Fakta, teori & skepsis ⇒ Tro

[ludoburgero]

Tro er helt nødvendig for å gjøre noe som helst.

Eksempler:

1) Du kan ikke gå inn for å lære deg og spille gitar uten at du har tro på at du klarer det.
I utgangspunktet må det til en viss tro på deg selv, enten den er aktiv eller ligger latent og kommer frem i ditt mest entusiastiske (evt. konsentrerte) øyeblikk under øvingen.

2) Du kan ikke fastslå viten uten at du har tro til hva du tar for å være en gitt sannhet.
Dette gjelder både ved tilegning av kunnskaper fra, det være seg, å lese bøker, se dokumentarer, sitte på skolebenken for leksjoner og andre former for å lære seg noe. Men også gjeldende når en forsker skal finne ut noe - han går aldri inn med et helt nøytralt sinn fordi det simpelthen er helt umulig. Vi heller alle til en tro der vi tror noe er enten slik eller slik.

3) Du kan ikke kjøre bil til jobben uten at du tror det skal gå bra.
Hvis ikke hadde du latt vært. Enkelt og greit.

Altså, den påstanden jeg kommer med skiller ikke mellom religiøs tro og... tja, sunn fornuft.

Vi kan jo for all del også kalle det antagelser, risikoer vi gledelig tar fordi potensialet for at det skal gå galt er ansett som lite. Kanskje forsvinnende lite som i punkt 3, men også for mange forsvinnende lite - bare man gir litt innsats - som i punkt 1.

Synspunkter?

[Moonstone]

Prater du om det å tro og anta noe som man ikke vet helt sikkert er sant, eller det å ha idealer og ha tro på noe i livet?
Kanskje begge.

En ting er værtfall sikkert, ALLE har tro på noe mens de lever, enten om det er på seg selv, andre, ledere, idealer, religion, kommunisme, what ever.
Det å ha tro på seg selv er vel egentlig obligatorisk for å få gjennomført noe som helst?
Værtfall om en vil strekke seg etter personlige mål i livet, og mål må en ha, værtfall noen av oss.

Men det å tro og anta at ting & tang er sånn og sånn er vel noe anet.
Hvordan fungerer Universet?
Hvordan fungerer Økosystemet?
Hvordan fungerer en Bilmotor?

Hvis vi ikke VET DET, så TROR VI DET.
Jeg TROR den fungerer sånn, kan vi si da vi ikke er sikkre.

Skal vi ta andres ord for hvordan det fungerer for sannhet?
Er det best å finne det ut, erfare det selv?
Går det fra TRO til VITEN om det erfares?
Kan vi stole på våre erfaringer som absolutt sannhet?

Bare litt tankespill en lørdags kveld..

[ludoburgero]

Prater du om det å tro og anta noe som man ikke vet helt sikkert er sant, eller det å ha idealer og ha tro på noe i livet?
Kanskje begge.

Begge ja, jeg snakker generelt om tro. Kanskje noe av det du er inne på også;
troen på seg selv. Det er kanskje det viktigste av alt.

En ting er værtfall sikkert, ALLE har tro på noe mens de lever, enten om det er på seg selv, andre, ledere, idealer, religion, kommunisme, what ever.
Det å ha tro på seg selv er vel egentlig obligatorisk for å få gjennomført noe som helst?
Værtfall om en vil strekke seg etter personlige mål i livet, og mål må en ha, værtfall noen av oss.

Ja, og har man ikke tro på seg selv bytter man det gjerne ut med ikoner. Idealer. Rollebilder.
Det er bortkastet, men folk velger gjerne det enkleste. Så finnes det alltid de som forsvarer det, de som mener at man skal behandle folk med silkehansker. Slik at verden fortsatt henger etter og forblir på et stadie der man lar seg ledes og manipuleres. Flott.

Sier ikke at det ikke funker, sier bare at det er grunnleggende feil, synd og bortkastet.
Når det kan gjøres annerledes. Det viktigste mennesket i ditt liv er deg selv, og når tiden er inne så har man lært nok om seg selv slik at andre mennesker også blir minst like viktige. Og da er det ikke Britney Spears som burde være viktig, men venner og familie. Ikke sant?

Derfor sier jeg bortkastet...

[quote[Men det å tro og anta at ting & tang er sånn og sånn er vel noe anet.

...

Hvis vi ikke VET DET, så TROR VI DET.[/quote]

Ja, men det går også an å ta tro for viten. Personlig viten, tro, egne erfaringer og opplevelser.
Vi har lett for å reagere med aggresjon hvis vi føler noen sier noe som ikke stemmer, men ironisk nok er det fordi det ikke stemmer med vår egen oppfatning eller det vi selv har blitt fortalt også.

Så vi er alle likegyldige med hver vår tro. Vi kan ikke ta troen fra hverandre, det blir ikke riktig.
Men vi kan gi hverandre tips, og vi bør være åpne for kommunikasjon og mottagelige for at vi kanskje tar feil eller at andre har rett. Og tillate oss å tro at vi selv har rett også.
Nøkkelen er åpen kommunikasjon - da kunne det også vært rom for flere religioner uten at det ble krig av den grunn. Ekstremister og fanatikere kan være farlige, og jeg undres egentlig over at det fremdeles finnes slike... men igjen... vi mennesker har nok en dragning mot et slags holdepunkt i livene våre fordi det føles trygt. Da skal ingen få lov å kødde med det.

Eller noe sånt...

1) Skal vi ta andres ord for hvordan det fungerer for sannhet?
2) Er det best å finne det ut, erfare det selv?
3) Går det fra TRO til VITEN om det erfares?
4) Kan vi stole på våre erfaringer som absolutt sannhet?

Bare litt tankespill en lørdags kveld..

Jeg nummererte det så jeg kan få svart litt enklere.

1) Verken ja eller nei, men vi bør lytte og vurdere.
2) Sannsynligvis, ja. Men vi har ikke alltid anledningen.
3) I noen tilfeller tror jeg det gjør det, men ikke per vitenskapelige definisjon.
4) Nei, håper ikke at noen låser seg fast til noe slikt. Det ville vært synd, uansett hvor riktig det føles. Trygt og godt er det nok å leve i en kraftig overbevisning, men samtidig begrenser det nok for åpen kommunikasjon og dialog med andre. Da begynner det å bli litt dumt. Syns jeg, da.