Universet & dets hemmeligheter ⇒ Livet forandret seg i en kornsirkel..

[?]

..men den var laget av teamet til stephen fry..
http://www.dagbladet.no/2010/09/16/kult ... /13408583/

her kommer det tilbakevendende problemet med at det er en del naive lettlurte følelseskjerringer som stigmatiserer og tar ting helt ut av hva som egentlig er.

sunn skepsis er ok, og man skal vel kanskje være litt forsiktig med å uttale seg for mye, dersom man vil åpne opp for sin egen evne til å tjene penger, uten å inneha noe som helst evner annet en viljen til å tjene penger.

man kan lage morsomme historier ut av det meste, og klart det ikke spiller noen rolle hvem som lager symboler der symbolikken teller, men vær varsom plakaten bør nok sees, selv om den ikke har neonlys.

følelsesmennesker har for mye penger og for mye fritid, altfor meget mat og lite interesant i livet sitt.

"practical practice" er kanskje løsningen.

verdiskapning kan kun skje gjennom kombinasjonen jord og arbeid.

[ludoburgero]

Alt kan gå til hodet på folk. Nok et eksempel der fornuft viker for følelser.
Og etterfølgerne og tilhengerskaren flyter lett med.

Det er kanskje ikke akkurat snilt gjort å utnytte menneskers naivitet, men det lærer oss iallefall noe. Selv om de som virkelig burde lære noe antageligvis klamrer seg fast til flyten sin.
Selvsikkerhet er omtrent det eneste man trenger for å virkelig lykkes. Eller virkelig feile.

[Svartepus]

Hun innrømmer jo forsåvidt at kornsirkelen kunne være laget av mennesker, men at hun likevel følte det som sterkt å stå midt i den. Kanskje hadde vi også følt noe spesielt, om ikke så sterkt og "åndelig" som Tørum, men da mer i retning av fascinasjon for fenomenet som helhet eller bare situasjonen. Jeg kan reagere sterkt på f.eks. musikk eller fine naturopplevelser, eller bare føle meg intenst lykkelig i små situasjoner i livet, men jeg tilskriver det ikke åndelighet eller utenomjordiske krefter. Det er bare små øyeblikk av intens lykke og takknemlighet som fyller en i enkelte livssituasjoner. En slags livskraft som er berusende deilig der og da.

Jeg tror henne når hun sier at hun "følte kraften", men jeg tror hun la litt for mye i hva denne kraften var. Antakelig hadde hun sterke følelser forbundet til hennes syn på kornsirkler, så istedet for å anse det hun følte som sterke følelser, beskriver hun det som en ytre kraft. Kanskje er hun ei naiv følelseskjerring, men kanskje hun lever et mer rikt liv enn mange andre som ikke tør å leve fullt ut, i redsel for å bli stemplet som smågal.

Uansett, så lenge hun lurer seg selv er jo ingen skade skjedd. Det er verre at hun tar penger for å snakke med døde hvis hun ikke har evner, men det er en annen diskusjon.

[ludoburgero]

Likte innlegget ditt, Svartepus! Det var så reflektert av deg.

Synes du har et veldig godt poeng når du sier hun kan leve et mer rikt liv enn andre, og det er nok helt riktig. Jeg synes bare det at mange velger å "skylde" dette på noen. De kaster vekk energi på noe helt flyktig og fjerner seg selv fra det. Som du jo sier med andre ord selv:

"...jeg tror hun la litt for mye i hva denne kraften var. Antakelig hadde hun sterke følelser forbundet til hennes syn på kornsirkler, så istedet for å anse det hun følte som sterke følelser, beskriver hun det som en ytre kraft."

