livingdeaddoll skrev:Syntes ikke "School of Rock" var noe særlig bra, så føler ikke at man går glipp av noe av å ikke se den.
Vell, det var så mange teorier/meninger om "alt" i "Walk of Life", så det går vell ann å kalle den dyp, når den får en til å tenke på ting? Gøy å se igjen karakterene fra "Before Sunset". Men jeg tror kanskje jeg hadde fått med meg mer om det var filmet vanlig, enn som i en tegnefilm/animasjon eller hva jeg skal kalle det. Var litt distraherende hvordan bildet bølget opp og ned iblant.
Ok, har egentlig aldri tenkt så mye på å se School of Rock heller.
Den ser litt platt ut på coveret, jeg er litt fæl til å dømme akkurat filmer på det. Dessverre.
Uansett var det Slacker jeg mente blir kanskje den neste Linklater-filmen jeg ser... får ta det på en dag jeg føler humøret passer til det. Jeg tror nemlig det krever litt tålmodighet å se slike filmer iblant, den rette stemningen eller nysgjerrigheten må være på plass.
Nå blir jeg egentlig litt forvirret over titlene her... Before Sunset... Before Sunrise... den ene er nemlig en oppfølger som kom nesten ti år seinere, hvor de to faktisk møtes igjen!
Jeg likte godt oppfølgeren, men best den første, men alle jeg kjenner har sagt akkurat det motsatte... at de syntes oppfølgeren var best.
Ja, jeg er enig i det! Waking Life er veldig dyp. Men jeg synes samtidig den er litt enkel forklarende på mange av poengene. Det er sånn at den inspirerer til mer fordypning hos meg, for den etterlater seeren med en del tanker og idéer. Elsker sånt!
Enig i det der med måten filmen er laget på... man føler nesten man kjører litt karusell...
Animasjonen er lagd på en veldig spesiell måte. Roboscopic animation eller hva det nå heter... kanskje det var rotoscopic. Det går ut på at det først er filmet vanlig, og så er det lagt oppå animasjonseffekter. Så det blir en slags mellomting. A Scanner Darkly (en av de andre Linklater-filmene jeg har sett) er lagd med samme teknikk. Med Keanu Reeves, Woody Harrelson, Samuel L. Jackson og flere. Den ble litt oppskrytt for min del, jeg likte veldig godt konseptet, men science fiction som aldri har noe "mer" poeng enn å bare sirkulere rundt konseptet sitt... det er ikke helt min kopp med te, kanskje...
Men tilbake til temaet av denne tråden; vil du si at den økende fremgangen i blant annet teknologi skyltes denne kollektive bevisstheten. Da denne gir informasjon om det som allerede er, så vi raskere kan jobbe med det som kommer til å komme..?
Ja, nå bablet jeg meg vekk litt i filmgrøten her ovenfor...
hmmm... interessant spørsmål (poeng kanskje heller?) du har der!
Det får meg til å tenke at kanskje vi (altså mennesker) inspirerer hverandre nettopp telepatisk, slik at vi deler idéer og bygger videre på idéer sammen ubevisst. En forsker sitter og tenker på en komponent, mens en annen kommer på hva som mangler, og mirakuløst nok, så er det noen som klarer å kombinere alle disse løse elementene. Og så går det bare fortere... og fortere... og fortere... og idéene masseduplikerer seg selv... og alt blir bare mer og mer og mer og mer.
Jeg tror mye energi kanskje opererer etter det prinsippet: at det mangedobler seg til det når et punkt hvor det smeller og så går i oppløsning, for så å bygge seg opp igjen.
Og at det er slik også med teknologisk utvikling; at vi kommer til å nå et høydepunkt en dag hvor "alt" er oppfunnet, for at noe plutselig skjer (det kan jo være millioner av år til, for all del) hvor prosessen begynner å svikte i funksjonen sin, hvor for eksempel vi kanskje mister elektrisitet, som vi jo er ufattelig heldige for å ha oppdaget... kanskje en dag når polene skifter plass helt på jorden, noe de jo lenge har vært i ferd med å gjøre (ikke noe sånn 2012-greier nå altså)
Og så starter det på nytt. Altså at historien gjentar seg.
Slik som at det en gang var dinosaurer her og andre skapninger. Kanskje ikke akkurat det samme skjer igjen, men en lignende prosess begynte jo - nemlig at vi begynte å komme til her, og nye dyrearter oppdages jo også enda. Så... ja... jeg mener at det blir så mye av alt til slutt, og at alt snur. Men nå snakker jeg meg litt vekk fra tema kanskje, får prøve å koble det innpå igjen... og kanskje det blir relevant litt sånn på den måten at disse syklusene, det dualistiske, alle disse "polene"... godt, vondt... svart, hvitt... kontraster... og alt dette gjør at vi lærer noe om oss selv og verden når vi observerer og erfarer det? Men hva er meningen bak alt, sånn til syvende og sist, eller går det an å tenke at syklusene i seg selv, og opplevelsene som medfølger, er ren lærdom og at det bare er sånn - men at det blir mer og mer for kommende generasjoner?
Hvem vet (hva jeg snakker om nå)...
Hah, ja, tenk om en hadde hatt samme smak som når en var 9år?! Bra smaken utvikler seg, og at man lærer å like nye ting. Synes det er litt morsomt å tenke på ting jeg ikke orket før, men som jeg liker nå, eller omvendt..
Ja, og det går vel litt på samme prinsippet. At alt er i konstant endring. At alt snur på et visst punkt. Og sånn fortsetter det, bare med variasjoner og nyanser og mer perfeksjon for hver neste fase av akkurat sånne forandringer. Vi tar med oss forbedringene, lærdommen - og forkaster feilene. For det er ikke bare smak og behag som forandrer seg - viten og meninger også.
Før kunne jeg synes det var grusomt skummelt med alkoholikere.
Når jeg ble litt eldre kunne jeg synes det var uanstendig.
Enda litt eldre kunne jeg synes synd på dem.
Og nå forstår jeg at det er alt etter som, men at man kanskje ikke bør være for kjapp med å dømme. For det er ikke sikker det er synd, og det kan likevel hende, men alle faktorer er vanskelig å ta med. Så slike meninger er også sånt som endrer seg med tiden... vi blir definitivt preget av omgivelsene - og det går også på dette kollektive, hvordan vi påvirker hverandre og hva slags holdninger vi har. Ikke bare det vi leser og hører, men også det vi merker på andre uten at det kommuniseres åpent om det.
