Universet & dets hemmeligheter ⇒ Hvorfor opplever vi grusomme tap?

[Svartepus]

Jeg har forståelse for at det er vanskelig for utenforstående når folk opplever å miste noen, men enkelte ganger kan man jo begynne å lure på hva folk tenker før de åpner munnen. "Det er sikkert en mening med det" er ille nok, men jeg ble virkelig paff over den kommentaren ei jeg kjenner fikk mens hun var midt inni sorgen over sin avdøde bestemor: "men hun var jo så gammel at det var jo naturlig at hun døde". Selv om man vet at eldre mennesker nærmer seg tiden for å forlate jorden, hjelper det ikke å få sånne kommentarer når man sørger. Denne bestemoren var hennes beste venn og som en ekstra mor for henne, så det hjalp null og niks at noen kom med noe sånt.

Jeg liker heller ikke at noen anser kjæledyr som lite viktige, og dermed fnyser av dem som har mistet et pelskledd familiemedlem. Selv om man ikke er interessert i dyr selv eller aldri har opplevd å knytte seg til et dyr, kan man jo prøve å vise litt empati når noen sørger. Jeg fikk følgende kommentar fra min farmor når den forrige katta mi hadde blitt påkjørt: "men var ikke det like greit? Det er jo mye ansvar og jobb med å ha dyr, og du blir jo veldig bundet!" Jo takk du, det var jo virkelig fint å høre midt i sorgen... Men dette var et lite sidespor. Poenget er at selv om det er vanskelig å takle andres sorg og leve seg inn i den, er det litt lurt å tenke før man åpner munnen med velmente visdomsord.

[Astarte]

Kloke ord fra Svartepusen vår!

Sorg er ikke sammenlignbart. Man skal aldri mene noe om andres sorg, enten det er det ene eller andre.
Når det gjelder festelige kommentarer, kan jeg nevne en jeg fikk etpar måneder etter at vi mistet et barn:"Men du smiler jo? Da var det ikke så ille likevel da?"

Jepp, jeg slo. Og jeg skammer meg ikke over det heller.