Universet & dets hemmeligheter ⇒ Den kollektive bevissthet

[ludoburgero]

Hva er dine tanker om en slags omfattende, kollektiv telepatisk forbindelse mellom alle mennesker?

Noen av dere tror på en sjel. Noe jeg er veldig tilbøyelig for å tro på selv, men jeg ønsker ikke å ta det for gitt at den eksisterer. Likevel, den siste tiden har jeg på mange måter fått direkte bevis (mener jeg selv), jeg har møtt bevisene, for at det finnes noe jeg lenge har hatt tanker om som en slags kollektiv bevissthet. Noen bruker dette begrepet som en ting folk er enige om, jeg bruker det på en helt annen måte. Jeg vil ikke gå for mye i detaljer rundt bevisene, men kanskje jeg vil snakke mer ut om dem alt etter hvordan diskusjonen eventuelt vil utvikle seg. Hvis noen har noen tanker da

Det går iallefallt kort og greit på personlige erfaringer, hvor jeg (dessverre) har eksperimentert litt med sosiale relasjoner til andre på et og annet plan. Ikke fordi jeg har villet sette noen på prøve eller i en ubehagelig situasjon - nei, det er mer som en slags måte å trekke meg inn i meg selv på og har egentlig nå i flere måneder slitt med depresjoner og annet, men på denne ferden min har jeg møtt mange oppsiktsvekkende erfaringer. Som sideeffekter av hva som har foregått i livet mitt.

Noen av de tingene jeg med hånden på hjertet kan si virker helt reelle for meg, er at den kollektive bevisstheten eksisterer i form av at man sender ut tanker og følelser utgjort i samvær med andre, og samtidig i ensomhet. Ettersom jeg i flere måneder nå mer eller mindre har isolert meg helt fra omverdenen, så har jeg begynt å se klart forskjeller på når jeg faktisk omgås med mennesker ifra til når jeg er alene. Og dette er bare smakebiten egentlig, for jeg har sett hvordan det å være sosialt omgjengelig har eskalert, mens ensomheten bare har snøret seg inn enda mer. Det er jo en litt sånn typisk ting vi alle kanskje en gang har sagt... at enten så skjer det ingenting, eller så skjer alt på en gang. Men hvorfor er det sånn?

Nå høres jeg sikkert litt frelst ut, eller noe sånt. Men jeg er nok ikke i stand til å hentes helt tilbake fra overbevisningene mine. Tegnene har vært så tydelige. Ikke fordi jeg har villet sett dem, men fordi jeg har vært sporadisk men også periodevis både helt alene og andre ganger mer omringet med selskap. Jeg føler jeg nøyaktig vet hvordan visa går, og jeg merker at mennesker rundt meg - eller deres bevissthet på et helt annet plan - kommuniserer med hverandre og meg telepatisk. Jeg er dritsikker på det, for å si det sånt. Så alt dette inkluderer også det astrale, det underbevisste, men jeg mener at alt er lokalisert i et nærmest ubegrenset stort sentrum i vår kollektive bevissthet. Og grunnen til at jeg bruker mitt sosiale (og ikke-eksisterende av det) liv som eksempel her, er nettopp det at jeg har hatt anledning til å studere og analysere dette både distansert fra det men også midt oppi det. Det er også andre eksempler, men jeg ønsker som sagt ikke å gå for mye i detaljer, da det blir litt privat og berører også andres liv. Også folk her inne på forumet.

Dette kan nok med vanlig logikk kunne kalles respons, reaksjoner, feedback... osv... men det er mye mer enn bare det. Selv om det også er riktig. Det er vanskelig å sette ord på hva jeg egentlig vil frem til her, så jeg bruker også sitat fra en av de beste filmene jeg har sett i livet mitt (som forøvrig en god kollega av meg anbefalte meg).

Siden jeg er Linklater-Kelly-Hitchcock-Stone-Tarantino-Allen-og-mange-flere-fanatiker...

Jesse: OK, well this was my thought: 50,000 years ago, there are not even a million people on the planet. 10,000 years ago, there's, like, two million people on the planet. Now there's between five and six billion people on the planet, right? Now, if we all have our own, like, individual, unique soul, right, where do they all come from? You know, are modern souls only a fraction of the original souls? 'Cause if they are, that represents a 5,000 to 1 split of each soul in the last 50,000 years, which is, like, a blip in the Earth's time. You know, so at best we're like these tiny fractions of people, you know, walking... I mean, is that why we're so scattered? You know, is that why we're all so specialized?

