Jeg ville bare dele en historie her, som jeg og veninna mi opplevde på en hyttetur med klassen våres.
Vi skulle egentlig bo i telt alle sammen, men jeg vi to hadde ikke telt, så vi skulle sove i denne hytta som var der. Den var forresten fra 1. verdenskrig.
Det første var at
Vi hadde tent bål, og hadde det kjempekoselig, også besemte vi ( meg og to av veninnene mine ) oss for å gå oss en tur i skogen. Det begynte å bli mørkt, og vi gikk ganske langt, forbi alle teltene.
Når vi hadde gått litt, kom vi til et djup, også tenkte vi at det var et fint sted til å ta bilder på,(siden vi liker å ta bilder alt mulig
) så når vi var ferdig med det, og var på vei tilbake igjen, hørte vi alle tre noen som gikk bak oss. Vi snudde oss, for vi trodde først det var noen fra klassen, men det var ingen der. Jeg tenkte først at det var en elg eller en bjørn eller noe sånt, men vi snudde oss mange ganger, og gikk rundt og tilbake igjen, og ropte "Hallo!" og "Det er ikke noe morsomt!" og det var ingen som svarte. Når vi var tilbake igjen, satt vi oss ved bålet, og satt der noen timer. Da alle satt rundt bålet, foreslo vi at vi skulle fortelle spøkelseshistorier, og læreren våres kunne en om dette stedet, men han ville absolutt ikke fortelle det, men vi klarte å overbevise han. Det han fortalte om var at det var en gutt rundt 15-16 år, som hadde dyp kjærlighetssorg, og gikk til det djupet vi var ved og tok selvmord. Han fortalte også at man kunne høre han gå rundt og plystre og puste i nakken din,for han leter etter en ny kjæreste..
Jeg vet ikke om det var han som gikk etter oss i skogen, men det var ekkelt uansett
Det andre var med hytta...
Bare med en gang vi gikk inn i hytta, følte vi at det var noe som hadde skjedd noe fælt der, veldig dårlig energi der...
På dagen, satt vi på det ene rommet, og der var det ganske mange senger, og i en av madrassene, var det sånn bulk som om at noen satt/lå der, og når vi kom tilbake senere på dagen var den borte, og det var ingen som gikk etter oss for det var bare vi som skulle sover der.
Når vi skulle legge oss, lå vi ved siden av hverandre, i en kjempetrang seng for vi tørte ikke å ligge fra hverandre. Så lå vi og snakka om det vi var redde skulle skje, som foreksempel at han gutten skulle komme å ta oss og sånt, og plutselig kjente jeg en sykt intens stirring foran meg,
foran senga (jeg lå inntil veggen). Men jeg tørte ikke si noe, siden hun var også redd og jeg ville ikke gjøre alt verre. Det føltes ikke som noen som ønsket oss velkommen, for å si det sånn.
Også frøs begge to kjempemye på beina, men ikke resten av kroppen.
Og det var flere klasser som var der, og de som sov der sa også at de følte noe.
Jeg vil ihvertfall ikke tilbake dit, uansett om det var innbilling eller ikke.
Jeg liker slike historier! 