Der ser jeg det likt som deg. Det er kanskje (for alt jeg vet) en utelukkende positiv sak å vise takknemlighet til noe på denne måten? Men på den andre siden får hun, som jeg sa tidligere, sikkert mange etterfølgere som bare helt ukritisk henger seg på dette. Og da lurer hun jo ikke lengre bare seg selv. Slikt hysteri og massesuggesjon vil jeg ta sterk avstand fra og ønsker at folk gjør alt de kan for å bryte slike vanemønster hos mennesker. Vi bør for alt vi kan unngå flokkmentalitet i tider som dette, da vi omgis med så mye sofistikert propaganda rundt oss og så mange politiske konflikter.

Vi trenger mer enn noen gang å være kritiske nå. Det er forsåvidt min helt egen mening, så jeg forsøker ikke å prakke på en såkalt sannhet her - men det er like fullt et ønske at flere mennesker rundt meg blir mer kritiske og jordnære. Kanskje et litt "feil forum" å snakke om slikt på for alt jeg vet - men så har jeg såpass stor respekt for det paranormale at jeg ikke finner det ensbetydende med "ukritisk, selvforherligende og svevende" også.

Altså, ikke nødvendigvis, da.

[Atmi]

Jeg syns det var litt stilig jeg - at det første hun fikk var vondt i nakken/hodet og energier som føltes som en lek for henne. Så sånn sett er det sannsynlig at de som lagde sirkelen kjente det i nakke/hode - og de ser det utvilsomt som en lek.

At hun videre velger å tolke energiene ut fra det hun tror det er, er for meg helt naturlig. Joda, det er mulig at hun burde sett klart og tydelig at dette var lureri - men heldigvis så er ikke alle mennesker ute etter å finne at det er noe fandenivolsk bak alt.

Så jeg vet ikke hva jeg mene om henne jeg - men akkurat her syns jeg i grunn bare synd på henne som blir satt i en slik situasjon. Ser det ikke som naivitet - tvert om må jeg nå si at å se seg over skulderen til en hver tid for å slippe å være naiv, det kan man sette en diagnose på.

Jeg fatter ikke hva som skjer. Vi kommer snart til å bli en gjeng med paranoide tullinger som alle lider av ekstrem angst og sitter i hver sin krok, redd for å bli mobbet fordi vi mener noe, har sagt noe eller at noen prøver å lure oss for å le av oss etterpå.

Konflikten mellom de kritiske og de som omtales som ikke kritiske tror jeg i grunn ikke alltid kommer av uenighet. Jeg tror faktisk det kommer av at de kritiske har bestemt seg for at de som ikke er kritiske legger rammer som de ikke gjør. Noen sier de kjenne en energi og kritikeren tenker da umiddelbart at de ser et dødt menneske eller en alien. Sannheten er at det var bare snakk om energi - energi kan komme av andre mennesker, dyr, følelser - innenfra seg selv. Alt etter som. Det er akkurat som i diskusjonen om medier. At kanskje de egentlig leser de andres tanker (nå er jeg klar over at disse faktisk sier de snakker med døde, men likevel) - det er faktisk like stilig om de klarer å lese andres ubesvisste tanker og minner, som det er om de snakker med døde. Det som de fleste er opptatt av er faktisk at det er ting vi ikke forstår, som er givende - ofte også svært inspirerende. Etter dette faktum er det vel bare noen få som hevder å ha den endelige sannheten om hva det er - de fleste søker i hva det kan være og koser seg med det. Men at det er der, det er mange enige om - bare ikke alltid så lett å vite hva det er, for det er det så mange meninger om.

Atmi

[ludoburgero]

Konflikten mellom de kritiske og de som omtales som ikke kritiske tror jeg i grunn ikke alltid kommer av uenighet. Jeg tror faktisk det kommer av at de kritiske har bestemt seg for at de som ikke er kritiske legger rammer som de ikke gjør.

Okay, jeg skal ikke akkurat tilbe deg, men jaggu sa du smør.
Her berører du kanskje ei viktig nerve i saken; at de kritiske ser egenskaper hos de som de anser som ikke-kritiske, som de ironisk nok ikke skjønner at vi alle til en viss grad gjør.