Celine: I don't know. Wait a minute, I'm not sure... I don't...

Jesse: Yeah, hang on, hang on. It's a, it's a totally scattered thought. It... which is kind of why it makes sense.


Before Sunrise (1995). Scorer sykt bra på IMDB også.
Anbefaler alle å se den. Filosofisk, romantisk, og både interessant for kvinner og menn

http://www.imdb.com/title/tt0112471/



Og den er absolutt ikke så typisk semi-intellektuell, pretensiøs 90s, selv om coveret godt kan bedømmes sånn... Jeg synes den er skremmende henførende. Ble så revet med.

En annen film hvor en av replikkene gjentas er "Waking Life" som jeg dedikerte en tråd til tidligere her. Også en over alle forventninger fantastisk film! Den er fullspekket med gode sitater.

"Waking Life, for all its passion, is ultimately a movie of the brain. You watch it and your mind is challenged, but emotionally, it doesn't really hit you. Before Sunset is emotionally overwhelming."

En annen entusiast, tydeligvis:
http://thoughtsonstuff.blogspot.com/200 ... on-on.html

Fant den i det jeg søkte etter det sitatet jeg skal frem til. Men fant det ikke...

Så, noen tanker omkring dette med kollektiv bevissthet?
De siste dagene har tankene bare rast gjennom meg og jeg forsøker nå å filtrere litt ut, for jeg er faktisk "litt" overbevist. Det er så mye som har skjedd, men likevel så lite, i det siste.
Har hatt tid til å tenke iallefall. Tar det som et stort pluss

[livingdeaddoll]

Da står filmen og laster ned
Er ikke sikker på om jeg skjønner hva du egentlig vil innpå med kollektiv bevissthet. Tror du at vi alle på et underbevist plan har en telepatisk kontakt med hverandre? Tror du denne telepatiske kontakten eksisterer mellom absolutt alle mennesker, eller er det kun mennesker med et "spesielt" bånd som har denne kontakten?

[Moonstone]

Ja, du antyder til at det finnes kun ETT sinn, "The One Mind", som alle fysiske aspekter faktisk deler, og at det skjer både ubevisst og bevisst komunikasjon mellom de fysiske aspektene, ikke sant?
Jeg er også enig i at det absolutt kan tyde på det.

Men en kollektiv bevissthet kan også være kultur, religion, felles verdier & mål i en nasjon, et lokalt område eller samfunn.
Når mennesker deler slike ting, deler de egentlig også samme sinn. De mener stort sett det samme, basert på rammene generasjonene før dem satt.
Mange følger slike mønster ubevisst, andre er veldig bevisst på det, og synes "their way of life & thinking" må føres videre av en eller anen grunn.
Men det finnes også de som blir bevisst på det, og velger å IKKE følge rammene, og bygger sine egne eller tar til seg rammer og ideer fra andre kulturer og samfunn.
Intressant psykologisk og sosialt fenomen det der, har alltid intressert meg.

[ludoburgero]

Da står filmen og laster ned
Er ikke sikker på om jeg skjønner hva du egentlig vil innpå med kollektiv bevissthet. Tror du at vi alle på et underbevist plan har en telepatisk kontakt med hverandre? Tror du denne telepatiske kontakten eksisterer mellom absolutt alle mennesker, eller er det kun mennesker med et "spesielt" bånd som har denne kontakten?

Både ja og ja og nei

Ja, jeg tror at vi alle på et underbevisst plan kommuniserer med hverandre og at alt er knyttet opp til denne eteren, som en slags database man kan hente ut informasjon ifra.
Her ligger de mest primale og dype følelser fra både levende og døde (kanskje?), mennesker og dyr. Og noen klarer å fokusere inn "hit" ved å bygge bedre broer mellom sitt bevisste sinn og sitt underbevisste. Disse kaller man jo klarsynte.

Ja, jeg tror den eksisterer mellom absolutt alle, men at noen mestrer bedre å rette fokus inn og få innsikt i dette enn andre. Det er snakk om fokus og klarhet i sinnet.

