Universet & dets hemmeligheter ⇒ Hvorfor opplever vi grusomme tap?

[Gjest]

Det å oppleve grusomme tap er en del av menneskelivet, og jeg synes det er vanskelig å finne og begripe meningen med dette.

Idag leste jeg i VG om Knut Olsen som begraves idag.

Presten hadde denne åpningen til talen "- Det gjør så forferdelig vondt. Han kjempet så hardt, ville så gjerne leve, elsket så høyt, sier presten."

Han ville altså så gjerne leve og kjempet så hardt for å fortsette med det- likevel døde han. Og han er ikke alene. Mange som kjemper for livet mister det likevel, gjennom sykdom eller ulykker.

Er det en mening bak slike tap?? Hva er i så fall denne meningen? Skal vi lære noe, erfare noe eller er det uten mening?
Har dere noen tanker om dette så har jeg veldig lyst til å høre :mozilla_smile:

[camillah]

å miste noen man er glad i er ufattelig trist.. at de da skal ha det vondt i tillegg er helt forferdelig.. men sånn er livet.. vi kommer ikke unna det og vi får ikke gjort noe med det..
jeg syns det er helt utholdelig å tenke på at jeg kanskje aldri får møtt de jeg er glad i som har blitt borte, da lurer jeg virkelig på hva som er meningen med alt dette! hvorfor noen skal miste moren sin, eller andre miste et lite barn? hva i all verden kan man lære av det? eneste jeg kan tenke på er sorg. men lærer at livet går videre, og man må derfor ta vare på de minnene og øyeblikkene som betyr noe. ikke ta noe for gitt og aldri vent til i morgen med å si til noen at du er glad i dem.. den sjansen kan man fort miste, det har vi nok eksempler av desverre.....

[ludoburgero]

Ting får den meningen vi selv gir dem.
Å diskutere meninger utover dette, som om det finnes meninger av seg selv, grenser til det religiøse.

Vi kan godt si at det gir mening fordi vi skal erfare smerte, slik at vi lærer bedre å ta vare på dem vi har når de faktisk er rundt oss, og at det er en påminner om at det er viktig siden ingenting varer evig. Det høres iallefall fint ut, og jeg synes det er en mening god nok for meg.
Når man selv mister noen man er glad i, så er det ikke lett å forstå sånt. Sorgen blir værende lenge.

[Astarte]

Det gir ikke mening. Jeg har mistet altfor mange, jeg har også opplevd å miste barn. I disse dager har jeg opplevd å miste enda et menneske i livet mitt, og finner ingen mening.

Likevel, når sorgen går i bølger, og det er en liten periode man klarer å reflektere litt, så kan man finne littegranne sannhet i ordtaket at: Ingenting er så galt at det ikke er godt for noe. Men jeg leter. Oppriktig.

[Moonstone]

Alltid vondt når ting, mennesker eller dyr blir tatt fra oss uten at vi er klar for det eller enig i det.
Den naturlige reaksjonen da vil bli følelsesmessig personlig tap...og at vår vilje og ønsker blir overtrampet av et "høyere system" våre personlige ønsker ikke har noe inflytelse på, så en følelse av maktesløshet er også noe som kryper inn da.

Tja, hvis vi skal oppleve livet, må vi jo oppleve ALT som er å oppleve i livet, må vi ikke?
Hvorfor bare velge de mest behagelige og ønskede opplevelsene?
Hvordan vet vi at noen opplevelser faktisk ER "bra" om vi ikke hadde hatt opplevelser av "dårlig" å sammenlikne dem med?
Faktum er at vi er nødt til å oppleve "varmt/Kaldt", "Bra/Dårlig", "Godt/Vondt", "Opp/Ned", Stor/Liten" HELE TIDEN mens vi lever, siden Dualisme er et av Universets rådende prinsipp og lov i denne 3 dimensjonale virkelighet.
Kanskje det bare er best å godta det...med mindre vi finner en måte å overkjøre de høyere systemene/lovene på, som vi er underlagt.

Tap føles vondt, uansett, jeg vet.
Men kanskje synet vårt på dette med tap og døden er en årsak på hvordan tap føles?
Om vi forrandrer vår overbevisning på det, kanskje tap ikke føles så ille alikevel.
Se på Buddistene, de nesten feirer når mennesker dør, for de ser på det som Universell lov..

[Asbjørn]

I slike situasjoner er troen på et liv etter dette gjerne en trøst / forklaring..
Kansje vedkommende "reiste" - fordi det skal innta en annen "jobb" - en annen kropp ?
Eller for de som er kristne, - kansje h*n trengtes som en engel ?

Det er på en måte litt enklere dersom vi kan forklare litt av hvorfor de forsvinner for oss, og at vi nok møtes igjen...

Dette er ikke enkelt, og det vil aldri bli enkelt.
Men man får ta sorgen som den er og så forsøke å leve livet videre.

Det går- litt etter litt...

og etterhvert blir det såre minnet et vakkert minne....

A

[storms]

Jeg tror vi opplever grusomme ting fordi vi er mennesker med følelser. Og disse følelsene skapes over den mening vi gir hendelsene. Vår mening er dannet av vår kultur, vår oppvekst, de rammer vi selv har satt og den tilstand vårt sinn er i.