Men på en måte kan jeg selv legge meg flat og innrømme at jeg ofte ser det annerledes også; at mange ikke-kritiske bare lar ting flyte og assosierer så fritt at det blir skremmende virkelighetsfjernt.

Så det kan nok slå begge veier dette. Dessuten tror jeg også at "ikke-kritiske" ofte ser på seg selv som mer opplyste enn kritiske. Iallefall mer erfaringsrike. Og da har vi også samme problemet bare i andre retningen. Utfordringen her er derfor at man i utgangspunktet av en debatt søker en felles plattform eller likhetstrekk, for så å søke ut forskjellene for at man forhåpentligvis skal komme til bunns i disse forskjellene og kunne diskutere dem med et snitt av felles forståelse, basert på - ja - den felles plattformen.

Eh... surrer og fomler jeg litt med ordene nå, eller forsto du?

[Atmi]

Konflikten mellom de kritiske og de som omtales som ikke kritiske tror jeg i grunn ikke alltid kommer av uenighet. Jeg tror faktisk det kommer av at de kritiske har bestemt seg for at de som ikke er kritiske legger rammer som de ikke gjør.

Okay, jeg skal ikke akkurat tilbe deg, men jaggu sa du smør.
Her berører du kanskje ei viktig nerve i saken; at de kritiske ser egenskaper hos de som de anser som ikke-kritiske, som de ironisk nok ikke skjønner at vi alle til en viss grad gjør.

Men på en måte kan jeg selv legge meg flat og innrømme at jeg ofte ser det annerledes også; at mange ikke-kritiske bare lar ting flyte og assosierer så fritt at det blir skremmende virkelighetsfjernt.

Så det kan nok slå begge veier dette. Dessuten tror jeg også at "ikke-kritiske" ofte ser på seg selv som mer opplyste enn kritiske. Iallefall mer erfaringsrike. Og da har vi også samme problemet bare i andre retningen. Utfordringen her er derfor at man i utgangspunktet av en debatt søker en felles plattform eller likhetstrekk, for så å søke ut forskjellene for at man forhåpentligvis skal komme til bunns i disse forskjellene og kunne diskutere dem med et snitt av felles forståelse, basert på - ja - den felles plattformen.

Eh... surrer og fomler jeg litt med ordene nå, eller forsto du?

Klart du surrer - du er jo en surrebukk

Men selvfølgelig går det begge veier, og jeg er den første til å se at noen ganger tar det helt av og flyter ut. Det er nok også derfor mange kritiske er så raske med å trekke den konklusjonen. Men... ja - BEVIS; BEVIS; BEVIS - det blir så slitsomt.

Nesten sånn at hvis jeg vil si at jeg vet at healing går ann fordi jeg har så mange gode opplevelser med det. Så ropes det fra øst og vest, bevis - du bare innbilder deg det, det er placebo... Placebo? ja - hva så? Er det ikke fint hvis det er placebo da? Samma f så lenge det virker, er det ikke?

Men ja - eller - jeg skal ikke forklare at jeg er enig i at det tar av noen ganger og bla bla bla, for hvorfor skal jeg det? Jeg har da sagt det mange ganger når jeg er på skeptikersiden i enkelte saker. Men selv om du i det andre innlegget ditt mente at respekt var et overveldende ord som ikke burde brukes - så er det for meg et gateord som jeg syns er et av det viktigste ordene. Respekt sammen med realitet - blir en fin greie. Det derre som skjer om dagen hvor vi bare skal finne feil med andre, påtvinge andre onde hensikter eller idiotisk naivitet og manglende evne til å handle konstruktivt etc - det vil ingen ende ta.