Nei, jeg tror ikke mennesker med et spesielt bånd bare har denne kontakten, men jeg tror også på telepatisk kontakt via to mennesker. Eller flere, selvsagt. Men dette båndet finnes også, men tror ikke det er noe unikt som skiller seg fra resten av teorien min, bare at to mennesker kan bygge disse relasjonene tetter basert på følelser de har for hverandre, og på basis av dette kan kommunisere bedre telepatisk også - ja, det tror jeg likevel

[ludoburgero]

Ja, du antyder til at det finnes kun ETT sinn, "The One Mind", som alle fysiske aspekter faktisk deler, og at det skjer både ubevisst og bevisst komunikasjon mellom de fysiske aspektene, ikke sant?
Jeg er også enig i at det absolutt kan tyde på det.

Nja, jeg vil ikke påstå at det KUN finnes ett sinn, men resten er jeg enig i.
Jeg tror det kan være et som er overordnet; en intelligens som råder over oss. Dette med intelligent design, skaperkraften, osv. Likevel tror jeg at vi deler dette, og at vi samtidig er utstyrt med separate sinn - selv om alle er koblet opp mot det samme.

...rammer og ideer fra andre kulturer og samfunn.
Intressant psykologisk og sosialt fenomen det der, har alltid intressert meg.

Ja, men det er nettopp den måte å bruke betegnelsen på jeg egentlig ikke mener her.
For jeg snakker mer om det som ikke går på vaner og tradisjoner, men dette ene sinnet du snakker om. Det som er overordnet resten og fungerer som et bibliotek

[livingdeaddoll]

i en bok om healing stod det noe om en slags kraft som fantes, som var alt. Denne inneholdt all informasjon som fantes, og var tilgjengelig for alle. Man måtte bare klare å tune seg inn mot denne kraften for å få tak i informasjonen. Og personen som sa dette mente at det var denne kraften klarsynte, healere og andre med den 6.sans klarte å tune seg inn på. Velidig interessant teori.

Er nyskjerrig på bevisene som støtter under denne teorien jeg...

[Moonstone]

Ja, "The One Universal Mind" blir ofte kalt et bibliotek eller "felt" som inneholder all informasjon om alt som har skjedd, kommer til å skje, og alt som har finnes, og kommer til å finnes.
Et sted/dimensjon med ren umanifisert materie, årsak til alt fysisk/The One Thing.
Noen hevder at alt levende kan koble seg til dette feltet, å hente ut informasjon, se frem i tid, tilbake i tid, forrutse hendelser osv..

[livingdeaddoll]

da har jeg sett filmen:) Bra den faktisk, men det er mye pga. bra skrevet manuskrift, gode monologer. Likte spesielt godt argumentet han brukte for å lure henne ut av toget.

Sitatet du plukket ut fra filmen, er jo en interessang tanke. At våre sjeler bare er fraksjoner av en original hel sjel, og derfor ha en form for "bånd".
Men hva om sjelen er et universal begrep i den forstand av at vår sjel ikke er begrenset til vår verden her på jorden. At sjelen vår også kan ha hatt liv i andre univers, på andre planeter, og derfor er det uendelig mange sjeler. Vår planet har en voksende befolkning, men det trenger ikke å være slik for andre planeter.

[ludoburgero]

Veldig interessant tanke, livingdeaddoll!
Ja, hva om jorden er den eneste som har økende befolkning - og hva om liv på andre planeter ikke er fysisk i det hele tatt engang? Liker å leke litt med den tanken, etter det Moonstone sa om en kraft som ikke har manifestert seg fysisk. Og det var jo gøy at filmen falt i smak

Altså, du spør etter "bevisene" jeg har... og det blir egentlig veldig vanskelig å forklare med ord.
Det går for det meste på erfaringer og opplevelser jeg har hatt, egentlig gjennom hele livet, men så har jeg analysert så mye at jeg til tider bare har gått helt inn i meg selv og mistet perspektivet, mens andre ganger har jeg klart å la være og flyte mer med. Sjeldent det sistnevnte, men jeg vet ikke om jeg er den eneste som opplever det slik... for å ta ett eksempel da:

Er det noen andre som føler at de kan se et tilfeldig menneske på gaten i øynene og føle/forstå dette menneskets tankesett, følelser og en viss fornemmelse av hvor intelligent, tankefull, bekymret denne personen er? Altså... jeg kan såklart være enig i at mye kan preges ansiktsuttrykk, kroppsspråk og holdning generelt. Men nå mener jeg altså i en mer isolert betydning. Altså at man kun fokuserer på øynene alene, så langt det lar seg gjøre.