Jeg har prøvd å forstå den grusomhet som ligger i terroren i Beslan, hvor små uskyldige barn ble revet i filler av sprengladninger. Jeg har prøvd å finne mening i disse overgrepene i Alvdal, men det er ingen. Det er bare ondskap og meningsløshet. Det er så totalt uforståelig at det i seg selv bekrefter mangelen på den allmektig gud som så mange tror på.

Vi opplever grusomheter og tap fordi det er livet, i all sin enkle og kompliserte form. I så måte må vi lære oss å sette pris på de gode dagene slik at vi kan lade batteriene til de dårlige. For det kan ikke regne uten at det først har vært sol.

[ludoburgero]

Jeg vil også legge til at jeg tror grusomheter og ondskap skyldes mangel på forståelse, samt nysgjerrighet på egne grenser. Mennesker har egentlig ingen universelle grenser, regler og lover utover hva de selv har bestemt seg for, indoktrinert hverandre med over tid, og blitt tradisjonelt behandlet etter. Det kan nok diskuteres, og det ses nok når noen settes på prøve at ofte så råder det innerst inne til slutt både mye grådighet, kontrollbehov, egoisme og grusomheter - men likevel så er vi tydeligvis alle utstyrt med nestekjærlighet også... det er bare at det virker som å måtte forgå fordi vi blir så distrahert og føler oss så alene etter hvert som vi blir mer og mer bevisste på hvem vi er.

Tankene slo meg når jeg så det nevnt diverse grusomheter her.

For meg er det å tro på et etterliv også en fattig trøst, og kanskje en totalt unødvendig en.
Jeg kan ikke skjønne hvorfor det skal måtte være slik, hvor enn meningsløst det føles at livet en gang tar slutt for oss alle. Da føles jo alt så midlertidig, og det er lett at det føles forgjeves da.
Dette mener jeg er soleklare bevis på at vi bør absolutt tenke på de andre rundt oss, og spesielt de som kommer etter oss. De vi er glad i, våre barn, våre kjære. For da kan det vi gjør mens vi lever utrette noe de selv kan ta nytte av og forhåpentligvis behandle med varsom og respekt til deres "arvtakere" også.

Derfor er kanskje døden et bevis på hvor betydningsfull kjærlighet er for at vi skal holde sammen og at noe dermed i det hele tatt kan få fungere. For er det noe verden mangler. så er det nettopp stabilitet. Og det får man gjennom samhold og oppriktig omsorg.

[Borte..]

Det gir ikke mening. Jeg har mistet altfor mange, jeg har også opplevd å miste barn. I disse dager har jeg opplevd å miste enda et menneske i livet mitt, og finner ingen mening.

Likevel, når sorgen går i bølger, og det er en liten periode man klarer å reflektere litt, så kan man finne littegranne sannhet i ordtaket at: Ingenting er så galt at det ikke er godt for noe. Men jeg leter. Oppriktig.

Jeg hadde gitt deg en stor klem om vi var i samme rom nå. Føler virkelig med deg Astarte. De sier jo at det er en mening med alt, men noen ganger er det vanskelig å se den. Det beste man kan gjøre på denne siden er å hedre dem vi har mistet ved å ta vare på alle minnene man har og samtidig huske personen for det h*n var.

[Gjest]

Takk til alle for fine svar!!

Interessant å se at dere har litt forskjellig vinkling på dette temaet alle sammen.
Og mens jeg leser så kjenner jeg igjen flere av mine egne tanker om dette.

Sender noen gode tanker til Astarte som har opplevd så mye tap. Du må være sterk som likevel klarer å avslutter innlegget med at : ”så kan man finne littegranne sannhet i ordtaket at: Ingenting er så galt at det ikke er godt for noe. Men jeg leter. Oppriktig.”

Har tenkt mange ganger på det som Storms skriver om barn som blir mishandlet -at det skjer ting som er så hinsides jævlige at det nesten føles umulig å tenke at det har en mening eller hensikt.- Men jeg er likevel ikke sikker på at det er et bevis for at det ikke eksisterer en god kraft i universet…

Camillah skriver: ” hvorfor noen skal miste moren sin, eller andre miste et lite barn? hva i all verden kan man lære av det? eneste jeg kan tenke på er sorg”
-Ja, kanskje det Og eneste måten å lære om en følelse- lære om sorg, er vel å oppleve den. Kjenne den på kroppen,erfare den..