Og jeg er nok litt opprørt kjenner jeg. Lest for mye diskusjoner på nyhetssider hvor de vil fengsle alle politikerene for norge har mistet all sin verdighet og politikerene ikke har samme lover som oss etc. Jeg syns bare det et tåpelig helt ærlig. Og så er det irriterende, og jeg får vondt inni meg når jeg ser hvor mistenksomme og hatefulle folk er mot hverandre. Kanskje jeg er tåpelig, kanskje jeg er naiv - men... altså, slike naive, akademiske, papirflyttere - hadde blitt førstesiden i avisen hvis de hadde pratet til menneskene de møter på den måten det blir gjort her inne. Herregud, jeg syns jeg ser... Så.. hvorfor er det forskjell på folk, hvorfor forventer man at i dagliglivet skal man være sånn, men på nett kan man være totalt motsatt og skjelle ut andre for måten de gjør ting i dagliglivet. Hvorfor er det forskjell, og hvorfor er noen så iherdig opptatt av å spytte på andres glede til en hver tid??

Er du med?

Må bare legg til litt - at faktisk tror jeg det viktigste i livet er å ha det godt inni seg.
Være glade - føle glede og trygghet. Jeg tror at mistenksomhet og følelse av å bli kritisert, uglesett gir dårlige følelser av tristhet og kanskje tilogmed angst. Jeg tror at man har et bedre liv om man er glad enn om man skal høre hvor dum man er til en hver tid. Og jeg er faktisk så forbausende naiv at jeg mener det er viktig å være glad jeg - syns det er viktig at mennesker er glade mennesker og at det er et bortkastet liv å være lei hele tiden. Jeg mener at glade, trygge følelser er mye mer verd en triste, selvkritiske og hatske følelser. Og for meg er det viktigste av det aller viktigste for alle mennesker at de skal ha et så godt liv som mulig. Jeg syns ikke vi skal forvente at folk skal syns det er greit med et vondt liv. Kanskje noen som har det vondt mener at alle andre også skal ha det - men det syns jeg er urettferdig. Og jeg syns at de som har det vondt og er fyllt med bitterhet og hat, faktisk skal prøve å få deg godt i stede for å prøve å få andre ned i samme gørra.

[storms]

Atmi,

Jeg skjønner veldig godt din referanse til at det kan bli en paranoid tilstand for de som skal verifisere det paranormale. At de ikke kan uttrykke sine følelser fordi de frykter tilbakeslag og ettervirkninger.

Selv om troen på det paranormal er gammel, går allikevel Tørum med nybråtssko. Hun ploger opp store marker gjennom de muligheter TV og nett gir. Dette er ikke en lokal kjerring med god kaffe og spennende historier. Dette er i høyeste grad en rikssynser og allmennpåvirker.

Og nettopp fordi hun "krever" din oppmerksomhet og sin plass i TV-ruten mener jeg det er lov å stille krav. Det gjelder også i høyeste grad våre politikere. Hvilken rett har de til å si at de er det fornuftige valg, de ekte mennesker med den beste forståelse og denne rette evne til å lede. Hvordan kan de dømme Fredriksen, Røkke og hate USA og samtidig motta de flotteste gaver og heve de feiteste lønninger og møtehonorar.

Det du forfekter forplikter.

Slik er det med Tørum, Prinsessen, Brown, Williams og alle disse som skal vinne din tid og din forståelse og tro. De forfekter og hevder og det forplikter. De må tåle søkelyset og de kritiske kommentarene. Det er ikke bare moro å være i rampelyset.....

Men bør de være paranoide? Bør de ha varsom plakt spikret mellom ørene, eller bør de leve ut i full mundur og hellig overbevisning. Vel, det mener jeg de må få velge selv. Vi bør alle få velge selv.

Som Ludoburgero tar opp i en annen tråd så er det viktig med den frie meningsutvikling og dette er et diskusjonsforum.

Som Asbjørn sier, så skal privatlivet skjermes og personvernet etterfølges, og de er gode kjøreregler som skaper nok rom til fortsatt gode diskusjoner.