For hver gang jeg er i samvær med andre mennesker så føler jeg en viss kommunikasjon på et plan jeg ikke kan beskrive. Enten det er mennesker jeg kjenner eller fremmede mennesker.
Og jeg vet at mange vil nok også kalle dette for empat, men vær så snill og ikke la meg gå der... jeg vil ikke sette noe definisjoner på noe som helst, og jeg anser meg absolutt ikke som en som har evner. Det er bare begrensende for meg å begynne med å sette navn på ting her, og det er også en av grunnene til at jeg lenge har kviet meg for å dedikere en hel tråd til det jeg kaller kollektiv bevissthet. For med en gang man setter ord på noe, mener jeg, så mister mye av begrepet sin betydning. Alt er til en viss grad ledende...

Og det er sannheter jeg selv har erfart og opplevd gjennom livet som jeg mange ganger kunne ha beskrevet med ord. Likevel, dess mer tiden går, så er det noe i meg som tvinger meg til å på en måte kommunisere det annerledes. Som om det ikke er nok. Det er ikke tilstrekkelig. Ingenting er tilstrekkelig nok - ikke dekkende, ikke omfattende, og hvis jeg hadde vært i stand til å forklare det hadde det som sagt bare vært begrensende. Men jeg må jo prøve. Det er vel dessverre det eneste jeg har; en anledning til å sette ord på det jeg opplever.

Hva er det med musikk som får oss til å føle det vi føler?
Hvem i all verden har gjort det sånn at forskjellige toner satt sammen til enten dur eller moll skal enten ha en oppmuntrende eller nedlatende effekt på oss? Og igjen, hvor mange ganger har ikke beskrivelse av musikk med ord vært begrensende det også? Musikken må oppleves, og vi hører de låtene vi liker om igjen og om igjen, fordi det gir oss så mye mer enn ord...

Spesielt snakker jeg da om instrumental musikk. Vokalløs. Jeg vet det er flere kunstnere her inne og igjen mange særdeles musikkinteresserte. Og jeg vil tro at mange av disse ofte kan sette enda mer pris på instrumental musikk. Men igjen - hva er det som gjør at litt mer tilbakeholdne, introverte, kanskje litt sjenerte folk foretrekker instrumental musikk? Hva er disse forskjellene ved oss som gjør at mange av oss trekker oss litt ut på sidelinjen, inn i vår egen verden, og ønsker å erfare den litt mer i fred og ro - og dermed erkjenner at vi alle på en måte er veldig alene når det kommer til stykket - og hvorfor er det slik at mange av oss også kan begynne å gråte eller le, av glede eller frustrasjon, når bare de rette tonene treffer oss til rett tid?

Slike ting opptar meg veldig mye. Og slike spørsmål er bare en brøkdel av det som dukker opp på veien. Men så er forklaringen min sånn noenlunde på ferd i å bryte ut av boblen sin her da... for jeg føler jeg faktisk forstår hvorfor! Jeg føler at svarene på alle disse spørsmålene, om våre følelser om at det finnes "noe mer" og at vi er "på vei mot et sted" og alt dette kan forklares. Kanskje ikke med ord - men så langt det lar seg forklares, så ligger nemlig disse svarene i oss alle. Vi går og bærer på dem.

Og så sitter du der da... og kanskje du allerede har funnet din sjelevenn... eller iallefall en partner for livet. Og kanskje du ikke har, men er på søken etter en. Eller kanskje du helst trives best alene akkurat nå. Uansett hva du gjør - så tror jeg at vi finner en annen nettopp for å lære mer. Både mer om oss selv via andre, og samtidig finne denne forbindelsen... den som hjelper oss å forstå. Grunnen til at vi mennesker finner hverandre tror jeg nemlig er at vi ønsker å forstå det vi ikke klarer å stille spørsmål om engang... ved oss selv...

Vi vet ikke svaret, men vi vet ikke engang spørsmålet. Vi vet bare at det finnes noe mer.
Og det er vel på sett og vis logisk også, hva? For vi reproduserer jo. Vi skaper noe nytt i bildet av oss selv. Vi oppfostrer et nytt liv i et bilde av oss selv, hvordan vi ønsker vi skulle vært selv, og samtidig hva vi allerede er fornøyd med ved oss selv. Vi ønsker å gjøre barna til det vi ikke klarte å bli selv, og på en annen måte vil vi videreføre "de gode sidene". Alt relativt, selvfølgelig... og dermed er jo oppdragelse også et vanskelig tema hvis to veldig forskjellige personer får barn sammen. Ikke alltid, men mange ganger.