Eller som Ludo skriver ”Vi kan godt si at det gir mening fordi vi skal erfare smerte, slik at vi lærer bedre å ta vare på dem vi har når de faktisk er rundt oss, og at det er en påminner om at det er viktig siden ingenting varer evig”
– Det var en nydelig tanke med litt trøst i for meg hvertfall. Det er så lett å ta andre for gitt mens de er der og glemme å se alle de ”gyldne øyeblikkene ” . Det du skrev fikk meg til å tenke på verset ”Alle disse dager som kom og gikk, ikke visste jeg at de var livet”

Asbjørn skrev at ”Det er på en måte litt enklere dersom vi kan forklare litt av hvorfor de forsvinner for oss, og at vi nok møtes igjen...”
-Ja, det var mye det jeg tenkte på da jeg skrev innlegget. Når ting blir veldig vonde så kjenner jeg behov for å gi det en slags mening, å prøve å trøste meg med at det kan være noe godt også i det vonde

Det er en nesten litt brutal oppsummerende logikk i det Moonstone skriver at: hvis vi skal oppleve livet, må vi jo oppleve ALT som er å oppleve i livet, må vi ikke?
Hvorfor bare velge de mest behagelige og ønskede opplevelsene?
Hvordan vet vi at noen opplevelser faktisk ER "bra" om vi ikke hadde hatt opplevelser av "dårlig" å sammenlikne dem med?
Faktum er at vi er nødt til å oppleve "varmt/Kaldt", "Bra/Dårlig", "Godt/Vondt", "Opp/Ned", Stor/Liten" HELE TIDEN mens vi lever, siden Dualisme er et av Universets rådende prinsipp og lov i denne 3 dimensjonale virkelighet.

Ja, jeg ser den veldig. Hodet mitt er veldig med på tanken, men jeg kjenner likevel at følelsene mine hyler og stritter imot når jeg opplever eller leser om det vonde, om sorg og tap. Jeg er nok langt unna buddhistene ennå.

Uansett, Det var fint å lufte litt omkring disse tankene med dere!

[Diffusa]

Nå har ikke jeg lest gjennom alle innleggene her.

Tenker litt som så at det er jo vi som står igjen som opplever et dødsfall som et tap. Vi som lever vet jo ikke hvordan døden er og hva den innebærer bortsett fra det å ikke være her blandt andre lenger på det fysiske planet . Jeg irriterer nok flere med det jeg sier men jeg velger å si det for det om. Jeg tror at døden ikke oppleves som et tap for den personen som dør, og at døden kun er er en begynnelse på noe nytt, en ny start, et skritt videre. Derfor synes jeg ikke synd på personer som dør, men jeg føler med dem som står igjen.

[ludoburgero]

Ja, signerer også Diffusa på det hun sier.
Hyggelig at det ga deg noe å lese svarene, Vilya

Føler med deg, Astarte, og vier også mine tanker til deg for det som har skjedd.
Det er aldri noe meningsfullt for dem som opplever sorgen når de opplever den, og sorgen i seg selv kan nok gi lærdom på sikt, men tapet av selve mennesket eller dyret man er glad i kan aldri erstattes, og det er nettopp det som er så trist. Vi har vanskelig for å skilles ad med mennesker vi er glad i. For å si det sånn da, selv om det nesten blir litt gjentagelse av det jeg sa tidligere bare med andre ord: Det er dette som gjør det så bra å være sammen med dem når de først er her også.

Følelser, kjærlighet. Det er noe som kan være like vondt som godt.
Og sånn er livet for oss alle. Der hvor det finnes mye av det ene, finnes det også mye av det andre.

[Tyrell]

Du irriterer ikke meg Diffusa med dine tanker rundt dette, jeg er faktiskt enig i det meste du skriver, bortsett fra din siste setning.

- Jeg har stor medfølelse med smerten et mennesket måtte ha før det dør...

Man ser ikke hele virkeligheten, vi lever og vi dør, mennesket har ingen viten om hva som skjer før livet eller etter, man ser kun en liten del av en større helhet og ikke "utenfor" sin egen virkelighet, man ser ikke "sjelens historie" eller hva som eventuelt venter, derfor virker tap av liv meningsløst.

Dette er ihvertfall noe som står sentralt i min tro omkring dette og som får meg til å se et håp i "meningsløsheten" med å forlate livet, det å tro at hvert enkelt individ er en del av noe større som fortsetter sin eksistens...

[Astarte]

Takk alle sammen, for gode ord. Men jeg kjenner at jeg må minne meg selv på å ikke skrive innlegg mens jeg er litt nede, det så ganske så jamrende ut, det innlegget. Ikke in stil, men dermed ble dere plutselig kjent med en ny side av meg

Joda, Jeg er enig med Asbjørn, Moonstone, Diffusa og dere andre her. Det er nok en lærlingsprossess vi skal gjennom. Jeg er vanligvis ganske kynisk av meg, og tenker at dette muligens er en måte for unuverset eller "altet" å dukke meg på. Man skal gi seg lov til å føle, rase og gråte. Det er sunt og gir oss mer å gi videre. Jeg skjønner det.

Jeg skal så gjerne ta mer tak i dette en annen gang, men er litt sliten om dagen, og har vanskelig for å formulere meg, kjenner jeg. Ikke sånn i sutre-modus, bare tom etter travle tider fyllt av masse rart.

Jeg skjønner at det må være en form for mening i tap, jeg skjønner det med logikken. Ikke med hjertet.

[Moonstone]

Jeg skjønner at det må være en form for mening i tap, jeg skjønner det med logikken. Ikke med hjertet.

Ikke sant? Det er et paradoks det der...og kanskje noe vi er nødt til å leve med?