Og jeg mener oppriktig at det er flott med 2 sider av en saken. For den ensidige side har bragt mange tragedier og mørke kapitler. Fremgang kommer av motstand. I så måte kan Tørum finne enda mer mark å pløye over det som fremstår som et sleivspark akkurat nå.

[ludoburgero]

Men selvfølgelig går det begge veier, og jeg er den første til å se at noen ganger tar det helt av og flyter ut. Det er nok også derfor mange kritiske er så raske med å trekke den konklusjonen. Men... ja - BEVIS; BEVIS; BEVIS - det blir så slitsomt.

Enig med deg i observasjonene, men er du sterkt uenig i dette utsagnet?
En diskusjon kan aldri slå feil med mindre noen tier.

Nesten sånn at hvis jeg vil si at jeg vet at healing går ann fordi jeg har så mange gode opplevelser med det. Så ropes det fra øst og vest, bevis - du bare innbilder deg det, det er placebo... Placebo? ja - hva så? Er det ikke fint hvis det er placebo da? Samma f så lenge det virker, er det ikke?

Ja, men dette er jo mer morsomt å sette seg inn i og diskutere. For hva er placebo?
Placebo funker. Enkelt og greit.

Noen har bare en sånn liten definisjonskåt kategoriker i seg
La dem få streve med sitt og hiv bensin på bålet for dem. De som ikke kommer seg videre fra sine egne prinsipper må bare plages med det når de befinner seg i skuddlinjen, hvis ikke får de vifte med det hvite flagget sitt og trekke seg stille tilbake Det er et diskusjonsforum...

Men ja - eller - jeg skal ikke forklare at jeg er enig i at det tar av noen ganger og bla bla bla, for hvorfor skal jeg det? Jeg har da sagt det mange ganger når jeg er på skeptikersiden i enkelte saker. Men selv om du i det andre innlegget ditt mente at respekt var et overveldende ord som ikke burde brukes - så er det for meg et gateord som jeg syns er et av det viktigste ordene. Respekt sammen med realitet - blir en fin greie. Det derre som skjer om dagen hvor vi bare skal finne feil med andre, påtvinge andre onde hensikter eller idiotisk naivitet og manglende evne til å handle konstruktivt etc - det vil ingen ende ta.

Du er så belærende.
Neida, ta ironien for det den er, jeg måtte bare si det siden det ikke passet seg nå.

Jeg er enig med deg angående ordet respekt, men samtidig er jeg uenig også. Jada, ambivalent, tvetydig, samme det... saken er at ordet misbrukes, og når ord gjør det så mister det sin betydning. Så det jeg prøver å si er at det burde vært et vanlig ord alle kunne bruke så mye som nå, men at jeg har for mange negative erfaringer knyttet til bruken av det. Det er derfor jeg sier det jeg sier om misbruk av begrepet. Så vanskelig var det å innrømme det.

Sistnevnte du sier her (om å tillegge andre "onde hensikter") - kunne ikke sagt det bedre selv!

Og jeg er nok litt opprørt kjenner jeg. Lest for mye diskusjoner på nyhetssider hvor de vil fengsle alle politikerene for norge har mistet all sin verdighet og politikerene ikke har samme lover som oss etc. Jeg syns bare det et tåpelig helt ærlig. Og så er det irriterende, og jeg får vondt inni meg når jeg ser hvor mistenksomme og hatefulle folk er mot hverandre. Kanskje jeg er tåpelig, kanskje jeg er naiv - men... altså........ hvorfor er det forskjell på folk, hvorfor forventer man at i dagliglivet skal man være sånn, men på nett kan man være totalt motsatt og skjelle ut andre for måten de gjør ting i dagliglivet. Hvorfor er det forskjell, og hvorfor er noen så iherdig opptatt av å spytte på andres glede til en hver tid??

Er du med?

Ja, jeg er helt med! Kjør fortere!