Livet har også lært meg (vel, dette er kun personlige erfaringer) andre ting... og det er vel kanskje egentlig også mye trist, men samtidig mye fint. For når jeg forstår så er det greit, men når jeg ikke forstår så føles det ikke greit. Og derfor har jeg hatt det veldig fint i perioder der jeg bare har klart å akseptere at det er så mangt og meget jeg ikke forstår også...

1) Noen vil alltid benytte enhver anledning til å korrumpere uskyld.
"Ødelegg noe vakkert". Det er noe av det tristeste ved hele menneskeheten, men også i dyrelivet, som jeg har erfart gjentatte ganger i livet. Jeg ser det, og på skremmende nok vis føler jeg også at jeg forstår hvorfor. Dette er de mer destruktive sidene i meg som jeg har tillatt meg å kjenne på. Jeg støtter det ikke, men jeg mener alle har det i seg.

2) Fornuft vil på et eller annet punkt snu om til det ufornuftige.
På lik linje som at det heter i uttrykket "Det er ikke langt mellom genistrek og galskap", så er det også slik at om noe komplett kjører i en totalt ensporet retning, så vil selv det mest fornuftige ende opp som ravende sinnsykdom etter hvert. Nå vil nok noen blande inn dualisme her, værsågod

3) Mennesker vil ikke gi seg helt til kjenne. Sårbarhet er ømt og bør reserveres.
Likevel har folk lett for å utlevere seg selv, paradoksalt nok. Fordi behovet for å bli sett og forstått likevel melder seg. Det er ikke langt ifra prinsippet om selvrealisering på Maslows behovspyramide, men egocasting og blogging er et fenomen som har oppstått etter en årrekke med "kald kommunikasjon" over nett. Betyr dette at vi har mistet litt forståelse for hva sosialt samvær er - eller kan vi se det mer som positivt, at mennesker har funnet ut en fleksibel måte å kommunisere på, et slags appendix/tillegg til vanlig sosialt samvær? Og hvilke ulemper og fordeler medfølger?

4) Verden ser ut til å smelte sammen på flere punkter.
Det dreier seg ikke bare om globalisering... politikk... det dreier seg også om at stadig flere oppfinnelser kommer på bane, hjelpemidler, men også bare at alt er så tilgjengelig!
Vi vet alt - vi har et uendelig stort oppslagsverk - vi har åpenhet - vi har internett, vi har blitt eksponert for alle slags særheter, vi har brutt alle tabuer, vi lar etikk og moral gå i oppløsning, eller vi setter det iallefall på prøve for alt det er verdt!
Og resultatet ser vi utfolde seg... er det frihet? Eller er det kaos? Og er det orkestrert, har det noe med politikk å gjøre, eller følger vi bare boken som Bob Marley såvidt nevner i noen av låtene sine? Lærer vi av hverandre? Eller får vi mer behov for å trekke oss unna hverandre?

5) Bylivet gjør oss kalde, overfladiske, og unaturlige/konstruerte relasjoner, enten det er påtvunget gjennom jobb, påtatt høflighet og ufortjent respekt ødelegger oss som medmennesker for de som virkelig betyr mest for oss. Vi blir systematisert satt sammen med mennesker vi ikke alltid trives med, og det går utover familieliv og ordentlig vennskap.
Når jeg nå sier bylivet så inkluderer jeg også stresset, åtte-til-fire-jobbing og andre rutiner.

Det er klart at dette ikke gjelder for alle. Dette er som sagt mine egne opplevelser.
Og smerten, lengselen for "noe annet" er til å ta og føle på... overalt rundt meg.
Så tenker jeg at kanskje dette er grunnen til at underholdning finnes. Eller er det underholdningens feil? Nei, det tviler jeg på. For bøker har da folk i alle tider lest, og det var oldtidens måte å rømme inn i en annen verden på. Og drømmer... det kan ingen ta fra oss, og det har alltid også eksistert. Men folk burde snakke mer om drømmene sine...
Folk tar seg ikke tid lengre. Folk sover dårligere. Folk stresser.

Jeg kan på mange måter merke at det når et visst klimaks - eller antiklimaks etter hvert.
Og jeg merker at alle forstår dette på sett og vis. Det er ikke alle som er enige. Noe er veldig distraherte med sitt, mens andre igjen har det perfekt og fint i forhold til hva jeg ser. Og for all del; det er noe som heter at på seg selv kjenner man andre... og vice versa da... andre veien igjen, så kanskje dette bare er ting jeg lærer om meg selv og mine observasjoner også. For all del.

