte hjelp og løpte bort for å se at det var hans egen kropp som lå på bakken.
Han så ned på seg selv som bare lå der bevisstløs og da fikk han også en følelse som sa at "nå må du gå tilbake til kroppen din visst ikke kan du bli ødelagt".
Han kom seg tilbake igjen og han sa at etter denne opplevelsen ble livet hans forandret, han begynte å trene mindre, slappe av og spise mer.

[skogens dronning]

Jeg vet ikke helt om min historie er en nær døden opplevelse,men vil likevel fortelle den til dere...
Jeg skulle i februar gjennom en operasjon,en ganske grei operasjon som skulle ta ca en time..

Jeg blir trillet inn på operasjons stua og forbredelser begynner..Ser på klokka da narkosen blir satt..den er litt før 9 på morran..
Mye senere våkner jeg av at en mann,en veldig lys i håret,med blå øyne og fine trekk,hvite klær rusker litt i meg og sier .nå frøken N.N er det bare så vidt vi klarte å få liv i deg..
Jeg husker den mildhet og godhet som strålte mot meg..Og jeg vet at det ikke var en lege..ingen narkoselege heller(dem er jo grønne )
Da jeg begynner å komme til meg selv,ser jeg på klokka og den er blitt 14.15....hvor har timene blitt av??
Jeg stønner svakt og vrir meg..mamma er plutselig der..sier til meg at jeg har ligget 4 timer i respirator..

det eneste som betyr noe for meg,er mannen i hvitt..hvor er han?
hvem er han?

var det min hjelper?? tenker mye på denne personen i ettertid..
Hver gang jeg føler meg alene,er frustrert over sykdommen min ,så kjenner jeg en styrke jeg ikke før har hatt..

Noen her som har hatt noe av den samme opplevelsen ???

[Asbjørn]

var det min hjelper?? tenker mye på denne personen i ettertid..
Hver gang jeg føler meg alene,er frustrert over sykdommen min ,så kjenner jeg en styrke jeg ikke før har hatt..

Dette KAN ha vært en hjelper, - men kan også ha vært en av sykehuspersonalet.
Det er nemlig endel sykepleiere / hjelpepleiere som går i hvite klær, leger også.
Dersom du ikke lå inne i operasjons-stuene, men inne på intensiv, har folk somregel hvite klær.
Grønne klær brukes somregel inne på operasjons-stuer...
( men andre som jobber med dette, vet kansje bedre ?? )

Men styrken du kjenner - kan være fra en opplevelse du har hatt "underveis" - selv om du kansje ikke kjenner / husker detaljene...

A

[Arven]

Jeg hadde en opplevelse hos tannlegen, av alle steder. Jeg skulle rotfylle og vettskremt som jeg er for tannleger, så skulle jeg få lystgass. På den tiden gikk jeg på noen ganske sterke smertestillende og jeg nevnte dette for legen men han hadde ikke hørt om at det skulle være noe fare for interaksjon mellom disse, så vi satte i gang.
Det første jeg merket var at lyset over meg ble mye mer intenst og varmt og så merket jeg plutserlig at jeg ikke trengte å puste lenger. Det er den meste fantastiske følelsen jeg noen gang har hatt ! En vanvittig sterkt følelse av fred, harmoni og lykke. Jeg husker jeg tenkte at hvis jeg hadde visst hvor deilig det var å ikke puste, så hadde jeg gitt meg med for lenge siden.
Jeg ble etter en stund, hvor lenge vet jeg ikke, klar over at noen slo meg i brystet og ropte " nå må du puste " "pust!" Jeg ble fryktelig irritert fordi de forstyrret meg og jeg prøvde i det lengste å ikke dra pusten, men til slutt greide jeg ikke å holde igjen. Tannlegen var hvit i ansiktet og sa " nå skremte du meg skikkelig. Du sluttet å puste "
Jeg fortalte han etter en stund, da jeg hadde kviknet til litt, at dette har vært den mest fantastiske opplevelsen jeg har hatt !!
Jeg har lyst til å leve og bli gammel men en del av meg gleder seg til å slutte å puste igjen ..

[skogens dronning]

Takk for svar...

[massiss]

Jeg var i Valldal (ja, du kan google plassen), og lekte gjemselv med søskenbarnet mitt (var ca. 6-7år). Jeg klatret ned en steinmur bak en busk. Nedenfor meg var det en trestubbe, noen steiner, og tornebusker. Så dum som jeg var, holdte jeg meg fast i gresset, og selvfølgelig slet det, og jeg falt bakover. Jeg lukket øynene, og ventet på smellet... Jeg så et hvitt lys...Men det kom ikke! Jeg sto der fortsatt og holdt i gresset når jeg åpnet øynene igjen. Jeg skyntet meg selvfølgelig opp, men sa ingen ting.