Dette klinger som musikk i mine ører, skjønner du. For jeg har en teori om at folk kompenserer for at de er så stive og kunstige i jobbsammenheng og ute i det offentlige, at det er derfor de bare øser på med alt sammen for å "balansere det hele" ved å oppføre seg slik på nett.

Trekk parallellene til at man må oppføre seg så konformt og professjonelt på arbeidsplassen, til at man råkliner og feier over det som er på julebordet av akkurat de samme kollegaer, som om man var verdens største kåtbukker og fylkets billigste skjøger. Vi nordmenn er et svært innesluttet folkeslag som har et veldig anspent forhold til hverandre, men dette tvinges med tiden til å løsne litt på. Mye takket våre nye landsmenn. Jeg snakker av meget bred erfaring her, da jeg kjenner mange innvandrere som - uten tilknytning til hverandre - gjennom hele mitt liv har sagt det samme: at vi nordmenn er så kalde og aldri slipper oss helt løs, men at i fylla er vi utro og usiviliserte og helt jævlige å ha med og gjøre.

De har helt rett, tenk.

Må bare legg til litt - at faktisk tror jeg det viktigste i livet er å ha det godt inni seg.
Være glade - føle glede og trygghet. Jeg tror at mistenksomhet og følelse av å bli kritisert, uglesett gir dårlige følelser av tristhet og kanskje tilogmed angst. Jeg tror at man har et bedre liv om man er glad enn om man skal høre hvor dum man er til en hver tid. Og jeg er faktisk så forbausende naiv at jeg mener det er viktig å være glad jeg - syns det er viktig at mennesker er glade mennesker og at det er et bortkastet liv å være lei hele tiden.

Skulle ønske jeg kunne være enig, men jeg må jo holde litt fast på den forestillingen jeg lever med. At smerte og sorg bare er en ting som tydeligvis skal høre meg til og være meg nærest.
For ja, selvfølgelig vil jeg mange ganger være glad og bekymringsfri, men når sant skal sies tror jeg at jeg selv er dypt ulykkelig. Og det er ikke alltid jeg vil gjøre noe for å fikse på det heller, fordi jeg føler meg hjemme og trygg i denne tilværelsen. For hver gang noe i livet mitt gir meg kortvarige perioder av lykke, så ender de i grus, og da er jeg tilbake igjen "her".

Jeg tror jeg føler meg mer hjemme i det helt motsatte av det du sier fordi jeg ubevisst lager en sirkel rundt meg av ulykke. Eller er dette bare selvklandring? Jeg kan også skylde det på at andre rundt meg ikke forstår meg for den jeg er uansett hvor hardt jeg prøver. Og så er det de som sier at men herregud, du har jo masse av mennesker rundt deg som forstår deg, men de er bare litt redd deg. Så det blir uansett hvordan du sier det, på stedet hvil, og jeg kan selvfølgelig søke meg dit hvor jeg finner glede, men er det egentlig så viktig å være glad?

Hvorfor mener du det er viktig å være glad?

Jeg mener at glade, trygge følelser er mye mer verd en triste, selvkritiske og hatske følelser.

Og hvorfor mener du dét?

Jeg spør ikke for å kverulere eller være vanskelig. Antageligvis bidrar jo det å være glad til at andre mennesker også blir glad og har det godt. Men er det viktig å være glad til enhver tid eller mer glad enn trist? Selv erfarer jeg mye mer gjennom lidenskap og sorg enn jeg gjør gjennom glede, og dessuten virker glede som noe som hører til de tidligste barneår. Voksenlivet bærer frem de grusomste følelser i et menneske.

Og for meg er det viktigste av det aller viktigste for alle mennesker at de skal ha et så godt liv som mulig. Jeg syns ikke vi skal forvente at folk skal syns det er greit med et vondt liv. Kanskje noen som har det vondt mener at alle andre også skal ha det - men det syns jeg er urettferdig. Og jeg syns at de som har det vondt og er fyllt med bitterhet og hat, faktisk skal holde det for seg selv. Klarer de ikke å oppføre seg mot andre mennesker så bør de gjøre en jobb med seg selv.