Men for hva er det verdt da? Og hva kan jeg bruke det jeg opplever til?
Skal jeg skrive dikt? Skal jeg skrive bok? Skal jeg lage musikk? Skal jeg holde kjeft?
Jeg må få det ut på en eller annen måte. Og jeg får aldri helt forløst disse følelsene jeg går og bærer på. Men jeg føler definitivt at det er noe mer, og jeg kan se det i øynene på folk at det finnes andre måter å kommunisere på enn ved å bruke ord og bevegelser...

Øynene sier uendelig mye, og uansett hva slags romantisert syn noen måtte mene at dette er, så er det iallefall for meg en sannhet. Min egen sannhet. Og hvem vet... kanskje alle svarene på alle livets gåter ligger gjemt inni sjelen vår. Og hvis øynene er sjelens speil, så forklarer jo det mye om hvordan mennesker som regel finner hverandre ved blikkontakt den første gangen..?

Det er vel slik man møter nesten alle mennesker her i livet. Jeg tar ikke noen i hånden uten å ha sett dem i ansiktet først i hvert fall. Og vi har nok sett mange flere i øynene enn å hilse på dem.

Hvorfor undervurderer vi stillheten?

[livingdeaddoll]

Er enig med deg at øynene sier veldig mye. De kan blant annet avsløre usannhet. Har selv tatt meg i å si at en person er "blåst", og at det bare lyser ut av øynene dens. Man får inntrykket av at personen mangler en "gnist", gnisten til å ville lære mer, oppleve mer etc..
Hvordan kan det ha seg at når en er forelsket, vil noe så lite som blikkontakt gi kiling i magen?
Er det blikket, fargene eller uttrykket i øynene som gir deg informasjon om mennesket?

[livingdeaddoll]

Å holde kjeft om noe du føler må ut, vil bare gjøre mer vondt enn godt. Man må dele av sin erfaring og kreativitet, er ikke sikkert alle synes det du kommer med er riktig eller nyttig, men for de som tar nytte av det, er det en viktig del av deres utvikling. I hvilken form du skal utrrykke det på må du nesten finne ut selv. Du må gjøre det du føler er mest riktig, det som passer deg best.. Men ut må det..

[ludoburgero]

Er enig med deg at øynene sier veldig mye. De kan blant annet avsløre usannhet. Har selv tatt meg i å si at en person er "blåst", og at det bare lyser ut av øynene dens. Man får inntrykket av at personen mangler en "gnist", gnisten til å ville lære mer, oppleve mer etc..

Ja, mange er død i blikket. Ofte tror jeg det har med at de har gitt seg tom å gjøre.
Tomheten erstattes med hat eller hevngjerrighet, så tar de det ut i å f.eks lyve (blant annet).
Eller de fyller opp tomheten med løgner ovenfor seg selv og andre rundt seg.

Noen virker ut som å ikke kunne reddes fra dette, men jeg tror bare det skal til rette person til rett tid, så løsner det igjen. Det er verre med flakkende blikk, unnvikende øyenkontakt og de som klarer å leve slikt nesten et helt liv. For meg er det viktig å tenke på at vi alle en gang har vært barn... at vi alle ble født helt uskyldige, og at det var omgivelsene og erfaringene våre som preget oss. Det er kanskje merkelig å tenke på at selv Adolf Hitler en gang var en skjønn liten baby, men sånn er det jo faktisk. Og denne uskylden, denne renheten, den tror jeg også fremdeles ligger gjemt bak øynene våre, uansett hva vi har gjort. Det er bare ikke alltid den viser.

Hvordan kan det ha seg at når en er forelsket, vil noe så lite som blikkontakt gi kiling i magen? Er det blikket, fargene eller uttrykket i øynene som gir deg informasjon om mennesket?

Jeg tror det er fordi det har med disse spørsmålene man ikke engang vet hvordan man stiller om seg selv, og at man føler den andre har svarene. Et menneske man elsker er jo et menneske som får oss til å føle oss mer komplett selv, så for meg gir det iallefall litt mening.

