Healing og annen alternativ medisin ⇒ Healing og varme hender..

[ludoburgero]

raskt svar til zind og ludo om tilgivelse. tilgivelse er jo bare å projisere skyld over på et annet menneske, dypest sett, fordi man mener at man tilgir at den eller den gjorde en urett som man så skal dømme vedkommende etter, og selv heve seg til et nivå som sier at jeg er bedre, eller??

Nja, jeg synes mye dreier seg om dette å vri på slikt...
Noen sier at enhver god handling er egoistisk motivert også.

Jeg tror på altruisme, og at kjærlighet og gode intensjoner kan være gjort ubetinget. Tilgivelse kan derfor også være helbredende for begge parter, og trenger ikke nødvendigvis være en mening om at den andre har gjort en noe galt. Ta som et eksempel et menneske som har blitt gjort vondt hele sitt liv av en annen, men likevel er glad i den andre. Den andre personen trenger ikke hatt intensjoner om å være vond, og kanskje en tredje person kan ”sette griller i hodet” (negativt ladet uttrykk selvfølgelig) – eller gjøre den som er gjort urett oppmerksom på at det er den andre som har gjort noe som har ført til at vedkommende lider. Da kan vedkommende tilgi den personen som har påført lidelse, og de kan forsones. I andre tilfeller kunne denne med intensjon ha gjort vedkommende urett i egoistisk regi.

Det er da ikke rart å tro at man kan gjøre noe av ren kjærlighet, vel?
Hvis alt dette er illusjoner kan vi jo alle bare bli likegyldige og kun bry oss om seg selv. Altså gå hundre prosent inn for det fordi det etter sigende er uunngåelig å gjøre noe altruistisk.

kjærlighet.: man nærer kjærlighet for en annen person, og man gir sjelden eller aldri kjærlighet uten å få den ønskede aksept tilbake. altså, de færreste elsker en som ikke elsker denne tilbake i like stor grad. altså, jeg elsker deg og forventer at du elsker meg, for hvis ikke så kan jeg like gjerne elske en annen som gir meg forventet kjærlighet tilbake.

Ja, men det virker også som en motesak å tenke slikt, og det rettferdiggjør i siste instans egentlig bare ytterligere egosentrisk atferd. Virker mot sin hensikt å være ”oppmerksom på noe slikt”. Uenig?

Ikke at jeg forsøker å bagatellisere det du sier - tar mer enn gjerne en diskusjon på det.

jeg elsker byen min, og kjemper for dens rett til å fremstå slik jeg er vant til, om jeg ikke elsker penger og derved ser muligheten for å tjene mere av mine elskede penger ved å forandre på byen.
jeg elsker landet mitt, og kjemper med nebb og klør og om mulig våpen for at ikke andre land skal komme og ta fra meg mitt elskede land som jeg er oppvokst i og føler kjærlighet overfor. les nazisme
jeg har også et kjærlig forhold til min kjærlige religion, som jeg er villig til å drepe alle motstandere av, som måtte finne på å spotte mitt ideal.

Jeg ser eksempelet ditt og kanskje jeg skjønner hvor du vil hen, men jeg tror ikke det er slikt. Det du her beskriver ser jeg som patriotisme, egenrådighet og et svært navlebeskuende perspektiv som sikkert mange eldre mennesker utsatt for langvarig propaganda er offer for. De ser ikke at det å omfavne forandringer iblant også er en fin ting. Det er kanskje fremmedfrykten i oss, det er vel svært få av oss som har vokst opp i senere tid som tror ”at et land er menneskene inni det”, foruten et geografisk avgrenset område med sitt styresett. Men her kommer jo styresettet og samholdet også inn og spiller sin rolle for at det igjen blir forståelig med patriotisme og den slags ”landskjærlighet”. Vi ønsker jo å føle tilhørighet med flere mennesker enn bare en kjæreste. Vi vil jo være en del av noe, og vi har jo samfunner nettopp av denne grunn. Men her er det ei heller ensbetydende med intoleranse ovenfor de som er annerledes eller skiller seg litt ut.

kjærlighet er faktisk en gift og skaper så mye dritt at det er med på å skape store ubalanser i våres verden.