Nei, det synes ikke jeg, men lurer på dette også. Hvorfor du synes de skal holde det for seg selv?

En ting er å snakke åpent om det, men bitterhet og hat trenger da saktens ikke bli tatt ut på noe eller noen heller. Ikke engang på seg selv. En kan snakke om det for å få forståelse, slik at man kan få det bedre da? Kan man ikke? Det man holder på for seg selv vil bare eskalere innvendig, og man vil bli en tikkende bombe eller et menneske som kanskje bare isolerer seg helt. Det synes jeg blir ufattelig kjipt. Altså nå snakker du om å ha det vondt, men når jeg nå bruker meg selv som eksempel her (nok en gang), så vil jeg ikke si at jeg har det så utrolig vondt akkurat.

Jeg føler meg levende ved å kjenne på både sorg og gleder, og jeg anerkjenner dette.
Faktisk føles det godt å være litt trist i blant. Ingen skal fortelle meg at det er fordi jeg bare har begynt å akseptere det, og at jeg gjør feil. Eller, det kunne jeg jo sagt og ment det helt, men fakta er at folk får mene nøyaktig hva de vil. Jeg lytter jo, men det er ikke sikkert jeg er enig.

Og så spør jeg jo... hvorfor?

[Atmi]

Storms

Joda - to sider av en er helt greit. Det er helt greit å være uenig - ja enda si at jeg tror faktisk du tar feil eller jeg klarer ikke ta det alvorlig eller jeg opplever at du kanskje innbilder deg ting. Det er mange ting å si.

Men å uttrykke at folk er dumme, idiotiske, onde, manupulerende, løgnaktige etc - og si at det er lov fordi motparten er kjent eller på forum - det syns jeg ikke er greit. Om man er uteligger eller konge er ett fett - følelsene er akkurat de samme for begge to. Inni seg kan begge bli like lei seg og det er like vondt for kongen å ha det vondt som det er for uteliggeren.

Skal det være slik at de som blir omtalt i media må regne med å bli mobbet? Jeg er faktisk ikke en avhenger av prinsessens engleskole - jeg tror de er litt utflytende. Men så aner jeg egentlig ikke hva de driver med. Og en ting er jeg temmelig overbevist om - det er at hun tror på det, enten det er rett eller galt eller hun feiltolker ting. Og jeg kan ikke trakassere henne på bakgrunn av at jeg ikke tror på det hun driver med -

Uff... jeg burde ikke vært her inne i dag. Men hva om dere ser et barn som morer seg, løper, ler - får dere ikke litt uggen følelse hvis dere kjefter på barnet og ser smilet forsvinne fra ansiktet og barnet løper gråtende bort? Er det virkelig noe å hente på å gjøre dette mot andre mennesker - bare fordi de er det ene eller det andre?

Jeg tror faktisk at det meste bunner i sjalusi helt ærlig. I min enkle hjerne er det ingen annen grunn som passer i puslespillet. Og jeg tror det samme gjelder de ekstreme skeptikerene også. Dyp sjalusi for at de ikke kan tro på dette fine, så da må de ta det fra de som har det. Har ikke jeg det så skal søren ingen andre ha det heller.

[Atmi]

Sånn kort Ludo
(til alle andre så.., uff, jeg kuppa tråden her. sorry)

Når jeg sier at ulykkelige skal holde det for seg selv så var det flåsete sagt. Jeg syns at ulykkelige mennesker gjerne må prate om det, fortelle om det, stille spørsmål - be om hjelp, støtte, noen å være sammen med, noe kjekt. Men - jeg syns ikke de har rett til å spytte på andre for å få dem like ulykkelige.

Hvorfor jeg mener det er viktig å være glad?