[livingdeaddoll]

Ja, mange er død i blikket. Ofte tror jeg det har med at de har gitt seg tom å gjøre.
Tomheten erstattes med hat eller hevngjerrighet, så tar de det ut i å f.eks lyve (blant annet).
Eller de fyller opp tomheten med løgner ovenfor seg selv og andre rundt seg.

Noen virker ut som å ikke kunne reddes fra dette, men jeg tror bare det skal til rette person til rett tid, så løsner det igjen.

Med andre ord, du tror at det som skal til for at en person skal få gløden tilbake i øynene, er et annet menneske? Men ikke et hvilket som helst menneske, det må være den rette person..? Hvis vi alle er en frasksjon av en original sjel, hvorfor har ikke alle mennesker lik innflytelse på hverandre? Hvorfor er det mennesker man går godt sammen med, mens andre skaper irritajon og frustrasjon? Hvordan blir den "rette personen" definert? Er dette en sjelevenn? Eller en som befinner seg på samme nivå (en som inneholder like stor andel av originalsjelen/en som har sjelelig samme erfaring)?

[ludoburgero]

Ja, mange er død i blikket. Ofte tror jeg det har med at de har gitt seg tom å gjøre.
Tomheten erstattes med hat eller hevngjerrighet, så tar de det ut i å f.eks lyve (blant annet).
Eller de fyller opp tomheten med løgner ovenfor seg selv og andre rundt seg.

Noen virker ut som å ikke kunne reddes fra dette, men jeg tror bare det skal til rette person til rett tid, så løsner det igjen.

Med andre ord, du tror at det som skal til for at en person skal få gløden tilbake i øynene, er et annet menneske? Men ikke et hvilket som helst menneske, det må være den rette person..? Hvis vi alle er en frasksjon av en original sjel, hvorfor har ikke alle mennesker lik innflytelse på hverandre? Hvorfor er det mennesker man går godt sammen med, mens andre skaper irritajon og frustrasjon? Hvordan blir den "rette personen" definert? Er dette en sjelevenn? Eller en som befinner seg på samme nivå (en som inneholder like stor andel av originalsjelen/en som har sjelelig samme erfaring)?

Wææ! Mange spørsmål, jeg vet ikke svarene!
Får prøve...

Ja, jeg tror også at vi er fraksjoner av en større kollektiv samling av bevissthet som vi alle spirer utifra, men vi har også våre egne særegenheter. Unike for øyeblikkene. Vi er alle i faser i livene våre, vi preges av humøret vi er i, sinnsstemningen. Og det er vel svaret på hvorfor noen kan skape irritasjon og frustrasjon - men igjen, noe jeg har vært inne på før, så er vi ofte irritert over dette fordi vi kjenner "allerede passerte" sider av oss selv i de vi irriterer oss over.

Vi må kjenne noe for å forstå det. "På seg selv kjenner man andre", osv.

Jeg tror "det rette mennesket" er satt sammen av ulike tilfeldigheter (vi kaller det det iallefall), slik som humør som klaffer mellom de to der og da, felles erfaringer (evt. litt like), kanskje det er samme smak for noe, kanskje det er samme meninger om noe de begge brenner for, og andre likheter. Likheter er iallefall nøkkelordet, og siden vi alle er i konstant forandring (hele livet lærer man), så vil dette også i mange tilfeller være veldig vanskelig, hvis man ikke bare er veldig heldig.

Folk kan jo treffe den rette under hvilke som helst omstendigheter. Noen finner hverandre i skikkelig sår elendighet også, slik som via et rushelvete de er i og på vei ut av, eller slik at de begge har mistet sine ektefeller av samme sykdom eller ulykke, osv osv osv.

Likheter.

Jeg vet ikke... men jeg tror det kan være sånn..?

[livingdeaddoll]

Beklager for at jeg spørr så veldig, er bare nyskjerrig på hva du tror/mener. Er i en fase hvor jeg ikke helt klarer å definere hva jeg selv tror på, og det er derfor jeg ofte snakker om bøker jeg har lest, isteden for å si at 'jeg tror...'. For jeg tror så mye og så mangt, samtidig som jeg ikke gjør det..

Da var den andre filmen lastet ned:) Så da har jeg noe å se på i dag også.

Så likhet er et viktig tema for hvordan mennesker passer bra sammen. Men vil ikke en person ha mest nytte av en som er veldig ulik, da denne vil ha mer nytt å gi den andre parten? Men dette blir litt vell offtopic..

Synes dette var et interressant tema, synd det ikke er mange andre som kommenterer..