Det er vel heller når ordet misbrukes at det blir sånn.

litt of topic, men der fikk jeg sagt det også. tilgi meg om dere mener det er feil, og tenk da gjennom hele konseptet med skyld og kjærlighet.

Tenker gjennom det nesten hver dag allerede. Det er nok en av de tingene vi aldri blir klok på siden det finnes en fantasilliard sanger om akkurat kjærlighet.

nestekjærlighet derimot går hånd i hånd med dumsnillhet, men dette kan vi ta i en annen tråd.

Det kan også være en mulighet, så det hadde vært interessant om du startet en ny tråd om det også! Jeg tror mange her har mye å dele i slike temaer

healing.:
healing er å gjøre hel!
såvidt meg bekjent så er det ikke noen healer som kan helbrede andre mennesker, uten at de kan gi dem impulser til å forandre på sine egne liv og ofte negative tankemønster.
man kan peive så mye man vil med armene man ønsker og kreve så mye penger en føler at en trenger, om "pasienten" ikke er istand til å forandre sitt vrange bilde av sine egne diagnoser. man kan ikke bli frisk om man ikke vil.

Hehe… tilgi meg nå da? For hva er det som setter et menneske ut av stand til å forandre på sine negative tankemønstre og sine egne forestillinger og begrensninger? Er virkelig vilje loven over alt? Jeg får litt sånn Aleister Crowley-assosiasjoner når jeg tenker over at vilje må være en grunnleggende faktor. Vi ser jo for eksempel at en person som har livet kjært og har store ambisjoner i livet kan bli skutt på åpen gate, og da kan man jo ikke akkurat si at han ville det heller. Så dette blir jo å snu litt på flisa. Er det virkelig sånn at man ikke kan bli gjort noe av andre mennesker uten at man vil det selv? Virkelig?

Nå bruker jeg jo et svært konkret eksempel som ikke innebærer diffus bruk av energier på en eksperimentell måte, så det er klart det blir litt feil. Men si da at vi har en person som befinner seg i et rom med mennesker med utelukkende godt humør, selv om ingen akkurat på tydelig måte utagerer eller viser dette. Kan virkelig ikke en person blant alle disse andre menneskene være sur?

Til en viss grad blir vi alle påvirket av omgivelsene, uansett hvor god selvkontroll vi har. Og vice versa; vi kan også ha god selvkontroll og unngå å gi etter for gruppepress og massesuggesjon.

den dagen du ikke har bruk for sykdom mere kan du legge den vekk. men man søker sine gamle vanemønster, skylder på traumer, og dårlig mat, og finner altids en unskyldning for å fange oppmerksomhet over sin egen elendighet. man har jo sine diagnoser.
livet er for rikt og fantastisk til å gidde å la seg fange av slike trivielle saker, og i denne sammenheng er diagnoser å regne som vår tids voodoo, fordi mennekser lar seg fange i disse mønstrene, og huttetu og stakkars meg, for jeg har jo en diagnose som ingen kan behandle.
bare tull, for man kan selv behandle alle slags diagnoser, og ved hjelp av en healer som ikke bare vidløftig babler om redskap for gud, universell kraft, eller hva det nå måtte være man er kanal for, så hjelper det ikke mere enn et klapp på skulderen, for man må ganske klart vite hva slags krefter man jobber med, hvordan man transformerer dem., og hvordan man skal gripe fatt i eventuelle vrangforestillinger hos "pasienten"
man må evne å gi en form for oppbacking, og man må kunne skille på de forskjellige energiene, og ikke bare bable ivei på et følelsesmessig nivå, fordi healing, virkelig healing har ikke noe med følelser å gjøre.

Her er jeg overveldende enig med deg, og jeg kunne nok klart meg uten å komme med noen innvendinger!
Det eneste er at det høres veldig flott ut på papiret, og det er motiverende tankegang. Saken er bare at teori og praksis mange ganger er et helt liv imellom, og folk kan bruke mye tid og energi på å innse det du her sier, selv om de ubevisst går feil vei likevel. Dette fordi vi er så mange mennesker her i verden og fordi vi har så mange distraksjoner i hverdagen.