Skal vi se...

Jeg syns det er behagelig å spise frukt.
Jeg syns det er ubehagelig å ta tran.

Jeg foretrekker å spise frukt og syns det er viktig å få mer tid til det enn til å ta tran.

Jeg vet ingen annen måte å forklare hvorfor jeg syns glede er viktig enn å trekke det ned til mat. For jeg er sikker på at du velger god mat fremfor dårlig mat. Og der kan du kjenne igjen at det positive er mer verd enn det negative.

Personlig syns jeg det er grusomt når jeg ikke har gode følelser inni meg. Jeg fatter ikke hvordan folk orker det. Jeg gjør alt jeg kan for å endre det. Det betyr ikke at jeg alltid har det bra - men når jeg ikke har det blir jeg som en lemen frem til jeg er på andre siden. Jeg tror ikke jeg hadde orket å dyrke negative følelser - jeg tror at jeg hadde visnet og dødd av det.

Nå setter jeg det litt høyt her, men du ber om forklaring på noe jeg ikke evner å forstå at andre ikke forstår.

På den annen side så forstår du det på en måte likevel. For du prater om trygghet - at du velger trygghet. Så du er der selv. Trygghet er så grunnleggende i oss at vi ofte velger den følelsen på bekostning av andre. Trygghet er så viktig at man vil ofte heller være trist og trygg enn glad og redd. - var en merkelig sammenligning da det vel neppe går å være glad og redd. Men kanskje det går ann å drepe sin egen glede fordi man ikke klarer å være trygg i det over tid - redd for at noen skal komme å ta det bort.

Og hvorfor blir man redd for at noen skal komme å ta gleden bort? Jo nettopp - fordi verden er full av mennesker som har tatt på seg oppgaven det er å dra andre ned, erte, lure, drite ut, latterliggjøre. osv.

Å bli latterliggjort er en skikkelig ekkel følelse - og det er like ubehagelig for alle. Absolutt alle, også de som er politikere eller prinsesser eller medium. Og enda en ting til fordel for de som er kjent - hvis de blir latterliggjort så blir de det for et helt land, alle andre blir latterliggjort bare for de som er der i øyeblikket. Tenk hvor mange, mange, mange ganger verre følelsen derfor er for en kjendis enn for en vanlig dødelig? Tenkt på det noen gang?

Man forventer at kjendiser skal "straffes" strengere enn andre, samtidig blir deres opplevelser mange hundre ganger større enn for andre. Og så sier vi at det må de regne med, de er jo ikke mennesker de, de er kjendiser.

Ok - trekker tilbake begynnelsen "sånn kort" og endrer det til "sånn langt"

Litt mer igjen - leste innlegget ditt en gang til.

jeg ser du på en måte skiller mellom å være glad og å ha det godt. Jeg prater enkelt - selvfølgelig kan man ha det godt uten å være glad - le liksom. Men hvis vi endrer det til å ha det godt mot å ikke ha det godt.

En av grunnene til at jeg sier glad er fordi at det er gjennom å glede andre at man kan bidra for at andre skal få det bedre. Definisjonen av glede kan være alt fra hjelp, støtte - til å få noen til å le. Akkurat det med latteren er vel kanskje ikke det viktigste. Selvfølgelig er utfordringer viktig, det gir følelsen av å være i livet og uten dem ville vi heller ikke visst forskjell på hva som er godt og ikke godt

Å løpe rundt å le hele tiden vil jo bli overfladisk dyp er viktig, sorg er viktig - tragedie er enda viktig. Det skaper person, preferanser, vekst. Men det går ann å ha alle disse tingene samtidig som man betegner det som et godt liv. OFte tror jeg for øvrig at det handler faktisk mest om hvordan man tar det, mer enn hvordan man har det. At det er lite oppfinnsomt å bruke et så oppbrukt uttrykk? - kanskje det - men sant er det nok kanskje likevel.