For å generalisere litt: Vi menn er ofte slik. Vi ser ikke alltid like lett som dere damer at vi alle kan gro fast i et mønster. Dette ser man jo spesielt når det som oftest er kvinnen og moren i en familie som binder dem sammen og holder oppe fasadene hvis noe er galt. Et sterkt ønske, og en drivkraft i seg selv, med intensjon - om at ting skal bli bedre. Det bindende leddet er dere kvinner, ofte.
Dessverre er det jo et knippe sannhet i dette, og jeg aner ikke hvorfor det er sånn, men det har vel sine biologiske og psykologiske årsaker. Kanskje er det dette stereotypiske og klassiske at menn er jegere og oftere er "ute", mens kvinner er kjernen, omsorgen og "hjemmet"?
Vel, vel... skal ikke fundere for mye i disse forestillingene. Dere må røske tak i oss, vet du!
Jeg har venner selv, kjærestepar, som har barn og som har vært på randen til å gå ifra hverandre.
Det som skjer er at de ikke får tid til å være et par. Alt blir rutiner; hjemme i sofaen... hjemme på kjøkkenet... ut for å handle... ut for å hente barna i barnehagen... ut på foreldremøte... og når helgen kommer så er man bare trøtt og sliten...
"Du gjør ditt, jeg gjør datt"... og "Har du husket å....?" (sett inn det som passer...)
Noen finner ut at de må kompensere, så går de til hver sitt. Han er med kompisene og tar seg noen øl, ser fotball og drar på gutteturer. Hun går i foreningene sine, tapaskveld eller tur med venninnene. Typiske greier, men nå er vi ikke bare på det generelle lengre. Jeg kjenner flere som enten har det eller har hatt det sånn. Og det er sikkert lett for meg å si hva som er rett og galt som sitter her uten kjæreste selv
Men jeg har iallefall sett feil jeg har gjort og feil andre har gjort, og jeg har sett løsningene deres og opplevd å løse floker selv, og at jeg har blitt røsket tak i. Relasjoner er nok viktig å pleie. Det blir som min egen far som ikke var der i mange år, det er først nå de siste to årene vi har hatt mer kontakt. Jeg tror det er lett å bare venne seg til enhver situasjon man er i. Vi er vanedyr alle sammen når det kommer til stykke.
Verne og pleie om sine nærmeste - det er ei lekse livet har gitt meg i veldig stor grad over tid.
Før eller siden mister man noen, og så vet man ikke hva man hadde før det er over.
Samme gamle leksa. Derfor; viktig å ta seg tid til seg selv iblant, savne hverandre.
Og aller mest ikke la usagte ting komme imellom - men være to om å være to...