Likevel noe man absolutt bør ta til etterretning.

regner med at jeg fornærmer mange med mine standpunkter, men jeg får ta det som en mann.

Nei, det driter man i.
Det var herlig og friskt, og jeg likte spesielt det siste du sa her.

I beste fall åpner provokasjon for debatt, og man snakker om ting. Åpenhet er så langt det mest positive med globaliseringen, informasjonsalderen og nettet, foruten alt det negative det har røsket med seg av ukritisk tankegang og undertrykkelse av identitetsfølelsen til mennesker. I en tid der mange ”ikke er i stand til å tenke selv”, trenger man å provoseres til kritikk. Mange forsøker å nå mennesker som tilsynelatende virker ut som å være i en slags mental dvale ved å bruke provokasjon, og dersom man må ty til slike virkemidler er det allerede lite annet å gjøre.

Ingen vil jo jattes med sånn helt egentlig vel?
Gi meg motstand og la oss leke med tankene – i alle fall på et diskusjonsforum – så er jeg fornøyd. Og akkurat det kan føre til mye mer forståelse enn noe annet. Vi lærer jo ikke ting vi vet fra før.

[?]

oida..
det blir mye å svare på, så jeg velger ikke kopiere og lime, men tilgir deg for det..

tilgivelse er strengt tatt, nok, projisering av skyld, og dypest sett er det vel ingen andre enn seg selv å tilgi, ikke for hva man har gjort, men hva man kommer til å gjøre.
for å gjenta min gamle frase, så møter man ikke noen skjebne uten at man selv er opphav til det, og derfor er det vel kun seg selv å gå inn i. dette kan virke urettferdig for en som er utsatt for stadige plager, men ikke mindre er det nok slik at alt har en plan, og så kommer man inn på karma, og man kan se det som urett, men man må da gå ut fra at verden ikke er tilfeldig, da det isåfall ville skpt store problemer for oss med en tilfeldighet som ville skape en tilfeldig bane gjennom rommet, hvilket ville ha sitt opphav i en pervers likeglad skaper, og sist men ikke minst oss selv, som i såfall ikke hadde trengt å forholde oss til hverken etik eller moral, for tilfeldighetene ville råde i stort som i smått.
nei, alt følger en bestemt plan og hva som ser tilfeldig rått ut for noen er nok ganske sikkert en befrielse for andre.
opplevelsen av å være først i krigssonen, i kanontårnet i tanksen, og drepe for sin kjærlighet til det man tror på, vil være en befriende opplevelse for de aller fleste i en slik situasjon. vi er alle predestinert i situasjonen, og derfor er det slik at selv de "uheldigste" er der for en bestemt plan, men at den kanskje ikke oppleves som så ille alikevel for den impliserte part.
pervers, som mener noe slikt, nei, men de som mener det er tilfeldig er perverse, og i et slikt verdensbilde ville altså skaperen være pervers, og det tror jeg da ikke
dette ble litt svar på begge deler om tilgivelse og kjærlighet, men om man forandrer kjærlighetsbegrepet med å kalle det forelskelse, så er det vel ingen som finner seg i å gå rundt å elske en som ikke gjengjelder forelskelsen fordi det er ganske naturlig i de fleste menneskers hverdag i en tid da ekteskapskontrakter er best å tenne peisen med. skillsmisser er like vanlig som å skifte bil, og dette er jo nettop i all hovedsak fordi man føler at ens kjærlighet ikke gjengjeldes. man aksepterer ikke hva som helst i sin egoisme, men eksteskapsoppbrudd er et tema i seg selv.

nå har denne tråden beveget seg litt langt om mulig, fra healing, men ha meg tilgitt og elsk meg for min lemfeldige omgang med tilfeldigheter. uhelberedelig.
bare jeg...

[ludoburgero]

Svært usikker på om du mener noe ironisk her.
Jeg tror ikke det hjelper å legitimere skilsmisse ved slik bagatellisering iallefall.
Og det innebærer ikke at man kan forandre på følelser og tankesett hos mennesker, for det er jo allerede fastsatt. Og da er alt i sin skjønneste orden. Barn dør i krig, det er en mening bak det.